Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

"Denne boka trur eg du vil like," sa mamma, og i dette høvet, som eigentleg altfor ofte elles, skulle det vise seg at mamma hadde rett. Boka er forma som eit langt brev. Brevet er skrive av den tilårskomne sauebonden Bjarne, og er, slik tittelen indikerer, eit svar på eit brev frå Helga. Dette brevet mottok Bjarne mange, mange år tidlegare, men han har ikkje fått seg til å svare på det før no. I brevet prøver Bjarne å svare for dei vala han ein gong tok og han søkjer å forklare kvifor ting vart slik dei vart. Bjarne tek mange avstikkarar i skrivinga si og fortel om stort og smått i lokalsamfunnet. Slik gjev brevet ikkje berre eit innblikk i livet til Bjarne og forholdet mellom dei to brevskrivarane. Me får òg skildringar av bygdelivet på Island før allslags nymotens greier gjorde seg altfor gjeldande. Som det står bakpå boka, handlar Svar på brev frå Helga både om den tapte kjærleiken  og om ein

tapt kultur.

Boka  handlar dessutan òg ein del om det Bjarne refererer til som paringstida i livet sitt. Sexskildringane er ikkje veldig detaljerte, men dei er tidvis ganske direkte og dei er mange. Dei som er litt vare for slikt, er med dette åtvara. Sjølv måtte eg sjå vekk frå boka ved eit par høve, noko eg trur er lesinga sitt svar på å gøyme seg bak ei pute. Eg vil likevel ikkje seie at boka renn over av umotiverte sexskildringar. Dei har sin funksjon i forteljinga og er ein del av historia om Bjarne og Helga.

Boka er omset til norsk av Johannes Gjerdåker. Han har gjort ein kjempejobb! Språket i boka er utruleg godt! Reint språkleg er dette kanskje den beste nynorsken eg har lese nokon gong. Samtidig står språket særs godt til eg-personen. Eg trur på at dette er språket til ein gammal mann frå landsbygda som er skeptisk både til dei nye tidene og til folk utanfrå. Språket har noko nesten litt arkaisk over seg samtidig som det er traust og direkte. Dette er ein mann av den gamle skulen. Her er det ikkje mykje fjasing og fjonging, nei. Likevel  flyter språket godt  og det er noko nesten poetisk i skildringane, anten det no er snakk om naturen og garden og sauene, eller det er tale om kjærleik og det som ikkje vart og forholdet mellom Bjarne og Helga, eller igjen meir eller mindre kvardagslege historier frå bygda og om naboane. 

Svar på brev frå Helga er ei relativt kort bok, berre så vidt hundre sider. Ho er velskriven og lett å lese. Eg las ho ut på nokre timer, litt av di ho er lettlesen og kort, men òg av di eg tykte ho var vanskeleg å legge i frå meg. Det er driv i forteljinga. Eg ville vite korleis det gjekk. 

Nerdeterningskast: 18. Minst!

Mary Ann Shaffer og Annie Borrows: The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society

“So far my only thought is that reading keeps you from going gaga”

Okei, denne er søt. Eg likte ho kjempegodt. Det er på ingen måte stor og/eller djup litteratur, men no er eg heller ikkje av den oppfatninga at alt eg les må vere stor og/eller djup litteratur. Eg las ut boka på ein kveld, og ho var vel verdt dei timane det tok.  

Boka er skriven i brevform. I byrjinga var dette eit lite irritasjonsmoment, men etter dei fyrste tre-fire sidene, gjekk det heilt fint. Over alle breva står det kven som er mottakar og avsendar, slik at det er enkelt å fylgje med. 

Hovudpersonen i boka er Juliet, ein forfattar på jakt etter eit tema for ei ny bok. Handlinga er lagt til Storbritannia rett etter andre verdskrigen. Ein dag får Juliet eit brev frå ein mann som no eig ei bok ho har eigd før. Ho har skrive namnet sitt i boka, som er ei Charles Lamb, og no skriv han til henne for å høyre om ho veit om fleire bøker av same forfattar. I brevet fortel han òg om korleis han vart interessert i litteratur, og nemnar i den samanhengen The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society. Juliet vert nyskjerrig, og skriv tilbake. Dette er byrjinga på ei brevveksling mellom Juliet og ei noko brokete og eksentrisk samling øybuarar. 

