Før flommen tar oss er både en dårlig og en god bok. Dårlig fordi den er ganske kjedelig, slett ikke noe stort litterært verk. God fordi den gir en interessant innsikt inn i bistandsverdenens hykleri, misforståtte idealisme og latterlige (nesten-)fiasko. Det er en bok jeg vil anbefale alle å lese, men ikke fordi den er egentlig er noe leseverdig som roman, altså.
Jeg vil ganske tidlig komme med en avsløringsalarm (spoiler alert), bare sånn at dere er forberedt.
Handlingen foregår i Bangladesh, hvor svenske Sofia har blitt ansatt som bistandsråd på Sveriges ambassade i Dhaka. Hennes mann Janne er “medfølgende” (altså hjemmeværende “frue”). På slep har de også to barn. Sofia og Janne sliter i ekteskapet (sukk, så trivielt), og håper at oppholdet i Bangladesh skal gi dem en ny start.
Samtidig som de finner seg til rette, blir den unge, bangladeshiske landsbykvinnen Mukta brent ihjel av sin ektemann og svigermor fordi hun aldri blir gravid. Hennes søstre Nazrin og Mina rømmer til Dhaka for å unngå samme skjebne. De to søstrene ender etter flere prøvelser til slutt opp i huset til Sofia og Janne, der de endelig får det gode livet de drømte om (altså å bo på hele to muggbefengte rom på taket til luksusboligen til Sofia og Janne, med en glødepære i taket, en stikkontakt i veggen og en gasskoker utenfor).
Til slutt ender det sånn noenlunde lykkelig for (nesten) alle. Sofia og Janne har masse sex (heldigvis ikke beskrevet i detalj, men dere vet - det er sånn ekteskapelig vellykkethet måles i trivielle romaner om trivielle, skandinaviske/vestlige ekteskapsproblemer). Nazrin og Mina tjener så godt at de kan sende penger til sine foreldre, slik at de ikke lenger er til skam for dem, samt at Mina blir godt gift (kjærlighetsekteskap og selvvalgt mann og alt ting).
Historien om Sofia og Janne er kjedelig, kjedelig, kjedelig (hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet en sånn historie før?). Fortellingen om Nazrin og Mina er som tatt rett ut av Slumdog Millionaire (snu opp ned på jente-gutt, og vips en “splitter ny” historie fra dei-fæle-landa-borti-der, liksom).
Men - boken bør altså leses av alle, likevel. Jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon (hun har selv jobbet med bistand og ved ambassaden i Dhaka), men om man ikke er desillusjonert nok på bistandens vegne fra før, blir man det garantert når man leser denne boken. Makan til hykleri i bistandsverden skal man nemlig antagelig ikke lete lenger etter i den virkelige verden. For, som boken viser til det fulle; det er så deilig å være rik. Uansett hvor synd man syns i sine fattigere medmennesker, uansett hvor grusomt man mener det er at kvinner dør i fabrikkollapser mens de syr tight fit-bukser til vestlige bimboer, uansett hvor likestilt man er og hvor mye man stemmer på partier som (liksom) jobber for større likhet i verden når man er hjemme - så er det så guddommelig deilig å være rik og ha tjenere på hver finger.
Thorfinn beskriver godt hvordan man, idet man kommer inn i en sosioøkonomi med store og kulturelt sementerte forskjeller blandt folk, raskt adopterer den sosioøkonomiske væremåten. Særlig hvis man kommer inn på øverste hylle med en gang. Et fellesmenneskelig trekk ved alle som har litt mer enn andre, er å rettferdiggjøre det på alle bauger og kanter - både for folk rundt en, men særlig for seg selv. Sofia sitter derfor i møter og arrangerer konferanser om hvor forferdelig folk har det i Bangladesh, samtidig som hun nekter å betale mer enn ekvivalensen til to kroner for en rickshawtur, skjeller ut sjåføren sin for den minste ting og lar barnepiken (Nazrin) bo i en muggbefengt, liten betongkloss på taket.
