The Twistrose Key, av Tone Almhjell

Denne boken fant jeg i forbindelse med julegaveshopping i fjor, og den ble først kjøpt til min venninne May, mest fordi jeg syns den virket kul og da må man jo selvfølgelig kjøpe den til noen. Og så må man kjøpe den til seg selv senere.

Boken handler om 11-år gamle Lindelin Rosenquist, erfaren trolljeger og relativt nyinnflyttet i et gammelt hus i en relativt ukjent by, for henne altså. Foreldrene hennes er professorer, hvertfall en av dem, og det er derfor de har flyttet inn i dette gamle huset. Hennes gode venn og kjæledyr Rufus, en liten markmus, har nettopp gått bort og blitt begravd under et tre i nærheten, og Lin savner ham veldig. Hun savner også bestevennen Niklas.

En dag kommer det en mystisk pakke til huset, en pakke med navnet "Twistrose" utenpå. Lin åpner den og finner en mystisk nøkkel som åpner en helt ny verden for Lin, en verden kalt Sylver. I Sylver møter hun Rufus igjen, men han er ikke den lille markmusen lengre; han er på størrelse med henne. Han forklarer at i Sylver bor Petlingene, kjæledyr som har fått et nytt liv etter døden grunnet kjærligheten deres menneskelige eiere har for dem. Rufus forklarer også et en såkalt Twistrose bare blir tilkalt til Sylver hvis Sylver trenger hjelp, og Lin setter i gang med oppdraget sitt for å redde Sylver sammen med Rufus. 

En av grunnene til at jeg hadde lyst til å kjøpe boken er at forfatteren er norsk, og boken er skrevet på engelsk. Den er også såpass ny at den ikke er oversatt til norsk enda. Selve plottet gir en følelse av å lese Narnia igjen. Boken er beregnet på barn, noe som gjør at jeg følte meg litt vel gammel til å lese den plott-messig, men det som er koselig med den er at den er illustrert på hver kapittelforside som faktisk gjør den litt mer magisk enn det andre . Den dro meg ikke helt inn i Sylver-verdenen slik som andre bøker med andre verdener gjerne gjør, men det var likevel en god bok. Den var av kanskje opplagte grunner ganske lettlest, selv om jeg brukte lang tid på den (av andre ikke-bok-relaterte-grunner). Den anbefales likevel hvis dere vil lese en koselig bok om dyr. 

Nerdeterningkast: 15 

"Railsea" - China Mieville

Jeg har tidligere kun lest en bok av China Mieville - The City and the City - og da brukte jeg minst halve boken på å komme inn i universet, fikk så forhåpninger til slutten, og endte skuffet. Slutten var ikke den oppklaringen jeg håpet på, og det hele ble et antiklimaks. Det er mulig boken er bedre ved annen gangs lesning, men jeg er usikker på om jeg gir den den sjansen. Forfatteren har i hvert fall fått en ny sjanse.

Prologen og starten på Railsea vekker straks minner om min leseropplevelse av The City and the City, men jeg kommer raskere inn i det. Antagelig fordi ting får sin forklaring tidligere i denne boken. Bruken av & i steden for and irriterer meg en stund, men så kommer et eget lite kapittel om det, og jeg blir fornøyd. Muligens har jeg også på dette tidspunktet vent meg til skrivestilen. Boken jeg leste før denne (siste bind i Wheel of time-serien) har en helt annen skrivestil, og dette skrivestilsbruddet førte til en brutal start på Railsea.

Universet i Railsea er kjent og ukjent på samme tid. Er det en fremtidsvisjon (eller en parallell dimensjon)? Kanskje. Kanskje ikke. Man får i hvert fall informasjon og holdepunkter som lar en gjøre opp sine egne tanker og meninger om dette. Muligens er boken et spark til noen.

Hovedpersonen er en ung mann som prøver å finne sin plass og sitt mål i livet. Jeg er ganske likegyldig til ham som person, og heldigvis trenger man ikke interessere seg veldig for ham for å ha glede av boken. Tingene som hender hovedpersonen, og det han etter hvert får oppleve, er mer enn interessant nok. I tillegg inneholder boken andre, og mer interessante, karakterer, samtidig som det å lese om bokens univers er underholdende i seg selv. I motsetning til forrige bok jeg leste av samme forfatter har denne boken en slutt jeg finner tilfredsstillende. Forfatteren kan lett bruke slutten som en unnskyldning til å skrive en oppfølger, og jeg har oppdaget at andre som har anmeldt boken regner med at det kommer en. Hvis boken var en film med publikumstekke hadde slutten definitivt vært opptakten til en film nummer to. For min del er en oppfølger unødvendig - slutten trenger ikke noen videre utbrodering - men jeg er ikke så i mot en oppfølger at jeg ikke ville lest den.

