fredag 13. juli 2012

Fire romaner på rappen

Jeg er til vanlig ikke en storleser av romaner. Det har flere grunner, blant annet: a) jeg har liksom ikke samvittighet til å lese romaner når jeg heller kan lese faglitteratur; b) jeg blir som oftest skuffet over romaner og har derfor ikke den store lysten til å gi meg i kast med nye bøker. Nå under mammapermisjonen, derimot, har jeg funnet ut at å lese romaner mens man ammer er helt suverent. Så nå har jeg nettopp lest fire romaner på rappen. Herved følger anmeldelse av de fire bøkene.


1. Indias datter av Shilpi Somaya Gowda (2011)
Nerdeterningkast: 14 av 20

I Indias datter følger vi en indisk kvinne som blir tvunget til å adoptere bort datteren sin, og den amerikanske kvinnen som adopterer henne. Utover i boken går det over i datterens egen fortelling, samt litt om hennes biologiske fars historie helt til slutt.

Den indiske kvinnen lever på den indiske landsbygden hvor jentebarn ikke står høyt i kurs. Hennes mann tar fra henne den førstefødte datteren, som hun antar blir drept, og når hun da får sin andre datter klarer hun å komme seg til Mumbai for å adoptere henne bort før også den babyen blir tatt livet av. Det tredje barnet er heldigivis en gutt, noe som gjør livet hennes noe lettere. Gjennom hele den indiske kvinnens liv tenker hun stadig på den bortadopterte datteren (av en eller annen grunn tenker hun lite på hun som ble drept, noe jeg syns er litt snodig), særlig etter at det viser seg at hennes sønn blir en stor skuffelse for sine foreldre, som på ærlig vis forsøker å skape seg et godt liv i et land der det er stor forskjell på fattig og rik.

Den amerikanske kvinnen er en lege som blir helt oppslukt av tanken på å få barn, og som slites ned psykisk av å ikke få det til. Når hun endelig oppnår sitt store ønske - å få et barn, som hun sammen med sin indiske mann adopterer fra India, sliter hun med å være en god mor. Dette er noe som gjennomsyrer hele hennes liv, frem til datteren blir voksen. Det er denne fortellingen forfatteren klarer å fremstille aller best, hun beskriver denne kvinnens strabaser bedre enn den indiske kvinnens. F.eks er beskrivelsen av den indiske kvinnens fødsel i ubarmhjertige omgivelser, som boken begynner med, ganske slapp. Da er det lettere å leve seg inn i den amerikanske kvinnens kvaler.

Bokens siste del handler om hvordan deres felles datter finner tilbake til India, og hennes forsøk på å spore opp sine biologiske foreldre.

Originaltittelen på boken er Secret Daughter. Det er en romantisk fjasetittel jeg ikke ville tatt i med tang engang, så forlaget har vært smart når de har gitt boken tittelen Indias datter på norsk. Den tittelen passer mye bedre , fordi den flytter oppmerksomheten mot de sosialstrukturelle livsbetingelser "døtre av India" har. Secret Daughter spiller på den indiske morens følelser, noe som ikke yter bokens fortelling om India rettferdighet. Både den indiske kvinnen selv og hennes bortadopterte datter kan være Indias datter - to skjebner under en sosialøkonomi som går i ekstrem disfavør av jenter.


2. Guden for små ting av Arundhati Roy (1999)
Nerdeterningkast: 4 av 20

Etter Indias datter, som jeg syns var ganske god, var jeg klar for mer India. Guden for små ting foregår i Kerala, hovedsakelig på 70-tallet (tror jeg). Jeg antar at i hvert fall én av denne bloggens skrivere/lesere har lest denne boken, så jeg går ikke i detalj i hendelsesforløpet. Kort fortalt handler det om to tvillingers fæle skjebne: etter at deres unge kusine blir drept mister de sine to viktigste omsorgspersoner og blir adskilt for resten av barndommen.

