Hall of Fame: Don Rosa 2

Samanmeldt av Z. og Sv.

Som i anmeldelsen av Hall of Fame: Don Rosa 1, vil vi anmelde hver fortelling separat.

Krokodillejegeren handler om noe så flott som jakten på en hellig egyptisk krokodille, og alt med referanse til det gamle Egypt ligger som kjent Zs hjerte nær. Historien begynner med at Dolly, Donald og guttene får en omvisning i onkel Skrues private dyrehage, der Don Rosa har tegnet inn mange av Carl Barks'

dyrekreasjoner. Onkel Skrue forteller om at verdens skjeldneste dyr er en krokodilletype med hellige symboler på ryggen, men dyret har ikke blitt sett siden Romerrikets dager. Tilfeldigvis har Dolly nettopp kjøpt seg en krokodilleskinsveske på loppemarked, og til onkel Skrues forbauselse er de hellige symbolene på denne vesken. Dette må bety at krokodillerasen ikke kan være utdødd. Donald og guttene sendes

så på en lang reise som begynner i Kairo, og ender ved Nilens utspring. Finner de en hellig krokodille? Det skal ikke vi røpe... Det bemerkelsesverdige med denne historien er at det er Donald, ikke onkel Skrue, som ender opp med den største skatten. Historien er spennende, men det er litt dumt for Don Rosa at krokodillegudenavnet Sobek, som de hellige tegnene står for, med hieroglyfer ikke skrives på en særlig spennende måte. Men for den jevne Donald-leser kan det jo hende at de er spennende nok, i og med at det ikke er så vanlig å kunne lese hieroglyfer... Terningkast: 17.

I Skattenuten undersøker onkel Skrue sammen med sine nevøer en liten fjelltopp han motvillig har fått med på kjøpet ved en handel av oljerettigheter. Dette er en typisk gag-historie, og Don Rosa inkorporerer også et lite spark til stereotypier om indianere. Dette kan illustreres med følgende dialog:

- Hva er det?

- Muligens røyksignaler fra kaksen som kjøpte fjellet. Kan du tyde dem?

- Er du morsom? Jeg er utdannet sivilingeniør!

Terningkast: 16.

Neste fortelling er ingen ringere enn Tilbake til Gufseplassen! Dette er oppfølgeren til Barks historie om firkanteggene og de snodige innbyggerne i Gufseplassen som snakker Vossadialekt (i den norske utgaven, logisk nok). Historiene innledes med Ole, Dole og Doffens ønske om å arrangere en hakkespettekspedisjon til Gufseplassen for å bringe hjem de to firkanthanene som ble brakt med til Andeby fra den første ekspedisjonen. Disse hanene har nå blitt ganske syke, og guttene antar at å få dem hjem igjen er løsningen på deres problemer. De spør så Onkel Skrue om pengestøtte til turen, og han går med på det siden han selv blir med for å innlede forhandlinger om firkanteggforsyninger med Gufseplassenserne. Selvsagt får Gullbrand Gråstein snusen i ekspedisjonen, og det er igjen duket for duell. Historien ender med at både Skrue og Gullbrand får seg en lærepenge. Terningkast 18.

Nostrildamus' forbannelse er en kortere gag-historie der Skrue får nyss i at enhver som tar på seg medaljongen til Nostrildamus, vil få hans evner til å se inn i fremtiden. Onkel Skrue drømmer om innsikt i børsens fremtidige oppgang og nedgang, men det hviler selvsagt en forbannelse over medaljongen, som gjør Skrues drømmer kortvarig, og Donald får som vanlig gjennomgå. Terningkast 17.

Så kommer den herlige Kong Skrue av Skruerike. Det viser seg at Daudbilbakken, der onkel Skrues

pengebinge står, er et lite landområde som formelt sett aldri har vært eid av USA. Dette gir onkel Skrue blod på tann, og han erklærer eiendommen sin som en egen stat. Med dollartegn i øynene krever han tilbake all skatt han noen sinne har innbetalt. Og så får han merke statsdannelsens barnesykdommer... Når dine arbeistakere bor i et annet land, og det er streik på passkontoret, har de ingen mulighet til å komme på jobb. Når dine naboland ikke har konsesjon til å handle med deg mister du fortvekk både strøm og vann, og mattollen kan bli ganske heftig. Har man hverken lover, politi eller militær, er det ganske lett for hvem som helst å gjøre statskupp. Alt dette er Skrue villig til å tåle, bare han får sine svimlende skattekroner tilbake. Men hva gjør Skrue når dette fører til den økonomiske død for Andeby? Den som leser for se. Terningkast 20!!!!!

