De Unges Hjem av Grace S. Richmond

Det hender jeg erverver bøker fra brukthandlere og antikvariater; bøker av ymse alder, sjanger og litterære kvaliteter. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest særlig mange av dem, og det må vel også erkjennes at det nok er noen av de nevnte bøkene som kommer til å stå uleste i mine bokhyller. For et par dager siden gav jeg meg likevel i kast med De Unges Hjem (Ja, med store forbokstaver…) av Grace S. Richmond, utgitt av Aschehoug i København i 1919. På engelsk heter boken The Indifference of Juliet, og den kom ut i USA i 1902. Det står en hilsen til bokens forrige eier på første siden: "Glædelig jul! Kjærlig hilsen Karin." Det er kanskje det mest interessante med hele boken. Det, også at det er to 8. KAPITEL.

I utgangspunktet trodde jeg at dette var en av disse bøkene med gode råd til unge husmødre fra en eldre frue med mer erfaring i de huslige syslene. Den gang ei. Det viste seg å være en roman. Lettlest sådan. Jeg begynte å lese etter dagens Doctor Who-økt, sånn en gang mellom klokken ti og elleve, og boken var ferdiglest før jeg gikk og la meg. Dette er likefullt timer jeg aldri vil få tilbake. På den annen side, hadde jeg fått dem tilbake, tviler jeg på at de hadde blitt brukt til noe mer fornuftig. Hadde jeg et poeng her? Nei, egentlig ikke.
 
Okay, så De Unges Hjem skårer skyhøyt på antiskalaen. Kort fortalt handler den om Anthony som lurer barndomsvenninnen Julie (Julie er, som enhver Shakespeare-entusiast vet, dansk for Juliet) til å tro at han skal gifte seg med en annen, i slutten av september, også trenger han hennes hjelp til å dekorere huset slik at alt skal være klart og fjongt og fint og innflyttingsklart. Det er imidlertid ganske utfordrende, for selv om Anthony har et godt navn (Robeson av Kentyckey-Robesonene – aiaiAI-aiai), så har han ikke mye penger. For fem år siden mistet nemlig Anthonys far alt. Dette er også grunnen til at Julie har sagt nei de gangene Anthony tidligere har fridd til henne. Hun som har vokst opp i slik luksus, kan jo umulig klare seg med den lille Gage Anthony må leve på. Anyways… Så klarte de likevel å pusse opp dette lille huset på landet som Anthony hadde kjøpt, og det selv med kun Fem Hundrede Dollars til sin rådighet, og da måtte noe brukes på Reparationer og udvendig Maling. Så fjongt og überfantastisk ble dette huset at Julie skjønte at hun egentlig var fryktelig forelsket i Anthony, og at det var ingen steder i verden hun heller ville bo enn akkurat i dette huset, for tenk. Denne erkjennelsen resulterer selvfølgelig et par sider med grining og dype følelser og oppklaring av husoppussing-og lure-ekteskap-mysteriet, og da var vi ferdig med kapittel seks. De påfølgende 21 kapitlene handler om at Anthony og Julie er fryktelig, fryktelig lykkelige hele tiden. Fryktelig lykkelige er de. Fryktelig, fryktiglig lykkelige. Boken er totalt blottet for handlig, men de er fryktelig, fryktelig lykkelige absolutt hele tiden i det lille huset sitt. Her får de til stadighet besøk av venner som trives så godt i deres selskap, men som ikke er fullt så fryktelig, fryktelig lykkelige som Julie og Anthony, men så eier heller ikke disse vennene et så fantastisk hus som Anthony. Derimot leier de leiligheter, riktignok på byens beste adresser, men alle vet jo at når man leier, så kan man ikke innrede slik man vil, og da må man kanskje leve med et teppe som ikke matcher veggene og resten av møblementet. Dessuten vet jo alle at menn helst vil eie sitt eget hjem. Noen menn har imidlertid overflatiske og egoistiske koner, som heller vil bo i byen og gå i selskaper om kvelden, og se folk i løpet av dagen, og ha hjelp i huset, enn å være en slik fantastisk og oppofrende kone som Julie er. Skamme seg!

La meg sitere Leah A. Zeldes:

Juliet is by no means indifferent. She is disgustingly perfect. Having left wealth behind to marry a poor, but rising man, she becomes the perfect, economical homemaker.

The story takes pains to point out the difference a cheerful, skillful housewife can make to her husband, and how she can be fulfilled through making him a delightful home on pennies -- in contrast to her discontented friend who hasn't the knack or the inclination. What a piece of anti-feminist propaganda!

Som sagt, denne skårer skyhøyt på antiskalaen, kanskje så mye som 20. Jeg anbefaler den varmt til absolutt ingen…

Med mindre, selvfølgelig, man har en hang til gammeldags dansk og formuleringer av typen:

"Da Anthony var blevet alene, stod han et Øjeblik stille og stirrede mod Døren, bag hvilken hun var forsvunden. Smilet døde bort, hans Øjne blev sorte af Lidenskab, og Hænderne knyttede sig. Så gikk han et Par Skridt hen over Gulvet og standsete ved Døren – han kastede et Blikk du paa Galleriet, hvor Mrs. Dingley sad med Ryggen til ham og sov. Han betragtede Dørens underlige gammeldags Haandtag, bøjede sig saa hastig ned og trykkede et Kys paa det Sted, hvor Julies Haand havde hvilet."

"Ja, ser Du, Far, med Undtagelse af Lampen og mine Billede og nogle enkelte andre Smaating, saa tager jeg ikke noget fra mit Hjem med herhen. Anthony er fattig, men han er meget solt; jeg vil ikke saare ham ved at bringe Luksusting fra mit eget Hjem herhen til hans."

"Halløj, Anthony Robeson! Har Du saadan et Hastværk, at Du ikke kan se en god Ven?"

"Med lange Skridt vadede han gjennen den dybe Sne, som om han nød den anstrengende Marsch, og han gikk saa hurtig at Wayne Carey havde Besvær med at følge ham. Han var jo Kontormand, saa han var ikke trænet til Udendørsliv."

Men selv da, hvis man har en hang til gammeldags dansk og slike formuleringer, og denne hangen er dypfølt og inderlig, er det ikke mer enn en åttendedelshjertet anbefaling.

Tut og kjør!