Lajla av Jens Andreas Friis

Jeg har nu lest klassikeren Lajla av Jens Andreas Friis, opprinnelig utgitt i 1881 under tittelen Fra Finnmarken: Skildringer. Bildet til høyre viser forsiden på boken slik den så ut i 1952, men den jeg har lest er fra 1929, uten forsidebilde men ypperlig illustrert med fjonge billeder fra stumfilmen Laila fra samme år.

Handlingen i boken er som følger: Handelsmann Lind med frue er bosatt i Karasjok, og skal til Kautokeino for å få døpt sin nyfødte datter Marie (bilde fra stumfilmen nedenfor). På veien blir følget angrepet av ulv slik at reinsdyrene får panikk, og i alt oppstusset mistes lille Marie ut av armene til sin barnepike. På grunn av mørke får man ikke lett ordentlig etter henne før neste morgen, og alt man finner da er komsen hun lå i og noen blodspor. Overbevist om at hun er tatt av ulven drar foreldrene og deres to tjenestefolk hjem igjen og sørger. Men fortvil ei, for i løpet av natten er lille Marie funnet av viddens rikeste "finne" (=same), Laagje, som forbarmer seg over henne og adopterer henne. Han kaller henne Lajla.

Etter ett år finner Laagje ut hvem Lajlas foreldre er, og til sin store glede får de returnert barnet. Men så kommer pesten til bygden, og alle enten dør eller flykter. Lajlas biologiske foreldre dør også, og når Laagje og hans tjener Jaampa i sin bekymring for Lajla reiser til Karasjok finner de henne hos to gamle, døende mennesker som har tatt seg av henne etter foreldrenes død. De gamle er dog som nevnt døende, og derfor tar Laagje og Jaampa Lajla med seg igjen. Heretter er hun Laagjes datter, og vokser opp intetanende om at hun er norsk og ikke "finne".

Laagje og mor Laagje planlegger for Lajla, som er "lidt høiere, slankere og smekrere om livet end de andre finnepiger" at hun, når hun blir stor, skal gifte seg med sin fetter Mellet (som også oppfostres hos Laagje). I motsetning til Mellet, som jo er ekte "finne", er Lajla et naturtalent i det meste, og selvsagt like god som prestens datter i å lære seg norsk.

I sitt 19ende år treffer så Lajla en handelsmann og hans søster på et sommermarked. Familien Laagje er der for, i tillegg til å selge reinsdyrprodukter, å kjøpe inn bryllupsutstyr til Lajla og Mellet. Søsknene handelsmann, som er på Lajlas alder, heter også Lind. Laagje skjønner at dette må være biologiske søskenbarn av Lajla. Lajla og Anders Lind (handelsmannen) forelsker seg i hverandre, og etter mye hjertesorg ender det med at Anders kræsjer bryllupsseremonien til Lajla og Mellet, slik at ekteskapet mellom dem forhindres. Så stikker Lajla avgårde med Anders, de gifter seg og lever på hans gård. Sin adoptivfamilie ser ikke Lajla noe mer til.

Boken slutter med at Anders og Lajla har mistet all sin inntekt, på grunn av nye handelsregler fra Bergen. De må selge gården sin og flytte til Bergen. Så en dag mens Lajla sitter i Bergen og vugger sitt barn i armene, kommer en "finne" på besøk. Det viser seg å være Jaampa, far Laagjes tjener, som vil at hun skal komme hjem før hennes far dør (mor Laagje er allerede død). Lajla klager over sin fryktelige økonomiske situasjon, men Jaampa har med en stor sekk penger. For selv om Lajla giftet seg med sin norske fetter, har hennes samiske familie tatt vare på hennes reinsdyrflokk som har vokst seg stor og fet og meget innbringende. Så reiser Lajla med mann og barn tilbake til Finnmark og lever lykkelig alle sine dager (eller noe sånt).

Så til selve anmeldelsen:

Som skjønnlitterær fortelling er Lajla helt ræva. Som nevnt het den dog først Fra Finnmarken: Skildringer, og det burde den nok fortsatt å hete. Så mange ord som jeg over har brukt for å oppsummere handlingen om Lajla, er faktisk ikke så langt fra den mengden ord som brukes på historien i selve boken. Mesteparten av boken består av eviglange skildringer av blandt annet reinsdyrhold, norsk skole for samiske barn og Finnmarkhandelens skjæbne under bestemmelser fra Bergen. Det snevre persongalleriet i boken fungerer mest som personifisering av det som skildres, der forfatteren i stedet for å bare gi objektive beskrivelser av Finnmarkske forhold (som hadde gjort boken til fagprosa) nok har ønsket en større innlevelse fra leserens side. Og innlevelse behøves fordi forfatteren har et moralsk budskap å formidle. Jens Andreas Friis var språkforsker, grunnlegger av samisk språkvitenskap og tydeligvis glødende opptatt av å få det norske folk til å forstå at samer også er mennesker. Boken inneholder mye kritikk av den norske språkpolitikken som tvang samiske barn å lære norsk, gjennom å forhindre kristen litteratur på samenes eget språk. Friis har nok vært en god kristen, som har søkt å få andre til å slutte opp om hans forståelse av god kristendom. Slik sett kan Lajla kalles en debattbok. Samtidig er boken barn av sin tid, og inneholder artige, essensialistiske forståelser av hva det vil si å være norsk, og hva det vil si å være samisk. Greit nok er samene også mennesker, men de er nå en gang ikke nordmenn. MEN - boken viser også hvordan identitet ikke er fastlåst. En biologisk norsk pige, kan oppriktig føle og oppføre seg som en "finnepige".

Skikkelig kjedelig bok, men siden den er en klassiker anbefaler jeg likevel å lese den - særlig hvis man er interessert i norsk mentalitetshistorie og hvis man innbiller seg at nordmenn aldri har vært kolonister. En del samiske ord kan man også lære seg (men jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt de er i bruk i dag). Terningkast 5 på Elins nerdeterning, og terningkast 10 på anti-terningen.