Så kommer fire historier forfattet av andre. Hell i hull er en ensiders historie om at onkel Skrue gir fetter Anton en lærepenge. Strek i regningen handler om Donald som kjefter på guttene fordi de skulker, men som selv blir avslørt som den skoletaperen han var. Giverglede er en historie om hvordan det å tenke på andre kan føre til det beste for en selv. Den siste, Forglem meg ikke, handler om at Dolly har glemt sin egen bursdag. I forordet til disse fire skriver Don Rosa at det kun er den første han liker. Vi synes alle er helt greie, og at Don Rosas tegnestil som knytter disse fortellingene veldig tydelig til Barks-universet hever dem betraktelig. Terningkast ca. 12 på alle.

På et sølvfat er en av de beste gag-historiene til Don-Rosa. Onkel Skrue mottar fra en hemmelig beundrer et sølvfat til å legge lykkeskillingen på. I det han tar fatet i bruk, forsvinner imidlertid både mynten og puten den lå på. Det viser seg at den hemmelige beundreren er Magica som har laget en magisk multifaksforbindelse i fatet. Resten av historien handler så om at Donald og onkel Skrue må sloss med Magica gjennom fatet, for å få igjen tiøringen. Terningkast 20.

Rottefangeren er en fortelling som Barks en gang i tiden begynte å tegne skisser til, men skrinla. Don Rosa fikk i oppgave å fullføre historien - med stort hell i vår mening. Onkel Skrue ansetter Petter Smart for å finne opp et eller annet som kan få rottene i reservepengebingen til å forsvinne. Petters plan blir å lokke rottene med seg over Andebybroen ved hjelp av en superuimotståelig osteduft, og så sprenge broen. Det må gå som det går: dårlig. Terningkast 17.

Etter dette får vi servert en Duck Tales-historie som Don Rosa har skrevet, men ikke fikk lov til å tegne: Penger i grevens tid. Magica sender Skrues hus, med alle som er inni + seg selv, tilbake til tiden da dinosaurene levde, og nekter å sende dem til nåtiden igjen før Skrue har overgitt lykkeskillingen. Hun må imidlertid til slutt se seg slått av Skrue. Duck Tales er et for oss tull og fanteri, og hvis Don Rosa hadde brukt plotet i en vanlig Donaldhistorie, samt fått tegnet den selv, kunne den nok vært bra. Men Duck Tales? Æsj! Vi avstår fra terningkast.

Bokens nest siste historie, En gullgruve, handler om Donald som får lov til å plukke ut hvilken som helst mynt fra bingen

og beholde verdien av den hvis han selger den til en myntsamler. Siden onkel Skrue gjør penger sjeldne ved å samle på omtrent alle av dem, er det selvsagt enkelt å finne en som hos mynthandlerne vil oppnå ganske skyhøye priser. Donald setter derfor i gang med å lage en gruve for å nå de laveste lagene av bingen, der de eldste og dermed mest verdifulle myntene er. Ender det med katastrofe? Det er jo Donald... Don Rosa sier selv i forordet at historien er et spark til "moderne tegneseriesamlere som er mer interessert i å bevare seriene med tanke på verdistigning enn i å ha glede av bladet". Vi er så enig, så enig. Terningkast: 19.

Den aller siste historien i boken er en skisse til en historie som Don Rosa skulle lage til åpningen av Disney-MGM-Studio-parken i 1988. Siden Don Rosa mener at Mikke og Donald IKKE kjenner hverandre eller på noen måte hører sammen - altså at Mikke er en slags dustete inntrenger i Andebyuniverset - ville han lage en fortelling der Donald og guttene besøker parken og møter kjendisen Mikke. Godt at den ble refusert, for selv om vi er enig i at vi ikke liker Mikke noe særlig og syns det er for mye av ham i Donaldblader, så blir det feil å si at de ikke på noen måte hører til i samme univers (altså Andeby). Det er forresten litt muntert at grunnen til refusjonen var at Disneykonsernet syns at det var for kommersiell. Hahaha! Terningkast: vi gidder ikke trille.

Og så noen ord om boken forøvrig: Det er alltid artig å lese Don Rosas egne forord, og denne gangen skriver han også om en episode der hele hans tegnekarriere holdt på å gå i knas - fordi høyrehånden hans gikk i knas i en ulykke. Heldigvis for alle Donald-elskere gikk det bra til slutt! Hans redaktør gjennom alle år, Byron Erickson, har skrevet en innledning om hvordan han oppdaget Don Rosa. Artig.

Helt til slutt har vi et lite hjertesukk. Kvaliteten på lesningen av Hall of Fame-bøkene forringes dessverre av den dårlige kvaliteten på innbindingen. Egmont - skjerp dere!!