"De hellige hulers land" av Jean M. Auel

De hellige hulers land er siste bok i serien Jordens barn. Det er seks bøker tilsammen i denne serien, første utgitt på norsk i 1985 og den siste nå i 2011. Jeg leste første bok på ungdomsskolen en gang, så denne serien har jeg fulgt i over 15 år (woha, jeg begynner å bli gammel!). Siden dette da er en serie flesker jeg til med en anmeldelse av alle bøkene her, med sterkest vekt på den siste (siden det er den jeg husker best).

Seriens heltinne er den unge cro magnon-kvinnen Ayla, og handlingen foregår i yngre paleolittisk tid, da cro magnon og neandertalere levde side om side. I første bok, Hulebjørnens klan, blir Ayla funnet av en gruppe neandertalere. Hun er da ca. 5 år, hvis jeg ikke husker feil, og selv om neandertalerne (kalt klanen) ikke liker de andre, som de kaller cro magnon-folket, så får gruppens medisinkvinne lov til å adoptere Ayla. Hun er mest sannsynlig den eneste fra sin opprinnelige gruppe som er overlevende etter et jordskjelv, og da hun blir funnet er hun skadet av en huleløve. Iza, hennes adoptivmor, helbreder henne og lærer henne opp til å bli medisinkvinne slik som henne selv. Selv om Ayla ikke er intelligent på neandertalermåten, er det tydelig at hun er en fantastisk person. Det er imidlertid ikke alle som er like glad for Aylas tilstedeværelse,. Hun blir voldtatt av en av gruppens menn, og føder en sønn som dermed blir et blandingsbarn. Med nød og neppe slipper hun å sette dette misfosteret, som neandertalerne mener han er, ut for å dø. Det hele ender med at hun blir forvist fra gruppen, må forlate sin sønn (på ca. 3 år) og vandre ut i verden på egen hånd.

I bok nummer 2, Hestenes dal, har Ayla funnet seg en passende hule i en passende, idyllisk dal, og lever der alene i en del år.  Siden hun er en ganske så eksepsjonell person klarer hun seg ganske godt alene. Hun lærer seg å kommunisere med dyr og adopterer både et villhestføll og en babyløve. Hun gjør også en del oppfinnelser, f.eks bh'en. En dag vandrer to menn "av hennes eget slag" inn i dalen, og blir angrepet av Aylas huleløve. Den ene mannen dør, men hun klarer å redde og helbrede den andre, Jondalar. Han er en høy og flott og kjekk mann, og de blir selvsagt kjærester og han lærer henne å "dele gleder".

I Mammutjegerne har Ayla og Jondalar lagt ut på reise hjem til hans folk. Det er en flerårig reise de har foran seg. På veien møter de mamutoi'ene, et folk som de blir ganske lenge hos. Ayla, siden hun er så eksepsjonell, blir adoptert av den åndelige lederen av denne gruppen. Mens de er her adopterer Ayla en ulveunge, som sammen med hesten hun har tatt med seg blir til stor hjelp for henne, både når det gjelder reise og jakt. Nesten alle forelsker seg i denne unge kvinnen, som er slank og høy og flott og har nydelig, varmblondt hår, og etter forviklinger med Jondalar skal hun til å gifte seg med en annen mann. Hun ombestemmer seg dog i siste liten, og reiser videre med Jondalar. I tillegg til det Ayla har oppfunnet selv, lærer de to reisende mange nye ting hos mamutoi'ene som de tar med seg videre på reisen.

Steppevandringen tar for seg resten av vandringen hjem til Jondalars folk. Det meste av boken handler om hvordan de to reisende "deler gleder" nesten konstant, men de treffer også en del folk på reisen sin og samhandler en del med dem. Folkene de treffer er både gode og onde (blandt annet en gruppe som styres av kvinner, der menn blir lemlestet ved fødselen). Med de gode folkene utveksles læredom og oppfinnelser, hos de onde folkene ordner selvsagt Ayla og Jondalar opp. Boken slutter med at de kommer frem til Jondalars folk, på et sted Ayla har sett i drømme (ja, hun er eksepsjonell).