Guden for små ting syns jeg var skikkelig irriterende, og jeg leste den heller ikke ferdig. Etter nettopp å ha lest Indias datter, som er enkel i skrivestilen, føltes Guden for små ting overlesset med litterære krummelurer. For detaljerte stemningsbeskrivelser liker jeg rett og slett ikke - jeg foretrekker noen stikkord om omgivelsene, og så tar fantasien seg av resten. Hvis beskrivelsene blir for nøyaktige får ikke fantasien spillerom, syns jeg. Boken er i tillegg lagt opp slik at man tidlig får vite at noe fælt har skjedd, men man må lese og lese og lese og lese og lese og lese før man får vite hva. Man må derfor tråle seg gjennom side opp og side ned med dårlig stemning, noe som resulterte i at jeg begynte å hoppe i boken for å finne ut hva som hadde skjedd og for ikke minst å finne noen tegn til litt positivitet. Jeg liker rett og slett ikke bøker der handlingen er tragisk. Urk. Æsj. Dessuten kan jeg klare meg uten barnemishandlingsbeskrivelser og astmadødsfallsscener. Blæ.




3. Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger (2009)
Nerdeterningskast: 18 av 20.

For en tid tilbake fortalte min søster meg om en film hun hadde sett, ved navn The Timetravellers Wife. Da hun fortalte så jeg for meg at den handlet om en litt eksentrisk, tidlig 1900-talls-professor i, la oss si, 40-årene, som bygger en tidsmaskin og reiser tilbake til, tja, sånn ca. 1850 og møter en ung aristokratidame som han gifter seg med. Det stemmer ikke.

Den tidsreisendes kvinne handler om Clare og Henry. Clare møter Henry for første gang når hun er 6 år gammel, og han 36. Henry møter Clare for første gang når han er 28 og hun 20. Han er en ufrivillig tidsreisende, en forholdsvis rølpete fyr som både ruser seg, stjeler og banker folk opp - altså absolutt ikke noen sjarmerende, eksentrisk professor. Handlingen strekker seg fra sånn ca. 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, og siden Henry hopper frem og tilbake i tiden, gjør boken også det. I motsetning til i Guden for små ting, gjør ikke dette noe, og selv om vi tidlig får vite at Henry antageligvis kommer til å dø tidlig (å reise ufrivillig i tid sliter på kroppen), så blir man ikke utålmodig og begynner å sniktitte på slutten. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Boken er meget smart skrevet. Den er ikke spesielt romantisk i stilen, selv om det såklart er en livslang romanse mellom hovedpersonene. Man skulle kanskje tro at en fortelling om tidsreiser ville være eventyraktig og i fantasystil, men det er den ikke. Boken beskriver rett og slett helt down to earth hvordan det er å leve med en kronisk tidsforskyvning (det er en arvelig tilstand), og hvordan det er å leve med en person som har denne tilstanden.

Når jeg gir denne boken 18 av 20 på nerdeterningen, er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg trekker den 2 poeng. Muligens fordi jeg kunne klart meg uten å lese om et astmaanfall (astma har visst blitt veldig hipt i 1990- og 2000-tallslitteratur), og fordi jeg syns både Henry og Clare kunne vært litt snillere mennesker. Men - Henrys tilsynelatende umotiverte voldsbruk blir godt forklart utover i boken.

Anbefales på det varmeste!


4. Den trettende fortelling av Diane Setterfield
Nerdeterningkast: 16 av 20


På forsiden av min utgave av Den trettende fortelling annonserer Anne B. Ragde at "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun selv fikk skrevet denne boken." Men - hvis Jane Austen skulle drive å snurre i graven, så må det være fordi denne boken allerede var skrevet for lenge siden - av Charlotte Brontë.

Den trettende fortelling er nemlig skrevet over lesten til Jane Eyre. Og det er ganske godt gjort. Her er ingen Austen-aktig romantikk med fjonge herremenn og blyge jomfruer som finner lykken på rette tidspunkt, men boken er spekket med mystiske omstendigheter. Til tider er handlingen ganske fæl, noe som kanskje ikke passer helt for emosjonelle, ammende mødre, men jeg løste problemet ved å hoppe over et stykke. Så lenge man hopper kronologisk (altså ikke frem og tilbake), og ikke for mye, så klarer man fint å følge historien. 