Om ein skal vere ein sur og grinete og vanskeleg og teit bokmeldar, så kan ein jo peike på at den engelske landsbyen fylt med meir eller mindre smårare snålingar, moglegvis har noko lett klisjèfylt over seg. Ein kan òg nemne at nokre av personane, dei det er meininga at me ikkje skal like, kan oppfattast som bittelitt eindimensjonale. Vidare kan ein kritisera Juliet sin konstante “perkyness”, og at boka er både fluffy og i store trekk ganske føreseieleg. Det gidd eg ikkje. Eg er nemleg korkje sur eller grinete eller vanskeleg eller teit. Ho er søt, boka altså, ferdig med det. Dessutan likar eg smårare snålingar. Ei bok som i stor grad handlar om bøker og litteratur og det skrivne ordet, kan jo heller ikkje berre vere boss og søppel. Så berre sett dykk framfor peisen med eit heimestrikka pledd om akslane og ein småblomstra tekopp innan rekkevidde, gjerne ein kveld det regnar og de ikkje har noko betre å ta dykk til, og kos dykk med denne. Hugs dei rosa brilleglasa. Terningskast… Tja… ca 15.

Knut Hamsun: Sult

Jeg hadde på et tidspunkt et forsett om å lese mer norsk litteratur, og om å lese flere klassikere (Hvis man skulle befinne seg i det pirkete hjørne, og hvem gjør ikke det fra tid til annen, er vel dette strengt tatt to forsett.). Dessuten hadde jeg tenkt å lese flere nobelprisvinnere (Da er vi opp i tre…). Hamsuns Sult er både norsk og klassiker og Hamsun selv er nobelprisvinner, så dennes lesning kan derfor sies å være en ypperlig anledning til å slå tre fluer i en smekk… I alle fall hvis man legger godviljen til... To er det under alle omstendigheter, og to av tre, må vel sies å være ganske bra. Anyways…

Det jo slik at utdrag fra anmeldte bok i en bokanmeldelse i utgangspunktet er en vederstyggelighet som bør straffes med filleristing og/eller prikkedøden. I tilfeller hvor utdraget er så kjent at det bør regnes som allmenndannelse, og det dessuten er første setning i boken, vil jeg argumentere for at det likevel kan aksepteres. De som vil unngå spoilers bes se vekk nå. Greit. Sult innledes, som kjent, med følgende ord:

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...

Dette sitatet oppsummerer også i stor grad handlingen i boken. Det er stort sett det som skjer: Jeg-personen går omkring og sulter i Kristiania. Noen vil kanskje hevde at dette kun er den ytre handlingen. Jeg har fått med meg at denne romanen i sin tid (1890) innledet en ny, mer subjektiv, modernistisk romantradisjon (står det bakpå boken min). På Wikipedia kan vi lese at "den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende" og at Hamsun i Sult viser"hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne. Men først og fremst er romanen et eksempel på hvordan det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland". Hamsun skrev også artikkelen "Fra det ubevidste Sjæleliv", som omhandler nettopp det irrasjonelle, og som av mange blir oppfattet som en kommentar til romanen Sult (også Wikipedia, en sann kilde til visdom). Det andre, blant dem kanskje også forfatteren selv, oppfatter som utforsking av det ubeviste sjeleliv, oppfatter imidlertid jeg mest som sutring. Det er greit at han er sulten, men mer selvsentrert, luguber hovedperson skal du lete lenge etter. Her har man virkelig behov for en idiotpinne! (Og da melder spørsmålet seg om hvorvidt idiotpinner kan nyttes til gjentagende banking av fiktive personer, men det spørsmålet bør kanskje diskuteres i andre fora. Jeg sender ballen videre til IFFSF.)

Det faller meg litt vanskelig, merker jeg, å gi terningkast. Romanen vinner nok noe på at den på et tidspunkt har blitt stemplet som klassiker; det er, om ikke annet, grunnen til at jeg plukket den opp i utgangspunktet. Likevel hender det jo at man leser såkalte klassikere, og tenker "Usj, hvem plasserte denne i god-bok-hyllen?". Sult er ikke en slik bok. Den er på ingen måte en dårlig bok, dominerende, luguber hovedperson til tross. Jeg syntes også boken ble bedre etter hvert som jeg leste. Enten det, eller så ble min toleranse for lugubre hovedpersoner noe større etter hvert som handlingen steg fram. Hvem vet. Terningskast blir som nevnt vanskelig. Det får holde med et "Løp og kjøp!", eller i det minste et "Løp og lån!", men selve lesingen bør kanskje spares til en dag hvor idiottoleransen er sånn noenlunde på topp.

