"Agaat" av Marlene van Niekerk

Da jeg begynte å lese Agaat angret jeg litt på at jeg hadde kjøpt den. Den var tung å lese, skrevet så stykkevis og delt, liksom. Så jeg leste først litt her og der i boken, for å se hva dette egentlig handlet om, og da jeg så at det faktisk var en historie der tvang jeg meg selv til å lese den fra begynnelsen av. Jeg hadde tross alt kjøpt den (i bokhandel denne gang), så da burde jeg jo lese den.

Jeg angrer ikke et sekund! Agaat er en helt fantastisk bok, den beste jeg har lest på lenge! Bare litt uti boken begynte jeg å glede meg til å skrive anmeldelsen.

Boken handler om en døende gårdsfrue på 70 år som bli pleiet av den svarte tjenestekvinnen Agaat. Handlingen foregår i Sør-Afrika, nåtiden er 1996. Boken er skrevet i fem modi: nåtidstankene og -opplevelsen til den døende kvinnen, dagboksnotatene hennes tilbake til 1950-tallet, en utenfrafortelling fra samme periode, bruddstykker av tanker fra årene da den eldre kvinnen begynte å bli syk, samt en kort versjon av historien gjennom hennes sønn Jakkies øyne.

Jeg kommer i denne anmeldelsen til å avsløre ganske mye av det som foregår i boken, så hvis noen foretrekker å lese boken uten å vite for mye på forhånd, anbefaler jeg å stoppe å lese her. Boken får 20 på nerdeterningen, løp og kjøp/lån!

Den døende kvinnen, Kamilla, har ALS - en sykdom der alle muskler i kroppen blir lammet iløpet av et sykdomsforløp på noen år. I nåtiden er det kun øye- og øyelokksmusklene som fungerer hos henne, og hun kommuniserer med sin pleierske ved hjelp av øyebevegelser og blunking. Hun kan føle hele resten av kroppen sin også, men hun kan ikke bevege den. Etterhvert som boken skrider frem, svikter Kamillas kropp mer og mer, og til slutt stirrer det ene øyet, mens det andre har falt igjen. Hun kan bare se, ingenting annet. Og på slutten av boken dør og begraves hun. Kamilla og Agaat har et helt fantastisk samarbeid, pleiersken har en egen evne til å forstå hva den døende mener og ønsker.

Handlingen foregår som nevnt i Sør-Afrika, under Apartheid. Fra sitt dødsleie gjenopplever Kamilla livet sitt. Det er Agaat som leser for henne fra hennes egne dagbøker. Dagboksnotatene blir i boken som nevnt supplert av en utenfrafortellerstemme, og boken veksler konstant mellom fire av de fem nevnte modi. Begynnelsen og slutten av boken fortelles av Kamilla sønns Jakkie.

Dagbøkene begynner idet Kamillas voksne liv starter. Hun arver en storgård idet hun gifter seg, en såpass stor gård at gårdsherren og -fruen regnes som fintfolk, og har mange sorte arbeidere under seg. Kamilla gifter seg med Jak; en vakker, men lite nevenyttig kar. Han takler ikke overgangen til bondelivet, og begynner allerede før bryllupet å være voldelig. Ikke før mer enn ti år har gått, blir Kamilla gravid og føder en sønn, Jakkie. Han oppdras mest av tjenestepiken Agaat.

På ett nivå minner Agaat meg om handlingen i Den lange hvite skyens land: et hardt gårdsliv i en ugjestmildt natur, ensom gårdsfrue, voldelig mann, vanskeligheter med å få barn, “urinnvånere” som lusker i bakgrunnen. Men Agaat er så uendelig mye mer enn det Den lange hvite skyens land er. Den er alt det Den lange hvite skyens land ikke er, forfatteren får til alt det en landskapsromanforfatter ikke klarer (og det er jeg helt 100% sikker på, basert på den ene landskapsromanen jeg selv har lest, samt den S. anmeldte her om dagen). Agaat er dyptpløyende analyse av en kultur, et land og en tid, skrevet på en måte som drar en inn i fortellingen, som om man selv er tilstede der og da handlingen foregår.

For det er noe mer som skjer i fortellingen, man kan ane underveis at overflaten skjuler noe som foregår under. Etterhvert som man leser forstår man nemlig at pleiersken til den gamle gårdsfruen slett ikke er tjenestekvinnen hennes, men hennes adoptivdatter. Dagbøkene til Kamilla er tilegnet Agaat, for at hun skal vite hvordan hun kom inn i familien, og hvorfor ting ble som de ble.