Så hva handler Den trettende fortelling om? En bokhandlerdame blir kontaktet av verdens meste berømte forfatter , som tidligere aldri har fortalt sannheten om sitt liv til hverken biografer eller journalister (jeg skjønner ikke helt hvorfor hun må være verdensberømt, det hadde passet bedre om hun var en kultforfatter, men, men.). Nå er hun døende, og har valgt seg ut denne anonyme bokhandlerdamen til å høre hennes ekte historie. Det er noen likheter mellom deres liv, som gjør at valget av biograf ikke er så tilfeldig likevel. 

Den verdensberømte forfatterens historie er en fortelling om to tvillinger, om mennesker som endrer seg, om personer som kommer og forsvinner. Hvem er egentlig denne berømte forfatteren? Siden boken handler om et mystisk, gåtefullt liv, kan jeg ikke avsløre mer hvis jeg ikke skal ødelegge for fremtidige lesere.






Beklager den merkelige formateringen. HTML-en slo seg fullstendig vrang, og uansett hva jeg har gjort, blir det merkelig. Håper det var leselig likevel.

4 kommentarer:

  1. Intervju med forfatteren av Indias datter: http://www.dagsavisen.no/kultur/indias-populere-datter/

    SvarSlett
  2. Bloggoppdatering! Hurra!!! Ja, ja, jeg vet jeg er litt sein med å oppdage det, men likevel. Jeg gjør det godt igjen, forhåpentligvis, med å kommentere… Blunkesmilefjes…

    Av disse fire har jeg bare lest Guden for små ting, men det er en stund siden. Jeg mener det var mens jeg bodde i England så da er vi vel i… tenke seg om… 2008, tror jeg. Jeg husker ikke så mye av handlingen, men jeg husker en slags stemning i boken. Jeg tror jeg synes den var ganske bra. (Jeg har, apropo ingenting, lært at man ikke skal begynne påfølgende setninger med samme ord. Jeg har forbrutt meg mot denne regelen.)

    Både The Timetravellers Wife og Den trettende fortellingen er bøker jeg på et tidspunkt har tenkt at jeg skulle lese, men så har jeg ikke somlet meg til det. Kanskje nå er tidspunktet for å begynne?

    SvarSlett
  3. Har faktisk lese både The God of Small Things, The Time Traveler's Wife og Den trettende fortellingen, og tykte den fyrste var den suverent beste av dei tre (dette er ei av mine absolutte favorittbøker nokonsinne), mykje på grunn av dei "litterære krummelurane" :) Akkurat slike spørsmål om smak er grunnen til at eg meinar det er litt suspekt når forståsegpåarar skal meina ting om kvaliteten på bøker. Eg elskar Arundhati Roy sitt språk, men eg trur at når språket/stilen blir såpass spesielt, kan reaksjonane slå ekstremt ut i begge retningar. No skal eg med det same presisera at eg las denne boka på engelsk; frå tittel og bilde har eg gått utifrå at du las norsk omsetjing, noko eg umiddelbart stiller meg skeptisk til når det gjeld ei bok der språket er så avgjerande... (Er ganske skeptisk til omsetjingar generelt, spesielt etter å ha prøvd meg på det sjølv.)
    Den trettende fortellingen er ei av Mamma sine favorittbøker. Eg tykte ho var heilt OK, ikkje dårleg, men ganske ordinær. (Nemner med det same, for dei som ikkje har fått det med seg, at eg meinar Jane Eyre er makkverk.)
    The Time-Traveller's Wife tykte eg var over middels - når det gjeld akkurat denne boka er eg ganske på linje med deg i vurderinga :)
    Kanskje eg blir nøydd til å lesa den fjerde boka her òg, for å sjå kor (u)eining eg er der ...

    SvarSlett
  4. Elin: man skal heller ikke bruke samme ord to ganger i én setning, for da blir setningen (fysj og føy) stygg. Det lærte jeg i tillegg til den regelen som du også lærte (fysj og føy igjen).

    SvarSlett