Jeg kunne skrevet noe om plottet i boken eller beskrevet mer av handlingen, men jeg lar være. Litt fordi jeg selv liker å lese bøker uten å vite noe særlig om handlingen på forhånd, og litt fordi jeg tror denne boken blir bedre hvis man ikke vet for mye om handlingen. Det finnes bøker der forhåndskunnskap om sentrale punkter i handlingen ikke har noe å si for leseropplevelsen - denne boken er etter min mening ikke en slik bok. Selv leste jeg ikke baksideteksten før jeg hadde kommet et stykke ut i boken, men etter å ha lest den tror jeg den er akkurat passe. Den gir nok informasjon slik at en potensiell leser kan få et inntrykk av boken, men ikke så mye at det ødelegger for leseropplevelsen.

Etter å ha tenkt litt på hvilken karakter boken burde få gir jeg 16 av 20. Plusspoeng for kreativitet, engasjerende historie og frihet til å trekke egne slutninger. Minuspoeng for uengasjerende hovedperson og brudd i handlingsflyten av typen: nå lurer vi vel på hva som skjer med xy, men det kan vi ikke finne ut nå fordi vi skal høre mer om ab.

Per Petterson: Ut og stjæle hester

Dette er ikkje akkurat ein thriller, men dersom ein har lese noko om denne boka på førehand (ev. omslaget) reknar ein vel heller ikkje med så mykje futt og fart. Dette kan vel kanskje kallast ei “djup” bok, stort sett hovudpersonen som tenker og ser tilbake på livsendrande hendingar i barndommen. Sidan dette var det eg hadde venta meg, og eg var i humør til å lesa denne typen bok då eg las ho, tykte eg absolutt dette var verd lesinga. Likte skrivestilen, forteljarstile og forteljinga (sjølv om eg på ein måte er litt irritert over moment eg ikkje skal avsløra). 

Bilde: Ola Kielland-Lund

Har sett litt på det folk på Shelfari har skrive om boka – dei fleste er utlen-dingar og ser på dette som ei litt eksotisk og veldig norsk bok. Skrivestilen blir tolka som spesielt norsk (“sparse” er eit ord som går att), noko eg tykkjer er litt vanskeleg å seia noko om, sidan eg trass alt har lese masse norsk litteratur og mykje av det er veldig forskjellig frå denne boka, men noko er det kanskje i det. Kanskje spesielt samanlikna med litteratur på romanske språk har vel norsk ein tendens til å vera noko meir “sparsamt”. Elles er det mange som ser parallellar mellom den litt dystre, knappe og melankolske stilen og naturskildringane i boka. For meg blir naturen berre vanleg norsk natur, så dette gjer sikkert sterkare inntrykk på folk som ikkje er vane med norsk utmark. Kan likevel sjå føre meg ein skulestil/særemne om denne boka, med vekt på “parallellar mellom natur-skildringane og hendingane som formar hovudpersonen sitt liv” …

Eg er vanlegvis skeptisk til å lesa bøker som har vore veldig haipa, men samtidig tenker eg ofte at eg les for lite norsk (samtids-)litteratur og har pinleg lite å komma med når utlendingar spør. Dessutan ikkje så ofte ein norsk forfattar (som ikkje skriv krim) får såpass mykje merksemd langt utover landegrensene, så eg tenkte det var verd å finna ut om all rosen har noko føre seg. Og det har han.

Har, som vanleg, litt problem med å bestemma meg for terningkast, men trur eg hamnar på 17.

"Kurtby" av Erlend Loe

En slags anmeldelse finnes her.

Boken anbefales under tvil til reflekterte religionsvitere eller lignende.

