"Jonathan Strange and Mr. Norrell" av Susanna Clarke

Dette er en av de bøkene som jeg har hatt liggende halvlest lenge og nå endelig klarte å somle meg til å fullføre. Jeg begynte å lese boken da vi bodde i Breistølen og gav meg havveis i boken fordi jeg hadde gått grundig lei av skrivestilen og hadde sterkt behov for å lese noe helt annet. Etter det har den bare blitt liggende helt til jeg tok den opp igjen for kort tid siden og leste den ferdig.

Bokens handling er lagt til begynnelsen av 1800-tallet, og både språket og skrivestilen ligger tett opptil det man finner i bøker fra denne perioden. Noe som har både gode og dårlige sider; på den ene siden kommer man fort inn i stemningen og handlingen føles veldig 1800-tallsk, men på den andre siden kan bøker fra 1800-tallet føles veldig langdryge og trege - noe som også gjelder for denne boken. Temaet er engelsk magi og det som skjer når denne gjenoppstår, og gjennom hele boken omtales magi - og også feer (vel ikke helt feer, vet ikke helt hvordan jeg skal oversette fairies, de er jo ikke alver, men feer blir liksom heller ikke riktig og onde nisser høres bare useriøst ut) - som noe helt naturlig som alle vet at eksisterer. Man har bare ikke like myke kontakt med magien nå som man hadde i dens storhetstid. Bokens baksidetekst er forøvrig ganske misvisende i det den gir et inntrykk av mye drama og action, og jeg lurer på om det er forlaget som har trumfet den gjennom eller om den virkelig er godkjent av forfatteren. Jeg synes i hvert fall den legger opp til misfornøyde lesere som ikke får den historien de hadde sett for seg...

Historien fortelles delvis som en slags refererende "dette er historien om det som skjedde da og da"- vi får blant annet lese utdrag fra bøker og avisinnlegg - men også som tredjepersons allvitende fortelling gjennom Mr.Norrell og Jonathan Strange, og en rekke av personene rundt dem. I store deler av boke virker historien litt tilfeldig fortalt - hovedhandlingen fortelles kronologisk, men er ispedd mengder av fotnoter med diverse innhold (ofte i forbindelse med at magikere, hendelser ol ramses opp i teksten med lengre forklaringer og små historier i fotnotene) og det er lite driv i handlingen. Vi får f.eks. følge vår helt Jonathan Strange når han skal hjelpe til i krigen mot Napoleon, men det som hovedsaklig skjer er at vår helt suller rundt mens han lurer på hvilke magigreier han skal finne på og tester litt her og der, og det kan jo være det er meg, men jeg klarte ikke å bygge opp noe engasjement i forhold til om de vinner eller taper - det blir ikke viktig nok. Samtidig er det ikke sånn at det ikke skjer noe - jeg bare ergrer meg litt for mye over hovedpersonene til å leve meg helt inn i handlingen. Hovedpersonene driver hele tiden og ignorerer viktige spor og beskjeder - de får høre spådommer, heftige hint og til og med veldig direkte beskjeder, men velger å glemme/ignorere/ikke forstå, og detter bidrar mye til å trekke ut handlingen i boken. Boken er forøvrig relativt lang - i overkant av 1000 sider ispedd noen få, men gledelige, illustrasjoner, og den føltes også ganske lang å lese - jeg inbiller meg at det er litt på samme måte som andre har hatt det med Ringenes Herre. Jeg har ikke noe imot lange bøker som sådan - jeg er faktisk en av dem som gleder meg over tykke bøker - det er mer når bøkene føles uendelige at det blir kjipt. Det som redder denne boken er at den tar seg opp etter hvert som man kommer et stykke ut i den slik at det som mangler av handling og driv kommer i de siste kapitlene, og slutten var svært tilfredsstillende og gledelig (det kan være at denne følelsen hos meg er noe overdrevet siden jeg ikke hadde de helt store forhåpningene, men jeg tror likevel at boken rett og slett er så lang at slutten vil glede lesere med en viss forventning til avslutningen også).

Dermed ender det opp med at selv om jeg hovedsaklig har trukket frem ting jeg ikke liker ved denne boken, så er det ikke slik at jeg avstår helt fra å anbefale den eller gir den tidenes laveste terningkast. De som vet med seg selv at de ikke liker 1800-tallslitteratur spesielt godt kan godt tenke seg om to ganger før de gir seg i kast med denne boken, men for alle andre tror jeg det vil være en hyggelig, om enn tidvis langtekkelig, reise i et tidlig 1800-talls England der magien etter hvert vekkes til live igjen. Jeg gir boken nerdeterningkast 12 og håper at jeg ikke har avskrekket potensielle lesere helt med denne anmeldelsen.