People of the Book

People of the Book av Geraldine Brooks har alle forutsetninger til å være en fantastisk bok, men er det ikke. Da jeg begynte på den, hadde jeg nettopp lest tre veldig gode bøker på rad, så det er mulig at jeg hadde en forventing om at bøker generelt holder et høyt litterært og underholdningsmessig nivå. Høye forventninger og middelmådige bøker, er som kjent ingen god kombo. Jeg skal likevel prøve meg på en anmeldelse.

People of the Book, handler om the Sarajevo Haggadah (Vet ikke hva den heter på norsk. Sarajevohaggadhaen hørtes ikke så bra ut). En bok om en bok. Er det rart jeg hadde forventninger? For de uinnvidde kan jeg informere om at en haggadah er en jødisk bønnebok, og at the Sarajevo Haggadah er en faktisk, eksisterende bok. Det er en av bøkene som ble reddet fra biblioteket i Sarajevo før det ble bombet under bosniakrigen på 1990-tallet. Den er kjent for superfjonge illuminasjoner, og at disse illuminasjonene finnes i en jødisk bønnebok fra en tid da jødiske bønnebøker, grunnet bildeforbudet, strengt tatt ikke skulle ha figurative illustrasjoner. People of the Book er på ingen måte et historisk verk, og gir seg heller ikke ut for å være det, men forfatteren har latt seg inspirere av enkelte historiske hendelser, og diktet fritt rundt disse. So far, so good.

I tillegg til å handle om denne haggadahen, handler People of the Book om Hanna, som er en ledende ekspert på å restaurere gamle bøker. Hun reiser til Sarajevo i 1996 for å restaurere haggadaen, som har blitt reddet fra biblioteket i Sarajevo av Ozren, en muslimsk konservator. Gjennom boken følger vi hennes historie i cirka annen hvert kapittel. De andre kapitlene er tilbakeblikk hvor vi får vite hvordan boken har overlevd fra slutten av 1400-tallet og fram til i dag. Disse kapitlene følger gjerne opp spor som Hanna har funnet i arbeidet med å restaurere haggadahen. Disse kapitlene fungerer, og er delvis veldig bra. Det er nesten sånn at jeg ble litt skuffet når tilbakeblikket var over, og jeg måtte tilbake til historien om Hanna. Hanna har problemer med romantiske relasjoner. Hanna har et forhold til en muslimsk konservator (det avsløres ganske tidlig i boken). Det er komplisert fordi hun, som nevnt, har problemer med relasjoner, og han er ødelagt av krig og personlige tragedier. Hanna har vokst opp uten far, og har i tillegg fått altfor lite kjærlighet og oppmerksomhet fra moren sin. Hanna har et problematisk forhold til moren. Moren til Hanna er ordentlig lege, og synes ikke noe om Hannas karrierevalg. Det er her ting begynner å gå galt. For meg blir dette for mye harliquinroman, men nå skal det sies at jeg har lav toleranse for denslags. Som om dette ikke var nok, utvikler People of the Book seg etter hvert til noe som minner mistenkelig om krim, og som vi alle vet: Krim gjør seg best på TV.

Det er et åpenbart tema/moral i boken om fredlig sameksistens mellom medlemmer av forskjellige religioner. Tenk bare på situasjonen i Sarajevo før krigen (aiai), da jøder og kristne og muslimer levde fredlig sammen og alle var venner. I tilbakeblikkene ser vi ofte at haggadahen blir reddet av ikke-jøder, selv om de kristne selvfølgelig blir framstilt som litt kjipere og mer kunnskapsløse enn muslimene (og jødene), det skulle da bare mangle. Haggadahen blir selve symbolet på fredlig sameksistens og toleranse. Det er derfor viktig at den igjen kan stilles ut på biblioteket i Sarajevo og bidra til at alle igjen kan være venner.

Hovedproblemet til People of the Book, ligger likevel i at den burde vært så mye bedre. Det er en historie som skulle vært superfantastisk, men så er den bare ok.

Terningkast 12, men da bruker jeg tyvesidet nerdeterning, og alle prikkene er utelukkende for tilbakeblikkapitlene.