"Merkelig vær i Tokyo" av Hiromi Kawakami

Denne boken ble kjøpt ved en tilfeldighet. Hvis jeg hadde vært ute og snoket i en bokhandel for meg selv er det ikke sikkert at jeg hadde lagt merke til den en gang der den lå blant alle de andre tilbudsbøkene. Nå hadde det seg engang slik at jeg ikke var ute for meg selv, men med noen som oppdaget den og presenterte den som "en sånn bok som du liker å lese". I tillegg valgte den ukjente damen som også så på bøker der og da å komme med sin anbefaling av boken; "fjorårets beste leseropplevelse". Siden boken ikke kostet mer enn 49 kr endte det med at jeg kjøpte den.

Nå har jeg nettopp lest den ut i ettermiddags- og kveldssolen på balkongen, og sier meg ganske så fornøyd med leseropplevelsen. Om den er årets leseropplevelse er jeg ikke like sikker på, for den forrige boken jeg leste var også bra og året har fortsatt mange måneder igjen.

Boken handler kort fortalt om Tsukioko som en kveld møter på en av sine gamle lærere ved en tilfeldighet. Dette blir det første av flere møter, og boken byr også på noen tilbakeblikk. Jeg synes boken gir en god beskrivelse av hvordan man kan kjenne noen og ikke kjenne dem på samme tid og hvordan ens egen oppfatning av seg selv og andres oppfatning av en ikke nødvendigvis samsvarer. Tsukioko har gjenkjennbare tanker og handlemønstre uten at jeg på noen måte vil si at hun er som meg, det er mer slik at jeg opplever henne som en realistisk person - ikke for sær og ikke for klisje.

Selv om boken er en oversettelse, så føles den ikke oversatt (hvis det gir noen mening). Jeg liker skrivestilen og stemningen som skapes i boken, men siden jeg ikke kan Japansk vet jeg ikke hvordan den ville vært på originalspråket. Omslagsbildet er imidlertid av en slik art at jeg aldri ville kjøpt boken basert på det, og jo mer jeg ser på det jo mindre liker jeg det. Det er lite trolig at jeg ville lest bakpå og bestemt meg for å kjøpe den hvis ikke den fremmede damen hadde anbefalt den så varmt.

Alt i alt gir jeg den terningkast 5 av 6 og anbefaler den gjerne til late sommerdager, selv om den sikkert egner seg ellers også.

"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B. Ragde

Jeg er med i en bokklubb der man må avbestille bøkene man ikke vil ha, hvis ikke får man dem likevel (snikete opplegg som lar bokklubben tjene penger på folks forglemmelse). Jeg har et teppe i tusen farger var en sånn forglemmelse. Og forglemmelser blir til ergrelser, men ikke så store at jeg gidder å gå til nærmeste postkontor for å returnere bøkene (det er vel et tegn på at jeg har for mye penger). Att på til hadde den blitt sendt til feil adresse, og måtte ettersendes.

Anne B. Ragde, liksom, tenkte jeg. Pøh. Den får nå stå i hyllen, men jeg har ingen interesse av å lese en bok av Anne B. Ragde. Kanskje jeg kunne finne noen å gi den til i gave (jeg prøvde å prakke den på svigermor, men hun rynket også på nesen og var lite interessert i en Anne B. Ragde-bok).

Men så, mens jeg sto foran bokhyllen og skulle sette den inn der på ubestemt tid, begynte jeg å bla litt i den. Bare for å se hva den handlet om, ikke for å lese den. For all del. Jeg tittet bare litt i midten av boken. Og så tittet jeg litt på begynnelsen, og så tittet jeg litt mot slutten. Og så hadde jeg plutselig lest så mye at jeg leste resten også.

Jeg ble overrasket, for jeg likte boken. Jeg har et teppe i tusen farger er en slags romanbiografi, om moren til Anne B. Ragde som (i hvert fall ifølge moren selv) ikke var noen særlig god mor da Anne var liten, og som ender sine dager på et latterlig dårlig sykehjem. Boken handler vel først og fremst om det siste - om hvordan ingen fortjener å blir behandlet og dø som en som en irriterendes utgift for samfunnet. Furuset sykehjem (Stovner bydel i Oslo) får som det synger i boken, og selv om de selvsagt i ettertid har gått ut i media og sutret over kritikken, kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at de fortjener det. Opp og ned og i mente. For selv om ingen med ondt i sinnet bevisst har behandlet Ragdes mor som dritt, så har de vært unnlatende ovenfor svikt i det systemet de selv jobber og tjener sine penger i. Og en slik unnlatelse mener jeg er en en type ondsinnethet i seg selv.

Ragdes mor er i boken tildels en usympatisk karakter, men som leser får man en forkjærlighet for henne. Hun er ganske morsom, og har en snert som kanskje ikke vanligvis forbindes med folk i hennes generasjon. Hvordan det har vært å ha henne som mor, får kanskje ikke Ragde så godt frem, men så er det muligens heller ikke poenget med boken. Igjen oppfatter jeg Jeg har et teppe i tusen farger som først og fremst en bok om svikt i eldreomsorgen, der beskrivelsen av Ragdes mor i første rekke fungerer som en personifisering av pasienten som sviktes. For det er det som skjer i eldreomsorgen (og i andre deler av helse- og velferdssystemet) - man avpersonifiseres. Man blir til et navn på et skjema, et nummer i rekken, enda en gamling som skal legge beslag på kommunens eller bydeles såre kroner. Det viser historien om Ragdes mor veldig godt, og Ragde repersonifiserer gjennom romanen sin mor etter hennes antagelig noe for tidlige død.

Jeg har et teppe i tusen farger er ikke noen stor, stor litteratur. Fortellingen er mer søt enn fantastisk, hverdagslig i stedet for sensasjonell. Det er også styrken ved boken. Man føler kanskje ikke at man leser en bok engang, men at man heller er i en samtale ved kjøkkenbordet, der Ragde forteller bruddstykker fra sitt liv med sin mor og deler sin sorg over hennes bortgang.

Jeg tror de fleste som har hatt slektninger på sykehjem vil kjenne seg i det minste delvis igjen i historien. Boken vil også være nyttig lesning for de som ikke har hatt det. Og ikke minst bør boken leses av politikere og byråkrater.

Terningkast: 14 (men viktigere enn som så).

"Voldssamfunnets undergang" av Erling Sandmo

Jeg må alltid lese og jeg leser kjapt. Så etter at jeg hadde trålt gjennom bok etter bok etter bok etter bok på samme tid som min bedre halvdel hadde klart å komme seg gjennom 25 sider (og det er ikke tull engang), ble jeg av samme halvdel spurt om jeg ikke kunne lese en bok for ham. Skjønnlitteratur er vel og bra, men det er nå engang faglitteratur som er jobben vår. Boken den nevnte halvdel gjerne skulle ha lest samtidig som han leste den han holdt på å lese, var Voldssamfunnets undergang av historiker Erling Sandmo (1999). Ikke er jeg spesielt glad i vold og ikke blir jeg spesielt inspirert av hvite forsider med blå stripe, men som pliktskyldig frue la jeg skjønnlitteraturen straks til side og begynte å lese.

I motsetning til min flåsete åpning av denne anmeldelsen, er Voldssamfunnets undergang på ingen måte en flåsete bok. Opprinnelig Sandmos doktorgradsavhandling, er den grundig, nøyaktig og overbevisende. Originaltittelen på avhandlingen er Slagsbrødre: en studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet, og kildematerialet er tingbøker (rettsprotokoller) fra 1600-tallet. Sandmo søker å vise hvordan "vold" vokste frem som konsept under 1600-tallet. Med en innledende beskrivelse av hvordan det i dag er uhyre vanskelig (umulig?) å definere hva vold er, argumenterer han for nytten av å diskursanalysere "vold" som kulturell konstruksjon. Hva vold er, kan ikke tas for gitt i vårt samfunn, og da kan det i hvert fall ikke tas for gitt når man skriver 1600-tallshistorie. 

Sandmo understreker flere ganger at å analysere vold som kulturell konstruksjon, ikke er det samme som å benekte at fysiske handlinger som forårsaker smerte, sår og skade var til stede under 1600-tallet. Imidlertid ble de ulike fysiske handlingene kategorisert annerledes enn slik vi kategoriserer dem i dag.

