Nymånens lesesirkel ser dagens lys

Det ble i dag tostemmig vedtatt at det startes lesesirkel/bokklubb med teamet "En bok fra alle verdens land". Vi besluttet å starte med Europa, og ta det derfra. Første land ut er Island  med Brekkukotkrønike av Halldor Laxness. Deretter tar vi for oss Italia med Mi briljante venninne av Elena Ferrante. Det første møtet i klubben blir en gang i november - tid og sted kommer vi til når det nærmer seg.

Vi har laget et excel-ark med oversikt over land og bøker. Det finner dere her.
Det er lov å komme med forslag til bøker/forfattere.

Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

"Merkelig vær i Tokyo" av Hiromi Kawakami

Denne boken ble kjøpt ved en tilfeldighet. Hvis jeg hadde vært ute og snoket i en bokhandel for meg selv er det ikke sikkert at jeg hadde lagt merke til den en gang der den lå blant alle de andre tilbudsbøkene. Nå hadde det seg engang slik at jeg ikke var ute for meg selv, men med noen som oppdaget den og presenterte den som "en sånn bok som du liker å lese". I tillegg valgte den ukjente damen som også så på bøker der og da å komme med sin anbefaling av boken; "fjorårets beste leseropplevelse". Siden boken ikke kostet mer enn 49 kr endte det med at jeg kjøpte den.

Nå har jeg nettopp lest den ut i ettermiddags- og kveldssolen på balkongen, og sier meg ganske så fornøyd med leseropplevelsen. Om den er årets leseropplevelse er jeg ikke like sikker på, for den forrige boken jeg leste var også bra og året har fortsatt mange måneder igjen.

Boken handler kort fortalt om Tsukioko som en kveld møter på en av sine gamle lærere ved en tilfeldighet. Dette blir det første av flere møter, og boken byr også på noen tilbakeblikk. Jeg synes boken gir en god beskrivelse av hvordan man kan kjenne noen og ikke kjenne dem på samme tid og hvordan ens egen oppfatning av seg selv og andres oppfatning av en ikke nødvendigvis samsvarer. Tsukioko har gjenkjennbare tanker og handlemønstre uten at jeg på noen måte vil si at hun er som meg, det er mer slik at jeg opplever henne som en realistisk person - ikke for sær og ikke for klisje.

Selv om boken er en oversettelse, så føles den ikke oversatt (hvis det gir noen mening). Jeg liker skrivestilen og stemningen som skapes i boken, men siden jeg ikke kan Japansk vet jeg ikke hvordan den ville vært på originalspråket. Omslagsbildet er imidlertid av en slik art at jeg aldri ville kjøpt boken basert på det, og jo mer jeg ser på det jo mindre liker jeg det. Det er lite trolig at jeg ville lest bakpå og bestemt meg for å kjøpe den hvis ikke den fremmede damen hadde anbefalt den så varmt.

Alt i alt gir jeg den terningkast 5 av 6 og anbefaler den gjerne til late sommerdager, selv om den sikkert egner seg ellers også.

"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B. Ragde

Jeg er med i en bokklubb der man må avbestille bøkene man ikke vil ha, hvis ikke får man dem likevel (snikete opplegg som lar bokklubben tjene penger på folks forglemmelse). Jeg har et teppe i tusen farger var en sånn forglemmelse. Og forglemmelser blir til ergrelser, men ikke så store at jeg gidder å gå til nærmeste postkontor for å returnere bøkene (det er vel et tegn på at jeg har for mye penger). Att på til hadde den blitt sendt til feil adresse, og måtte ettersendes.

Anne B. Ragde, liksom, tenkte jeg. Pøh. Den får nå stå i hyllen, men jeg har ingen interesse av å lese en bok av Anne B. Ragde. Kanskje jeg kunne finne noen å gi den til i gave (jeg prøvde å prakke den på svigermor, men hun rynket også på nesen og var lite interessert i en Anne B. Ragde-bok).

