Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.