Når Sandmo velger ut rettssaker å innlemme i analysen, tar han likevel av pragmatiske hensyn utgangspunkt i det vi i dag vil gjennkjenne som vold: drap, slåsskamper, husvold m.m. Allerede her gjør Sandmo et interessant funn - det som vi i dag ville gruppert sammen under overskriften "vold", adresseres i ulike og adskilte deler av lovverket, ikke sammen.

Han åpner analysen ved å se på æresbegrepet. Selv om æresbegrepet også er vanskelig å definere, hevder Sandmo at æren, eller ryktet, var det viktigste 1600-tallsmennesket hadde. Sannhet var iboende enkeltindividet, basert på dets egenskaper, og hvilke egenskaper individet hadde ble avgjort av ryktet. Hadde du et godt rykte, talte du sant. Derfor bugner det av rettssaker om ærekrenkelser på 1600-tallet. Å bli anklaget for å være som en hund eller å være en katteflåer, var alvorlig fordi disse egenskapene viste til en personlighet som ikke kunne tale sant. En grovere anklage var å bli kalt tyv - fordi tyven i seg selv alltid var æreløs. Å få avkreftet slike påstander var derfor avgjørende for å kunne beholde sin troverdighet og dermed plass i lokalsamfunnet.

Ryktet var ikke bare verbalt, og ærbarheten var ikke bare en indre egenskap - i 1600-tallssamfunnet var det også visuelt: "[K]roppsstraffene, som tradisjonelt har vært oppfattet som særlig inhumane og grusomme, må sees i lys av myndighetenes ønske om å tegnsette hele samfunnet. Disse straffemetodene inngår i et større symbolsk univers, en diskurs, og må sees som betegnelser på linje med andre. Det som binder de straffebestemmelsene jeg skal presentere sammen med de lovene jeg allerede har sitert, er at de viser hvordan myndighetene forsøkte å visualisere en samfunnsorden gjennom å sette bestemte tegn på samfunnsmedlemmene. En som hørte hjemme i denne kulturen, ville kunne 'lese' en rekke av sine medmennesker som punkter i en større, bakenforliggende helhet" (s. 154).

Din ære ble altså, gjennom lovsystemet, tegnet inn på kroppen gjennom kroppsstraffer. Hvis du svor falskt, ble du dømt til å miste to fingre, slik at det ble fysisk umulig å noengang kunne sverge på utsagn igjen. At du var en løgner, skulle synes for alle. Din egenskap som løgner ble offentliggjort gjennom din egen kropp. Denne måten å tegnsette samfunnet på, var grunnet i at tegn og tegnets innhold var det samme. Symboler er ikke arbitrære i denne mentaliteten. Derfor var det viktig at kun myndighetene kunne avmerke egenskaper på befolkningens kropper. Dermed ble skadehandlinger som forvoldet synlig skade på andre, straffet hardere enn de som ikke gjorde det. Sandmo viser blant annet til at hugg mot hodet ble straffet mildere enn hugg mot hånden, fordi - som notert i tingboken - håret kan skjule skaden. Under denne forståelsen av tegnbetydningens konstans, er det skambelagt å ha synlige skader.

Kroppsstraffene opphørte med skriftkulturens inntog, og ble borte i løpet av 1700-tallet: "Med oppløsningen av identiteten mellom tegn og betegnet var også grunnlaget for myndighetenes gamle skriftmonopol. Lemlestelsesstraffene forsvinner" (s. 160).

Kroppsstraffer til tross - Sandmo argumenterer at for 1600-tallsmennesket var ikke "vold" et truende fenomen. Hans gjennomgang av rettssaker viser at rettssystemet ble brukt til å oppnå fred og forsoning. Å avslutte konflikter var rettens fremste oppgave i lokalsamfunnet, selv om den sentrale lovgivningen intenderte annerledes. Forskjellen mellom lokalrett og sentral lovgivning kan illustreres slik:

A. Lokalsamfunn - Intensjon/forsoning - Løsing av konflikt

B. Sentralmakt - Handling - Opprettholdelse av konflikt

A: For lokalsamfunnet var det å løse konflikter avgjørende, for å opprettholde samfunnsbalansen. Derfor var intensjonen bak de fysiske handlingene viktigere enn de fysiske handlingene i seg selv. Enighet og forsoning mellom de involverte likeså. Sandmo hevder at 1600-tallskulturen har vært åpen for vennskapelige slåsskamper, der enighet i forkant mellom partene om å slåss var viktigere for rettens avgjørelse enn selve handlingene - så fremt handlingene under slåsskampen sto i forhold til det man hadde blitt enige om. At én grep til våpen, forrykket balansen mellom partene. Der det ikke var enighet på forhånd, var forsoning etterpå en av lokalrettens viktigste funksjoner. Man henvendte seg til retten for hjelp til å løse konflikt, ved at angrepsmann skulle betale og gjøre opp for seg, og komme til enighet om fremtidig vennskap med sitt offer. Også om denne enigheten ble oppnådd utenfor rettslokalet, tok retten hensyn til den i sin avgjørelse. Sandmo siterer en sak der den ene parten dør etter en slåsskamp, og den andre parten drar hjem til ham på dødsleiet og får tilgivelse og blir forsonet. I den etterfølgende rettssaken er denne forsoningen grunnlaget for at den anklagede ikke straffes. Der harmonien er stadfestet, opprettholdt eller nyopprettet, er straff unødvendig.

Andre historikere har kalt Norge på 1600-tallet for et "voldssamfunn". Basert på sine kilder hevder Sandmo det motsatte: "Så er dag også denne perioden blitt kalt 'fryktens århundrer'. For min egen del tror jeg verken at det er sannsynlig - og kanskje ikke engang mulig - at hele århundrer skulle være preget av en slik stor frykt, eller at volden lokalt bidro til en slik angstkultur. Volden var ikke massivt nærværende som fenomen eller allment kulturtrekk, og de handlingene vi i dag ville tolke som vold, var ikke i sin alminnelighet knyttet til fiendeskap. Tvert imot: mange av de rettssakene jeg har sett på, der mange er utslag av eksesser og uhell, avdekker tette og nære bånd mellom mennesker som kjente hverandre godt og var venner mer enn fiender. Slike bånd var ofte ekskluderende og alltid gjennomtrukket av maktforhold, men de var der. Og jeg tror samholdet var en langt viktigere del av 1600-tallets kultur enn uvennskap og voldelighet" (s. 248).

B: Idet sorenskriverne - statens menn - fikk mer å si på tinget, ble den sentrale lovgiviningen viktigere enn lokalsamfunnets behov. Andre historikere har pekt på nedgang i antall voldssaker utover på 1600-tallet, og tolket dette dithen at samfunnet gikk fra å være voldelig til å bli mindre voldelig. Sandmo mener det på en måte er det omvendte som skjer. Når lovgivningen, som fokuserte på handlingene og ikke på intensjon og forsoning, fikk en sterkere plass, mistet rettsystemet sin funksjon som pådriver for harmoni og vennskap. Dermed var det ikke lenger det samme grunnlaget for å benytte rettssystemet i like stor grad som tidligere. Med sorenskriverne større makt, ble rettsaker nå en stadfestelse av fiendeskap og konflikt, ikke en løsing av dem. Ileggelse av straff bekrefter at det er en konflikt mellom offer og gjerningsmann, og at den konflikten er der fremdeles så lenge straffen er gjeldende.

Sandmos hevdelse tatt i betraktning, fremstår tittelen på boken litt merkelig. Å kalle den Voldssamfunnets undergang er egnet til å forvirre leseren. For hvilken undergang er det Sandmo sikter til, hvis ikke 1600-tallet var et "voldssamfunn"? Jeg velger å tolke ham dit hen at det er hypotesene om at Norge på denne tiden var et voldssamfunn, som står for fall.