Det sistnevnte argumenterer hun hardnakket imot når hennes mann Janne foreslår det. Det er fire “leiligheter” i palasset deres, bygget for å huse tjenerne (slavene), men å ha noen boende der - nei, det er litt for mye for Sofia. Greit nok sover folk i kloakken i Dhaka, og det er fælt og vi-må-gjøre-noe-med-strukturene-for-sånn-kan-ikke-verden-være, men å ha disse fattige så tett oppi seg, nei, det syns bistandsråden er ekkelt. Og den fabrikken Sofia og hennes nederlandske kollega overraskelsesbesøker, der de finner blandt annet en døende kvinne (med farlig livmorinfeksjon, fordi den eneste måten å forholde seg til mensen på i 12-timersskiftene uten dopauser, er å stappe skitne filler fra fabrikkgulvet opp i vagina), den burde de jo virkelig, virkelig gjøre noe med. Men så er det bare det at den eies av deres tenniskamerat Bjarne, som de spiller tennis med på Nordic Club, så det blir med noen litt halvfrekke, tullete kommentarer under en tenniskamp.
Det Thorfinn kanskje legger mest vekt på å formidle i boken, er hvor latterlige naive vi er her oppå den skandinaviske haugen (ved siden av hvor hyklerske vi er). Det klarer hun bra. Sofia får plutselig en korrupsjonsskandale i hendene, da en grasrotorganisasjon som faktisk gjør det ganske bra og har gode resultater, har vært dumme nok til å forholde seg til den bangladeshiske virkeligheten og betalt litt under bordet her og litt under bordet der. Sverige har selvfølgelig en nulltoleranse for korrupsjon. Forfatteren synliggjør med tydelighet hvor latterlig idiotisk denne naive, godtroende nulltoleransen er. Ja, skattebetalerne skal ikke ha noe av at deres stakkarslige kroner forsvinner i lommene på en eller annen ekstremistisk ågerhai, og da får det bare være at det er sånn verden fungerer hvis man vil ha noe gjort i det hele tatt.
Boken slutter med at Sofia får reddet grasrotorganisasjonen (som har 10% svinn, i motsetning til 50% som er vanlig ellers i verden), og alle er lykkelige (bortsett fra alle de som ikke er hovedpersoner i boken, selvsagt). Slutten er ganske patetisk, og jeg må innrømme at jeg i de siste kapitlene skippet linjer her og der fordi alt var så forutsigbart og kjedelig.
Jeg la merke til at forfatteren lar to gode sjanser gå fra seg i boken. For det første reflekteres det ikke noe over hvor utrolig trivielle ekteskapsproblemene til Sofia og Janne er, sett i forhold til hva et ekteskap er for noe for lokalbefolkningen i Bangladesh. Fortellingen om Sofia og Janne fortelles med en like dyptfølende, tragisk medlidenhet som fortellingen om Mukta som blir brent ihjel av sin mann og svigermor, og Mina som blir banket opp og voldtatt og mister all ære og respekt i lokalsamfunnet, men som likevel klarer å finne en god mann som vil gifte seg med henne. Kontrasten er kvalmende, og Thorfinn burde ha skrevet mer om den.
Den andre sjansen er en lignende kontrast. Mot slutten blir både Sofia og Mina gravide. Sistnevnte lar forfatteren bli gravid fordi hun er blitt voldtatt, og hennes stilling i samfunnet blir en betraktelig verre en hvis det att på til blir barn ut av det. Sofia blir gravid fordi hun og Janne har sex hele tiden, og så tenkte vel forfatteren at hun måtte ha et eller annet bevis på at forholdet deres ble så bra igjen. Og hvilket bevis på masse sex er vel bedre enn en graviditet? Men Sofia - som den yrkeskvinnen hun er, tar abort i Sverige fordi hun jo må ned igjen til Dhaka for å fortsette det fantastiske arbeidet hun har påbegynt (jeg antar hun da tenker på coctail parties og ambassadørmiddager og sånt, for hvilken jobb er det hun egentlig har gjort som ikke noen andre - hvem som helst andre - kunne gjort bedre?)