Men så, mens jeg sto foran bokhyllen og skulle sette den inn der på ubestemt tid, begynte jeg å bla litt i den. Bare for å se hva den handlet om, ikke for å lese den. For all del. Jeg tittet bare litt i midten av boken. Og så tittet jeg litt på begynnelsen, og så tittet jeg litt mot slutten. Og så hadde jeg plutselig lest så mye at jeg leste resten også.

Jeg ble overrasket, for jeg likte boken. Jeg har et teppe i tusen farger er en slags romanbiografi, om moren til Anne B. Ragde som (i hvert fall ifølge moren selv) ikke var noen særlig god mor da Anne var liten, og som ender sine dager på et latterlig dårlig sykehjem. Boken handler vel først og fremst om det siste - om hvordan ingen fortjener å blir behandlet og dø som en som en irriterendes utgift for samfunnet. Furuset sykehjem (Stovner bydel i Oslo) får som det synger i boken, og selv om de selvsagt i ettertid har gått ut i media og sutret over kritikken, kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at de fortjener det. Opp og ned og i mente. For selv om ingen med ondt i sinnet bevisst har behandlet Ragdes mor som dritt, så har de vært unnlatende ovenfor svikt i det systemet de selv jobber og tjener sine penger i. Og en slik unnlatelse mener jeg er en en type ondsinnethet i seg selv.

Ragdes mor er i boken tildels en usympatisk karakter, men som leser får man en forkjærlighet for henne. Hun er ganske morsom, og har en snert som kanskje ikke vanligvis forbindes med folk i hennes generasjon. Hvordan det har vært å ha henne som mor, får kanskje ikke Ragde så godt frem, men så er det muligens heller ikke poenget med boken. Igjen oppfatter jeg Jeg har et teppe i tusen farger som først og fremst en bok om svikt i eldreomsorgen, der beskrivelsen av Ragdes mor i første rekke fungerer som en personifisering av pasienten som sviktes. For det er det som skjer i eldreomsorgen (og i andre deler av helse- og velferdssystemet) - man avpersonifiseres. Man blir til et navn på et skjema, et nummer i rekken, enda en gamling som skal legge beslag på kommunens eller bydeles såre kroner. Det viser historien om Ragdes mor veldig godt, og Ragde repersonifiserer gjennom romanen sin mor etter hennes antagelig noe for tidlige død.

Jeg har et teppe i tusen farger er ikke noen stor, stor litteratur. Fortellingen er mer søt enn fantastisk, hverdagslig i stedet for sensasjonell. Det er også styrken ved boken. Man føler kanskje ikke at man leser en bok engang, men at man heller er i en samtale ved kjøkkenbordet, der Ragde forteller bruddstykker fra sitt liv med sin mor og deler sin sorg over hennes bortgang.

Jeg tror de fleste som har hatt slektninger på sykehjem vil kjenne seg i det minste delvis igjen i historien. Boken vil også være nyttig lesning for de som ikke har hatt det. Og ikke minst bør boken leses av politikere og byråkrater.

Terningkast: 14 (men viktigere enn som så).

"Voldssamfunnets undergang" av Erling Sandmo

Jeg må alltid lese og jeg leser kjapt. Så etter at jeg hadde trålt gjennom bok etter bok etter bok etter bok på samme tid som min bedre halvdel hadde klart å komme seg gjennom 25 sider (og det er ikke tull engang), ble jeg av samme halvdel spurt om jeg ikke kunne lese en bok for ham. Skjønnlitteratur er vel og bra, men det er nå engang faglitteratur som er jobben vår. Boken den nevnte halvdel gjerne skulle ha lest samtidig som han leste den han holdt på å lese, var Voldssamfunnets undergang av historiker Erling Sandmo (1999). Ikke er jeg spesielt glad i vold og ikke blir jeg spesielt inspirert av hvite forsider med blå stripe, men som pliktskyldig frue la jeg skjønnlitteraturen straks til side og begynte å lese.