Sandmo mener selvsagt ikke at det på 1600-tallet (og da særlig begynnelsen av det) bare var fred og fordragelighet, men prinsippet om lokalsamfunnets harmoni sto sterkt. Denne harmonien var imidlertid først og fremst forbeholdt den frie, norske bonden: "Menns rettslige vern mot vold ble etter hvert - men unntak av tjenestefolk, omstreifere og andre som ikke var ferdig etablert lokalt - absolutt. Kvinner og barn hadde ikke på langt nær noen tilsvarende beskyttelse. Men en spissformulering kan jeg si at dette er det rettslige aspektet ved konstruksjonen av den frie, norske bonden som alle tings må, omgitt av ubeskyttede andre som ikke kunne verge seg mot ham" (s. 226). Det særlig interessante med dette er at Sandmo i sine kilder finner at den frie, norske bonden allerede er en 1600-tallskonstruksjon, ikke en 1800-tallskonstruksjon som vi vanlige dødelige gjerne ser for oss.

Til slutt bør det nevnes - siden jeg jo leste boken på vegne av den jeg leste boken på vegne av - at selv om sakene Sandmo har i kildematerialet sitt ikke er trolldomssaker, kan de likevel være det. Det var en forestilling på denne tiden at man kunne ta kraften fra trollfolk ved å få dem til å blø, og derfor kan det blandt anklager om hugg og slag skjule seg frykt for at offeret var trollkar/-kvinne.

...

Sandmos bok er meget interessant og lesverdig. At sitater fra kildene ikke er oversatt til dagens norsk, gjør boken litt tung å lese, men jeg løste problemet med å bare hoppe over de fleste av dem. Det gjør ingenting for flyten i lesingen, for Sandmo beskriver alltid i teksten etterpå hva som er poenget i sitatene. Noe annet som gjorde lesingen tung, var den eviglange og teoritunge innledningen. Teorien er interessant nok i seg selv, men når man har lest det så mange steder før, blir det repetitivt og kjedelig. Over en tredjedel av boken er innledning, og selv om avhandlingen krever lang innledning, er jeg usikker på om ikke boken kunne hatt godt av en litt kortere en.

Voldssamfunnets undergang har gitt meg et innblikk i norsk rettshistorie som jeg (nesten) ikke kunne noe om fra før, og gjennom det har jeg også fått et større perspektiv på min egen samtid. Etter å ha lest flere skjønnlitterære bøker i sommer der vold har vært tematisert, er det ekstra interessant å lese en fagbok om vold.

Nerdeterningkast: 18 (de to manglende prikkene trekkes pga. den kjedelige innledningen).

"Det forbudte barnet" av Katherine Webb

Det forbudte barnet er en slags blanding av en Miss Marple-fortelling og Jane Eyre, med et dryss av Jane Austen-romantikk. Mens jeg leste den, slo det meg at det er slike bøker Harlequin-romanforfattere har lyst til å skrive. Eller faktisk tror at de skriver. Men i motsetning til Katherine Webb, får de det bare ikke til.

Det er to hovedpersoner i boken. Rachel har nettopp giftet seg med en vinselger, som egentlig er under hennes stand. Det er ikke noe kjærlighetsekteskap, i hvert fall ikke fra hennes side, men fordi familien hennes mistet hele sin formue og hun selv er guvernante for å tjene til livets opphold, anser hun det som det beste partiet hun kan håpe på. Ekteskapet fører henne til Bath, en by hun ferierte i som ung og rik. Av en eller annen grunn er det flere mennesker hun ikke aner hvem er, som tydeligvis gjenkjenner henne. Folk kvepper og gisper når de ser henne, som om hun skulle være et spøkelse.

Den andre hovedpersonen er Stær. Hun er kjøkkenpike i en rik husholdning, og den eneste som tør å bevege seg inn på rommene til den sinnsyke og voldelige sønnen i huset, Jonathan. Stær - som heter det hun heter fordi hun kom vandrende ingenstedsifra som syvåring - har vokst opp hos Alice, ungdomskjæresten til Jonathan. Alice forsvant sporløst for ni år siden, og Stær har siden mistenkt at hun ble drept av Jonathan. Livene til Stær og Rachel veves inn i hverandre, i forsøket på å finne ut av hva som egentlig skjedde med Alice.

Det forbudte barnet må regnes som en krim (selv om jeg ikke tror forlaget gjør det). En krim av det gode slaget - uten en surmulende detektiv og endimensjonale karakterer. I begynnelsen av boken får vi vite at noen er forsvunnet og kanskje drept, og resten av boken går ut på å oppklare omstendighetene rundt forsvinningen. Et ganske klassisk Agatha Christie-plot. Forfatteren gir Rachel en Miss Marple-funksjon; hun drives av et sterkt ønske om å oppklare mysteriet, noe Stær ikke har klart på egenhånd og derfor trenger hjelp til.

Webb er historiker, og det synes. Hun beskriver særlig lidelsene under krigen mellom England og Frankrike svært godt (Jonathan var offiser under krigen). Det er ikke lesning for sarte sjeler, så jeg må innrømme at jeg skippet noen linjer her og der når beskrivelsene ble litt for ugne.

Boken er spennende, men ikke like god som Det du ikke ser (den forrige Webb-boken jeg leste). Det forbudte barnet er rett og slett litt ordinær i forhold til Det du ikke ser. Plottet er godt uttenkt, men løsningene er klisjéaktige. Som krim foretrekker jeg den klart over den forrige krimboken jeg leste (Når gjøken galer), men den får likevel ikke mer enn to prikker mer på terningen, alt tatt i betraktning.

Terningkast: 16

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

"Denne boka trur eg du vil like," sa mamma, og i dette høvet, som eigentleg altfor ofte elles, skulle det vise seg at mamma hadde rett. Boka er forma som eit langt brev. Brevet er skrive av den tilårskomne sauebonden Bjarne, og er, slik tittelen indikerer, eit svar på eit brev frå Helga. Dette brevet mottok Bjarne mange, mange år tidlegare, men han har ikkje fått seg til å svare på det før no. I brevet prøver Bjarne å svare for dei vala han ein gong tok og han søkjer å forklare kvifor ting vart slik dei vart. Bjarne tek mange avstikkarar i skrivinga si og fortel om stort og smått i lokalsamfunnet. Slik gjev brevet ikkje berre eit innblikk i livet til Bjarne og forholdet mellom dei to brevskrivarane. Me får òg skildringar av bygdelivet på Island før allslags nymotens greier gjorde seg altfor gjeldande. Som det står bakpå boka, handlar Svar på brev frå Helga både om den tapte kjærleiken  og om ein

tapt kultur.

Boka  handlar dessutan òg ein del om det Bjarne refererer til som paringstida i livet sitt. Sexskildringane er ikkje veldig detaljerte, men dei er tidvis ganske direkte og dei er mange. Dei som er litt vare for slikt, er med dette åtvara. Sjølv måtte eg sjå vekk frå boka ved eit par høve, noko eg trur er lesinga sitt svar på å gøyme seg bak ei pute. Eg vil likevel ikkje seie at boka renn over av umotiverte sexskildringar. Dei har sin funksjon i forteljinga og er ein del av historia om Bjarne og Helga.

Boka er omset til norsk av Johannes Gjerdåker. Han har gjort ein kjempejobb! Språket i boka er utruleg godt! Reint språkleg er dette kanskje den beste nynorsken eg har lese nokon gong. Samtidig står språket særs godt til eg-personen. Eg trur på at dette er språket til ein gammal mann frå landsbygda som er skeptisk både til dei nye tidene og til folk utanfrå. Språket har noko nesten litt arkaisk over seg samtidig som det er traust og direkte. Dette er ein mann av den gamle skulen. Her er det ikkje mykje fjasing og fjonging, nei. Likevel  flyter språket godt  og det er noko nesten poetisk i skildringane, anten det no er snakk om naturen og garden og sauene, eller det er tale om kjærleik og det som ikkje vart og forholdet mellom Bjarne og Helga, eller igjen meir eller mindre kvardagslege historier frå bygda og om naboane. 

Svar på brev frå Helga er ei relativt kort bok, berre så vidt hundre sider. Ho er velskriven og lett å lese. Eg las ho ut på nokre timer, litt av di ho er lettlesen og kort, men òg av di eg tykte ho var vanskeleg å legge i frå meg. Det er driv i forteljinga. Eg ville vite korleis det gjekk. 

Nerdeterningskast: 18. Minst!

