"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese

Denne boken har blitt anbefalt meg av både H. og E., men enda viktigere; den anbefales også av Kari Bremnes (på bokens bakside)! Siden den sto i hyllen (jeg tror jeg egentlig låner den av min søster som fikk den av meg etter anbefaling av H. for noen år siden) var den jo enkel å få tak i, så derfor har jeg nu lest den helt ferdig.

I en kommentar til min forrige anmeldelse bemerket H. at en av tingene som begeistret henne med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var forfatterens måte å bygge setninger på. Dette er en av sidene ved boken jeg også liker. Det andre jeg liker ved boken er at det er en god beskrivelse av hvordan det man leser kan fange en på en slik dyptgripende måte at man gjør narrativet til sitt eget og begynner å leve ut plotet i sitt eget liv.

Fortellingen har tre jeg-personer: en bibliotekar ved Vatikanet, en landsbyforteller og en kunstmaler. Bibliotekarens fortelling foregår i 1989 (boken er gitt ut i 1990). De to andres ca på 1400-tallet. Landsbyfortelleren og kunstnerens historie, som er sammenvevd, leses av bibliotekaren og presenteres for bokens lesere slik det har fremstått i de såkalte aktstykkene som bibliotekaren leser. Siden flere av dem som leser denne bloggen allerede har lest boken, og i tilfelle noen ikke har lest den, skal jeg ikke utbrodere handlingen noe videre, bortsett fra å konstatere at den er tydelig bygget over en evangelisk lest.

Den veldig store begeistring vekker dessverre ikke boken hos meg. Hovedårsaken til det er ikke handlingen eller plotet, men måten forfatteren velger å presentere handlingen på. Meg bekjent er ikke aktstykker fra 1400-tallet det samme som en moderne dagbok, og ukritisk klipp-og-lim mellom århundreder irriterer meg alltid. Så i mine øyne hadde boken vært bedre hvis byfortellerens og kunstmalerens historie ikke var skrevet i dagboksform, men heller beskrevet i tredjeperson. For jeg synes plotet er bra, så det hadde fortjent en bedre fremstilling.

Jeg ser heller ikke poenget i Vatikanets bortgjemming av de såkalte aktstykkene i etterkant av bibliotekarens utleving av historiene han leser. Jeg tror akkurat dette momentet i boken er det som tidligere har fått meg til å stoppe lesingen allerede i 1. kapittel, for jeg har prøvd meg på denne boken før. Når jeg tidligere har begynt å lese denne boken, er det følgende avsnitt som har fått meg til å stoppe:

"Det er ikke så overraskende. Allerede under rettssaken benektet Vatikanet ethvert kjennskap til dem. Under ed forklarte kardinalen at hverken han eller noen andre i biblioteket noensinne hadde sett eller hørt om de skriftene jeg forlangte fremlagt, og som jeg forsikret ville være av største interesse i saken."

Dette er litt for "Da Vinci kodesque" for min smak. Og etter å har lest boken helt ferdig synes jeg at denne konspirasjonen er uvesentlig for fortellingen, og dermed ødeleggende.

Jeg gir Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede terningkast 14 av 20. Mesteparten av de manglende prikkene trekkes på grunn av den skjemmende dagbokanakronismen. Boken anbefales for dem som allerede har den i hyllen eller kan låne den, men den er ikke noe "løp og kjøp". Forresten får den pluss for pent omslag.