"Brasyl" av Ian McDonald, anmeldt ved hjelp av sangen "Crazy" av Gnarls Barkley

Tidligere har jeg anmeldt to andre bøker av Ian McDonald: River of Gods og Cyberabad Days. Den første gjorde meg så opprømt at jeg sporenstreks bestilte tre bøker til av samme forfatter: Cyberabad Days, som jo er lest og anmeldt tidligere, Ares Express og Brasyl. Før jeg begynte å lese Brasyl (2007) prøvde jeg meg på Ares Express, som ifølge forfatterens Wikipediaside ble skrevet rett før River of Gods. Man skulle derfor tro at den var supergod, men jeg gav meg ganske fort med lesingen av den. Den var rett og slett teit og naiv syns jeg, men siden jeg bare har lest bittelitt i den skal jeg ikke være for påståelig. Dermed gikk jeg over på Brasyl, men med litt skeptisisme siden Ares Express hadde slått luften ut av "dette er en superforfatter som bare skriver fantastiske bøker"-ballongen.

Brasyl hadde heller ikke noen wow-faktor de første ca. 100 sidene. Bokens handling foregår i tre forskjellige tider; årene 1732, 2006 og 2032. Selv om dette kan være oppskrift for at en bok allerede tidlig manifesterer seg som spennende, syns jeg Brasyl var ganske kjedelig.  Etter nå å ha lest 2 romaner av McDonald (Cyberabad Days er en novellesamling), ser det ut til at han bruker forholdsvis lang tid på å "sette stemningen" i romanene før selve handlingen virkelig begynner å suse av gårde. Men der River of Gods plasserer leseren rett inn i et virvar av guder og andre religiløse referanser (som jeg jo liker veldig godt), er første del av Brasyl en ganske døll beskrivelse av trivielle mennesker og  deres trivielle liv. Nettopp fordi jeg syns den var treg og lite interessant la jeg den også fra meg veldig lenge (siden i høst en gang), men i forgårs skulle vi reise til Oslo og jeg trengte noe lesestoff. Siden vi skulle fly om kvelden og siden jeg prøver å overholde prinsippet om å ikke lese faglitteratur etter jobb (det går forresten ikke alltid så bra...), så trev jeg Brasyl fra hyllen i all hast. Og det var ingen dum idé. Det viste seg nemlig at ca. på det punktet jeg hadde gitt opp å lese sist gang, så begynner faktisk handlingen å få fart på seg. Første konklusjon blir da at Brasyl er en bok man må ha litt tålmodighet med.

McDonalds bøker kan man, som nevnt i tidligere anmeldelser, ikke avsløre for mye om, fordi handlingen er intrikat og stadig går i overraskende retninger. Avslører man disse gjør man boken mye mindre lesbar (tror jeg, i allefall). Derfor skal jeg anmelde den på en litt alternativ måte. Bak i boken står det nemlig spilleliste, jeg forstår det slik at forfatteren mener at dette er musikk som passer å høre på når man leser boken. Siden jeg ikke så dette før jeg hadde lest gjennom hele, aner jeg ikke noe om denne musikken og hvorvidt den passer. En sang jeg imidlertid synes passer boken meget bra er "Crazy" av Gnarls Barkley. Jeg skal derfor nå beskrive og anmelde boken ved hjelp av teksten til denne sangen (sikkert lurt å høre gjennom sangen en gang først):

I remember when, I remember, I remember when I lost my mind
There was something so pleasant about that place -
Even your emotions had an echo
In so much space

Alle tre hovedpersonene står i fare for å "loose their mind".

Noen besøker fantastiske steder man ikke trodde var mulig å besøke.

Alt i bokens verden har et type kvantefysisk ekko.

Universet spiller en stor rolle.

And when you're out there
Without care,
Yeah, I was out of touch
But it wasn't because I didn't know enough
I just knew too much

Alle de tre hovedpersonene beveger seg i farlige omgivelser,

og passer seg kanskje litt for lite.

Folk rundt dem vil miste kontakten med dem,

ikke fordi de vet for lite,

men fordi de oppdager noe de ikke burde gjort.

Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Possibly [radio version]
probably [album version]

Blir de gale?

Er de gale?

Kanskje?

Mest sannsynlig.

And I hope that you are having the time of your life
But think twice, that's my only advice

De opplever fantastiske ting og har det fantastisk.

Men må virkelig tenke seg om mange ganger.

 

Come on now, who do you, who do you, who do you, who do you think you are,
Ha ha ha bless your soul
You really think you're in control

At man tror man er noe viser seg å bli et problem.

Velsignelser og  lignende religiøse aktiviteter er fremtredende i handlingen.

Den kontrollen de tror de har over egne liv er kanskje en illusjon.

