"De beste blant oss" av Helene Uri

Endelig har turen kommet til norsk samtidslitteratur - en sjanger jeg dessverre leser så alt for lite av (har dog noen gode kandidater til leselisten for neste år). Denne boken husker jeg at fikk blandede kritikker da den kom, men også at den ble beskrevet som en nøkkelroman fra UiO - så da jeg så den i bokhyllen til foreldrene mine tenkte jeg at den kunne være verdt en gjennomlesning.

Selve boken er kjapt unnagjort, og jeg vil på ingen måte karakterisere den som stor kunst, men som akademiker er det veldig gøy å lese en roman der handlingen er lagt til et universitetsmiljø - nærmere bestemt institutt for futuristisk lingvistikk, forkortet FUTLING (og en mer fantastisk fagkode skal det godt gjøres å komme opp med), ved universitetet i Oslo. Hovedpersonen er hovedsaklig den lettforelskede og ganske fjottete forskeren Pål Berntzen, men også den karrierebevisste professoren Edith Rinkel, og handlingen drives hovedsaklig av faglig konkurranse, sladder og intriger ved instituttet. Dersom jeg aldri hadde beveget meg i et universitetsmiljø selv ville jeg nok tenkt på en akademisk karriere som noe skrekkelig og helt utenkelig etter å ha lest denne boken - og selv nå hadde jeg vegret meg for å jobbe et sted med så dårlig stemning som dette fiktive instituttet (om det finnes institutter med like fæle arbeidsforhold i virkeligheten vet jeg ikke - det kan jo hende - men jeg har heldigvis til gode å jobbe et slikt sted).

Det aner meg at denne boken ikke vil gi like mye glede til noen som aldri har satt sin fot på universitetet - og selv karakteriserer jeg den til å befinne seg litt under middels rent kvalitetsmessig. Jeg var heller ikke særlig fornøyd med slutten - som man forøvrig ser komme på lang vei, men jeg gir boken 8 av 20 for det gøye konseptet og anbefaler den som lett underholdning for akademikere med ønske om å lese en bok lagt til universitetsmiljøet.