De Unges Hjem av Grace S. Richmond

Det hender jeg erverver bøker fra brukthandlere og antikvariater; bøker av ymse alder, sjanger og litterære kvaliteter. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest særlig mange av dem, og det må vel også erkjennes at det nok er noen av de nevnte bøkene som kommer til å stå uleste i mine bokhyller. For et par dager siden gav jeg meg likevel i kast med De Unges Hjem (Ja, med store forbokstaver…) av Grace S. Richmond, utgitt av Aschehoug i København i 1919. På engelsk heter boken The Indifference of Juliet, og den kom ut i USA i 1902. Det står en hilsen til bokens forrige eier på første siden: "Glædelig jul! Kjærlig hilsen Karin." Det er kanskje det mest interessante med hele boken. Det, også at det er to 8. KAPITEL.

I utgangspunktet trodde jeg at dette var en av disse bøkene med gode råd til unge husmødre fra en eldre frue med mer erfaring i de huslige syslene. Den gang ei. Det viste seg å være en roman. Lettlest sådan. Jeg begynte å lese etter dagens Doctor Who-økt, sånn en gang mellom klokken ti og elleve, og boken var ferdiglest før jeg gikk og la meg. Dette er likefullt timer jeg aldri vil få tilbake. På den annen side, hadde jeg fått dem tilbake, tviler jeg på at de hadde blitt brukt til noe mer fornuftig. Hadde jeg et poeng her? Nei, egentlig ikke.
 
Okay, så De Unges Hjem skårer skyhøyt på antiskalaen. Kort fortalt handler den om Anthony som lurer barndomsvenninnen Julie (Julie er, som enhver Shakespeare-entusiast vet, dansk for Juliet) til å tro at han skal gifte seg med en annen, i slutten av september, også trenger han hennes hjelp til å dekorere huset slik at alt skal være klart og fjongt og fint og innflyttingsklart. Det er imidlertid ganske utfordrende, for selv om Anthony har et godt navn (Robeson av Kentyckey-Robesonene – aiaiAI-aiai), så har han ikke mye penger. For fem år siden mistet nemlig Anthonys far alt. Dette er også grunnen til at Julie har sagt nei de gangene Anthony tidligere har fridd til henne. Hun som har vokst opp i slik luksus, kan jo umulig klare seg med den lille Gage Anthony må leve på. Anyways… Så klarte de likevel å pusse opp dette lille huset på landet som Anthony hadde kjøpt, og det selv med kun Fem Hundrede Dollars til sin rådighet, og da måtte noe brukes på Reparationer og udvendig Maling. Så fjongt og überfantastisk ble dette huset at Julie skjønte at hun egentlig var fryktelig forelsket i Anthony, og at det var ingen steder i verden hun heller ville bo enn akkurat i dette huset, for tenk. Denne erkjennelsen resulterer selvfølgelig et par sider med grining og dype følelser og oppklaring av husoppussing-og lure-ekteskap-mysteriet, og da var vi ferdig med kapittel seks. De påfølgende 21 kapitlene handler om at Anthony og Julie er fryktelig, fryktelig lykkelige hele tiden. Fryktelig lykkelige er de. Fryktelig, fryktiglig lykkelige. Boken er totalt blottet for handlig, men de er fryktelig, fryktelig lykkelige absolutt hele tiden i det lille huset sitt. Her får de til stadighet besøk av venner som trives så godt i deres selskap, men som ikke er fullt så fryktelig, fryktelig lykkelige som Julie og Anthony, men så eier heller ikke disse vennene et så fantastisk hus som Anthony. Derimot leier de leiligheter, riktignok på byens beste adresser, men alle vet jo at når man leier, så kan man ikke innrede slik man vil, og da må man kanskje leve med et teppe som ikke matcher veggene og resten av møblementet. Dessuten vet jo alle at menn helst vil eie sitt eget hjem. Noen menn har imidlertid overflatiske og egoistiske koner, som heller vil bo i byen og gå i selskaper om kvelden, og se folk i løpet av dagen, og ha hjelp i huset, enn å være en slik fantastisk og oppofrende kone som Julie er. Skamme seg!

La meg sitere Leah A. Zeldes:

Juliet is by no means indifferent. She is disgustingly perfect. Having left wealth behind to marry a poor, but rising man, she becomes the perfect, economical homemaker.

The story takes pains to point out the difference a cheerful, skillful housewife can make to her husband, and how she can be fulfilled through making him a delightful home on pennies -- in contrast to her discontented friend who hasn't the knack or the inclination. What a piece of anti-feminist propaganda!