"Balansekunst" av Rohinton Mistry

Da jeg kjøpte denne boken var jeg i tvil. Jeg likte egentlig ikke helt forsiden, eller bildet av forfatteren. Den kjentes ikke helt riktig ut i hånden heller, ikke riktig tyngde, liksom. Følelsen av materialiteten var litt feil. Men jeg hadde litt dårlig tid, og jeg orket ikke se gjennom hele butikken. Så siden den lå forholdsvis tilgjengelig og synlig, og i tillegg var på tilbud, ble det den. Sv. gikk til kassen for å betale den, og imens falt øynene på en annen bok - også med handling fra India - som så mye mer tiltalende ut. Den andre boken hadde farger på forsiden, mens Balansekunst var grå og livløs (som bildet viser, selv om min versjon av boken hadde tittelen nederst på siden). Den andre boken var også betraktelig dyrere, og jeg slo kjøpet fra meg og tenkte at jeg ikke kunne bruke så fryktelig mye penger - tatt i betraktning alle de pengene jeg allerede har brukt på bøker i løpet av sommeren.

Hjemme ble Balansekunst liggende noen dager. Jeg vegret meg litt for å begynne å lese den, for den var ikke tiltalende der den lå og så på meg. Imidlertid begynte lesetrangen å bli for stor, siden det var et par dager siden jeg var ferdig med forrige bok. Så jeg tok den opp og begynte litt motvillig å lese de første sidene.

Og vips var jeg inni handlingen. De nesten 800 siden gikk i rasende fart. Idet jeg begynte å lese, klarte jeg ikke legge den fra meg. Jeg begynte lesingen en ettermiddag, og trålte gjennom ca. halve boken. Det var tungt å lukke den om kvelden for å sove, så det endte med at jeg sto i gangen utenfor soverommet og leste ca. 100 sider til etter at Sv. hadde gått og lagt seg. Noen timer utpå formiddagen neste dag var den ferdiglest. Da var jeg til og med veldig glad i forfatterbildet, jeg syns forfatteren så veldig koselig ut der han satt med sine 70-tallsbriller, triste øyne og helskjegg. Og også bokens utseende kan bedra: Balansekunst er slett ikke en grå og kjedelig fortelling, selv om forsiden er det.

Handlingen foregår i India. Nåtiden er 1975. Fire mennesker samles i en leilighet, tre av dem pga. dårlig økonomi, den fjerde fordi han søker fred og tryggere omgivelse. Dina (parser), som leier leiligheten, er 40 og har vært enke i nesten 20 år allerede. Hun trenger sårt en inntekt, for å klare å holde på leiligheten. Hun nekter å flytte hjem til sin bror, hennes eneste, nære slektning i live, som oppdro henne på strengeste vis. Hun får kontakt med direktøren i et firma som leverer klær til Vesten, og som helst jobber med private syersker pga. den økonomiske fordelen. Dina blir rådet til å sette opp en liten, ulovlig fabrikk i leiligheten sin. Som sagt, så gjort; to skreddere blir hanket inn.

De to (hindu-)skredderne, onkel Ishvar (i 40-årene) og nevø Om (ca. 17), er urørbare. Landsbyen de kommer fra er sterkt preget av kastevold, i en så stor grad at det regnes som dagligdags at en urørbar tortureres eller voldtas. Deres kasteyrke er egentlig skinnarbeidere/skomakere, et skittent arbeid som innebærer å skjære opp selvdøde kuer og tilberede skinnet i en illeluktende prosess med garvesyre m.m. Ishvars far ville endre sine sønners skjebne, og sendte dem til en muslimsk skreddervenn i byen, som lærte dem skredderyrket. Ishvars bror vender tilbake til landsbyen når han er utlært, der han på tross av troen på ulykke hvis noen bryter ens kastes nedarvete yrke og stilling i samfunnet, blir godt mottatt av både sin egen kaste og noen andre. Etter noen år, etter at hans sønn Om er blitt såpass stor at han også er sendt til byen for å gå i skredderlære, blir imidlertid også hele hans familie utsatt for kastevold og torturert og brent. Ishvar (som hele tiden forble i byen) og Om har ingenting å vende hjem til. Etter noen år, når ferdigproduserte klær har gjort sitt inntog i byen de bor i, og dermed gjort skredderverkstedet de arbeider i arbeidsledig, drar de videre til storbyen og får heldigvis arbeid i den ulovlige knøttefabrikken til Dina.

Maneck (parser) er en ung student på ca. 17, som kommer fra fjellgionen hvor han har levd en forholdsvis lykkelig barndom. Foreldrene har bestemt at han må reise til storbyen for å få seg en utdannelse i kjøleteknikk. Maneck føler sterkt ubehag ved å skulle reise, og ikke er han noe interessert i utdannelsen foreldrene hans har valgt ut for ham heller. Han savner hele tiden fjellene, huset sitt, foreldrene, samt den lille forretningen de drev. Manecks lykkelig barndom gikk over i en konstant krangling med faren, og på ett nivå er han derfor lettet for å dra. I og med at det er 1975 og stadige unntakstilstander erklært av en korrupsjonssiktet statsminister som prøver å redde sitt eget skinn, er studentlivet alt annet enn enkelt. "Studentgrupper" terroriserer jevnlig beboerne i studenthusene, og Manecks eneste venn forsvinner sporløst etter en stund. Etter Maneck selv blir utsatt for vold, får han leie et rom hos Dina,  barndomsvenninne av hans mor.

I løpet av tiden de fire oppholder seg i samme leilighet, utvikler de seg til å bli en familie. Forfatteren beskriver levende hvordan religionsforskjeller, kastevesenet og økonomiske forskjeller kan overkommes og tette bånd kan knyttes gjennom vennskap. Historien til de fire i leiligheten er nesten som en slags kjærlighetshistorie, midt i et helvete dannet av politisk og tradisjonell vold og kamp for tilværelsen. Dessverre ender ikke boken godt. Omstendigheter utenfor deres kontroll fører til at den lille "familien" brytes fra hverandre.

Som nevnt i tidligere anmeldelser liker jeg ikke bøker som ender trist. Heldigvis er ikke slutten på Balansekunst entydig trist, Mistry viser hvordan optimisme kan bevares til og med i de mørkeste stunder. Likevel syns jeg han kunne latt boken ende litt bedre, for å la leseren sitte igjen med en litt tydeligere følelse av at det faktisk finnes noe godt i denne verden. Man mister ikke helt troen på at fru Fortuna har en eller annen slags rettferdighetssans, men det er ikke langt unna. Derimot får man et lite gryende håp til menneskeheten, men forfatteren kunne godt latt det håpet være litt større på bokens siste sider. Likevel - når jeg nå tenker tilbake på boken sitter jeg faktisk igjen med en god følelse, på tross av alle beskrivelser av vold og grusomheter. Kanskje forfatteren bare har formidlet håpet på en måte som siver inn litt saktere?

Boken anbefales, også til de som liker å bevare sin tro på menneskeheten. (Den anbefales også til de som måtte ha en romantisk og naiv forestilling om verdens godhet og at tight fit-dongeribukser kommer med en velfødd stork, men de folkene tror jeg ikke er blandt denne bloggens faste lesere).

Terningkast: 19.

"Tak over Teheran" av Mahbod Seraji

Tak over Teheran ble kjøpt samtidig med Skatten på sjørøverøya og Et riktig valg. Jeg tror jeg sto i over 15 minutter og lette og lette i havet av kioskromaner etter noe som var fornuftig lesning. Helt til slutt falt øynene på Tak over Teheran, en enslig bok av sitt slag nesten begravd av kioskromaner i nederste hylle. Så bra at jeg fant den, for Tak over Teheran er en god og lesverdigbok.

Handlingen foregår i Teheran (som den observante bloggleser kanskje allerede har gjettet), og den veksler i første halvdel av boken mellom sommeren 1973 og vinteren 1974. Det er shahen som har makten i Iran, og landet syder av undertrykt misnøye med styresmaktene. Folk lever i konstant frykt for det hemmelige politiet SAVAK, som fengsler og torturerer uten lov og dom.

17 år gamle Pasha lever ganske sorgfritt, helt til hans kamerat "Doktoren" (et kallenavn) blir fenglset av SAVAK. Pasha har tilbringer sommeren med å bli forelsket i Doktorens forlovede, Zari, og da kameraten blir arrestert tynges Pasha ned av dårlig samvittighet. Zari velger å markere sin forlovedes bortføring på en grusom måte, noe som forandrer Pashas liv. I siste halvdel av boken faller de to tidshorisontene sammen, og resten av handlingen foregår i løpet av vinteren 1974 og våren 1975.