Min kritikk mot forfatterens innskriving av Sofias graviditet er todelt. For det første - fortellingen kunne fint klart seg uten. Det blir bare en irriterendes detalj helt mot slutten. Helt unødvendig fyll. For det andre - når Thorfinn først tar det med, burde hun igjen ha reflektert over forskjellene mellom Sofia og Mina. Mina er ugift, blitt voldtatt, har havnet lavest på rangstigen i en grusom hakkeorden, og ved å ha blitt gravid står hun i fare for å havne lavere enn lavest. Hun kan aldri flytte hjem til landsbyen og foreldrene som ugift mor, og i Dhaka vil hun kanskje ikke klare å holde seg og et barn i live i det hele tatt. Hun vurderer å oppsøke en abortklinikk, men i hennes posisjon er egentlig ikke det et alternativ heller. Mens Sofia - rikingen fra Sverige - hun vil heller gjøre karriere og være mor Teresa (i et rosa palass med tjenere, selvsagt). Sofia er jo så uunnværlig i den store sammenhengen (eller rettere sagt - palasset og tjenerne og å være på toppen av den sosiale hakkeorden er blitt uunnværlig i livet hennes). Et barn til vil sende henne og familien hjem til leiligheten i Sverige, på mammapermisjon uten en eneste tjener til å skjelle ut. Stakkars - det er ikke rart at hun tar abort. I dette perspektivet syns jeg ikke aborten til Sofia blir noe annet enn et hån av Bangladesh’s kvinner og barna de føder og oppdrar, men forfatteren glemmer helt å ta med dette perspektivet.
Selv om boken er viktig og opplysende, er det ganske tungt å lese en bok som på
en måte bare er som en evigvarende nettdebatt om (vårt hjemlige) tiggerforbud (tungt og tungt, fru Blom - denne boken raser man gjennom på én dag). Alle argumentene er nemlig de samme, og forfatteren kunne gjerne ha flagget sitt eget ståsted litt tydeligere tidligere i boken. Det hadde gjort lesingen litt enklere. I stedet for spurte jeg meg selv “Skal jeg mislike eller like denne forfatteren?” Hun gjorde det ikke akkurat enklere ved at hun under forfatterbildet er sitert på følgende uttalelse om Bangladesh: “Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner.” Hva søren, liksom? 1700-tallet? Hva er det hun har trodd, liksom? At det ikke er Skandinavia som er anomalien, men resten av verden? For en dust, tenkte jeg da jeg leste det, og det var dessverre før jeg leste boken. Derfor var jeg ganske irritabel da jeg startet lesingen. Konklusjonen etter å ha lest boken er vel likevel at jeg kanskje liker henne. Ikke som en skriver av store litterære verk (for å gjenta meg selv), men på et mer politisk plan.
Før jeg avslutter anmeldelsen må jeg si at jeg nå har følt på kroppen den irritasjonen S. må ha følt, da hun leste landskapsromanen om Norge og karakterene med de utrolig ikke-norske, snodige navnene. I Før flommen tar oss er det nemlig snakk om en nordmann ved navn Torgil. Torgil! Jeg sjekket, og det er hele 18 personer med det navnet som første fornavn i Norge. Og greit nok, kanskje det er en statistisk mulighet for at en av dem havner hos Telenor i Dhaka, og blir elskeren til den nederlandske bistandsråden. Men om jeg ikke hadde sjekket SSB, hadde jeg aldri i livet trodd at det var et norsk navn, og dermed himlet med øynene (jo, det gjorde jeg jo likevel) og tenkt at forfatteren (opprinnelig utdannet journalist) ikke engang er i stand til å google “vanlige, norske navn” (vel, det tror jeg vel også egentlig fremdeles).
Og nå siste avsnitt i anmeldelsen: Før flommen tar oss setter altså søkelyset på
Jeg vil ganske tidlig komme med en avsløringsalarm (spoiler alert), bare sånn at dere er forberedt.
Handlingen foregår i Bangladesh, hvor svenske Sofia har blitt ansatt som bistandsråd på Sveriges ambassade i Dhaka. Hennes mann Janne er “medfølgende” (altså hjemmeværende “frue”). På slep har de også to barn. Sofia og Janne sliter i ekteskapet (sukk, så trivielt), og håper at oppholdet i Bangladesh skal gi dem en ny start.
Samtidig som de finner seg til rette, blir den unge, bangladeshiske landsbykvinnen Mukta brent ihjel av sin ektemann og svigermor fordi hun aldri blir gravid. Hennes søstre Nazrin og Mina rømmer til Dhaka for å unngå samme skjebne. De to søstrene ender etter flere prøvelser til slutt opp i huset til Sofia og Janne, der de endelig får det gode livet de drømte om (altså å bo på hele to muggbefengte rom på taket til luksusboligen til Sofia og Janne, med en glødepære i taket, en stikkontakt i veggen og en gasskoker utenfor).