Som sagt, denne skårer skyhøyt på antiskalaen, kanskje så mye som 20. Jeg anbefaler den varmt til absolutt ingen…

Med mindre, selvfølgelig, man har en hang til gammeldags dansk og formuleringer av typen:

"Da Anthony var blevet alene, stod han et Øjeblik stille og stirrede mod Døren, bag hvilken hun var forsvunden. Smilet døde bort, hans Øjne blev sorte af Lidenskab, og Hænderne knyttede sig. Så gikk han et Par Skridt hen over Gulvet og standsete ved Døren – han kastede et Blikk du paa Galleriet, hvor Mrs. Dingley sad med Ryggen til ham og sov. Han betragtede Dørens underlige gammeldags Haandtag, bøjede sig saa hastig ned og trykkede et Kys paa det Sted, hvor Julies Haand havde hvilet."

"Ja, ser Du, Far, med Undtagelse af Lampen og mine Billede og nogle enkelte andre Smaating, saa tager jeg ikke noget fra mit Hjem med herhen. Anthony er fattig, men han er meget solt; jeg vil ikke saare ham ved at bringe Luksusting fra mit eget Hjem herhen til hans."

"Halløj, Anthony Robeson! Har Du saadan et Hastværk, at Du ikke kan se en god Ven?"

"Med lange Skridt vadede han gjennen den dybe Sne, som om han nød den anstrengende Marsch, og han gikk saa hurtig at Wayne Carey havde Besvær med at følge ham. Han var jo Kontormand, saa han var ikke trænet til Udendørsliv."

Men selv da, hvis man har en hang til gammeldags dansk og slike formuleringer, og denne hangen er dypfølt og inderlig, er det ikke mer enn en åttendedelshjertet anbefaling.

Tut og kjør!

Heksen fra Portobello

"Vil utvilsomt fortsette å begeistre åpne sinn." skriver May Grethe Lerum (her) og gir boken terningkast 5. Så vidt jeg vet dreier det seg her om standard ludoterninger, ikke de mer høyverdige bokanmelderterningene brukt i denne bloggen. Terningkast 5 indikerer altså at Lerum anser boken for å være god.

Det gjør ikke jeg. Det kan selvfølgelig skyldes mitt lukkede sinn og en noe lav toleranse for liksomfeministisk new-age-lalling.

Hovedpersonen i Heksen fra Portobello er Sherine Khalil, som er født i Romania av sigøynerforeldre og adoptert av libanesiske foreldre. Borgerkrigen i Libanon gjør at familien flykter fra landet, og de ender opp i London. Som ung kvinne tar Sherine navnet Athena, og boken handler om hennes åndelige søken og forsøk på å finne seg selv. Eller noe. Dette skal visstnok være Coelhos hyllest til det kvinnelige. Det skjer gjennom overnevnt lalling rundt temaer som guddinnereligion og den store Moren, kvinnelig kraft, guddommelig kjærlighet (som man finner i seg selv) og energier i naturen. Det kvinnelige i meg føler seg ikke særlig hyllet, snarere litt småirritert, men jeg om det. La meg illustrere med et sitat:

"Women always identify with one of the four classic archetypes:The Virgin, whose search springs from her complete independence, and everything she learns is a fruit of her ability to face challenges alone. The martyr finds her way to self-knowledge through pain, surrender and suffering. The Saint, find her true reason for living in unconditional love and her ability to give without her asking anything in return. The witch justifies her existence by going in search of complete and limitless pleasure."

Der har vi altså alternativene. (Hvor er idiotpinnen når du trenger den?)

Coelho finner også plass til å forklare at det ikke er et svik mot den kvinnelige kraften, eller den egentlig feminismen, å ha lyst til å pynte seg eller å barbere leggene. Det var da enda godt.

Boken er videre en kritikk av Kristendommen, det høykirkelige og dens mangel på toleranse ovenfor heterodoksi. Jeg stiller meg likevel tvilende til noen av senarioene Coelho skisserer. Personlig vil jeg anta at en gjennomsnittlig engelskmann er omtrent like sekulær som en gjennomsnittlig nordmann, og at den onde prestens leserinnlegg i avisen realistisk sett ville hatt noe mindre ringvirkninger enn det Coelho antyder.

En ting jeg liker med boken, er måten den er skrevet på. Athenas historie blir fortalt fra forskjellige karakterers ståsted. Disse karrakterene har ulike relasjoner til hovedpersonen, og de tolker hennes handlinger og "trossystemet" hennes på forskjellige måter. De representerer et spekter av innstillinger til hovedpersonen, fra veldig positivt til veldig negativt. Vi får på en måte historien fortalt av "alle andre" enn hovedpersonen selv, noe som er en interessant måte å fortelle på.

