Heksen fra Portobello

"Vil utvilsomt fortsette å begeistre åpne sinn." skriver May Grethe Lerum (her) og gir boken terningkast 5. Så vidt jeg vet dreier det seg her om standard ludoterninger, ikke de mer høyverdige bokanmelderterningene brukt i denne bloggen. Terningkast 5 indikerer altså at Lerum anser boken for å være god.

Det gjør ikke jeg. Det kan selvfølgelig skyldes mitt lukkede sinn og en noe lav toleranse for liksomfeministisk new-age-lalling.

Hovedpersonen i Heksen fra Portobello er Sherine Khalil, som er født i Romania av sigøynerforeldre og adoptert av libanesiske foreldre. Borgerkrigen i Libanon gjør at familien flykter fra landet, og de ender opp i London. Som ung kvinne tar Sherine navnet Athena, og boken handler om hennes åndelige søken og forsøk på å finne seg selv. Eller noe. Dette skal visstnok være Coelhos hyllest til det kvinnelige. Det skjer gjennom overnevnt lalling rundt temaer som guddinnereligion og den store Moren, kvinnelig kraft, guddommelig kjærlighet (som man finner i seg selv) og energier i naturen. Det kvinnelige i meg føler seg ikke særlig hyllet, snarere litt småirritert, men jeg om det. La meg illustrere med et sitat:

"Women always identify with one of the four classic archetypes:The Virgin, whose search springs from her complete independence, and everything she learns is a fruit of her ability to face challenges alone. The martyr finds her way to self-knowledge through pain, surrender and suffering. The Saint, find her true reason for living in unconditional love and her ability to give without her asking anything in return. The witch justifies her existence by going in search of complete and limitless pleasure."

Der har vi altså alternativene. (Hvor er idiotpinnen når du trenger den?)

Coelho finner også plass til å forklare at det ikke er et svik mot den kvinnelige kraften, eller den egentlig feminismen, å ha lyst til å pynte seg eller å barbere leggene. Det var da enda godt.

Boken er videre en kritikk av Kristendommen, det høykirkelige og dens mangel på toleranse ovenfor heterodoksi. Jeg stiller meg likevel tvilende til noen av senarioene Coelho skisserer. Personlig vil jeg anta at en gjennomsnittlig engelskmann er omtrent like sekulær som en gjennomsnittlig nordmann, og at den onde prestens leserinnlegg i avisen realistisk sett ville hatt noe mindre ringvirkninger enn det Coelho antyder.

En ting jeg liker med boken, er måten den er skrevet på. Athenas historie blir fortalt fra forskjellige karakterers ståsted. Disse karrakterene har ulike relasjoner til hovedpersonen, og de tolker hennes handlinger og "trossystemet" hennes på forskjellige måter. De representerer et spekter av innstillinger til hovedpersonen, fra veldig positivt til veldig negativt. Vi får på en måte historien fortalt av "alle andre" enn hovedpersonen selv, noe som er en interessant måte å fortelle på.

Jeg er fristet til, i likhet med Lerum, å gi boken terningkast 5, men jeg kan kanskje strekke meg til 7-8.