Well, I think you're crazy
I think you're crazy
I think you're crazy
Just like me.

Er det bare hovedpersonene som er gale,

eller andre også?

My heroes had the heart to lose their lives out on a limb
And all I remember is thinking, I want to be like them
Ever since I was little, ever since I was little it looked like fun
And it's no coincidence I've come
And I can die when I'm done

Noen får anledning til å være superhelt med stor fare, 

noe som virker forlokkende på dem.

Noen husker tilbake til barndommen,

forstår hvorfor de har havnet der de har havnet,

og forstår etterhvert at døden kan blir utgangen.

Maybe I'm crazy
Maybe you're crazy
Maybe we're crazy
Probably

Ja, de er kanskje gale.

Men kanskje er alle gale.

Kanskje er det en gal verden.

Mest sannsynlig, ja.

Jeg ser for meg at hvis denne boken hadde blitt filmatisert, så hadde denne sangen vært  sangen som ble spilt når filmen sluttet. 

Jeg anbefaler virkelig boken, den er som de andre bøkene til McDonald science fiction blandet med religion og magi. Jeg gir den terningkast 17, tror jeg. Den tar seg veldig opp på slutten, men er ikke like bra som River of Gods eller Cyberabad days. Eller kanskje 18, forresten.

Et tips til den som vil lese boken: bakerst i den står det en ordliste over brasilianske ord som det kan være lurt å se over før man begynner å lese.

"Tårer i champagnen" av Børgen Skråmestø

Denne boken fikk jeg gratis av Studia ved en boklansering før jul, og jeg er ganske så fornøyd med fangsten. Boken faller nok innunder kategorien kjærlighetsroman, da vår helt Morten så absolutt er på utkikk etter mannen i sitt liv, og det er på ingen måte dyp litteratur. Dette er ren underholdning, og ganske festlig sådan. Viktige aktører i boken er blant annet Mortens glamorøse naboer Jean og Gunnar, samepiken Laila (Voi voi), skuespiller/stalker Kjell Andreas og Mortens drømmemann Andreas da Silva. Champagnen går ned på høykant og det er ingen mangel på dramatiske hendelser; En hysterisk scene ender med at det kastes en forbannelse over vår helts kjærlighetsliv (sigøynerkvinnen Jorunn er ingen venn av homofile), og ved en annen anledning sendes vår helt på reportasjetur til sin homofilifiendtlige hjembygd med Andreas på slep.

Jeg gir den terningkast 11 og anbefaler den til deg med behov for litt underholdning i kvardagen.

"På vegne av venner" av Kristopher Schau

Dette er en tynn flis av en bok, i underkant av 100 sider, skrevet som en slags dagbok. Forfatteren har hatt som prosjekt å delta i begravelser som blir tatt hånd om av det offentlige - gjenkjennelige i avisenes dødsanonser ved signaturen "På vegne av venner". Bakgrunnen for prosjektet er å finne ut mer om hvordan det kan ha seg at noen kan begraves uten pårørende som tar et et siste farvel, og derfor går han ikke i begravelser dersom fler enn 2 andre møter opp. Gjennom forfatteren får vi oppleve alt fra en begravelse med kun orgelmusikk, via en hvor presten forsover seg, til en prest som virkelig har anstrengt seg for å lage en fin preken selv om det ikke kommer noen for å høre på. Man får et kort innblikk i hvordan en bisettelse/begravelse foregår for dem som ikke har noen nære, bare bekjente, og jeg forstår bedre hvorfor noen blir veldig opptatt av å møte opp når de ser dødsanonsen til noen de kjenner perifert - det er tross alt sjelden oppmøte i/oppmerksomhet ved en begravelse ikke settes pris på.

Gjennom dagbokstilen kommer man nær følelsene og tankene til forfatteren, og han viser en mer seriøs siden enn man er vant til. Dette er en kort liten bok til ettertanke, om livet, døden og sånn. Og underlig nok blir jeg mindre opptatt av at det skal komme noen i min egen begravelse samtidig som jeg synes at de avdøde vi får "møte" hadde fortjent større oppmøte. Kanskje det er som med bekymring; man er mer bekymret for at det skal skje noe med dem man er glad i enn man er for seg selv - selv skal man jo alltids klare seg.

Jeg gir boken terningkast 18. Les den.

Dampande?