Et stort gode med boken er at det er ikke noe klimaks, det er ikke noe som skal skje som leseren blir utålmodig etter å få vite. Det er bare et liv som skal fortelles, det er bare Agaat som skal få vite hvordan hennes même har prøvd å sjonglere mellom å være hennes mor og å oppfylle rollen som hvit husfrue i et land med lovpålagt diskriminering av hennes egen datter og majoriteten av befolkningen. Mangelen på klimaks gjør boken forholdsvis behagelig å lese, selv om den i starten føltes tung (og selv om jeg ble litt utålmodig første gang rett etter side 300 og igjen rett etter side 400, men det kan skyldes min utålmodige natur).

For det går egentlig ikke an i Sør-Afrika, under Apartheid, å adoptere et sort barn hvis du er hvit selv. Et av de mer konkrete eksemplene i boken er når Kamilla tar med sin adoptivdatter og sin mann på sirkus. Siden det er én inngang for hvite og én for svarte, får de problemer med å komme inn. Agaat får ikke sitte på den hvite siden, selv om hun er et barn, og med “hvite” billetter kommer de seg ikke inn på den svarte siden. Agaat tør ikke gå inn alene, og Jak blir forbannet (han har aldri likt at hans kone adopterte et sort barn). Så det ender med at Kamilla blir tvunget av sin mann til å sitte på den hvite siden, mens Agaat står utenfor å kikker inn gjennom et hull i teltduken.

Bokens hovedbudskap, slik jeg leser den, er imidlertid de utfordringene som er mer subtilt  innarbeidet i den sør-afrikanske kulturen. Det er rett og slett en umulig tanke at et sort barn blir oppdratt som et hvitt barn. Det er her forfatteren gjør et meget godt grep. Ved å begynne med tiden hvor Agaat er tenåring, får hun leseren til å stille spørsmålet: hva er det egentlig med Agaat? Hvorfor tenker og skriver Kamilla så mye om henne? Hvorfor har hun en posisjon i familien som er mer priviligert enn de andre sorte arbeiderne? Hvorfor klarer Agaat å tyde den gamle, syke husfruen sin på en så intim måte?

Når det begynner å gå opp for meg som leser at Agaat er Kamillas adoptivdatter, får van Niekerk meg til å stille spørsmålene: Hvorfor behandler Kamilla henne så dårlig? Hvorfor er hun denne bitre moren som hevner seg på kosmos ved å tyne sine datter? Er hun i det hele tatt en slik mor, eller er det noen føringer her som tvinger henne (ubevisst) til å oppføre seg som det? Sakte men sikkert nøster forfatteren opp på over mer enn 700 sider hvordan Apartheid fungerte. Gjennom fortellingen lures leserne på samme måte som den hvite befolkningen ble lurt av sin egen diskriminering: vi ser ikke hva det er som faktisk gjøres mot den sorte befolkningen. Og så får vi noen vekkere som slår oss i ansiktet, og får oss til å skamme oss over det vi har oversett.

Kamilla fremstår på den ene side som en type helgen i et helvete. Hun misliker forskjellsbehandlingen, hun misliker sterkt at hun må følge spilleregler som sier at hennes adoptivdatter ikke kan få lov til å knytte seg for tett til sin même (og omvendt). Men Kamilla er samtidig en levende inkarnering av en diskriminerende kultur. Hun syns tjenestefolkene og gårdsarbeiderne stinker, er ekle og uhygieniske og hun forstår ikke den lave moralen deres, samtidig som hun som gårdsfrue ikke engang har sørget for latriner til dem eller gir dem kjøttmat oftere enn en gang i måneden eller deromkring.

Når hun henter Agaat som fire-fem-åring, ser hun heller ikke at det er Kamillas egen familie som har skapt situasjonen Agaat lever i. Først tyner de sine gårdsarbeidere og tjenere, nekter dem husvære, mat og muligheter til rett og slett å leve, og så redder hun på helgenaktigvis det funksjonshemmede barnet som har blitt slått og voldtatt av desperate, nedslitte og aggressive “undermennesker”. Denne dynamikken er Kamilla kulturell blind for, på tross av at hun er et godt menneske og elsker sin datter.

Det er mye som forblir usagt i boken. Som døende stiller Kamilla sin datter mange spørsmål, som Agaat nekter å svare på. Som leser stiller man også mange spørsmål, blant annet tenkte jeg “har Kamilla noengang sagt til Agaat at hun for henne fremdeles er datter, ikke bare tjenestepike?” Men slik som boken kun er en fortelling om et liv, er den også som livet: enkelte (mange) spørsmål får man aldri svar på. Det gjør faktisk ikke noe i denne boken, for den er så godt skrevet at man ikke trenger noen “løsning”, man får heller en mer inngående forståelse av tingenes sammenheng.

Agaat er en bok om kjærlighet, men den er ikke romantisk. Agaat er en bok om fysisk vold og strukturell vold, men den er ikke tragisk. Agaat er en bok som bare er, akkurat som livet selv.

Terningkast: 20! (Med utropstegn.)

Ps. Det er skjemmende hvor mange trykkfeil som er i boken. Her kunne oversetter/forlag gjort en bedre jobb!