"2012-profetien" av Ole Clifford og "Det tapte symbol" av Dan Brown

 Det var en mørk og stormfull semi-aften da jeg endelig tok meg sammen og bokblogget for å ha en følelse av å gjøre noe nyttig mens tiden sakte slepte seg mot ”på tide å gå”. Siden den første boken jeg leste i år nok klart kommer til å vinne prisen for årets kjipeste leseropplevelse (har lovet meg selv at om jeg skulle komme til å begynne på en dårligere/tilsvarende dårlig bok så skal jeg legge den fra meg istedenfor å tvinge meg gjennom den) tenkte jeg at den ville være fin å begynne årets anmeldelser med.  Som en ekstra bonus skal jeg anmelde den sammen med årets andre leseropplevelse, da bøkene befinner seg innenfor samme sjanger. Hvilken sjanger er jeg ikke 100% sikker på, men jeg tror at spenningslitteratur er sånn ca riktig. Dersom noen har bedre forslag er det bare å slå seg løs i kommentarfeltet.

Så, først litt om Årets Dårligste Leseropplevelse; ”2012-profetien” av Ole Clifford (en danske, jeg har lest den norske oversettelsen). Tittelen gir meg assosiasjoner til Mayaene og verdens undergang  – begge deler lovende utgangspunkt for plott innen denne sjangeren. Baksideteksten senker mine forventninger en del hakk, men den lover hemmelig brorskap med muligens skumle hensikter og en privatdetektiv – boken kan fremdeles vise seg å være underholdende. Ved lesning av boken viser det seg at boken har to parallelle plott; et hovedplott som handler om at vår helt privatdetektiven Harry McFarlane får i oppdrag å undersøke nærmere en henvendelse direktøren i legemiddelfirmaet GlobalChem har fått angående kjøp av rettighetene til eldgamle (500 år!!!!) naturmedisinoppskrifter, og et underplott som handler om et dansk ektepars kamp mot kreft.

Hovedplottet kunne muligens ha fungert i hendene på en bedre forfatter innen denne sjangeren, men slik det er gjort nå forsvinner mesteparten av spenningen på et tidlig tidspunkt – mye fordi det hemmelige brorskapet viser seg å være en vits og fordi vår helt privatdetektiven ved en hver sving møter villige medhjelpere. Det tar seg litt opp mot slutten når den ondeste onde viser seg å ha litt omløp i hodet, men det er for lite for sent – veien frem mot målet blir alt for enkel for vår helt. En annen ting er at jeg aldri helt tar vår helts side. Noe som får meg til å begynne å håpe at det skal slutte å gå hans vei hele tiden, et fåfengt håp, men dog. Dette kunne muligens vært løst ved at fortellingen i større grad fulgte vår helts perspektiv. Slik det er nå synes jeg boken er for tynn i forhold til hvor mange perspektiv man får følge – det blir for overfladisk.

Underplottet føles til tider unødvendig, selv om jeg ser hvorfor det er med. Den danske frue har fått kreft med små utsikter til overlevelse selv med behandling (eller, små og små, men under 50% i hvert fall), og hun har ingen planer om å ta i mot behandling på sykehuset. Istedenfor finner hun ut ting selv på internett, og behandler seg selv med en økologisk vegetardiett mens hun fortsetter søket etter lovende naturmedisin. Hun irriterer meg, og etter hvert irriterer mannen hennes meg også. Jeg bryr meg ikke så veldig om de dårlige prognosene hennes. Noen som kan gjette hvordan hennes historie ender? Jepp, akkurat slik går det.

Ender boken slik man ganske tidlig tror? Ja det gjør den. I detalj.

Min generelle følelse ved lesning av boken var irritasjon, og det hele endte med at jeg måtte lese den ferdig en sen kveld selv om jeg skulle opp tidlig neste morgen fordi irritasjonen hindret meg i å få sove. Jeg vil dermed ikke klassifisere boken som kjedelig – noen som er veldig enig med forfatteren vil kanskje til og med synes at den er bra – men den irriterte meg og gjorde meg aggressiv. Som hevn gir jeg den terningkast 1 trillet med en 20-sidet nerdeterning.

Bok to er ”Det tapte symbol” av Dan Brown, og sammenlignet med den forrige boken er den stor litteratur. Ved å lese disse to bøkene så tett på hverandre ser jeg hvorfor så mange anbefalte og lovpriste ”Da Vinci-koden” da den kom. Jeg synes fortsatt at ”Engler og Demoner ” er den beste boken hans (fikk veldig lyst til å reise til Roma da jeg leste den), men denne boken er også bra innenfor sin sjanger.

Jeg synes at baksideteksten til boken gir en fin introduksjon til plottet:

”Robert Langdon må på kort varsel overta som foredragsholder for å hjelpe sin venn Peter Solomon. En gjenstand blir oppdaget og Langdon gjenkjenner den som en invitasjon til en glemt verden. Når Peter blir brutalt kidnappet, forstår Langdon at hans eneste håp for å redde vennen er å akseptere den mystiske invitasjonen.”

Hvis man røper mer enn dette ødelegger man leseropplevelsen siden mye av gleden ved å lese denne boken avhenger av at man blir overrasket underveis. Boken inneholder et mysterie man er "med på" å løse (slikt blir fort kjedelig hvis man skjønner for mye for fort) og en onding som er ganske smart og forutseende (det er viktig at ondingen er lur nok i denne typen bøker). Informasjon man trenger kommer til rett tid og er presentert på en god måte – lengre bakgrunnsinformasjon kommer f.eks. som tilbakeblikk til forelesninger Langdon har holdt om temaet. Jeg har ikke undersøkt noe av det som presenteres som fakta i boken, men for min del er ikke det så viktig så lenge boken ikke påstår at det er en sann historie (jamfør Historikeren – det er ikke greit å skrive slikt i forordet og så skrive inn Dracula i handlingen…). Samtidig vet jeg av erfaring at bøker av denne typen som omhandler temaer man kan mye om fort blir kjipe å lese dersom forfatteren tar seg friheter/tolker inn for mye, siden man da fort kan bli sittende og irritere seg istedenfor å ha glede av boken. Det skal sies at jeg er ganske skeptisk til Noetikk ("vitenskapen" som er et sentralt element i boken), og sidene som kommer etter at mysteriet er løst kan man lett hoppe over dersom man synes at noetikkpratet er fjas.

Vurdert innenfor sin sjanger får boken likevel terningkast 15 av meg (Engler og Demoner får til sammenligning 18), og den er absolutt verdt å lese for underholdningens del. Anbefaler den for så vidt ikke til dem som måtte nære et intenst hat til Da Vinci-koden siden dette så absolutt er en lignende bok. Som en bok blant bøker havner den ca midt på treet med terningkast 9.