Tak over Teheran er godt, men noe variert skrevet. Seraji er meget flink til å formidle stemningen i et undertrykt land, skyldfølelser og gode følelser. Jeg ville i utgangspunktet gi boken et 20-trill, men trekker noen prikker for enkelte, ikke fullt så gode sider ved boken. For det første er jeg noe usikker på om jeg liker hvordan forfatteren har delt handlingen inn i nærmest to episoder. I midten av boken får man det som kunne vært en slutt, men så begynner på en måte fortellingen på nytt. Man får følelsen av å lese en slags oppfølger. Samtidig er ikke dette entydig negativt, så jeg trekker en prikk under tvil. For det andre er ikke siste halvdel av boken skrevet like godt som første halvdel, det virker som på om forfatteren (som så mange andre forfattere) får hastverk og dermed går litt for fort frem. For det tredje er det en for åpen slutt. Det liker jeg ikke.

Da står jeg igjen med 17 prikker, men jeg legger til en prikk igjen fordi forfatteren gir leseren en godt uttenkt overraskelse på slutten av boken.

Terningkast: 18.

"Skatten på sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson

Skatten på sjørøverøya ble første gang utgitt i 1883, og er skrevet til Stevensons stesønn som underholdning. Den versjonen jeg nå leser ble utgitt i Aschehoug/Bestselgerforlagets serie "Berømte bøker" i 2014 (er det ikke forresten ganske artig at det er Bestselgerforlaget som gir ut både en slik serie og Harlequindrittbøker, samt den supergode Det du ikke ser?) Innbindingen er ganske fin, omslaget er av en slags skinnimitasjon. Billig altså, men likevel litt fint (bildet yter det ikke rettferdighet).

Så vidt jeg har forstått, er dette sjørøverboken over alle sjørøverbøker, og det finnes utallige rip offs. Blant annet en tegnefilm jeg og Sv. begynte å se på en gang  - Skatteplaneten het den, eller noe sånt. Den var så gørrkjedelig at vi ga opp før handlingen hadde kommet ordentlig i gang. Hvis jeg hadde visst at Skatten på sjørøverøya var grunnlaget for den filmen, hadde jeg antagelig styrt unna boken, for den filmen var virkelig gørrkjedelig.

Heldigvis visste jeg ikke det, for boken er faktisk ganske spennende. Jeg hadde forventet at en fortelling fra 1883 ville være litt tung og kanskje litt kjedelig, men igjen: den er spennende (det kan selvfølgelig være at den originale versjonen er tyngre å lese enn en fra 2014).

Boken handler om Jim, som kommer over et sjørøverskattekart etter at en av gjestene ved vertshuset familien hans eier, dør i voldsomme omstendigheter. Han viser det til landsbyens lege og godseieren, og sistnevnte bestemmer seg for å dra for å lete etter skatten. Jim og legen følger med. Dette er Jims første tur på havet, og det er meget spennende for en unggutt. Godseieren hyrer et mannskap som ser ut til å kunne stoles på, inkludert kokken Lange John Silver. På veien over havet overhører Jim at Silver forsøker å overtale mannskapet til mytteri. Fra da av er seilasen en kamp for livet (og skatten, selvsagt).

Som de fleste bøker er også denne noe treg i starten, så man skal ha litt tålmodighet. Siste halvdel av boken er best, for der er det mest action.

Terninkast: 15

The Twistrose Key, av Tone Almhjell

Denne boken fant jeg i forbindelse med julegaveshopping i fjor, og den ble først kjøpt til min venninne May, mest fordi jeg syns den virket kul og da må man jo selvfølgelig kjøpe den til noen. Og så må man kjøpe den til seg selv senere.

Boken handler om 11-år gamle Lindelin Rosenquist, erfaren trolljeger og relativt nyinnflyttet i et gammelt hus i en relativt ukjent by, for henne altså. Foreldrene hennes er professorer, hvertfall en av dem, og det er derfor de har flyttet inn i dette gamle huset. Hennes gode venn og kjæledyr Rufus, en liten markmus, har nettopp gått bort og blitt begravd under et tre i nærheten, og Lin savner ham veldig. Hun savner også bestevennen Niklas.

En dag kommer det en mystisk pakke til huset, en pakke med navnet "Twistrose" utenpå. Lin åpner den og finner en mystisk nøkkel som åpner en helt ny verden for Lin, en verden kalt Sylver. I Sylver møter hun Rufus igjen, men han er ikke den lille markmusen lengre; han er på størrelse med henne. Han forklarer at i Sylver bor Petlingene, kjæledyr som har fått et nytt liv etter døden grunnet kjærligheten deres menneskelige eiere har for dem. Rufus forklarer også et en såkalt Twistrose bare blir tilkalt til Sylver hvis Sylver trenger hjelp, og Lin setter i gang med oppdraget sitt for å redde Sylver sammen med Rufus. 

En av grunnene til at jeg hadde lyst til å kjøpe boken er at forfatteren er norsk, og boken er skrevet på engelsk. Den er også såpass ny at den ikke er oversatt til norsk enda. Selve plottet gir en følelse av å lese Narnia igjen. Boken er beregnet på barn, noe som gjør at jeg følte meg litt vel gammel til å lese den plott-messig, men det som er koselig med den er at den er illustrert på hver kapittelforside som faktisk gjør den litt mer magisk enn det andre . Den dro meg ikke helt inn i Sylver-verdenen slik som andre bøker med andre verdener gjerne gjør, men det var likevel en god bok. Den var av kanskje opplagte grunner ganske lettlest, selv om jeg brukte lang tid på den (av andre ikke-bok-relaterte-grunner). Den anbefales likevel hvis dere vil lese en koselig bok om dyr. 

Nerdeterningkast: 15 

"Railsea" - China Mieville

Jeg har tidligere kun lest en bok av China Mieville - The City and the City - og da brukte jeg minst halve boken på å komme inn i universet, fikk så forhåpninger til slutten, og endte skuffet. Slutten var ikke den oppklaringen jeg håpet på, og det hele ble et antiklimaks. Det er mulig boken er bedre ved annen gangs lesning, men jeg er usikker på om jeg gir den den sjansen. Forfatteren har i hvert fall fått en ny sjanse.

Prologen og starten på Railsea vekker straks minner om min leseropplevelse av The City and the City, men jeg kommer raskere inn i det. Antagelig fordi ting får sin forklaring tidligere i denne boken. Bruken av & i steden for and irriterer meg en stund, men så kommer et eget lite kapittel om det, og jeg blir fornøyd. Muligens har jeg også på dette tidspunktet vent meg til skrivestilen. Boken jeg leste før denne (siste bind i Wheel of time-serien) har en helt annen skrivestil, og dette skrivestilsbruddet førte til en brutal start på Railsea.

Universet i Railsea er kjent og ukjent på samme tid. Er det en fremtidsvisjon (eller en parallell dimensjon)? Kanskje. Kanskje ikke. Man får i hvert fall informasjon og holdepunkter som lar en gjøre opp sine egne tanker og meninger om dette. Muligens er boken et spark til noen.

Hovedpersonen er en ung mann som prøver å finne sin plass og sitt mål i livet. Jeg er ganske likegyldig til ham som person, og heldigvis trenger man ikke interessere seg veldig for ham for å ha glede av boken. Tingene som hender hovedpersonen, og det han etter hvert får oppleve, er mer enn interessant nok. I tillegg inneholder boken andre, og mer interessante, karakterer, samtidig som det å lese om bokens univers er underholdende i seg selv. I motsetning til forrige bok jeg leste av samme forfatter har denne boken en slutt jeg finner tilfredsstillende. Forfatteren kan lett bruke slutten som en unnskyldning til å skrive en oppfølger, og jeg har oppdaget at andre som har anmeldt boken regner med at det kommer en. Hvis boken var en film med publikumstekke hadde slutten definitivt vært opptakten til en film nummer to. For min del er en oppfølger unødvendig - slutten trenger ikke noen videre utbrodering - men jeg er ikke så i mot en oppfølger at jeg ikke ville lest den.