I motsetning til min flåsete åpning av denne anmeldelsen, er Voldssamfunnets undergang på ingen måte en flåsete bok. Opprinnelig Sandmos doktorgradsavhandling, er den grundig, nøyaktig og overbevisende. Originaltittelen på avhandlingen er Slagsbrødre: en studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet, og kildematerialet er tingbøker (rettsprotokoller) fra 1600-tallet. Sandmo søker å vise hvordan "vold" vokste frem som konsept under 1600-tallet. Med en innledende beskrivelse av hvordan det i dag er uhyre vanskelig (umulig?) å definere hva vold er, argumenterer han for nytten av å diskursanalysere "vold" som kulturell konstruksjon. Hva vold er, kan ikke tas for gitt i vårt samfunn, og da kan det i hvert fall ikke tas for gitt når man skriver 1600-tallshistorie. 

Sandmo understreker flere ganger at å analysere vold som kulturell konstruksjon, ikke er det samme som å benekte at fysiske handlinger som forårsaker smerte, sår og skade var til stede under 1600-tallet. Imidlertid ble de ulike fysiske handlingene kategorisert annerledes enn slik vi kategoriserer dem i dag.

Når Sandmo velger ut rettssaker å innlemme i analysen, tar han likevel av pragmatiske hensyn utgangspunkt i det vi i dag vil gjennkjenne som vold: drap, slåsskamper, husvold m.m. Allerede her gjør Sandmo et interessant funn - det som vi i dag ville gruppert sammen under overskriften "vold", adresseres i ulike og adskilte deler av lovverket, ikke sammen.

Han åpner analysen ved å se på æresbegrepet. Selv om æresbegrepet også er vanskelig å definere, hevder Sandmo at æren, eller ryktet, var det viktigste 1600-tallsmennesket hadde. Sannhet var iboende enkeltindividet, basert på dets egenskaper, og hvilke egenskaper individet hadde ble avgjort av ryktet. Hadde du et godt rykte, talte du sant. Derfor bugner det av rettssaker om ærekrenkelser på 1600-tallet. Å bli anklaget for å være som en hund eller å være en katteflåer, var alvorlig fordi disse egenskapene viste til en personlighet som ikke kunne tale sant. En grovere anklage var å bli kalt tyv - fordi tyven i seg selv alltid var æreløs. Å få avkreftet slike påstander var derfor avgjørende for å kunne beholde sin troverdighet og dermed plass i lokalsamfunnet.

Ryktet var ikke bare verbalt, og ærbarheten var ikke bare en indre egenskap - i 1600-tallssamfunnet var det også visuelt: "[K]roppsstraffene, som tradisjonelt har vært oppfattet som særlig inhumane og grusomme, må sees i lys av myndighetenes ønske om å tegnsette hele samfunnet. Disse straffemetodene inngår i et større symbolsk univers, en diskurs, og må sees som betegnelser på linje med andre. Det som binder de straffebestemmelsene jeg skal presentere sammen med de lovene jeg allerede har sitert, er at de viser hvordan myndighetene forsøkte å visualisere en samfunnsorden gjennom å sette bestemte tegn på samfunnsmedlemmene. En som hørte hjemme i denne kulturen, ville kunne 'lese' en rekke av sine medmennesker som punkter i en større, bakenforliggende helhet" (s. 154).

Din ære ble altså, gjennom lovsystemet, tegnet inn på kroppen gjennom kroppsstraffer. Hvis du svor falskt, ble du dømt til å miste to fingre, slik at det ble fysisk umulig å noengang kunne sverge på utsagn igjen. At du var en løgner, skulle synes for alle. Din egenskap som løgner ble offentliggjort gjennom din egen kropp. Denne måten å tegnsette samfunnet på, var grunnet i at tegn og tegnets innhold var det samme. Symboler er ikke arbitrære i denne mentaliteten. Derfor var det viktig at kun myndighetene kunne avmerke egenskaper på befolkningens kropper. Dermed ble skadehandlinger som forvoldet synlig skade på andre, straffet hardere enn de som ikke gjorde det. Sandmo viser blant annet til at hugg mot hodet ble straffet mildere enn hugg mot hånden, fordi - som notert i tingboken - håret kan skjule skaden. Under denne forståelsen av tegnbetydningens konstans, er det skambelagt å ha synlige skader.

