"Zahir: En roman om besettelse" av Paulo Coehlo

Nesten alt irriterer meg med denne boken - fra undertittelen til det selvgode forfatterfotografiet på innsiden av omslagets bakside. Jeg er så irritert at jeg må si ARG. ARG.

For raskt å ta plotet: En mann opplever at hans kone forsvinner; har hun forlatt ham for en annen mann, eller er hun utsatt for noe kriminelt? Han leter etter henne i to år og ni måneder. I mens opplever han en "indre" reise som lærer ham noe om kjærligheten.

Boken begynner med en haug floskler om ekteskap og frihet. Forfatteren tror sikkert at han pøser på med velprovoserende anti-floskler som skal få leseren til å "tenke nytt" om kjærlighet og ekteskap, men godtatt utroskap og utenomekteskapelig kjæresteri og sex er faktisk bare atter en floskle! Gjennom moralske kommentarer mannen får om sitt alternative ekteskap fra blandt andre politimenn, søker forfatteren å fremheve hvordan mennesker som lever i trofaste ekteskap, med vanlige jobber og 2,5 barn, er stakkarslige tullinger som faktisk er dypt ulykkelig hele tiden, selv når de selv opplever at de er lykkelige. Og strabasene den stakkars mannen som har mistet sin kone må gjennomgå i første del av boken, i forbindelse med mistanke om at det er ham selv som har gjort noe mot sin kone, minner mistenkelig om Woody Allens film "Matchpoint".

Hovedpersonen selv er selvsagt en forfatter. Og det gir Coelho en mulighet til å beskrive hvor et FRYKTELIG LIDENDE yrke dette er. Og hvor FRYKTELIG FÆLE litteraturkritikere er. I et lite kapittel beskrives hvordan dårlige anmeldelser alltid er et resultat av janteloven. Også de som lager bøker om til filmer får et godt spark i siden. Siden leseren alltid lager en egen film i hodet når de leser bøker, er det å lage en film av en bok regelrett å snyte leseren/seeren. Når det i tillegg slås fast i boken at "en forfatter aldri kan skrive om noe annet enn seg selv" - ja, da er det vel ingen tvil om hvis meninger de fiktive meningene er.

Forfatteren har, heldigvis for ham som kanskje sliter litt med fantasien, men uheldigvis for oss lesere, skrevet mange bøker tidligere. Og disse siterer han med glede, særlig de to han tydeligvis er mest stolt av, "Alkymisten" og "Håndbok for lysets krigere". Særlig (den kanskje tiltagende?) berømmelsen etter "Alkymisten" ser ut til å ha gått forfatteren til hodet.

Den postkoloniale religionsviteren i meg blir desidert oppgitt over fraser som "den orientalske rase", "også i de mest primitive kulturer" osv. Og for å ikke nevne den fantastiske beskrivelsen av ekteskapets opprinnelse! Det er lenge siden jeg har lest et så fint erkeeksempler på den "logikk" som verserer i ustuderte kretser (ja, jeg tillater meg å sette meg på min høye akademikerhest her): godt inspirert av Freud, koblet med en total mangel på både historisk og biologisk kunnskap, og med små evner til matematisk logikk!

Jeg må heller ikke glemme å nevne romantiseringen av "høylydte ungdommer i skinnjakker med sikkerhetsnåler på". Dette er generasjonen opprørere som har skjønt alt, og som skal fullføre det hippiene aldri klarte før de ble fanget av A4-arket!

Til slutt kan jeg jo nevne noe som jeg likte. Det eneste jeg likte. Beskrivelsen av "en magikers" oppvekst på landsbygda i Khasakstan var faktisk litt god, men den utgjorde bare noen få av bokens til sammen 381 sider.

Forresten, det var ikke helt slutt likevel. Jeg har fremdeles irritasjon som må ut. På fortellingens avsluttende side (s. 379) finner vi følgende feministvrøvl som får meg til å vemmes:

"-Du er gravid! Vil du at babyen skal oppleve all den negative energien i en krigså tidlig i livet?

- Babyen? Du tror vel ikke den skal hindre meg i å arbeide?"

Jeg-er-en-kvinne-med-rett-på-selvutvikling-FLOSKLE!!

Og helt til slutt (nå er det slutt, jeg lover), vil jeg avslutte anmeldelsen med dette fine utdraget fra forfatterens etterord:

"Jeg vil også takke Kasakhstans president, Nursultan Nazarbajev, for hans varme velkomst, og jeg vil også benytte denne anledningen til å hylle ham for å ha avbrutt de kjernefysiske prøvene i landet, til tross for at landet har den nødvendige teknologien til dette, og at han har valgt å å eliminere landets kjernefysiske arsenal." (s. 381)

Her er det bare å ta det innover seg, det er slik kunsten å fremheve seg selv utføres på et ypperlig nivå. Les og lær!

Ps. Andre bøker av Coelho, f.eks "Veronica vil dø" og "Djevelen og frøken Prym" er ikke dårlige, så kritikken treffer ikke hele Coelhos forfatterskap.