"Saman er ein mindre aleine" - Anna Gavalda

Denne boken hadde jeg tenkt lenge på å lese, og da den var med meg på kurs i København ble den lest i en fei. Delvis fordi jeg satt for meg selv på et hotellrom på fritiden (stort sett hvert fall - var litt og lusket i butikker også) med dansk tv som eneste underholdning, og delvis fordi boken var så engasjerede at jeg hele tiden skulle lese bare litt til. Før jeg begynte på boken hadde jeg store forventninger, og jeg kan ikke minnes en eneste anmeldelse som ikke roste den opp i skyene (har ikke giddet å internette anmeldelser, så det finnes selvsagt en mulighet for at det  finnes noen negative der ute). Boken hadde dermed mye å leve opp til.

Bokens handling kretser rundt tre beboere i en bygård i Paris. Camille er den første man blir kjent med. Hun har en mystisk fortid som inkluderer en tragisk barndom med en psykisk ustabil mor og bor, av grunner som blir forklart i boken, i et slags kott på loftet i bygården. I store deler av boken er hun en gledelig utypisk kvinneskikkelse, så det var litt nedtur at hun ved bokens slutt viser seg å være stereotyp likevel. Camille blir kjent med Philibert som redder henne ned fra loftet og lar henne få bo i leiligheten sin. I Philiberts leilighet bor også Franck, en kokk med trøblete oppvekst og kontstant dårlig samvittighet overfor bestemoren Paulette. Til sammen utgjør dette en fin bok om vennskap, kjærlighet, livet og døden. Og en koselig bok om snålinger er aldri feil.

Det er vanskelig å skrive så mye om boken uten å røpe for mye av handlingen, og jeg synes egentlig at jeg har røpet litt for mye allerede. Boken er absolutt anbefalt - den er veldig godt skrevet (og oversatt) og, som tidlligere nevnt, engasjerende. En ting jeg vil trekke litt for er at hemmeligheten til Camille blir litt antiklimaks når den endelig blir avslørt - ellers er jeg fan. Det er viktig med bøker som gir en god følelse når man leser dem. Jeg gir boken terningkast 18 og anbefaler den til alle.