"En beretning om blindhet" av José Saramago

Denne boken har jeg fått anbefalt av flere på jobb, og jeg hadde derfor tenkt på å lese den lenge da jeg så den i bokhyllen. Jeg begynte på den en fredag eller lørdag, og leste den ut i løpet av helgen. Forfatteren har en egen måte å skrive på - det er nærmest som en tankestrøm - som sugde meg inn i boken og drev meg til å lese videre. Jeg regner med at skrivestilen bidro til at José Saramago fikk Nobelprisen i litteratur i -98, da den absolutt bidrar til at boken skiller seg ut i positiv forstand - den blir mer unik.

Handlingen er lagt til en by i et ikke nærmere spesifisert land, hvor en plutselig og smittsom blindhet sprer seg blant innbyggerene. Vi møter en gruppe mennesker som er blant de første smittede, og følger dem gjennom interneringen og frykten de friske møter dem med. Jeg har sett andre kalle boken en svart allegori over åndelig blindhet, og vi får virkelig en beskrivelse av hvordan slike situasjoner kan få frem det verste i folk. Noe av dette er basert på frykt, annet på opportunisme, grådighet og ondskap. Menneskene forfaller både kroppslig (nedsatt hygiene etc) og sjelelig (kamp om mat, enhver for seg selv), og etter hvert kollapser også samfunnet. Det er absolutt en dystopi - det går dårlig og så blir det verre - men det er en dystopi med lyspunkter og glimt av håp.

Personene i gruppen vi følger presenteres aldri ved navn, de omtales kun som legen, piken med solbrillene, gutten osv. I begynnelsen syntes jeg det var litt rart, men etter hvert så jeg at navn var unødvendig. og det var også litt befriende å ikke ha navn å knytte til personene - det gjør romanen mer universell. Navn har jo tross alt en tendens til å låse folk geografisk - ved å unngå navnene kan det virkelig være et hvilket som helst land det er snakk om. En ting jeg hang meg litt opp i, og som jeg syntes var unødvendig, var forfatterens stadig påpeking av en av de kvinnelige hovedpersonenes løsaktighet. Det er ok å ta det med en gang eller toppen to, men så blir det en veldig unødvendig ting å dvele ved. Det daterer også boken, og det ødelegger litt for universaliteten.

Jeg satt igjen med en god følelse da jeg var ferdig med denne boken til tross for det dystre temaet og jeg ble glad i flere av karakterene. Boken er virkelig verdt en gjennomlesning - jeg triller 18 øyne på terningen.