Kroppsstraffene opphørte med skriftkulturens inntog, og ble borte i løpet av 1700-tallet: "Med oppløsningen av identiteten mellom tegn og betegnet var også grunnlaget for myndighetenes gamle skriftmonopol. Lemlestelsesstraffene forsvinner" (s. 160).

Kroppsstraffer til tross - Sandmo argumenterer at for 1600-tallsmennesket var ikke "vold" et truende fenomen. Hans gjennomgang av rettssaker viser at rettssystemet ble brukt til å oppnå fred og forsoning. Å avslutte konflikter var rettens fremste oppgave i lokalsamfunnet, selv om den sentrale lovgivningen intenderte annerledes. Forskjellen mellom lokalrett og sentral lovgivning kan illustreres slik:

A. Lokalsamfunn - Intensjon/forsoning - Løsing av konflikt

B. Sentralmakt - Handling - Opprettholdelse av konflikt

A: For lokalsamfunnet var det å løse konflikter avgjørende, for å opprettholde samfunnsbalansen. Derfor var intensjonen bak de fysiske handlingene viktigere enn de fysiske handlingene i seg selv. Enighet og forsoning mellom de involverte likeså. Sandmo hevder at 1600-tallskulturen har vært åpen for vennskapelige slåsskamper, der enighet i forkant mellom partene om å slåss var viktigere for rettens avgjørelse enn selve handlingene - så fremt handlingene under slåsskampen sto i forhold til det man hadde blitt enige om. At én grep til våpen, forrykket balansen mellom partene. Der det ikke var enighet på forhånd, var forsoning etterpå en av lokalrettens viktigste funksjoner. Man henvendte seg til retten for hjelp til å løse konflikt, ved at angrepsmann skulle betale og gjøre opp for seg, og komme til enighet om fremtidig vennskap med sitt offer. Også om denne enigheten ble oppnådd utenfor rettslokalet, tok retten hensyn til den i sin avgjørelse. Sandmo siterer en sak der den ene parten dør etter en slåsskamp, og den andre parten drar hjem til ham på dødsleiet og får tilgivelse og blir forsonet. I den etterfølgende rettssaken er denne forsoningen grunnlaget for at den anklagede ikke straffes. Der harmonien er stadfestet, opprettholdt eller nyopprettet, er straff unødvendig.

Andre historikere har kalt Norge på 1600-tallet for et "voldssamfunn". Basert på sine kilder hevder Sandmo det motsatte: "Så er dag også denne perioden blitt kalt 'fryktens århundrer'. For min egen del tror jeg verken at det er sannsynlig - og kanskje ikke engang mulig - at hele århundrer skulle være preget av en slik stor frykt, eller at volden lokalt bidro til en slik angstkultur. Volden var ikke massivt nærværende som fenomen eller allment kulturtrekk, og de handlingene vi i dag ville tolke som vold, var ikke i sin alminnelighet knyttet til fiendeskap. Tvert imot: mange av de rettssakene jeg har sett på, der mange er utslag av eksesser og uhell, avdekker tette og nære bånd mellom mennesker som kjente hverandre godt og var venner mer enn fiender. Slike bånd var ofte ekskluderende og alltid gjennomtrukket av maktforhold, men de var der. Og jeg tror samholdet var en langt viktigere del av 1600-tallets kultur enn uvennskap og voldelighet" (s. 248).

B: Idet sorenskriverne - statens menn - fikk mer å si på tinget, ble den sentrale lovgiviningen viktigere enn lokalsamfunnets behov. Andre historikere har pekt på nedgang i antall voldssaker utover på 1600-tallet, og tolket dette dithen at samfunnet gikk fra å være voldelig til å bli mindre voldelig. Sandmo mener det på en måte er det omvendte som skjer. Når lovgivningen, som fokuserte på handlingene og ikke på intensjon og forsoning, fikk en sterkere plass, mistet rettsystemet sin funksjon som pådriver for harmoni og vennskap. Dermed var det ikke lenger det samme grunnlaget for å benytte rettssystemet i like stor grad som tidligere. Med sorenskriverne større makt, ble rettsaker nå en stadfestelse av fiendeskap og konflikt, ikke en løsing av dem. Ileggelse av straff bekrefter at det er en konflikt mellom offer og gjerningsmann, og at den konflikten er der fremdeles så lenge straffen er gjeldende.