Klippehulens folk handler om den første tiden hos Jondalars folk. Her gifter de seg, Ayla ikledt den flotteste drakten i mils omkrets. Hun har fått den med seg da hun forlot mamutoi'ene, og på grunn av denne draktene som bevitner at hun må komme fra et rikt folk, oppnår hun høy status blandt Jondalars folk. Siden hun er så fantastisk pen, smart, eksepsjonell og har temmet dyr (noe som aldri før har blitt gjort blandt mennesker), samt at hun har fått til make den flotteste, høyeste, peneste og mest ettertraktede mannen, får hun selvsagt noen fiender, men de aller, aller fleste digger henne. Ayla og Jondalar er så glad i hverandre at de kun "deler gleder" med hverandre selv om partnerbytte nærmest er en plikt, særlig under de store Moderfestivalene. Selv om Ayla er en fremmed er hun så eksepsjonell og allerede så god i medisinkunst at hun blir lærlingen til gruppens fremste, åndelige leder/medisinkvinne (en Zelandoni).

I siste bok, De hellige hulers land, holder Ayla hovedsakelig på med opplæringen til å bli en Zelandoni. Boken er på 807 sider (sukk...), og Ayla, Jondalar og deres datter Jonayla (som er den skjønneste, blondeste og flinkteste ungen i mils omkrets) reiser rundt til hellige huler sammen med Zelandonien. På de siste ca. 50 sidene blir det endelig noe fart i handlingen. Ayla blir "kallet" av gudinnen Moren, og mens hun raver rundt i en hule dopet på noen urter, får hun en åpenbaring som bekrefter det hun allerede har trodd - nemlig at det må både en kvinne og en mann til for å lage barn, det er ikke bare Moren som "blandet ånder" og putter barn inn i kvinner på måfå. Denne kunnskapen skaper selvsagt en del forviklinger for hele befolkningen, som hittil har "delt gleder" med hvem de vil. Ayla oppdager at Jondalar har drevet å "delt gleder" med hennes største uvenn, Marona. Men etter at Ayla nesten dør under en åndereise, der hun drikker en drikk av en plante neandertalerne pleide å bruke, skjønner selvsagt Jondalar hvor høyt han elsker henne, og alt blir bra.

Som den observante leser allerede har fått med seg, er dette en bokserie som blir mer og mer irriterendes for hver bok. Jeg husker at jeg syntes de første bøkene var ganske spennende, men det kan ha like mye å gjøre med at jeg var mye yngre da jeg leste dem, som at de faktisk var bedre enn de nyeste. Jeg akter ikke å lese dem på nytt nå for å sjekke. 

Det mest interessante med bøkene er at forfatteren nok faktisk har så mye kunnskaper om steinalderen som blir påberopt på bokomslaget til De hellige hulers land. For folk som tror at steinalderfolk gikk rundt og sa grynt, grynt og spiste stein, så vil nok bøkene være en stor vekker. Også for dem som har tatt et halvt grunnfag i arkeologi, slik som meg, så vil jeg også si at informasjonen Auel gir om livet i steinalderen faktisk kan være ganske interessant. Men det er ikke alt som er like interessant å få beskrevet i detalj. Jeg leste noe ganske treffende på en Wikipediaside om bøkene, jeg finner ikke den riktige siden igjen akkurat nå, men det som sto var at Auel beskriver sex like detaljert som hun beskriver f.eks tilvirking av steinalderverktøy. Så noen passasjer hadde passet bedre i et pornoblad enn i en bok om steinalderen.

Et tydelig problem med at Auel bruker inngående kunnskap om neandertalere og cro magnon-mennesker i bøkene sine, er at når de blir skrevet over så mange år, så vil det være en utvikling i kunnskapene om steinalderen samtidig. Slik neandertalerne er blir slått fast å være i første bok, må nesten de beskrives på samme måte i alle de andre bøkene, selv om man nå vet at neandertalere mest sannsynlig ikke var helt slik. Det gjør at noen steder tenker man "i alle dager".