Jeg kunne skrevet noe om plottet i boken eller beskrevet mer av handlingen, men jeg lar være. Litt fordi jeg selv liker å lese bøker uten å vite noe særlig om handlingen på forhånd, og litt fordi jeg tror denne boken blir bedre hvis man ikke vet for mye om handlingen. Det finnes bøker der forhåndskunnskap om sentrale punkter i handlingen ikke har noe å si for leseropplevelsen - denne boken er etter min mening ikke en slik bok. Selv leste jeg ikke baksideteksten før jeg hadde kommet et stykke ut i boken, men etter å ha lest den tror jeg den er akkurat passe. Den gir nok informasjon slik at en potensiell leser kan få et inntrykk av boken, men ikke så mye at det ødelegger for leseropplevelsen.

Etter å ha tenkt litt på hvilken karakter boken burde få gir jeg 16 av 20. Plusspoeng for kreativitet, engasjerende historie og frihet til å trekke egne slutninger. Minuspoeng for uengasjerende hovedperson og brudd i handlingsflyten av typen: nå lurer vi vel på hva som skjer med xy, men det kan vi ikke finne ut nå fordi vi skal høre mer om ab.

"Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss er både en dårlig og en god bok. Dårlig fordi den er ganske kjedelig, slett ikke noe stort litterært verk. God fordi den gir en interessant innsikt inn i bistandsverdenens hykleri, misforståtte idealisme og latterlige (nesten-)fiasko. Det er en bok jeg vil anbefale alle å lese, men ikke fordi den er egentlig er noe leseverdig som roman, altså.

Jeg vil ganske tidlig komme med en avsløringsalarm (spoiler alert), bare sånn at dere er forberedt.

Handlingen foregår i Bangladesh, hvor svenske Sofia har blitt ansatt som bistandsråd på Sveriges ambassade i Dhaka. Hennes mann Janne er “medfølgende” (altså hjemmeværende “frue”). På slep har de også to barn. Sofia og Janne sliter i ekteskapet (sukk, så trivielt), og håper at oppholdet i Bangladesh skal gi dem en ny start.

Samtidig som de finner seg til rette, blir den unge, bangladeshiske landsbykvinnen Mukta brent ihjel av sin ektemann og svigermor fordi hun aldri blir gravid. Hennes søstre Nazrin og Mina rømmer til Dhaka for å unngå samme skjebne. De to søstrene ender etter flere prøvelser til slutt opp i huset til Sofia og Janne, der de endelig får det gode livet de drømte om (altså å bo på hele to muggbefengte rom på taket til luksusboligen til Sofia og Janne, med en glødepære i taket, en stikkontakt i veggen og en gasskoker utenfor).

Til slutt ender det sånn noenlunde lykkelig for (nesten) alle. Sofia og Janne har masse sex (heldigvis ikke beskrevet i detalj, men dere vet - det er sånn ekteskapelig vellykkethet måles i trivielle romaner om trivielle, skandinaviske/vestlige ekteskapsproblemer). Nazrin og Mina tjener så godt at de kan sende penger til sine foreldre, slik at de ikke lenger er til skam for dem, samt at Mina blir godt gift (kjærlighetsekteskap og selvvalgt mann og alt ting).

Historien om Sofia og Janne er kjedelig, kjedelig, kjedelig (hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet en sånn historie før?). Fortellingen om Nazrin og Mina er som tatt rett ut av Slumdog Millionaire (snu opp ned på jente-gutt, og vips en “splitter ny” historie fra dei-fæle-landa-borti-der, liksom).

Men - boken bør altså leses av alle, likevel. Jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon (hun har selv jobbet med bistand og ved ambassaden i Dhaka), men om man ikke er desillusjonert nok på bistandens vegne fra før, blir man det garantert når man leser denne boken. Makan til hykleri i bistandsverden skal man nemlig antagelig ikke lete lenger etter i den virkelige verden. For, som boken viser til det fulle; det er så deilig å være rik. Uansett hvor synd man syns i sine fattigere medmennesker, uansett hvor grusomt man mener det er at kvinner dør i fabrikkollapser mens de syr tight fit-bukser til vestlige bimboer, uansett hvor likestilt man er og hvor mye man stemmer på partier som (liksom) jobber for større likhet i verden når man er hjemme - så er det så guddommelig deilig å være rik og ha tjenere på hver finger.

Thorfinn beskriver godt hvordan man, idet man kommer inn i en sosioøkonomi med store og kulturelt sementerte forskjeller blandt folk, raskt adopterer den sosioøkonomiske væremåten. Særlig hvis man kommer inn på øverste hylle med en gang. Et fellesmenneskelig trekk ved alle som har litt mer enn andre, er å rettferdiggjøre det på alle bauger og kanter - både for folk rundt en, men særlig for seg selv. Sofia sitter derfor i møter og arrangerer konferanser om hvor forferdelig folk har det i Bangladesh, samtidig som hun nekter å betale mer enn ekvivalensen til to kroner for en rickshawtur, skjeller ut sjåføren sin for den minste ting og lar barnepiken (Nazrin) bo i en muggbefengt, liten betongkloss på taket.

Det sistnevnte argumenterer hun hardnakket imot når hennes mann Janne foreslår det. Det er fire “leiligheter” i palasset deres, bygget for å huse tjenerne (slavene), men å ha noen boende der - nei, det er litt for mye for Sofia. Greit nok sover folk i kloakken i Dhaka, og det er fælt og vi-må-gjøre-noe-med-strukturene-for-sånn-kan-ikke-verden-være, men å ha disse fattige så tett oppi seg, nei, det syns bistandsråden er ekkelt. Og den fabrikken Sofia og hennes nederlandske kollega overraskelsesbesøker, der de finner blandt annet en døende kvinne (med farlig livmorinfeksjon, fordi den eneste måten å forholde seg til mensen på i 12-timersskiftene uten dopauser, er å stappe skitne filler fra fabrikkgulvet opp i vagina), den burde de jo virkelig, virkelig gjøre noe med. Men så er det bare det at den eies av deres tenniskamerat Bjarne, som de spiller tennis med på Nordic Club, så det blir med noen litt halvfrekke, tullete kommentarer under en tenniskamp.

Det Thorfinn kanskje legger mest vekt på å formidle i boken, er hvor latterlige naive vi er her oppå den skandinaviske haugen (ved siden av hvor hyklerske vi er). Det klarer hun bra. Sofia får plutselig en korrupsjonsskandale i hendene, da en grasrotorganisasjon som faktisk gjør det ganske bra og har gode resultater, har vært dumme nok til å forholde seg til den bangladeshiske virkeligheten og betalt litt under bordet her og litt under bordet der. Sverige har selvfølgelig en nulltoleranse for korrupsjon. Forfatteren synliggjør med tydelighet hvor latterlig idiotisk denne naive, godtroende nulltoleransen er. Ja, skattebetalerne skal ikke ha noe av at deres stakkarslige kroner forsvinner i lommene på en eller annen ekstremistisk ågerhai, og da får det bare være at det er sånn verden fungerer hvis man vil ha noe gjort i det hele tatt.

Boken slutter med at Sofia får reddet grasrotorganisasjonen (som har 10% svinn, i motsetning til 50% som er vanlig ellers i verden), og alle er lykkelige (bortsett fra alle de som ikke er hovedpersoner i boken, selvsagt). Slutten er ganske patetisk, og jeg må innrømme at jeg i de siste kapitlene skippet linjer her og der fordi alt var så forutsigbart og kjedelig.

Jeg la merke til at forfatteren lar to gode sjanser gå fra seg i boken. For det første reflekteres det ikke noe over hvor utrolig trivielle ekteskapsproblemene til Sofia og Janne er, sett i forhold til hva et ekteskap er for noe for lokalbefolkningen i Bangladesh. Fortellingen om Sofia og Janne fortelles med en like dyptfølende, tragisk  medlidenhet som fortellingen om Mukta som blir brent ihjel av sin mann og svigermor, og Mina som blir banket opp og voldtatt og mister all ære og respekt i lokalsamfunnet, men som likevel klarer å finne en god mann som vil gifte seg med henne. Kontrasten er kvalmende, og Thorfinn burde ha skrevet mer om den.