Til slutt ender det sånn noenlunde lykkelig for (nesten) alle. Sofia og Janne har masse sex (heldigvis ikke beskrevet i detalj, men dere vet - det er sånn ekteskapelig vellykkethet måles i trivielle romaner om trivielle, skandinaviske/vestlige ekteskapsproblemer). Nazrin og Mina tjener så godt at de kan sende penger til sine foreldre, slik at de ikke lenger er til skam for dem, samt at Mina blir godt gift (kjærlighetsekteskap og selvvalgt mann og alt ting).
Historien om Sofia og Janne er kjedelig, kjedelig, kjedelig (hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet en sånn historie før?). Fortellingen om Nazrin og Mina er som tatt rett ut av Slumdog Millionaire (snu opp ned på jente-gutt, og vips en “splitter ny” historie fra dei-fæle-landa-borti-der, liksom).
Men - boken bør altså leses av alle, likevel. Jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon (hun har selv jobbet med bistand og ved ambassaden i Dhaka), men om man ikke er desillusjonert nok på bistandens vegne fra før, blir man det garantert når man leser denne boken. Makan til hykleri i bistandsverden skal man nemlig antagelig ikke lete lenger etter i den virkelige verden. For, som boken viser til det fulle; det er så deilig å være rik. Uansett hvor synd man syns i sine fattigere medmennesker, uansett hvor grusomt man mener det er at kvinner dør i fabrikkollapser mens de syr tight fit-bukser til vestlige bimboer, uansett hvor likestilt man er og hvor mye man stemmer på partier som (liksom) jobber for større likhet i verden når man er hjemme - så er det så guddommelig deilig å være rik og ha tjenere på hver finger.
Thorfinn beskriver godt hvordan man, idet man kommer inn i en sosioøkonomi med store og kulturelt sementerte forskjeller blandt folk, raskt adopterer den sosioøkonomiske væremåten. Særlig hvis man kommer inn på øverste hylle med en gang. Et fellesmenneskelig trekk ved alle som har litt mer enn andre, er å rettferdiggjøre det på alle bauger og kanter - både for folk rundt en, men særlig for seg selv. Sofia sitter derfor i møter og arrangerer konferanser om hvor forferdelig folk har det i Bangladesh, samtidig som hun nekter å betale mer enn ekvivalensen til to kroner for en rickshawtur, skjeller ut sjåføren sin for den minste ting og lar barnepiken (Nazrin) bo i en muggbefengt, liten betongkloss på taket.
Det sistnevnte argumenterer hun hardnakket imot når hennes mann Janne foreslår det. Det er fire “leiligheter” i palasset deres, bygget for å huse tjenerne (slavene), men å ha noen boende der - nei, det er litt for mye for Sofia. Greit nok sover folk i kloakken i Dhaka, og det er fælt og vi-må-gjøre-noe-med-strukturene-for-sånn-kan-ikke-verden-være, men å ha disse fattige så tett oppi seg, nei, det syns bistandsråden er ekkelt. Og den fabrikken Sofia og hennes nederlandske kollega overraskelsesbesøker, der de finner blandt annet en døende kvinne (med farlig livmorinfeksjon, fordi den eneste måten å forholde seg til mensen på i 12-timersskiftene uten dopauser, er å stappe skitne filler fra fabrikkgulvet opp i vagina), den burde de jo virkelig, virkelig gjøre noe med. Men så er det bare det at den eies av deres tenniskamerat Bjarne, som de spiller tennis med på Nordic Club, så det blir med noen litt halvfrekke, tullete kommentarer under en tenniskamp.
Det Thorfinn kanskje legger mest vekt på å formidle i boken, er hvor latterlige naive vi er her oppå den skandinaviske haugen (ved siden av hvor hyklerske vi er). Det klarer hun bra. Sofia får plutselig en korrupsjonsskandale i hendene, da en grasrotorganisasjon som faktisk gjør det ganske bra og har gode resultater, har vært dumme nok til å forholde seg til den bangladeshiske virkeligheten og betalt litt under bordet her og litt under bordet der. Sverige har selvfølgelig en nulltoleranse for korrupsjon. Forfatteren synliggjør med tydelighet hvor latterlig idiotisk denne naive, godtroende nulltoleransen er. Ja, skattebetalerne skal ikke ha noe av at deres stakkarslige kroner forsvinner i lommene på en eller annen ekstremistisk ågerhai, og da får det bare være at det er sånn verden fungerer hvis man vil ha noe gjort i det hele tatt.
