Norsk samtidslitteratur er ikke det jeg leser mest av, og når sant skal sies er det vel heller ikke min favorittsjanger. Likevel hender det at jeg kommer over anmeldelse som gir meg lyst til å lese en slik bok, og da jeg begynte å bruke biblioteket aktivt igjen for en tid tilbake benyttet jeg samtidig anledningen til å reservere disse bøkene. Dette prosjektet har både positive og negative sider. Positivt: Jeg får lest flere av de bøkene jeg kommer over og får lyst til å lese. Negativt: Det hoper seg opp biblioteksbøker på nattbordet og disse skal jo i tillegg til å leses også leveres tilbake. Dette har ført til at lesning av bøkene har fått et snev av plikt over seg og leserekkefølgen bestemmes i stor grad av hvilke bøker som må returneres først. Ikke det beste utgangspunktet for å glede seg over en bok. På torsdag slo jeg meg derfor løs og begynte på Jern uten at denne boken på noen måte var neste bok i køen. Dette viste seg å være et sjakktrekk, og jeg leste den ut i løpet av fredagskvelden. Så engasjerende var den at jeg savnet den litt da jeg gikk hjemmefra fredag morgen, samtidig som jeg gledet meg over at det var fredag siden jeg da kunne lese så mye jeg ville når jeg kom hjem. Det er tydeligvis lenge siden jeg har lest en så engasjerende bok.
Boken har tre førstepersonsfortellere - en alternativdame, en sosiolog og en narkoman - som på hvert sitt vis kommer i kontakt med den nyreligiøse bevegelsen Perennial Spirituality Center, og vi får innsikt i deres møte med bevegelsen gjennom blogginnlegg, dagboknotater, e-poster, utkast til avhandling, sms'er og refuserte romankapitler. I tillegg får vi også lese presentasjoner/foredrag gitt av bevegelsens leder og utskrift av et TV-intervju. Det fungerer - jeg blir engasjert, lever meg inn i handlingen og vil lese mer. Hvis jeg skal trekke for noe er det slutten som føles litt rask - den kunne godt ha vart/blitt strukket over et kapittel til.
Finfin anmeldelse, H :) Jeg leste Jern, fikk den tilsendt av Cappelen Damm i forbindelse med en bokbloggturné. Jeg ble veldig overrasket over at jeg faktisk likte boken, det var litt tørt til tider med de lange foredragene til Biev(var det ikke det han het da?) men ellers en god bok.
SvarSlettTakk:-) Slike foredrag gjør seg nok alltid best live med en engasjerende/karismatisk foredragsholder. Ellers var jeg imponert over hvor lite jeg irriterte meg over skrivefeilene til Gro siden det er noe som vanligvis ville irritert meg.
SvarSlettDet og alle forkortelser, de var av typen som kan finne på å irritere vetter av meg, heldigvis så kom jeg fort inn i det og fant meg i det :)
SvarSlettHva syntes du forresten om Ina? Jeg følte at det ble litt merkelig at en person som i utganspunktet studerte denne type bevegelser lot seg lure til å bli en del av det. Det føltes på en måte veldig merkelig for hennes karakter.
Ja, Ina gikk jo fra å være ganske skeptisk til å bli en ivrig tilhenger. Samtidig så fikk jeg vel aldri inntrykk av at hun var en skeptiker av den typen som avviser religiøse bevegelser som fjas, men heller at hun hadde en nysgjerrig tilnærming. Når de andre medlemmene så viste seg å være ganske ok tenker jeg at det kan ha vippet det hele for henne, og så passet jo heller ikke sekten helt inn i de klassiske sekt-kriteriene. Det jeg virkelig ikke forstår er at hun gikk så langt som å bli med på barneprosjektet (det skjønner jeg for så vidt ikke at Gro gikk med på heller...).
SvarSlettJeg har lest den! (Men det vet du jo, H...)
SvarSlettDet tok meg litt tid å komme inn i boken. Kanskje 100 (?) sider måtte leses, delvis på ganske ræv norsk, før boken ble sånn over middels engasjerende. Det er litt for mange sider med njea, blah, døh. Jeg er nok også blant dem som kjempet med trangen til å oppsøke Gro og slå henne gjentatte ganger i hodet med en rett skrivings ord bok. “Tilfeldig” “ord” “i” “hermetegn” “lol” :-) ;-) gaaah! Denne trangen avtok imidlertid ettersom boken ble mer engasjerende. (Dette må sees som positivt, da oppsøking og korporal avstraffelse av fiktive personer er handlinger som ikke bare befinner seg i en etisk gråsone, de er også vanskelig gjennomførbare.) Gode svogerforskere kan her slutte at dårlig språkbruk kan tolereres og/eller sees som et litterært virkemiddel om plottet ellers er over middels engasjerende. Jeg vil anbefale boken, selv om jeg nok ikke er like begeistret som den eminente anmelderen. Den er vel verdt en gjennomlesning.