Den andre sjansen er en lignende kontrast. Mot slutten blir både Sofia og Mina gravide. Sistnevnte lar forfatteren bli gravid fordi hun er blitt voldtatt, og hennes stilling i samfunnet blir en betraktelig verre en hvis det att på til blir barn ut av det. Sofia blir gravid fordi hun og Janne har sex hele tiden, og så tenkte vel forfatteren at hun måtte ha et eller annet bevis på at forholdet deres ble så bra igjen. Og hvilket bevis på masse sex er vel bedre enn en graviditet? Men Sofia - som den yrkeskvinnen hun er, tar abort i Sverige fordi hun jo må ned igjen til Dhaka for å fortsette det fantastiske arbeidet hun har påbegynt (jeg antar hun da tenker på coctail parties og ambassadørmiddager og sånt, for hvilken jobb er det hun egentlig har gjort som ikke noen andre - hvem som helst andre - kunne gjort bedre?)

Min kritikk mot forfatterens innskriving av Sofias graviditet er todelt. For det første - fortellingen kunne fint klart seg uten. Det blir bare en irriterendes detalj helt mot slutten. Helt unødvendig fyll. For det andre - når Thorfinn først tar det med, burde hun igjen ha reflektert over forskjellene mellom Sofia og Mina. Mina er ugift, blitt voldtatt, har havnet lavest på rangstigen i en grusom hakkeorden, og ved å ha blitt gravid står hun i fare for å havne lavere enn lavest. Hun kan aldri flytte hjem til landsbyen og foreldrene som ugift mor, og i Dhaka vil hun kanskje ikke klare å holde seg og et barn i live i det hele tatt. Hun vurderer å oppsøke en abortklinikk, men i hennes posisjon er egentlig ikke det et alternativ heller. Mens Sofia - rikingen fra Sverige - hun vil heller gjøre karriere og være mor Teresa (i et rosa palass med tjenere, selvsagt). Sofia er jo så uunnværlig i den store sammenhengen (eller rettere sagt - palasset og tjenerne og å være på toppen av den sosiale hakkeorden er blitt uunnværlig i livet hennes). Et barn til vil sende henne og familien hjem til leiligheten i Sverige, på mammapermisjon uten en eneste tjener til å skjelle ut. Stakkars - det er ikke rart at hun tar abort. I dette perspektivet syns jeg ikke aborten til Sofia blir noe annet enn et hån av Bangladesh’s kvinner og barna de føder og oppdrar, men forfatteren glemmer helt å ta med dette perspektivet.

Selv om boken er viktig og opplysende, er det ganske tungt å lese en bok som på

Dette er 1700-tallet med mobiltelefon!

en måte bare er som en evigvarende nettdebatt om (vårt hjemlige) tiggerforbud (tungt og tungt, fru Blom - denne boken raser man gjennom på én dag). Alle argumentene er nemlig de samme, og forfatteren kunne gjerne ha flagget sitt eget ståsted litt tydeligere tidligere i boken. Det hadde gjort lesingen litt enklere. I stedet for spurte jeg meg selv “Skal jeg mislike eller like denne forfatteren?” Hun gjorde det ikke akkurat enklere ved at hun under forfatterbildet er sitert på følgende uttalelse om Bangladesh: “Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner.” Hva søren, liksom? 1700-tallet? Hva er det hun har trodd, liksom? At det ikke er Skandinavia som er anomalien, men resten av verden? For en dust, tenkte jeg da jeg leste det, og det var dessverre før jeg leste boken. Derfor var jeg ganske irritabel da jeg startet lesingen. Konklusjonen etter å ha lest boken er vel likevel at jeg kanskje liker henne. Ikke som en skriver av store litterære verk (for å gjenta meg selv), men på et mer politisk plan.

Før jeg avslutter anmeldelsen må jeg si at jeg nå har følt på kroppen den irritasjonen S. må ha følt, da hun leste landskapsromanen om Norge og karakterene med de utrolig ikke-norske, snodige navnene. I Før flommen tar oss er det nemlig snakk om en nordmann ved navn Torgil. Torgil! Jeg sjekket, og det er hele 18 personer med det navnet som første fornavn i Norge. Og greit nok, kanskje det er en statistisk mulighet for at en av dem havner hos Telenor i Dhaka, og blir elskeren til den nederlandske bistandsråden. Men om jeg ikke hadde sjekket SSB, hadde jeg aldri i livet trodd at det var et norsk navn, og dermed himlet med øynene (jo, det gjorde jeg jo likevel) og tenkt at forfatteren (opprinnelig utdannet journalist) ikke engang er i stand til å google “vanlige, norske navn” (vel, det tror jeg vel også egentlig fremdeles).

Og nå siste avsnitt i anmeldelsen: Før flommen tar oss setter altså søkelyset på

bistanden, viser hvor naivt styrt den er, hvor toskete de er de som styrer den, hvor latterlige, store forskjeller det er på bistandsarbeidere og de folkene de liksom skal hjelpe, men heller utnytter (fordi det jo egentlig er veldig fint å aldri behøve å ta oppvasken selv, og fordi de fine buksene er jo veldig fine, og fordi det sikkert er lurt å investere i næringslivet slik at skandinavere kan bygge store fabrikker og utnytte fattigfolk til å jobbe for seg). Det er en viktig bok, en bok jeg er veldig glad for er skrevet, og som jeg vil anbefale alle å lese (men ikke forvent en oppslukende fortelling). Men hva er det som er klistret utenpå eksemplaret jeg kjøpte? Jo, et klistremerke som proklamerer “[k]jøp boka og støtt Strømmestiftelsens utdanningsarbeid for kvinner i Bangladesh” med hele - ja, hold dere fast - 10 kr!!! Av bokens pris 299, skal altså hele 10 kroner gå til de kvinnene som Thorfinn beskriver i boken. Også betryggende at de “går rett til Strømmestiftelsens arbeid”. Hallo, liksom?!? Hva er det egentlig denne boken handler om? Kan de 10 kronene bli noe annet enn et hån og en dårlig spøk? De 10 kronene forlaget går glipp av, tar de raskt igjen i reklameeffekt. Selv jeg tenkte at den boken burde jeg jo virkelig kjøpe, da jeg så den i butikken med den klistrelappen på. Derfor ble det den boken, og ikke en annen jeg brukte penger på. Er forlaget her så veldig mye bedre enn Bjarne (greit nok, de bygger ikke fabrikker av papp som faller og sammen dreper hundrevis av kvinner, men jeg antar dere skjønner hvor jeg skal hen)? Neste gang skal jeg tenke meg godt om og heller gå glipp av en god bok (eller låne den på biblioteket).

Da har vi endelig kommet frem til terningkast, og jeg tror den må få to av dem.

Leseverdighet basert på litterær kvalitet: 13

Leseverdighet basert på bokens viktige samfunnsoppdrag: 20

(Beklager alle skrivefeil i anmeldelsen (og i de forrige). Jeg sitter på en knøtta-pc med dårlig internettilgang, og skal fikse feil etterhvert eller ved en senere anledning.)

"Agaat" av Marlene van Niekerk

Da jeg begynte å lese Agaat angret jeg litt på at jeg hadde kjøpt den. Den var tung å lese, skrevet så stykkevis og delt, liksom. Så jeg leste først litt her og der i boken, for å se hva dette egentlig handlet om, og da jeg så at det faktisk var en historie der tvang jeg meg selv til å lese den fra begynnelsen av. Jeg hadde tross alt kjøpt den (i bokhandel denne gang), så da burde jeg jo lese den.

Jeg angrer ikke et sekund! Agaat er en helt fantastisk bok, den beste jeg har lest på lenge! Bare litt uti boken begynte jeg å glede meg til å skrive anmeldelsen.

Boken handler om en døende gårdsfrue på 70 år som bli pleiet av den svarte tjenestekvinnen Agaat. Handlingen foregår i Sør-Afrika, nåtiden er 1996. Boken er skrevet i fem modi: nåtidstankene og -opplevelsen til den døende kvinnen, dagboksnotatene hennes tilbake til 1950-tallet, en utenfrafortelling fra samme periode, bruddstykker av tanker fra årene da den eldre kvinnen begynte å bli syk, samt en kort versjon av historien gjennom hennes sønn Jakkies øyne.