Sandmos hevdelse tatt i betraktning, fremstår tittelen på boken litt merkelig. Å kalle den Voldssamfunnets undergang er egnet til å forvirre leseren. For hvilken undergang er det Sandmo sikter til, hvis ikke 1600-tallet var et "voldssamfunn"? Jeg velger å tolke ham dit hen at det er hypotesene om at Norge på denne tiden var et voldssamfunn, som står for fall.

Sandmo mener selvsagt ikke at det på 1600-tallet (og da særlig begynnelsen av det) bare var fred og fordragelighet, men prinsippet om lokalsamfunnets harmoni sto sterkt. Denne harmonien var imidlertid først og fremst forbeholdt den frie, norske bonden: "Menns rettslige vern mot vold ble etter hvert - men unntak av tjenestefolk, omstreifere og andre som ikke var ferdig etablert lokalt - absolutt. Kvinner og barn hadde ikke på langt nær noen tilsvarende beskyttelse. Men en spissformulering kan jeg si at dette er det rettslige aspektet ved konstruksjonen av den frie, norske bonden som alle tings må, omgitt av ubeskyttede andre som ikke kunne verge seg mot ham" (s. 226). Det særlig interessante med dette er at Sandmo i sine kilder finner at den frie, norske bonden allerede er en 1600-tallskonstruksjon, ikke en 1800-tallskonstruksjon som vi vanlige dødelige gjerne ser for oss.

Til slutt bør det nevnes - siden jeg jo leste boken på vegne av den jeg leste boken på vegne av - at selv om sakene Sandmo har i kildematerialet sitt ikke er trolldomssaker, kan de likevel være det. Det var en forestilling på denne tiden at man kunne ta kraften fra trollfolk ved å få dem til å blø, og derfor kan det blandt anklager om hugg og slag skjule seg frykt for at offeret var trollkar/-kvinne.

...

Sandmos bok er meget interessant og lesverdig. At sitater fra kildene ikke er oversatt til dagens norsk, gjør boken litt tung å lese, men jeg løste problemet med å bare hoppe over de fleste av dem. Det gjør ingenting for flyten i lesingen, for Sandmo beskriver alltid i teksten etterpå hva som er poenget i sitatene. Noe annet som gjorde lesingen tung, var den eviglange og teoritunge innledningen. Teorien er interessant nok i seg selv, men når man har lest det så mange steder før, blir det repetitivt og kjedelig. Over en tredjedel av boken er innledning, og selv om avhandlingen krever lang innledning, er jeg usikker på om ikke boken kunne hatt godt av en litt kortere en.

Voldssamfunnets undergang har gitt meg et innblikk i norsk rettshistorie som jeg (nesten) ikke kunne noe om fra før, og gjennom det har jeg også fått et større perspektiv på min egen samtid. Etter å ha lest flere skjønnlitterære bøker i sommer der vold har vært tematisert, er det ekstra interessant å lese en fagbok om vold.

Nerdeterningkast: 18 (de to manglende prikkene trekkes pga. den kjedelige innledningen).

"Det forbudte barnet" av Katherine Webb

Det forbudte barnet er en slags blanding av en Miss Marple-fortelling og Jane Eyre, med et dryss av Jane Austen-romantikk. Mens jeg leste den, slo det meg at det er slike bøker Harlequin-romanforfattere har lyst til å skrive. Eller faktisk tror at de skriver. Men i motsetning til Katherine Webb, får de det bare ikke til.

Det er to hovedpersoner i boken. Rachel har nettopp giftet seg med en vinselger, som egentlig er under hennes stand. Det er ikke noe kjærlighetsekteskap, i hvert fall ikke fra hennes side, men fordi familien hennes mistet hele sin formue og hun selv er guvernante for å tjene til livets opphold, anser hun det som det beste partiet hun kan håpe på. Ekteskapet fører henne til Bath, en by hun ferierte i som ung og rik. Av en eller annen grunn er det flere mennesker hun ikke aner hvem er, som tydeligvis gjenkjenner henne. Folk kvepper og gisper når de ser henne, som om hun skulle være et spøkelse.

