"Song for Eirabu: Bok 1 - Slaget på Vigrid" av Kristine Tofte

Denne boken er ikke på den opprinnelige boklisten min, så det føltes litt som juks å lese den, men nå var det nå en gang slik at jeg fikk innskytelsen til å låne den på biblioteket og biblioteket vil jo som kjent ha bøkene sine tilbake etter - ofte - så alt for kort tid - så det var derfor helt nødvendig å lese den nuh med en gang. I tillegg var den engasjerende og lett å leve seg inn i, sånn i motsetning til de bøkene jeg har liggende som er påbegynt men ikke lest ferdig.

Først litt om selve handlingen: Song for Eirabu tar oss med inn i et univers basert på norrøne myter. Vi befinner oss i endetiden - de siste versene i Songen for Eirabu skal synges og verdenen slik vi blir kjent med den skal gå under. Våre heltinner, Ragna og Berghitte, er sentrale i sangens siste vers, og vi får følge dem mens de oppfyller sine skjebner. Ikke alle er like glade for at verdens ende nærmer seg, og disse jobber aktivt for å hindre/utsette spådommene som må gå i oppfyllelse for at dette skal skje. Samtidig er det andre som føler ansvar for at sangens spådommer går i oppfyllelse slik at en ny verdenssyklus kan begynne.

Bokens baksidetekst er ellers et forbilledlig eksempel på hvordan man kan få folk interessert i å lese boken uten å røpe for mye av handlingen.

Da boken kom ut i 2009 leste jeg en del bokanmeldelser, og spesielt de som var publisert i aviser ol. likte å karakterisere boken som fantasy for kvinner. Om grunnen til dette er at hovedpersonene er kvinnelige, at det er en kvinnelig forfatter eller om det er andre trekk ved boken som gjør dette vet jeg ikke, men det fikk meg til å sammenligne denne boken med andre fantasybøker jeg har lest - med ekstra vekt på hva det er som skiller denne boken fra de andre og om disse skillene evt er det som gjør denne boken så "kvinnelig". Jeg ser dermed helt bort fra at denne boken er skrevet på norsk mens de andre fantasybøkene jeg har lest har vært på engelsk. Det første som slår meg er at jeg ikke kommer på en eneste annen fantasybok jeg har lest som har vært skrevet av en kvinne - samtlige jeg kommer på i farten er skrevet av menn, bla. Ringenes Herre, Tidshjulet-serien og Sannhetens sverd-serien. Jeg har derfor ingen andre kvinnelige fantasy-forfattere å sammenligne med. Åpenbar forskjell nummer to er at hovedpersonene i denne boken, som tidligere nevnt, er kvinnelige (ikke kvinner - de er 14 og 15 år...) mens hovedpersonene i de andre (tar utgangspunkt i de nevnte seriene) er mannlige. I tillegg til disse veldig banale forskjellene er det mer som skiller denne boken fra mine eksempelserier. Ringenes Herre-bøkene, Tidshjulet-serien og Sannhetens sverd-serien har alle en klar konflikt mellom de gode (våre helter) og de onde, der selve ondskapen inkarnert er hovedantagonist. Song for Eirabu har ingen slik inkarnert ondskap - det finnes en nord-sør konflikt og folk som er mer eller mindre kjipe gnomer eller kan mistenkes for lugubre motiver for sine handlinger, men de aller fleste har minst ett sympatisk trekk. I tillegg får man beskrevet handligen fra flere vinkler slik at de forskjellige personenes beveggrunner, og dermed handlinger, blir forklart. Dette synes jeg gjøres på en bedre måte i denne boken enn i bøkene jeg sammenligner med, muligens fordi de onde i de andre bøkene er så utrolig superonde at det blir vanskelig å identifisere seg med dem. Song for Eirabu er også fri for beskrivelser av folk som påfører andre smerte - det er mer antydninger og hint, og det er heller ikke samme grad av lange og detaljerte kamp/slagsener som man finner i de andre bøkene selv om det - som bokens tittel antyder - finner sted et stort slag i boken. Kanskje det er denne vektleggingen av folks motiver og følelser på bekostning av kamp og vold som - i tillegg til de kvinnelige hovedpersonene - gjør at boken klassifiseres som fantasy for kvinner? Jeg vet i hvert fall at jeg likte boken veldig godt. Den har god flyt og driv, det hendte aldri at jeg ergret meg over at et kapittel var viet den eller den personen når jeg heller hadde lyst til å vite hva som hendte med en annen person og jeg ble engasjert nok til å vente i spenning på bok 2 - som sympatisk nok er siste del i serien (ja, det hender at man ønsker at det kom flere bøker i en serie, men det man risikerer er at bøkene etter hvert degenerer til å beskrive i detalj alt som skjer i løpet av 3 dager slik at håpet om å noen sinne få lese avslutningen på serien langsomt svinner hen - Tidshjulet er brukt som eksempel her btw).

Boken er anbefalt til alle som ikke nærer et dypt og intenst hat til fantasy, og jeg gir den 15 av 20 (sparer de høyeste terningkastene til bøker med potensiale til å endre hele min livsanskuelse eller noe, sånn hvis jeg skulle slumpe til å lese en slik).