Denne boka vart kjøpt for tjue kroner på FRETEX og er på framsida klassifisert som ein Steampunk romance. Eg nemner dette fordi kombinasjonen ”steampunk” og "skikkeleg billeg" nok er hovud-grunnen til at eg kjøpte og sette i gang med å lesa denne boka utan å ha sett nøye på baksida. Dersom eg har noko talent for å seia kva bøker som er verdt å lesa basert på cover, må det ha feila fullstendig i dette tilfellet.

Kort oppsummert handlar boka om Jack som, etter eit uhell på laben, årsaka av ei ikkje spesielt smart (og frå første side ganske irriterande) søster, blir blåst inn i eit parallelt steampunk-univers, saman med den før nemnde søstera (korleis dette eigentleg går for seg blir ikkje problematisert). Dei to landar i lasterommet på luftskipet Tesla og møter der kaptein Olivia Pye og mannskapet hennar. Dramatikk og romantikk følgjer.

Eller ikkje ...

Eg likar grunnpremissane, ideen eller bakgrunnen om ein vil, for boka: eit parallelt univers med luftskipspiratar, eit britisk-prøyssisk imperium og krigerske moghular. Ei slag steampunk/alternativt univers/kontrafaktisk historie-blanding med klårt potensiale. Men så kjem historia, eller kanskje mangelen derav, og øydelegg det meste. For det skjer eigentleg ganske lite og det som skjer er verken spesielt truverdig eller spesielt engasjerande. Personane i romanen er fullstendig einsidige og framstår som reine karikaturar, noko som mest av alt gjer dei ganske slitsame. Som eksempel kan ein nemna den spanske Mr. Francisco, som gjennom heile boka har fullstendig tåpelege replikkar skrivne på ein engelsk som i mitt hovud gir han ein fransk aksent. Eit anna medlem av mannskapet, Mr. Llama skal liksom vera svært mystisk, sidan han stadig forsvinn og dukkar opp att ut av det blå, men dette blir aldri faktisk brukt til noko relevant, utbrodert eller forklart. Mange andre element lir av den same mangelen på relevans eller samanheng, og det verkar litt som om hendingane meir er eit bakteppe enn hovudpoenget med boka.

”Romance” er ikkje vanlegvis min sjanger, men sidan det her som nemnt dreia seg om billeg steampunk, valde eg å oversjå dette (i tillegg til den fjonge tittelen, som kanskje òg burde skrudd på visse varsellamper). Så mykje romantikk vil eg heller ikkje påstå at det er i denne boka. Sex derimot, er det masse av. Skikkeleg masse. Heile tida. Alt anna blir etter kvart eigentleg litt underordna, noko som kan forklara kvifor forfattaren ikkje får til noko karakterutvikling eller eigentleg historie på 350 sider.  
No kan ein seia at stempelet "Steampunk romance" nok stemmer, men heller enn mi opphavege tolking av dette som STEAMPUNK (romance), m.a.o. tilhøyrande sci-fi/fantasy-sjangeren, bør denne boka plasserast i same sjanger som kioskromanane med tvilsame titlar og bilde av eit halvnake par på framsida (sjå illustrasjon -> ).

Ein Shelfari-anmeldar skreiv om Steamed at ho har ”hollow, unbelievable characters who only exist so they can have sex within the first hundred pages”. Tykkjer det oppsummerer bra.

Slik eg las boka får ho 5 på nerdeterningen. Såpass snill er eg fordi eg likte ”universet” historia forgår i og fordi boka faktisk ikkje var verken så dårleg eller så uengasjerande at eg på noko tidspunkt vurderte å ikkje lesa ho ferdig (dette kan ha noko med å gjera at eg var i Frankrike utan tilgang til anna skjønnlitteratur då eg las ho, men trur uansett eg hadde komme til å lesa ho ut. Kan vel seiast at det er ein lettlesen tekst). Trur eg skal strekka meg til 10 på antiskalaen, for eit irriterande persongalleri (inklusive hovudpersonane) og mangelen på faktisk historie til fordel for detaljerte skildringar av masse sex. Dersom ein derimot startar på denne boka med ein ide om at ho er ein Harlequin-roman (eg legg òg til grunn her at ein gjer dette fordi ein faktisk har lyst til å lesa ein Harlequin-roman) kan det henda ho ikkje er så verst. Føler ikkje eg har nok erfaring med denne typen litteratur til å uttala meg om relativt kvalitetsnivå, men som nemnt har i det minste denne boka eit ganske originalt bakteppe, så det kunne vel trekka opp?