Den andre hovedpersonen er Stær. Hun er kjøkkenpike i en rik husholdning, og den eneste som tør å bevege seg inn på rommene til den sinnsyke og voldelige sønnen i huset, Jonathan. Stær - som heter det hun heter fordi hun kom vandrende ingenstedsifra som syvåring - har vokst opp hos Alice, ungdomskjæresten til Jonathan. Alice forsvant sporløst for ni år siden, og Stær har siden mistenkt at hun ble drept av Jonathan. Livene til Stær og Rachel veves inn i hverandre, i forsøket på å finne ut av hva som egentlig skjedde med Alice.

Det forbudte barnet må regnes som en krim (selv om jeg ikke tror forlaget gjør det). En krim av det gode slaget - uten en surmulende detektiv og endimensjonale karakterer. I begynnelsen av boken får vi vite at noen er forsvunnet og kanskje drept, og resten av boken går ut på å oppklare omstendighetene rundt forsvinningen. Et ganske klassisk Agatha Christie-plot. Forfatteren gir Rachel en Miss Marple-funksjon; hun drives av et sterkt ønske om å oppklare mysteriet, noe Stær ikke har klart på egenhånd og derfor trenger hjelp til.

Webb er historiker, og det synes. Hun beskriver særlig lidelsene under krigen mellom England og Frankrike svært godt (Jonathan var offiser under krigen). Det er ikke lesning for sarte sjeler, så jeg må innrømme at jeg skippet noen linjer her og der når beskrivelsene ble litt for ugne.

Boken er spennende, men ikke like god som Det du ikke ser (den forrige Webb-boken jeg leste). Det forbudte barnet er rett og slett litt ordinær i forhold til Det du ikke ser. Plottet er godt uttenkt, men løsningene er klisjéaktige. Som krim foretrekker jeg den klart over den forrige krimboken jeg leste (Når gjøken galer), men den får likevel ikke mer enn to prikker mer på terningen, alt tatt i betraktning.

Terningkast: 16

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

"Denne boka trur eg du vil like," sa mamma, og i dette høvet, som eigentleg altfor ofte elles, skulle det vise seg at mamma hadde rett. Boka er forma som eit langt brev. Brevet er skrive av den tilårskomne sauebonden Bjarne, og er, slik tittelen indikerer, eit svar på eit brev frå Helga. Dette brevet mottok Bjarne mange, mange år tidlegare, men han har ikkje fått seg til å svare på det før no. I brevet prøver Bjarne å svare for dei vala han ein gong tok og han søkjer å forklare kvifor ting vart slik dei vart. Bjarne tek mange avstikkarar i skrivinga si og fortel om stort og smått i lokalsamfunnet. Slik gjev brevet ikkje berre eit innblikk i livet til Bjarne og forholdet mellom dei to brevskrivarane. Me får òg skildringar av bygdelivet på Island før allslags nymotens greier gjorde seg altfor gjeldande. Som det står bakpå boka, handlar Svar på brev frå Helga både om den tapte kjærleiken  og om ein

tapt kultur.

Boka  handlar dessutan òg ein del om det Bjarne refererer til som paringstida i livet sitt. Sexskildringane er ikkje veldig detaljerte, men dei er tidvis ganske direkte og dei er mange. Dei som er litt vare for slikt, er med dette åtvara. Sjølv måtte eg sjå vekk frå boka ved eit par høve, noko eg trur er lesinga sitt svar på å gøyme seg bak ei pute. Eg vil likevel ikkje seie at boka renn over av umotiverte sexskildringar. Dei har sin funksjon i forteljinga og er ein del av historia om Bjarne og Helga.

