"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B. Ragde

Jeg er med i en bokklubb der man må avbestille bøkene man ikke vil ha, hvis ikke får man dem likevel (snikete opplegg som lar bokklubben tjene penger på folks forglemmelse). Jeg har et teppe i tusen farger var en sånn forglemmelse. Og forglemmelser blir til ergrelser, men ikke så store at jeg gidder å gå til nærmeste postkontor for å returnere bøkene (det er vel et tegn på at jeg har for mye penger). Att på til hadde den blitt sendt til feil adresse, og måtte ettersendes.

Anne B. Ragde, liksom, tenkte jeg. Pøh. Den får nå stå i hyllen, men jeg har ingen interesse av å lese en bok av Anne B. Ragde. Kanskje jeg kunne finne noen å gi den til i gave (jeg prøvde å prakke den på svigermor, men hun rynket også på nesen og var lite interessert i en Anne B. Ragde-bok).

Men så, mens jeg sto foran bokhyllen og skulle sette den inn der på ubestemt tid, begynte jeg å bla litt i den. Bare for å se hva den handlet om, ikke for å lese den. For all del. Jeg tittet bare litt i midten av boken. Og så tittet jeg litt på begynnelsen, og så tittet jeg litt mot slutten. Og så hadde jeg plutselig lest så mye at jeg leste resten også.

Jeg ble overrasket, for jeg likte boken. Jeg har et teppe i tusen farger er en slags romanbiografi, om moren til Anne B. Ragde som (i hvert fall ifølge moren selv) ikke var noen særlig god mor da Anne var liten, og som ender sine dager på et latterlig dårlig sykehjem. Boken handler vel først og fremst om det siste - om hvordan ingen fortjener å blir behandlet og dø som en som en irriterendes utgift for samfunnet. Furuset sykehjem (Stovner bydel i Oslo) får som det synger i boken, og selv om de selvsagt i ettertid har gått ut i media og sutret over kritikken, kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at de fortjener det. Opp og ned og i mente. For selv om ingen med ondt i sinnet bevisst har behandlet Ragdes mor som dritt, så har de vært unnlatende ovenfor svikt i det systemet de selv jobber og tjener sine penger i. Og en slik unnlatelse mener jeg er en en type ondsinnethet i seg selv.

Ragdes mor er i boken tildels en usympatisk karakter, men som leser får man en forkjærlighet for henne. Hun er ganske morsom, og har en snert som kanskje ikke vanligvis forbindes med folk i hennes generasjon. Hvordan det har vært å ha henne som mor, får kanskje ikke Ragde så godt frem, men så er det muligens heller ikke poenget med boken. Igjen oppfatter jeg Jeg har et teppe i tusen farger som først og fremst en bok om svikt i eldreomsorgen, der beskrivelsen av Ragdes mor i første rekke fungerer som en personifisering av pasienten som sviktes. For det er det som skjer i eldreomsorgen (og i andre deler av helse- og velferdssystemet) - man avpersonifiseres. Man blir til et navn på et skjema, et nummer i rekken, enda en gamling som skal legge beslag på kommunens eller bydeles såre kroner. Det viser historien om Ragdes mor veldig godt, og Ragde repersonifiserer gjennom romanen sin mor etter hennes antagelig noe for tidlige død.

Jeg har et teppe i tusen farger er ikke noen stor, stor litteratur. Fortellingen er mer søt enn fantastisk, hverdagslig i stedet for sensasjonell. Det er også styrken ved boken. Man føler kanskje ikke at man leser en bok engang, men at man heller er i en samtale ved kjøkkenbordet, der Ragde forteller bruddstykker fra sitt liv med sin mor og deler sin sorg over hennes bortgang.

Jeg tror de fleste som har hatt slektninger på sykehjem vil kjenne seg i det minste delvis igjen i historien. Boken vil også være nyttig lesning for de som ikke har hatt det. Og ikke minst bør boken leses av politikere og byråkrater.

Terningkast: 14 (men viktigere enn som så).