Boken slutter med at Sofia får reddet grasrotorganisasjonen (som har 10% svinn, i motsetning til 50% som er vanlig ellers i verden), og alle er lykkelige (bortsett fra alle de som ikke er hovedpersoner i boken, selvsagt). Slutten er ganske patetisk, og jeg må innrømme at jeg i de siste kapitlene skippet linjer her og der fordi alt var så forutsigbart og kjedelig.
Jeg la merke til at forfatteren lar to gode sjanser gå fra seg i boken. For det første reflekteres det ikke noe over hvor utrolig trivielle ekteskapsproblemene til Sofia og Janne er, sett i forhold til hva et ekteskap er for noe for lokalbefolkningen i Bangladesh. Fortellingen om Sofia og Janne fortelles med en like dyptfølende, tragisk medlidenhet som fortellingen om Mukta som blir brent ihjel av sin mann og svigermor, og Mina som blir banket opp og voldtatt og mister all ære og respekt i lokalsamfunnet, men som likevel klarer å finne en god mann som vil gifte seg med henne. Kontrasten er kvalmende, og Thorfinn burde ha skrevet mer om den.
Den andre sjansen er en lignende kontrast. Mot slutten blir både Sofia og Mina gravide. Sistnevnte lar forfatteren bli gravid fordi hun er blitt voldtatt, og hennes stilling i samfunnet blir en betraktelig verre en hvis det att på til blir barn ut av det. Sofia blir gravid fordi hun og Janne har sex hele tiden, og så tenkte vel forfatteren at hun måtte ha et eller annet bevis på at forholdet deres ble så bra igjen. Og hvilket bevis på masse sex er vel bedre enn en graviditet? Men Sofia - som den yrkeskvinnen hun er, tar abort i Sverige fordi hun jo må ned igjen til Dhaka for å fortsette det fantastiske arbeidet hun har påbegynt (jeg antar hun da tenker på coctail parties og ambassadørmiddager og sånt, for hvilken jobb er det hun egentlig har gjort som ikke noen andre - hvem som helst andre - kunne gjort bedre?)
Min kritikk mot forfatterens innskriving av Sofias graviditet er todelt. For det første - fortellingen kunne fint klart seg uten. Det blir bare en irriterendes detalj helt mot slutten. Helt unødvendig fyll. For det andre - når Thorfinn først tar det med, burde hun igjen ha reflektert over forskjellene mellom Sofia og Mina. Mina er ugift, blitt voldtatt, har havnet lavest på rangstigen i en grusom hakkeorden, og ved å ha blitt gravid står hun i fare for å havne lavere enn lavest. Hun kan aldri flytte hjem til landsbyen og foreldrene som ugift mor, og i Dhaka vil hun kanskje ikke klare å holde seg og et barn i live i det hele tatt. Hun vurderer å oppsøke en abortklinikk, men i hennes posisjon er egentlig ikke det et alternativ heller. Mens Sofia - rikingen fra Sverige - hun vil heller gjøre karriere og være mor Teresa (i et rosa palass med tjenere, selvsagt). Sofia er jo så uunnværlig i den store sammenhengen (eller rettere sagt - palasset og tjenerne og å være på toppen av den sosiale hakkeorden er blitt uunnværlig i livet hennes). Et barn til vil sende henne og familien hjem til leiligheten i Sverige, på mammapermisjon uten en eneste tjener til å skjelle ut. Stakkars - det er ikke rart at hun tar abort. I dette perspektivet syns jeg ikke aborten til Sofia blir noe annet enn et hån av Bangladesh’s kvinner og barna de føder og oppdrar, men forfatteren glemmer helt å ta med dette perspektivet.