Jeg kommer i denne anmeldelsen til å avsløre ganske mye av det som foregår i boken, så hvis noen foretrekker å lese boken uten å vite for mye på forhånd, anbefaler jeg å stoppe å lese her. Boken får 20 på nerdeterningen, løp og kjøp/lån!

Den døende kvinnen, Kamilla, har ALS - en sykdom der alle muskler i kroppen blir lammet iløpet av et sykdomsforløp på noen år. I nåtiden er det kun øye- og øyelokksmusklene som fungerer hos henne, og hun kommuniserer med sin pleierske ved hjelp av øyebevegelser og blunking. Hun kan føle hele resten av kroppen sin også, men hun kan ikke bevege den. Etterhvert som boken skrider frem, svikter Kamillas kropp mer og mer, og til slutt stirrer det ene øyet, mens det andre har falt igjen. Hun kan bare se, ingenting annet. Og på slutten av boken dør og begraves hun. Kamilla og Agaat har et helt fantastisk samarbeid, pleiersken har en egen evne til å forstå hva den døende mener og ønsker.

Handlingen foregår som nevnt i Sør-Afrika, under Apartheid. Fra sitt dødsleie gjenopplever Kamilla livet sitt. Det er Agaat som leser for henne fra hennes egne dagbøker. Dagboksnotatene blir i boken som nevnt supplert av en utenfrafortellerstemme, og boken veksler konstant mellom fire av de fem nevnte modi. Begynnelsen og slutten av boken fortelles av Kamilla sønns Jakkie.

Dagbøkene begynner idet Kamillas voksne liv starter. Hun arver en storgård idet hun gifter seg, en såpass stor gård at gårdsherren og -fruen regnes som fintfolk, og har mange sorte arbeidere under seg. Kamilla gifter seg med Jak; en vakker, men lite nevenyttig kar. Han takler ikke overgangen til bondelivet, og begynner allerede før bryllupet å være voldelig. Ikke før mer enn ti år har gått, blir Kamilla gravid og føder en sønn, Jakkie. Han oppdras mest av tjenestepiken Agaat.

På ett nivå minner Agaat meg om handlingen i Den lange hvite skyens land: et hardt gårdsliv i en ugjestmildt natur, ensom gårdsfrue, voldelig mann, vanskeligheter med å få barn, “urinnvånere” som lusker i bakgrunnen. Men Agaat er så uendelig mye mer enn det Den lange hvite skyens land er. Den er alt det Den lange hvite skyens land ikke er, forfatteren får til alt det en landskapsromanforfatter ikke klarer (og det er jeg helt 100% sikker på, basert på den ene landskapsromanen jeg selv har lest, samt den S. anmeldte her om dagen). Agaat er dyptpløyende analyse av en kultur, et land og en tid, skrevet på en måte som drar en inn i fortellingen, som om man selv er tilstede der og da handlingen foregår.

For det er noe mer som skjer i fortellingen, man kan ane underveis at overflaten skjuler noe som foregår under. Etterhvert som man leser forstår man nemlig at pleiersken til den gamle gårdsfruen slett ikke er tjenestekvinnen hennes, men hennes adoptivdatter. Dagbøkene til Kamilla er tilegnet Agaat, for at hun skal vite hvordan hun kom inn i familien, og hvorfor ting ble som de ble.

Et stort gode med boken er at det er ikke noe klimaks, det er ikke noe som skal skje som leseren blir utålmodig etter å få vite. Det er bare et liv som skal fortelles, det er bare Agaat som skal få vite hvordan hennes même har prøvd å sjonglere mellom å være hennes mor og å oppfylle rollen som hvit husfrue i et land med lovpålagt diskriminering av hennes egen datter og majoriteten av befolkningen. Mangelen på klimaks gjør boken forholdsvis behagelig å lese, selv om den i starten føltes tung (og selv om jeg ble litt utålmodig første gang rett etter side 300 og igjen rett etter side 400, men det kan skyldes min utålmodige natur).

For det går egentlig ikke an i Sør-Afrika, under Apartheid, å adoptere et sort barn hvis du er hvit selv. Et av de mer konkrete eksemplene i boken er når Kamilla tar med sin adoptivdatter og sin mann på sirkus. Siden det er én inngang for hvite og én for svarte, får de problemer med å komme inn. Agaat får ikke sitte på den hvite siden, selv om hun er et barn, og med “hvite” billetter kommer de seg ikke inn på den svarte siden. Agaat tør ikke gå inn alene, og Jak blir forbannet (han har aldri likt at hans kone adopterte et sort barn). Så det ender med at Kamilla blir tvunget av sin mann til å sitte på den hvite siden, mens Agaat står utenfor å kikker inn gjennom et hull i teltduken.

Bokens hovedbudskap, slik jeg leser den, er imidlertid de utfordringene som er mer subtilt  innarbeidet i den sør-afrikanske kulturen. Det er rett og slett en umulig tanke at et sort barn blir oppdratt som et hvitt barn. Det er her forfatteren gjør et meget godt grep. Ved å begynne med tiden hvor Agaat er tenåring, får hun leseren til å stille spørsmålet: hva er det egentlig med Agaat? Hvorfor tenker og skriver Kamilla så mye om henne? Hvorfor har hun en posisjon i familien som er mer priviligert enn de andre sorte arbeiderne? Hvorfor klarer Agaat å tyde den gamle, syke husfruen sin på en så intim måte?

Når det begynner å gå opp for meg som leser at Agaat er Kamillas adoptivdatter, får van Niekerk meg til å stille spørsmålene: Hvorfor behandler Kamilla henne så dårlig? Hvorfor er hun denne bitre moren som hevner seg på kosmos ved å tyne sine datter? Er hun i det hele tatt en slik mor, eller er det noen føringer her som tvinger henne (ubevisst) til å oppføre seg som det? Sakte men sikkert nøster forfatteren opp på over mer enn 700 sider hvordan Apartheid fungerte. Gjennom fortellingen lures leserne på samme måte som den hvite befolkningen ble lurt av sin egen diskriminering: vi ser ikke hva det er som faktisk gjøres mot den sorte befolkningen. Og så får vi noen vekkere som slår oss i ansiktet, og får oss til å skamme oss over det vi har oversett.

Kamilla fremstår på den ene side som en type helgen i et helvete. Hun misliker forskjellsbehandlingen, hun misliker sterkt at hun må følge spilleregler som sier at hennes adoptivdatter ikke kan få lov til å knytte seg for tett til sin même (og omvendt). Men Kamilla er samtidig en levende inkarnering av en diskriminerende kultur. Hun syns tjenestefolkene og gårdsarbeiderne stinker, er ekle og uhygieniske og hun forstår ikke den lave moralen deres, samtidig som hun som gårdsfrue ikke engang har sørget for latriner til dem eller gir dem kjøttmat oftere enn en gang i måneden eller deromkring.

Når hun henter Agaat som fire-fem-åring, ser hun heller ikke at det er Kamillas egen familie som har skapt situasjonen Agaat lever i. Først tyner de sine gårdsarbeidere og tjenere, nekter dem husvære, mat og muligheter til rett og slett å leve, og så redder hun på helgenaktigvis det funksjonshemmede barnet som har blitt slått og voldtatt av desperate, nedslitte og aggressive “undermennesker”. Denne dynamikken er Kamilla kulturell blind for, på tross av at hun er et godt menneske og elsker sin datter.

Det er mye som forblir usagt i boken. Som døende stiller Kamilla sin datter mange spørsmål, som Agaat nekter å svare på. Som leser stiller man også mange spørsmål, blant annet tenkte jeg “har Kamilla noengang sagt til Agaat at hun for henne fremdeles er datter, ikke bare tjenestepike?” Men slik som boken kun er en fortelling om et liv, er den også som livet: enkelte (mange) spørsmål får man aldri svar på. Det gjør faktisk ikke noe i denne boken, for den er så godt skrevet at man ikke trenger noen “løsning”, man får heller en mer inngående forståelse av tingenes sammenheng.

Agaat er en bok om kjærlighet, men den er ikke romantisk. Agaat er en bok om fysisk vold og strukturell vold, men den er ikke tragisk. Agaat er en bok som bare er, akkurat som livet selv.

Terningkast: 20! (Med utropstegn.)

Ps. Det er skjemmende hvor mange trykkfeil som er i boken. Her kunne oversetter/forlag gjort en bedre jobb!