Jeg er fristet til, i likhet med Lerum, å gi boken terningkast 5, men jeg kan kanskje strekke meg til 7-8.

People of the Book

People of the Book av Geraldine Brooks har alle forutsetninger til å være en fantastisk bok, men er det ikke. Da jeg begynte på den, hadde jeg nettopp lest tre veldig gode bøker på rad, så det er mulig at jeg hadde en forventing om at bøker generelt holder et høyt litterært og underholdningsmessig nivå. Høye forventninger og middelmådige bøker, er som kjent ingen god kombo. Jeg skal likevel prøve meg på en anmeldelse.

People of the Book, handler om the Sarajevo Haggadah (Vet ikke hva den heter på norsk. Sarajevohaggadhaen hørtes ikke så bra ut). En bok om en bok. Er det rart jeg hadde forventninger? For de uinnvidde kan jeg informere om at en haggadah er en jødisk bønnebok, og at the Sarajevo Haggadah er en faktisk, eksisterende bok. Det er en av bøkene som ble reddet fra biblioteket i Sarajevo før det ble bombet under bosniakrigen på 1990-tallet. Den er kjent for superfjonge illuminasjoner, og at disse illuminasjonene finnes i en jødisk bønnebok fra en tid da jødiske bønnebøker, grunnet bildeforbudet, strengt tatt ikke skulle ha figurative illustrasjoner. People of the Book er på ingen måte et historisk verk, og gir seg heller ikke ut for å være det, men forfatteren har latt seg inspirere av enkelte historiske hendelser, og diktet fritt rundt disse. So far, so good.

I tillegg til å handle om denne haggadahen, handler People of the Book om Hanna, som er en ledende ekspert på å restaurere gamle bøker. Hun reiser til Sarajevo i 1996 for å restaurere haggadaen, som har blitt reddet fra biblioteket i Sarajevo av Ozren, en muslimsk konservator. Gjennom boken følger vi hennes historie i cirka annen hvert kapittel. De andre kapitlene er tilbakeblikk hvor vi får vite hvordan boken har overlevd fra slutten av 1400-tallet og fram til i dag. Disse kapitlene følger gjerne opp spor som Hanna har funnet i arbeidet med å restaurere haggadahen. Disse kapitlene fungerer, og er delvis veldig bra. Det er nesten sånn at jeg ble litt skuffet når tilbakeblikket var over, og jeg måtte tilbake til historien om Hanna. Hanna har problemer med romantiske relasjoner. Hanna har et forhold til en muslimsk konservator (det avsløres ganske tidlig i boken). Det er komplisert fordi hun, som nevnt, har problemer med relasjoner, og han er ødelagt av krig og personlige tragedier. Hanna har vokst opp uten far, og har i tillegg fått altfor lite kjærlighet og oppmerksomhet fra moren sin. Hanna har et problematisk forhold til moren. Moren til Hanna er ordentlig lege, og synes ikke noe om Hannas karrierevalg. Det er her ting begynner å gå galt. For meg blir dette for mye harliquinroman, men nå skal det sies at jeg har lav toleranse for denslags. Som om dette ikke var nok, utvikler People of the Book seg etter hvert til noe som minner mistenkelig om krim, og som vi alle vet: Krim gjør seg best på TV.

Det er et åpenbart tema/moral i boken om fredlig sameksistens mellom medlemmer av forskjellige religioner. Tenk bare på situasjonen i Sarajevo før krigen (aiai), da jøder og kristne og muslimer levde fredlig sammen og alle var venner. I tilbakeblikkene ser vi ofte at haggadahen blir reddet av ikke-jøder, selv om de kristne selvfølgelig blir framstilt som litt kjipere og mer kunnskapsløse enn muslimene (og jødene), det skulle da bare mangle. Haggadahen blir selve symbolet på fredlig sameksistens og toleranse. Det er derfor viktig at den igjen kan stilles ut på biblioteket i Sarajevo og bidra til at alle igjen kan være venner.

Hovedproblemet til People of the Book, ligger likevel i at den burde vært så mye bedre. Det er en historie som skulle vært superfantastisk, men så er den bare ok.

Terningkast 12, men da bruker jeg tyvesidet nerdeterning, og alle prikkene er utelukkende for tilbakeblikkapitlene.