"Brasyl" av Ian McDonald, anmeldt ved hjelp av sangen "Crazy" av Gnarls Barkley

Tidligere har jeg anmeldt to andre bøker av Ian McDonald: River of Gods og Cyberabad Days. Den første gjorde meg så opprømt at jeg sporenstreks bestilte tre bøker til av samme forfatter: Cyberabad Days, som jo er lest og anmeldt tidligere, Ares Express og Brasyl. Før jeg begynte å lese Brasyl (2007) prøvde jeg meg på Ares Express, som ifølge forfatterens Wikipediaside ble skrevet rett før River of Gods. Man skulle derfor tro at den var supergod, men jeg gav meg ganske fort med lesingen av den. Den var rett og slett teit og naiv syns jeg, men siden jeg bare har lest bittelitt i den skal jeg ikke være for påståelig. Dermed gikk jeg over på Brasyl, men med litt skeptisisme siden Ares Express hadde slått luften ut av "dette er en superforfatter som bare skriver fantastiske bøker"-ballongen.

Brasyl hadde heller ikke noen wow-faktor de første ca. 100 sidene. Bokens handling foregår i tre forskjellige tider; årene 1732, 2006 og 2032. Selv om dette kan være oppskrift for at en bok allerede tidlig manifesterer seg som spennende, syns jeg Brasyl var ganske kjedelig.  Etter nå å ha lest 2 romaner av McDonald (Cyberabad Days er en novellesamling), ser det ut til at han bruker forholdsvis lang tid på å "sette stemningen" i romanene før selve handlingen virkelig begynner å suse av gårde. Men der River of Gods plasserer leseren rett inn i et virvar av guder og andre religiløse referanser (som jeg jo liker veldig godt), er første del av Brasyl en ganske døll beskrivelse av trivielle mennesker og  deres trivielle liv. Nettopp fordi jeg syns den var treg og lite interessant la jeg den også fra meg veldig lenge (siden i høst en gang), men i forgårs skulle vi reise til Oslo og jeg trengte noe lesestoff. Siden vi skulle fly om kvelden og siden jeg prøver å overholde prinsippet om å ikke lese faglitteratur etter jobb (det går forresten ikke alltid så bra...), så trev jeg Brasyl fra hyllen i all hast. Og det var ingen dum idé. Det viste seg nemlig at ca. på det punktet jeg hadde gitt opp å lese sist gang, så begynner faktisk handlingen å få fart på seg. Første konklusjon blir da at Brasyl er en bok man må ha litt tålmodighet med.

McDonalds bøker kan man, som nevnt i tidligere anmeldelser, ikke avsløre for mye om, fordi handlingen er intrikat og stadig går i overraskende retninger. Avslører man disse gjør man boken mye mindre lesbar (tror jeg, i allefall). Derfor skal jeg anmelde den på en litt alternativ måte. Bak i boken står det nemlig spilleliste, jeg forstår det slik at forfatteren mener at dette er musikk som passer å høre på når man leser boken. Siden jeg ikke så dette før jeg hadde lest gjennom hele, aner jeg ikke noe om denne musikken og hvorvidt den passer. En sang jeg imidlertid synes passer boken meget bra er "Crazy" av Gnarls Barkley. Jeg skal derfor nå beskrive og anmelde boken ved hjelp av teksten til denne sangen (sikkert lurt å høre gjennom sangen en gang først):

I remember when, I remember, I remember when I lost my mind
There was something so pleasant about that place -
Even your emotions had an echo
In so much space

Alle tre hovedpersonene står i fare for å "loose their mind".

Noen besøker fantastiske steder man ikke trodde var mulig å besøke.

Alt i bokens verden har et type kvantefysisk ekko.

Universet spiller en stor rolle.

And when you're out there
Without care,
Yeah, I was out of touch
But it wasn't because I didn't know enough
I just knew too much

Alle de tre hovedpersonene beveger seg i farlige omgivelser,

og passer seg kanskje litt for lite.

Folk rundt dem vil miste kontakten med dem,

ikke fordi de vet for lite,

men fordi de oppdager noe de ikke burde gjort.

Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Possibly [radio version]
probably [album version]

Blir de gale?

Er de gale?

Kanskje?

Mest sannsynlig.

And I hope that you are having the time of your life
But think twice, that's my only advice

De opplever fantastiske ting og har det fantastisk.

Men må virkelig tenke seg om mange ganger.

 

Come on now, who do you, who do you, who do you, who do you think you are,
Ha ha ha bless your soul
You really think you're in control

At man tror man er noe viser seg å bli et problem.

Velsignelser og  lignende religiøse aktiviteter er fremtredende i handlingen.

Den kontrollen de tror de har over egne liv er kanskje en illusjon.

Well, I think you're crazy
I think you're crazy
I think you're crazy
Just like me.

Er det bare hovedpersonene som er gale,

eller andre også?

My heroes had the heart to lose their lives out on a limb
And all I remember is thinking, I want to be like them
Ever since I was little, ever since I was little it looked like fun
And it's no coincidence I've come
And I can die when I'm done

Noen får anledning til å være superhelt med stor fare, 

noe som virker forlokkende på dem.

Noen husker tilbake til barndommen,

forstår hvorfor de har havnet der de har havnet,

og forstår etterhvert at døden kan blir utgangen.

Maybe I'm crazy
Maybe you're crazy
Maybe we're crazy
Probably

Ja, de er kanskje gale.

Men kanskje er alle gale.

Kanskje er det en gal verden.

Mest sannsynlig, ja.

Jeg ser for meg at hvis denne boken hadde blitt filmatisert, så hadde denne sangen vært  sangen som ble spilt når filmen sluttet. 

Jeg anbefaler virkelig boken, den er som de andre bøkene til McDonald science fiction blandet med religion og magi. Jeg gir den terningkast 17, tror jeg. Den tar seg veldig opp på slutten, men er ikke like bra som River of Gods eller Cyberabad days. Eller kanskje 18, forresten.

Et tips til den som vil lese boken: bakerst i den står det en ordliste over brasilianske ord som det kan være lurt å se over før man begynner å lese.