Dersom nokon skulle føla at dette var noko for dei føler eg eg bør nemna at det frå same forfattar finst ei lang liste andre fjonge titlar ein kan kasta seg over, m.a. Hard Day's Knight, Love in the Time of Dragons, Crouching Vampire, Hidden Fang og My Zombie Valentine.

"De beste blant oss" av Helene Uri

Endelig har turen kommet til norsk samtidslitteratur - en sjanger jeg dessverre leser så alt for lite av (har dog noen gode kandidater til leselisten for neste år). Denne boken husker jeg at fikk blandede kritikker da den kom, men også at den ble beskrevet som en nøkkelroman fra UiO - så da jeg så den i bokhyllen til foreldrene mine tenkte jeg at den kunne være verdt en gjennomlesning.

Selve boken er kjapt unnagjort, og jeg vil på ingen måte karakterisere den som stor kunst, men som akademiker er det veldig gøy å lese en roman der handlingen er lagt til et universitetsmiljø - nærmere bestemt institutt for futuristisk lingvistikk, forkortet FUTLING (og en mer fantastisk fagkode skal det godt gjøres å komme opp med), ved universitetet i Oslo. Hovedpersonen er hovedsaklig den lettforelskede og ganske fjottete forskeren Pål Berntzen, men også den karrierebevisste professoren Edith Rinkel, og handlingen drives hovedsaklig av faglig konkurranse, sladder og intriger ved instituttet. Dersom jeg aldri hadde beveget meg i et universitetsmiljø selv ville jeg nok tenkt på en akademisk karriere som noe skrekkelig og helt utenkelig etter å ha lest denne boken - og selv nå hadde jeg vegret meg for å jobbe et sted med så dårlig stemning som dette fiktive instituttet (om det finnes institutter med like fæle arbeidsforhold i virkeligheten vet jeg ikke - det kan jo hende - men jeg har heldigvis til gode å jobbe et slikt sted).

Det aner meg at denne boken ikke vil gi like mye glede til noen som aldri har satt sin fot på universitetet - og selv karakteriserer jeg den til å befinne seg litt under middels rent kvalitetsmessig. Jeg var heller ikke særlig fornøyd med slutten - som man forøvrig ser komme på lang vei, men jeg gir boken 8 av 20 for det gøye konseptet og anbefaler den som lett underholdning for akademikere med ønske om å lese en bok lagt til universitetsmiljøet.

"Song for Eirabu: Bok 1 - Slaget på Vigrid" av Kristine Tofte

Denne boken er ikke på den opprinnelige boklisten min, så det føltes litt som juks å lese den, men nå var det nå en gang slik at jeg fikk innskytelsen til å låne den på biblioteket og biblioteket vil jo som kjent ha bøkene sine tilbake etter - ofte - så alt for kort tid - så det var derfor helt nødvendig å lese den nuh med en gang. I tillegg var den engasjerende og lett å leve seg inn i, sånn i motsetning til de bøkene jeg har liggende som er påbegynt men ikke lest ferdig.

Først litt om selve handlingen: Song for Eirabu tar oss med inn i et univers basert på norrøne myter. Vi befinner oss i endetiden - de siste versene i Songen for Eirabu skal synges og verdenen slik vi blir kjent med den skal gå under. Våre heltinner, Ragna og Berghitte, er sentrale i sangens siste vers, og vi får følge dem mens de oppfyller sine skjebner. Ikke alle er like glade for at verdens ende nærmer seg, og disse jobber aktivt for å hindre/utsette spådommene som må gå i oppfyllelse for at dette skal skje. Samtidig er det andre som føler ansvar for at sangens spådommer går i oppfyllelse slik at en ny verdenssyklus kan begynne.

Bokens baksidetekst er ellers et forbilledlig eksempel på hvordan man kan få folk interessert i å lese boken uten å røpe for mye av handlingen.