Selv om boken er viktig og opplysende, er det ganske tungt å lese en bok som på
 | |||
| Dette er 1700-tallet med mobiltelefon! |
Før jeg avslutter anmeldelsen må jeg si at jeg nå har følt på kroppen den irritasjonen S. må ha følt, da hun leste landskapsromanen om Norge og karakterene med de utrolig ikke-norske, snodige navnene. I Før flommen tar oss er det nemlig snakk om en nordmann ved navn Torgil. Torgil! Jeg sjekket, og det er hele 18 personer med det navnet som første fornavn i Norge. Og greit nok, kanskje det er en statistisk mulighet for at en av dem havner hos Telenor i Dhaka, og blir elskeren til den nederlandske bistandsråden. Men om jeg ikke hadde sjekket SSB, hadde jeg aldri i livet trodd at det var et norsk navn, og dermed himlet med øynene (jo, det gjorde jeg jo likevel) og tenkt at forfatteren (opprinnelig utdannet journalist) ikke engang er i stand til å google “vanlige, norske navn” (vel, det tror jeg vel også egentlig fremdeles).
Og nå siste avsnitt i anmeldelsen: Før flommen tar oss setter altså søkelyset på
bistanden, viser hvor naivt styrt den er, hvor toskete de er de som styrer den, hvor latterlige, store forskjeller det er på bistandsarbeidere og de folkene de liksom skal hjelpe, men heller utnytter (fordi det jo egentlig er veldig fint å aldri behøve å ta oppvasken selv, og fordi de fine buksene er jo veldig fine, og fordi det sikkert er lurt å investere i næringslivet slik at skandinavere kan bygge store fabrikker og utnytte fattigfolk til å jobbe for seg). Det er en viktig bok, en bok jeg er veldig glad for er skrevet, og som jeg vil anbefale alle å lese (men ikke forvent en oppslukende fortelling). Men hva er det som er klistret utenpå eksemplaret jeg kjøpte? Jo, et klistremerke som proklamerer “[k]jøp boka og støtt Strømmestiftelsens utdanningsarbeid for kvinner i Bangladesh” med hele - ja, hold dere fast - 10 kr!!! Av bokens pris 299, skal altså hele 10 kroner gå til de kvinnene som Thorfinn beskriver i boken. Også betryggende at de “går rett til Strømmestiftelsens arbeid”. Hallo, liksom?!? Hva er det egentlig denne boken handler om? Kan de 10 kronene bli noe annet enn et hån og en dårlig spøk? De 10 kronene forlaget går glipp av, tar de raskt igjen i reklameeffekt. Selv jeg tenkte at den boken burde jeg jo virkelig kjøpe, da jeg så den i butikken med den klistrelappen på. Derfor ble det den boken, og ikke en annen jeg brukte penger på. Er forlaget her så veldig mye bedre enn Bjarne (greit nok, de bygger ikke fabrikker av papp som faller og sammen dreper hundrevis av kvinner, men jeg antar dere skjønner hvor jeg skal hen)? Neste gang skal jeg tenke meg godt om og heller gå glipp av en god bok (eller låne den på biblioteket).
Da har vi endelig kommet frem til terningkast, og jeg tror den må få to av dem.
Leseverdighet basert på litterær kvalitet: 13
Leseverdighet basert på bokens viktige samfunnsoppdrag: 20
(Beklager alle skrivefeil i anmeldelsen (og i de forrige). Jeg sitter på en knøtta-pc med dårlig internettilgang, og skal fikse feil etterhvert eller ved en senere anledning.)
Høres ut som om dette er en bok jeg bør stå over -mister for fort troen på menneskeheten av slikt. Skal heller donere penger til aktuelle hjelpeorganisasjoner... Har du sett den serien en av nettavisene har hatt om dette? Tror det var Bangladesh de sendte folk til for å oppleve livet til tekstilarbeiderne på kroppen.
SvarSlettHar ikke sett hele serien, men deler av den. Og så har jeg sett BBC's ekvivalens (tror det var BBC sin). Veldig bra program, men ja, man mister troen på menneskeheten.
SvarSlettDet eg sit att med frå omtalen din er at denne basen kunne vorte ei absolutt fantastisk, livsendrande bok, i hendene til ein fantastisk forfattar. Veldig synd at Helena Thorfinn (er det berre eg som tykkjer dette etternamnet er ganske underhaldande? Kanskje eg skal kalla den ikkje-eksisterande hunden Thorvald Thorfinn) tydelegvis ikkje er den forfattaren.
SvarSlettKan ein be om ein remake?
Jeg tror ikke det skal så mye til heller, for å gjøre boken virkelig bra. Så en kjapp remake, burde forfatteren (eller noen andre) klare raskt og greit.
SvarSlett