Boka er omset til norsk av Johannes Gjerdåker. Han har gjort ein kjempejobb! Språket i boka er utruleg godt! Reint språkleg er dette kanskje den beste nynorsken eg har lese nokon gong. Samtidig står språket særs godt til eg-personen. Eg trur på at dette er språket til ein gammal mann frå landsbygda som er skeptisk både til dei nye tidene og til folk utanfrå. Språket har noko nesten litt arkaisk over seg samtidig som det er traust og direkte. Dette er ein mann av den gamle skulen. Her er det ikkje mykje fjasing og fjonging, nei. Likevel  flyter språket godt  og det er noko nesten poetisk i skildringane, anten det no er snakk om naturen og garden og sauene, eller det er tale om kjærleik og det som ikkje vart og forholdet mellom Bjarne og Helga, eller igjen meir eller mindre kvardagslege historier frå bygda og om naboane. 

Svar på brev frå Helga er ei relativt kort bok, berre så vidt hundre sider. Ho er velskriven og lett å lese. Eg las ho ut på nokre timer, litt av di ho er lettlesen og kort, men òg av di eg tykte ho var vanskeleg å legge i frå meg. Det er driv i forteljinga. Eg ville vite korleis det gjekk. 

Nerdeterningskast: 18. Minst!

"Balansekunst" av Rohinton Mistry

Da jeg kjøpte denne boken var jeg i tvil. Jeg likte egentlig ikke helt forsiden, eller bildet av forfatteren. Den kjentes ikke helt riktig ut i hånden heller, ikke riktig tyngde, liksom. Følelsen av materialiteten var litt feil. Men jeg hadde litt dårlig tid, og jeg orket ikke se gjennom hele butikken. Så siden den lå forholdsvis tilgjengelig og synlig, og i tillegg var på tilbud, ble det den. Sv. gikk til kassen for å betale den, og imens falt øynene på en annen bok - også med handling fra India - som så mye mer tiltalende ut. Den andre boken hadde farger på forsiden, mens Balansekunst var grå og livløs (som bildet viser, selv om min versjon av boken hadde tittelen nederst på siden). Den andre boken var også betraktelig dyrere, og jeg slo kjøpet fra meg og tenkte at jeg ikke kunne bruke så fryktelig mye penger - tatt i betraktning alle de pengene jeg allerede har brukt på bøker i løpet av sommeren.

Hjemme ble Balansekunst liggende noen dager. Jeg vegret meg litt for å begynne å lese den, for den var ikke tiltalende der den lå og så på meg. Imidlertid begynte lesetrangen å bli for stor, siden det var et par dager siden jeg var ferdig med forrige bok. Så jeg tok den opp og begynte litt motvillig å lese de første sidene.

Og vips var jeg inni handlingen. De nesten 800 siden gikk i rasende fart. Idet jeg begynte å lese, klarte jeg ikke legge den fra meg. Jeg begynte lesingen en ettermiddag, og trålte gjennom ca. halve boken. Det var tungt å lukke den om kvelden for å sove, så det endte med at jeg sto i gangen utenfor soverommet og leste ca. 100 sider til etter at Sv. hadde gått og lagt seg. Noen timer utpå formiddagen neste dag var den ferdiglest. Da var jeg til og med veldig glad i forfatterbildet, jeg syns forfatteren så veldig koselig ut der han satt med sine 70-tallsbriller, triste øyne og helskjegg. Og også bokens utseende kan bedra: Balansekunst er slett ikke en grå og kjedelig fortelling, selv om forsiden er det.

Handlingen foregår i India. Nåtiden er 1975. Fire mennesker samles i en leilighet, tre av dem pga. dårlig økonomi, den fjerde fordi han søker fred og tryggere omgivelse. Dina (parser), som leier leiligheten, er 40 og har vært enke i nesten 20 år allerede. Hun trenger sårt en inntekt, for å klare å holde på leiligheten. Hun nekter å flytte hjem til sin bror, hennes eneste, nære slektning i live, som oppdro henne på strengeste vis. Hun får kontakt med direktøren i et firma som leverer klær til Vesten, og som helst jobber med private syersker pga. den økonomiske fordelen. Dina blir rådet til å sette opp en liten, ulovlig fabrikk i leiligheten sin. Som sagt, så gjort; to skreddere blir hanket inn.

