I den første artikkelen i artikkelsamlingen som skal bli til min avhandling, skal jeg analysere kartbruk i religionslærebøker. I forbindelse med litteratursøk kom jeg over The Myth of Continents av Lewis og Wigen, og den viste seg å være midt i blinken både for analyse av kart og for analyse av metageografi i tekst.
Forfatterteamet består av én historiker og én geograf, og som den kvikke leser allerede da har skjønt, så omhandler da boken metageografiens historie. Fokuspunktet er dog Europa, og slik sett føyer forfatterne seg inn i den eurosentristiske tradisjon de kritiserer, men som de selv påpeker: skal man skrive om eurosentrisme kommer man ikke unna å skrive om Europa. Eurosentrismen burde kanskje vært nevnt i tittelen eller undertittelen, siden det er så sentralt i analysen deres - men kanskje går de i fellen å tro at det er innlysende for enhver potensiell leser at "kontinent" er noe som ble påfunnet av Europere. Dette er litt teit, i og med at deres (litt vel ambisiøse) mål er å skrive en bok som ikke bare skal være for akademikere, men for de fleste lekmenn og -kvinner. Som jeg tenkte da jeg leste dette i begynnelsen av boken: er University of Chicago Press forlaget for hvermansen? Jeg tror neppe at det er det, så Lewis og Wigen bør nok ikke bli for skuffet om ikke kunnskapen i denne boken, som ble utgitt i 1997, har nådd ut til de lavere lag av befolkningen (noe som enhver som leser aviser, ser på tv eller snakker med de lavere lag av befolkningen, vil vite ikke har skjedd).
For hva er det Lewis og Wigen vil at alle lag av befolkningen skal ta innover seg? Hovedsakelig er det at de skarpe skillelinjene mellom sivilisasjoner, som vi har lært er sylskarpe, slettens ikke er særlig skarpe, selv om de kan sies å finnes. Og at de faktisk ikke eksisterer der vi tror de gjør.
Deres utgangspunkt er myten om kontinentene. Lewis og Wigen viser først og fremst at forestillingen om Europa som et kontinent tydelig adskilt fra Asia er tull og tøys. En klar grense mellom Europa og Asia finnes hverken som naturlig fenomen eller kulturelt. Dessuten har man satt grensen her og der og hvor som helst gjennom historien, og det er storpolitikk (og snikpolitikk) som til enhver tid har avgjort hva som tilhører Europa og hva som tilhører Asia. Uralfjellene i Russland, som i dag er den vanligste "naturlige" formasjonen som liksom skiller Europa og Asia, er på ingen måte noen barriere, hverken for dyr, planter eller mennesker. Europa har blitt konstruert som en kulturell motsetning til Asia - ja, ren og skjær eurosentrisme. At Russland gikk med på å blir delt mellom to kontinenter skyldtes at tsarene ønsket at de store byene i landet skulle være Europeiske, og dermed med i det kule selskap.
Lewis og Wigen viser hvordan det samme tøyset gjelder for de andre kontinentene. Selv om det ved første øyekast på globusen ser ut som om Afrika er et løsrevet kontinent (det har jo hav rundet seg på alle kanter - forøvrig en vanlig definisjon av en kontinent), så er det faktisk ikke det. Afrika henger sammen med Eurasia, og når det gjelder både flora, fauna og menneskelig kontakt så er det mer logisk å sette et skille sør for Sahara. Men ikke engang Sahara er noen skarp grense. Det har vært kontinuerlig kontakt mellom kulturene sør for den store ørkenen, og Arabia og til og med så langt som til India. Når det gjelder Australia og Amerika var disse lenge ikke regnet som kontinenter engang, og Australia kom aller sist "inn i varmen". Lewis og Wigen argumenterer for at det eneste kontinentet som kan sies å være et kontinent, etter kriteriet om vann rundt hele seg, helt egen flora og fauna og menneskelig kultur, er Australia - men det er altså det eneste kontinentet som ikke alltid i dag engang kalles for et kontinent.
I forlengelsen av denne kritiske analysen analyseres og kritiseres også parene "Orient og oksident" og "Øst og Vest".
Men nå må man ikke forstå det slik at Lewis og Wigen er postmodernister som sier at alt er både alt og ingenting. Å nei, postmodernister er de definitivt ikke, noe de passer på å påpeke side opp og side ned og side bort og helt til det überkjedsommelige. Og jeg må innrømme at kraftig polemikk i en bok er rett og slett bare blæ. Jeg kan faktisk ikke se særlig forskjell på Lewis og Wigen og disse "postmodernistene" og "postkolonistene" som de kritiserer og tar avstand fra. Jeg syns "The Myth of Geography" føyer seg inn i rekken av postkolonial analyse av begreper og konsepter, og det er sådann en god analyse. Men Lewis og Wigen er skrekkelig redd for å bli forstått som "postmodernister", og grunnen til at de ikke er det, i følge dem selv, er at de mener at man faktisk må bruke noen begreper og konsepter for å kunne forstå og beskrive (døøh, for "postmodernister" har jo bare gått over til å lage gurglelyder i stedet for å bruke konsepter og begreper). De foreslår imidlertid å gå vekk i fra kontinentbegrepene, og i stedet for bruke regionale begreper som f.eks Sørøst-Asia. De argumenterer for at verden kan sånn noenlunde deles opp i regioner, som på den ene side minner om slik man allerede forstår regioner, men på den annen side er litt nytt. De viser på en fin måte hvordan mange regionale begreper, slik som Midtøsten, har sitt opphav i USAs militærstrategi, og i forlengelsen av dette hvordan begrepene derfor ikke gir mening innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.
Meget interessant bok, med mange fordeler og noen bakdeler. Den største bakdelen er imidlertid at alt analysematerialet fremvises i sluttnoter! Selve boken er altså som en syntese av alle funn, men hvis man lurer på hvilket belegg de har, må man altså bla frem og tilbake, frem og tilbake. Dette er dårlig gjort mot den bedagelige leser (en lesergruppe jeg befinner meg i).
Men altså, meget interessant bok, og ikke minst meget relevant i forhold til mitt prosjekt. Jeg har fått mye inspirasjon og nye analysegrep som jeg kommer til å gjøre meg mye nytte av. Nerdeterningkast: 16.
Hmm, kanskje eg må vurdera denne.
SvarSlettTok og fiksa bildet med det fantastiske utklippsverktøyet mitt :)
Takk for hjelpen!
SvarSlettJeg tror mange har lett for å overvurdere intelligensnivået til allmuen - spesielt dersom man sjelden møter på/blir kjent folk som befinner seg i den nedre delen av skalaen. Jeg trodde f.eks. at det var en myte at det skulle finnes så mange folk med intelligens under 100 helt til jeg var på servicekurs med Hospitaldrift i min tid som deltidsrenholder (skal nevnes at jeg ikke hadde lagt merke til mange med lavt intelligensnivå blant kollegaene mine - det var først på kurset at jeg møtte en større ansamling slike).
SvarSlettEllers så er det alltid gøy å lese bøker som både er interessante og nyttige:-)