Bøkene kan tolkes som å reflektere dagens samfunn (ikke så rart egentlig, det er vel ganske vanlig for de fleste bøker, uansett hvilket historisk tema de tar opp). Jeg husker ikke akkurat hvor, men jeg mener å ha lest at man kan forstå konfliktene mellom de to mennesketypene neandertalere og cro magnon i lys av USAs rasekonflikter. Ayla fungerer som en mediator mellom de to gruppene som unngår og hater hverandre som pesten.  Idet Ayla blir adoptert av klanen, viser hun dem at de andre ikke er så fæle og dumme som de tror. Cro magnon-folkene omtaler neandertalene som dyr, men siden Ayla er blitt oppdratt av dem kan hun formidle til "sitt eget slag" at neandertalere er mennesker de også, ganske intelligente faktisk. Uansett er det ikke til å legge skjul på at Auel fremstiller neandertalerene som undermennesker. Det er veldig mye det er umulig for oss å vite om datidens mennesker, men Auel velger å beskrive neandertalere som voldelige og kvinneundertrykkende, særlig når det gjelder seksualitet, mens cro magnon er likestilte og mener samtykke er det viktigste i seksuelle forhold.

Auel har løst problemet med at det er mange ting vi ikke kan vite om datidens mennesker på hovedsakelig to måter. For det første har hun laget en klassisk kjærlighetshistorie som kunne vært lagt til en hvilken som helst tid. Jeg skulle gjerne sett at den var litt mindre kioskromanaktig, men greit nok. For det andre har hun, som nevnt over, gjetter seg frem til hvordan cro magnon og neandertalere organiserte seg sosialt. Denne gjetningen burde hun ha gjort mer kvalifisert. Den største logiske bristen forholder seg til ekteskapsinstitusjonen versus seksuell omgang. Auel beskriver et samfunn som ikke skjønner hvordan barn blir laget og derfor har fri seksuell omgang med alle, men at man ikke skal ha visst hvordan barn blir laget virker meget usannsynlig på meg. Så vidt jeg vet finnes det arkeologiske beviser for blandt annet prevensjon så langt tilbake, og i så mange kulturer, at det rett og slett ikke blir troverdig. Her tror jeg Auel stiller seg i en forholdsvis gammeldags tradisjon som ser evolusjonen analogt med utviklingen fra barn til voksen. Barn er uvitende, derfor må steinaldermennesker også ha vært forholdsvis uvitende. Og det er ikke bare på dette området folkene hun beskriver blir fremstilt som noe barnslige, det ligger på en måte litt under flere steder.

Samtidig beskriver Auel organiseringen av ekteskapet ("bli maker") på en slik måte at det kun gir mening hvis man vet hvordan man får barn. Ekteskapsreglene er meget like slik de har vært i historiske kulturer som har regulert ekteskapet på en slik måte nettopp fordi man vet hvordan barn lages. Høydepunktet i den siste boken er at Ayla får åpenbaring om befruktningens gang fra Moren. Forfatteren ser for seg at en slik informasjon straks ville gjøre alle mennene i gruppen til superegoister, og mellom linjene ser det ut til at hun mener at dette har vært starten på all verdens kvinneundertrykkelse (bortsett fra blandt neandertalerne altså, der var det kvinneundertrykkelse fra før, men de er egentlig forholdsvis ute av bildet i den siste boken uansett). Med dette er det også noe muffens. For det første har folkegruppen Ayla og Jondalar tilhører allerede en ekteskapsordning som er fullstendig kompatibel med denne informasjonen. For det andre er det rart at et folk som er så tradisjonsbundet og lydige mot Moren automatisk skulle omvelte sine sosiale skikker idet de får denne informasjonen. Det er fint at Auel kan mye om steinalderen, det er jo det som gjør bøkene leseverdig, men i tillegg burde hun ha satt seg bedre inn i antropologi, slik at handlingen i bøkene (særlig i den siste) også kunne blitt mer troverdig.

Dog, jeg synes det er litt trist at serien nå er avsluttet, for på tross av de logiske bristene, at Ayla er irriterendes perfekt og omsvermet, samt at forfatteren åpenbart begynner å bli dement (særlig opplysningen om at brennenesle er god å spise bare den blir kokt, glemmer hun gang på gang at hun allerede har opplyst leseren om), så er det spennende å lese om steinalderen når fortellingen er basert på faktiske kunnskaper.

Og en siste kommentar: Hva er det Aschehoug har tenkt på med oversetterne sine? Det er leeeeenge siden jeg har lest en oversatt bok med så mange dårlige formuleringer (mye engelsk på norsk) og skrivefeil.

Serien tilsammen får terningkast 14 (med forbehold om at det er lenge siden jeg leste de første), mens De hellige hulers land isolert får terningkast 11.