De to (hindu-)skredderne, onkel Ishvar (i 40-årene) og nevø Om (ca. 17), er urørbare. Landsbyen de kommer fra er sterkt preget av kastevold, i en så stor grad at det regnes som dagligdags at en urørbar tortureres eller voldtas. Deres kasteyrke er egentlig skinnarbeidere/skomakere, et skittent arbeid som innebærer å skjære opp selvdøde kuer og tilberede skinnet i en illeluktende prosess med garvesyre m.m. Ishvars far ville endre sine sønners skjebne, og sendte dem til en muslimsk skreddervenn i byen, som lærte dem skredderyrket. Ishvars bror vender tilbake til landsbyen når han er utlært, der han på tross av troen på ulykke hvis noen bryter ens kastes nedarvete yrke og stilling i samfunnet, blir godt mottatt av både sin egen kaste og noen andre. Etter noen år, etter at hans sønn Om er blitt såpass stor at han også er sendt til byen for å gå i skredderlære, blir imidlertid også hele hans familie utsatt for kastevold og torturert og brent. Ishvar (som hele tiden forble i byen) og Om har ingenting å vende hjem til. Etter noen år, når ferdigproduserte klær har gjort sitt inntog i byen de bor i, og dermed gjort skredderverkstedet de arbeider i arbeidsledig, drar de videre til storbyen og får heldigvis arbeid i den ulovlige knøttefabrikken til Dina.

Maneck (parser) er en ung student på ca. 17, som kommer fra fjellgionen hvor han har levd en forholdsvis lykkelig barndom. Foreldrene har bestemt at han må reise til storbyen for å få seg en utdannelse i kjøleteknikk. Maneck føler sterkt ubehag ved å skulle reise, og ikke er han noe interessert i utdannelsen foreldrene hans har valgt ut for ham heller. Han savner hele tiden fjellene, huset sitt, foreldrene, samt den lille forretningen de drev. Manecks lykkelig barndom gikk over i en konstant krangling med faren, og på ett nivå er han derfor lettet for å dra. I og med at det er 1975 og stadige unntakstilstander erklært av en korrupsjonssiktet statsminister som prøver å redde sitt eget skinn, er studentlivet alt annet enn enkelt. "Studentgrupper" terroriserer jevnlig beboerne i studenthusene, og Manecks eneste venn forsvinner sporløst etter en stund. Etter Maneck selv blir utsatt for vold, får han leie et rom hos Dina,  barndomsvenninne av hans mor.

I løpet av tiden de fire oppholder seg i samme leilighet, utvikler de seg til å bli en familie. Forfatteren beskriver levende hvordan religionsforskjeller, kastevesenet og økonomiske forskjeller kan overkommes og tette bånd kan knyttes gjennom vennskap. Historien til de fire i leiligheten er nesten som en slags kjærlighetshistorie, midt i et helvete dannet av politisk og tradisjonell vold og kamp for tilværelsen. Dessverre ender ikke boken godt. Omstendigheter utenfor deres kontroll fører til at den lille "familien" brytes fra hverandre.

Som nevnt i tidligere anmeldelser liker jeg ikke bøker som ender trist. Heldigvis er ikke slutten på Balansekunst entydig trist, Mistry viser hvordan optimisme kan bevares til og med i de mørkeste stunder. Likevel syns jeg han kunne latt boken ende litt bedre, for å la leseren sitte igjen med en litt tydeligere følelse av at det faktisk finnes noe godt i denne verden. Man mister ikke helt troen på at fru Fortuna har en eller annen slags rettferdighetssans, men det er ikke langt unna. Derimot får man et lite gryende håp til menneskeheten, men forfatteren kunne godt latt det håpet være litt større på bokens siste sider. Likevel - når jeg nå tenker tilbake på boken sitter jeg faktisk igjen med en god følelse, på tross av alle beskrivelser av vold og grusomheter. Kanskje forfatteren bare har formidlet håpet på en måte som siver inn litt saktere?

Boken anbefales, også til de som liker å bevare sin tro på menneskeheten. (Den anbefales også til de som måtte ha en romantisk og naiv forestilling om verdens godhet og at tight fit-dongeribukser kommer med en velfødd stork, men de folkene tror jeg ikke er blandt denne bloggens faste lesere).

Terningkast: 19.