"Anna og kongen av Siam" av Margaret Landon.

Denne boken fra 1944 er en fiksjonsbiografi om Anna Leonowens som reiser til Siam (Thailand) og får jobb som lærerinne ved det kongelige hoff. Anna lider allerede tidlig i 20-årene en fryktelig skjæbne - hun mister både foreldre, ektemann og ett barn. Av de to barna hun har igjen, må(!) hun sende den ene på kostskole i England, mens hun selv reiser til Bangkok. Det er selvsagt fryktelig trist for Anna. Men tro nu ikke at alle disse tidlige prøvelser knekker vår heltinne - å nei, da, alle disse fryktelige ting er selvsagt karakterbyggende og vår heltinne blir bare enda mer helt overbevist om menneskerettigheter, alle menneskers verdilikhet og andre europeiske, "universelle" verdier.

Margaret Landons bok er som litterært verk forholdsvis kjipt, men samtidig ganske gøy. Historien har ingen fremdrift, bortsett fra at tiden går, og består av en nærmest endeløs veksling mellom beskrivelser av hvor fantastisk fjongt det er i Siam og hvor fryktelig fæle siamesere er med hverandre, noe som stadig gjør at Anna må gripe inn og ordne opp for personer (særlig kvinner) som har blitt ofre for kongens stadige vrede. I siste kapittel reiser hun bare hjem, omtrent sånn uten videre, men hennes helse har selvsagt vært skadelidende på grunn av det usunne, tropiske sumpklima.

På den annen side er boken et riktig artig overflødighetshorn av orientalisme og europeisk overbevisning om egen selvopphøyethet. At boken heter "Anna og kongen av Siam" er nu litt snålt i seg selv, i og med at kongen er særdeles lite med i fortellingen - bortsett fra at alt som er galt selvsagt skyldes hans altoverskyggende klamme hånd. Heldigvis har kongen en sønn som er riktig så europeisk innstilt, selvsagt på grunn av Annas fantastisk innflytelse på de kongelige barn (og dem er det mange av), og han overtar tronen etter sin fryktelig far, som nok var litt snill innerst inne likvel i og med at han vil ha akkurat denne sønnen på tronen, og alt går meget bra for Siam til slutt (selv om aristokratiet sinker prosessen så godt de kan på grunn av sin siamesiske egoisme og slavelyst).

På den normale nerdeterningskalaen kan jeg ikke gi boken mer enn 10, kanskje til og med mindre. Men på en antiskala vil jeg gi den 20 og anbefale alle å lese den!