Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

Harlequinromanen "Et riktig valg" av Bronwyn Scott

Forsiden sier alt...

Hva i alle dager var det jeg tenkte på? Vi hadde tenkt oss inn til byen i dag for å handle (deriblant i bokhandelen), men siden det tar 30 minutter å kjøre og siden vi var veldig trøtte i dag, bestemte vi oss heller for å gå på nærmeste Kiwi. Og jeg syns at jeg måtte ha noen nye bøker. Valget falt på de to eneste som virket som oppegående lesning blant all kiosklitteraturen (de vil bli anmeldt senere). Og så tenkte jeg: "Hadde det ikke vært artig for en gangs skyld å lese en helt ekte, ekte kioskroman - en sånn Harlequinroman - og så anmelde den på bokbloggen?" Som tenkt, så gjort...

Valget falt på "Et riktig valg", en "historisk" (legg merke til hermetegnene) roman, der forlaget på forsiden proklamerte "For deg som elsker Downton Abbey". Av en eller annen grunn antok jeg at den ville være den minst fryktelige i utvalget (og hvem vet, kanskje er den det - for jeg har jo ikke lest de øvrige).

Oi, oi, oi. Hva skal man si? De første ca. 100 sidene var totalt innholdsløse, og de omtrent 200 resterende sidene var ikke særlig mye bedre. "Handlingen" foregår i 1817, i England et sted. Hertugdatteren Phaedra møter den ny stallmestervikaren Bram Basingstoke, og de begynner å ha masse - ja, dere vet, masse sånn som man pleier å ha i Harlequinbøker. Og det er beskrevet i detalj. Detalj, med stor D. Selvsagt er det meget syndig, siden hun er av en høy stand og han er av en lav, men så viser det seg til slutt at han jammen er sønn av en jarl og bare har levd ikognito en stund. Og så levde de lykkelig alle sine dager osv.

Boken frembrakte grimaseskjæring sånn ca. hvert femte sekund. Det verste av alt er at forfatteren har dedikert boken til sin datter (og noen hester). Hvis min mor hadde skrevet en sånn roman og dedikert den til meg tror jeg jeg hadde gravd meg ned på ukjent sted av skam. Stakkars, stakkars datter!

Om ikke den totale mangel på handling og de detaljerte sexscenene var nok, så er boken i tillegg full av logiske brister. Her har forfatteren bare skrevet inn i "historien" det som måtte passe underveis. Stallmesteren går i bar overkropp utendørs mens det fremdeles er vinter (skrevet inn i fortellingen for at Phaedra skal få beundre hans kropp), og Phaedra er elfenbenshvit i huden selv om hun er ute med hestene sine omtrent hele tiden, hele året (skrevet inn for at hun skal være den vakreste damen i mils omkrets).

Jeg hadde lenge tenkt å gi boken terningkast 1, men den skal få en ekstra prikk pga. forsøket på en slags handling på slutten av boken. Den er forresten del av en serie på seks bøker om herskapshuset "Castonbury park" og familien som lever der, men hvilket nummer i serien den er står ikke noe steder. Så det kan være at lesing av alle seks bøkene ville kunne gi leseren et spor av en slags handling. Jeg akter ikke å lese de fem andre for å finne det ut.

Så altså: terningkast 2 (av 20). Intet antiterningkast, for den er ikke engang lesverdig for dens dårlighet.

"Huset på stranden" av Sarah Jio

"Kun kr. 79,-!" sto det trykt utenpå den versjonen av Huset på stranden som jeg kjøpte, og når det er det forlaget skryter av, så vet man på forhånd at dette ikke akkurat er en 20'er på nerdeterningen.

Huset på stranden handler om Anne, som er forlovet med en kjekk, pen og ulidenskapelig fyr, og som drar til Bora Bora som sykepleier under andre verdenskrig for å søke litt spenning. Der treffer hun Westry, en sjarmerende og lideskapelig soldat. Og så går det som det går med de to, men idet Annes opphold på Bora Bora nærmer seg slutten blir det forviklinger og de ender ikke opp sammen likevel. Anne reiser hjem og gifter seg med den kjedelige fyren. På slutten av boken reiser hun tilbake til Bora Bora og oppdager at Westry har ventet på henne hele livet, og i en alder av 236 (eller noe sånt) blir de endelig sammen og lever lykkelig alle sine dager.

Meh, pøh, er det jeg for det meste tenker om denne boken. Jeg leste den på én dag, og det var vel egentlig ikke verdt det. Terningkast 5 på nerdeterningen.


(Bildet vil ikke legge seg på riktig plass, jeg skal fikse det når jeg får tilgang til internett på en bedre maskin.)