Knut Hamsun: Sult

Jeg hadde på et tidspunkt et forsett om å lese mer norsk litteratur, og om å lese flere klassikere (Hvis man skulle befinne seg i det pirkete hjørne, og hvem gjør ikke det fra tid til annen, er vel dette strengt tatt to forsett.). Dessuten hadde jeg tenkt å lese flere nobelprisvinnere (Da er vi opp i tre…). Hamsuns Sult er både norsk og klassiker og Hamsun selv er nobelprisvinner, så dennes lesning kan derfor sies å være en ypperlig anledning til å slå tre fluer i en smekk… I alle fall hvis man legger godviljen til... To er det under alle omstendigheter, og to av tre, må vel sies å være ganske bra. Anyways…

Det jo slik at utdrag fra anmeldte bok i en bokanmeldelse i utgangspunktet er en vederstyggelighet som bør straffes med filleristing og/eller prikkedøden. I tilfeller hvor utdraget er så kjent at det bør regnes som allmenndannelse, og det dessuten er første setning i boken, vil jeg argumentere for at det likevel kan aksepteres. De som vil unngå spoilers bes se vekk nå. Greit. Sult innledes, som kjent, med følgende ord:

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...

Dette sitatet oppsummerer også i stor grad handlingen i boken. Det er stort sett det som skjer: Jeg-personen går omkring og sulter i Kristiania. Noen vil kanskje hevde at dette kun er den ytre handlingen. Jeg har fått med meg at denne romanen i sin tid (1890) innledet en ny, mer subjektiv, modernistisk romantradisjon (står det bakpå boken min). På Wikipedia kan vi lese at "den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende" og at Hamsun i Sult viser"hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne. Men først og fremst er romanen et eksempel på hvordan det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland". Hamsun skrev også artikkelen "Fra det ubevidste Sjæleliv", som omhandler nettopp det irrasjonelle, og som av mange blir oppfattet som en kommentar til romanen Sult (også Wikipedia, en sann kilde til visdom). Det andre, blant dem kanskje også forfatteren selv, oppfatter som utforsking av det ubeviste sjeleliv, oppfatter imidlertid jeg mest som sutring. Det er greit at han er sulten, men mer selvsentrert, luguber hovedperson skal du lete lenge etter. Her har man virkelig behov for en idiotpinne! (Og da melder spørsmålet seg om hvorvidt idiotpinner kan nyttes til gjentagende banking av fiktive personer, men det spørsmålet bør kanskje diskuteres i andre fora. Jeg sender ballen videre til IFFSF.)

Det faller meg litt vanskelig, merker jeg, å gi terningkast. Romanen vinner nok noe på at den på et tidspunkt har blitt stemplet som klassiker; det er, om ikke annet, grunnen til at jeg plukket den opp i utgangspunktet. Likevel hender det jo at man leser såkalte klassikere, og tenker "Usj, hvem plasserte denne i god-bok-hyllen?". Sult er ikke en slik bok. Den er på ingen måte en dårlig bok, dominerende, luguber hovedperson til tross. Jeg syntes også boken ble bedre etter hvert som jeg leste. Enten det, eller så ble min toleranse for lugubre hovedpersoner noe større etter hvert som handlingen steg fram. Hvem vet. Terningskast blir som nevnt vanskelig. Det får holde med et "Løp og kjøp!", eller i det minste et "Løp og lån!", men selve lesingen bør kanskje spares til en dag hvor idiottoleransen er sånn noenlunde på topp.