"Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark

En gang i blandt får jeg en uimotståelig trang til å kjøpe kiosklitteratur. Eller postlitteratur, som denne boken var, siden jeg kjøpte den på Posten. Den var på tilbud og sto rett foran nesen min da jeg ventet på at Sv. skulle få utlevert en pakke. Så jeg kjøpte den og leste den.

Boken er på 718 sider med ganske liten skrift. Det tok likevel ikke så lang tid å lese den, men det skyldes vel egentlig ikke at den var en "pageturner", som en av blurbene bakpå boken påstår. Det skyldes heller at jeg er en utålmodig leser, og ikke liker å legge fra meg en uavsluttet bok.

Det som utbroderes over de 718 sidene, er historien om Helen og Gwyneira. To britiske kvinner som reiser til New Zealand på slutten av 1800-tallet, for å gifte seg med hver sin mann de aldri har møtt før. 

Helen er guvernante hos noen rikinger, og ønsker seg mann og barn - og å komme seg vekk fra sin slitsomme, yngste elev William. Siden hun allerede er godt oppe i 20-årene, ser hun en annonse i menighetsbladet som sin beste sjanse. En hederlig "gentlemanfarmer" søker etter en god kone fra England, siden det er damemangel på New Zealand. Han skriver så vidunderlig herlig at Helen faller pladask, og aner fred og ingen fare. Heldigvis for Helen trenger den lokale menigheten en anstandspike til noen (alt for) unge barnehjemsjenter som skal sendes avgårde til New Zealand for å jobbe som tjenestepiker. Dermed får Helen reisen betalt, og hun reiser avgårde med drømmende blikk i øynende og sommerfugler i magen.

Gwyneira er den yngste datteren til en annen riking, og hun er egenrådig og vilter og har bein i nesen. Alt en rikmannsdatter ikke under noen omstendighet skal ha. I og med at hun garantert ikke vil bli gift med en respektabel mann - siden hun har en slik personlighet - spiller lik så godt faren henne bort i et slag poker med en kiwi som vil ha henne gift med sin sønn. Yeah, yeah, tenker Gwyneira og drar til New Zealand.

På skipet møtes de to kvinnene og blir venner. Gwyneira oppdager at noe ikke er helt som det skal, når hennes kommende svigerfar uttaler seg i ganske stygge ordelag om Helens tilkomne. Og de bange anelser viser seg å være riktig. Helen ender opp i et voldelig ekteskap.

Gwyneira blir giftet bort til en utrolig vakker mann, men noe er ikke helt som det skal med ham heller. Det viser seg at han er mer interessert i menn enn i kvinner, og de nygifte har vanskeligheter med å få barn. Etter en stund velger Gwyneira å ta saken i egne hender. Som heste- og saueekspert (halve boken går ut på hvilke utrolige evner hun har som saueoppdretter, rytter og hundeetellerannethvanådetheter, og slike evner skal ikke en pen pike ha, selvsagt) deduserer hun seg kjapt frem til hvordan barn lages. Hun finner en mann hun liker veldig, veldig, veldig godt, og snart er saken i boks.

Resten av boken handler om forviklinger og oppveksten til Helens sønn og Gwyneiras to barn. Ting går ikke særlig bra for hverken Helen eller Gwyneira, som begge må utholde vold og prøvelser. Til slutt ender boken selvsagt noenlunde bra for de to kvinnene, men også med en tragedie (for noen andre). 

Etter dette korte resymé, er det på tide med en vurdering av boken. Som nevnt er den ingen pageturner, selv om blurben på baksiden påstår det. Jeg syns den var litt tung å lese, sælig i begynnelsen er den alt for treg. På slutten blir plutselig alt oppsummert veldig raskt, som om forfatteren skjønner at hun har beveget seg over en absolutt sideantallsgrense. Her kunne Sarah Lark fint avpasset bedre med en raskere begynnelse og en noe saktere slutt.

Det er Helens historie som åpner boken, og dermed får leseren et inntrykk av at det er hun som er hovedpersonen. Hun følges veldig dårlig opp av forfatteren. Det er merkverdig hvor lite Helen tenker tilbake og tenker over sitt valg om å gifte seg med en fremmed på andre siden av jordkloden, tatt i betraktning hvor annerledes livet hennes blir enn det hun så for seg. Det virker nesten som om forfatteren ikke liker å skrive om Helens voldelige ekteskap og forferdelige liv, slik at hun bare hopper over alt som kunne vært interessant med hennes liv. Kanskje syns forfatteren at det har vært lettere å skrive om Gwyneira, fordi rikinger rett og slett lever et mer innholdsrikt liv enn det fattigfolk gjør. Her kunne forfatter Lark brukt fantasien bedre!

Langt, langt uti boken kommer et kapittel som ser livet fra perspektivet til Gwyneiras mann. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er et godt eller dårlig grep. I nærmest hele boken er han kun en statist - en irriterendes statist som gjør livet innholdsløst for Gwyneira på et visst punkt. Plutselig å få innblikk i hans side av saken er bra, men jeg lurer på om ikke hans perspektiv burde vært mer med gjennom boken. Hans fortelling - å bli nærmest tvangsgiftet med en kvinne, være hatet av særlig sin far, og mislikt av lokalsamfunnet - kunne vært meget interessant i seg selv. Det er forresten noen logiske brister i forfatterens fremstilling av Gwyneiras mann, så man kan mistenke at forfatteren er litt grønn på områdene menn og homofili, som hun dekker over ved å fantasere frem virkeligheten. Men - de logiske bristene brukes kanskje bevisst fra forfatterens side, for å understreke et poeng. Jeg har sett de samme bristene i andre bøker som tematiserer noe av det samme (se neste bokanmeldelse).

En stor mangel med boken, er at barnehjemsjentene (jeg tror det er syv av dem) som Helen er anstand for på vei til New Zealand, også blir som statister. Vi får noen få hint om hva som skjer med dem, og i slutten av boken møter vi noen av dem igjen, og de blir en del av den aktive handlingen. Deres skjebner er så vidt forskjellige, at å høre deres historier ville beriket boken betraktelig. 

Enda en stor mangel er den slappe fremstillingen av maorier som Gwyneira og Helen møter på og interagerer med. Å skrive om koloniseringen av New Zealand på 1800-tallet, gir forfatteren en ypperlig anledning til også å fortelle maorienes historie, men dette skusles bort. Igjen er det kun statister, og etter å ha lest de 718 sidene sitter jeg ikke igjen med noe annen kunnskap om maorikulturen på 1800-tallet enn at de brukte tatoveringer og kalte timian for taiman (eller noe sånt).

På forsiden av boken er det (selvsagt) trillet en sekser på vanlig terning. Etter min mening er det tull og tøys. På Elins nerdeterning får boken maks 13 av meg. Det er ingen dårlig bok, men glitrende er den langt fra.

Beklager formateringen - som alltid jobber blogger mot meg og mine formateringsønsker.