Da boken kom ut i 2009 leste jeg en del bokanmeldelser, og spesielt de som var publisert i aviser ol. likte å karakterisere boken som fantasy for kvinner. Om grunnen til dette er at hovedpersonene er kvinnelige, at det er en kvinnelig forfatter eller om det er andre trekk ved boken som gjør dette vet jeg ikke, men det fikk meg til å sammenligne denne boken med andre fantasybøker jeg har lest - med ekstra vekt på hva det er som skiller denne boken fra de andre og om disse skillene evt er det som gjør denne boken så "kvinnelig". Jeg ser dermed helt bort fra at denne boken er skrevet på norsk mens de andre fantasybøkene jeg har lest har vært på engelsk. Det første som slår meg er at jeg ikke kommer på en eneste annen fantasybok jeg har lest som har vært skrevet av en kvinne - samtlige jeg kommer på i farten er skrevet av menn, bla. Ringenes Herre, Tidshjulet-serien og Sannhetens sverd-serien. Jeg har derfor ingen andre kvinnelige fantasy-forfattere å sammenligne med. Åpenbar forskjell nummer to er at hovedpersonene i denne boken, som tidligere nevnt, er kvinnelige (ikke kvinner - de er 14 og 15 år...) mens hovedpersonene i de andre (tar utgangspunkt i de nevnte seriene) er mannlige. I tillegg til disse veldig banale forskjellene er det mer som skiller denne boken fra mine eksempelserier. Ringenes Herre-bøkene, Tidshjulet-serien og Sannhetens sverd-serien har alle en klar konflikt mellom de gode (våre helter) og de onde, der selve ondskapen inkarnert er hovedantagonist. Song for Eirabu har ingen slik inkarnert ondskap - det finnes en nord-sør konflikt og folk som er mer eller mindre kjipe gnomer eller kan mistenkes for lugubre motiver for sine handlinger, men de aller fleste har minst ett sympatisk trekk. I tillegg får man beskrevet handligen fra flere vinkler slik at de forskjellige personenes beveggrunner, og dermed handlinger, blir forklart. Dette synes jeg gjøres på en bedre måte i denne boken enn i bøkene jeg sammenligner med, muligens fordi de onde i de andre bøkene er så utrolig superonde at det blir vanskelig å identifisere seg med dem. Song for Eirabu er også fri for beskrivelser av folk som påfører andre smerte - det er mer antydninger og hint, og det er heller ikke samme grad av lange og detaljerte kamp/slagsener som man finner i de andre bøkene selv om det - som bokens tittel antyder - finner sted et stort slag i boken. Kanskje det er denne vektleggingen av folks motiver og følelser på bekostning av kamp og vold som - i tillegg til de kvinnelige hovedpersonene - gjør at boken klassifiseres som fantasy for kvinner? Jeg vet i hvert fall at jeg likte boken veldig godt. Den har god flyt og driv, det hendte aldri at jeg ergret meg over at et kapittel var viet den eller den personen når jeg heller hadde lyst til å vite hva som hendte med en annen person og jeg ble engasjert nok til å vente i spenning på bok 2 - som sympatisk nok er siste del i serien (ja, det hender at man ønsker at det kom flere bøker i en serie, men det man risikerer er at bøkene etter hvert degenerer til å beskrive i detalj alt som skjer i løpet av 3 dager slik at håpet om å noen sinne få lese avslutningen på serien langsomt svinner hen - Tidshjulet er brukt som eksempel her btw).

Boken er anbefalt til alle som ikke nærer et dypt og intenst hat til fantasy, og jeg gir den 15 av 20 (sparer de høyeste terningkastene til bøker med potensiale til å endre hele min livsanskuelse eller noe, sånn hvis jeg skulle slumpe til å lese en slik).

Feministisk dystopi (hurra!)

Er litt usikker på om eg skal definera meg sjølv som fan av dystopisk science fiction. Nokre av eksempla på sjangeren har noko litt traurig og kanskje litt trist-og-kjipt over seg. Men kanskje likevel ... Dei store klassikarane innan sjangeren, t.d. Brave New World, som eg las ein gong på vidaregåande, og 1984, som eg nett har lese på nytt, er ikkje favorittbøkene mine, men eg tykkjer dei er OK lesing. Likte Fahrenheit 451 kjempegodt fyste gong eg las ho og veit eg har tilrådd andre å lesa ho, noko eg no er litt nervøs over sidan det er ganske lenge sidan eg las og likte ho. Det hender eg les opp att bøker eg likte godt ein gong i fortida og tenker at jaudå, eg likar dei framleis, men det er ikkje sikkert eg hadde likt dei like godt viss ikkje det hadde vore for ein viss nostalgisk komponent. Fahrenheit 451 er difor ei av bøkene eg planlegg å lesa igjen, men som eg er litt redd for å lesa igjen. Muligens meir om dette ein gong i framtida.
Til poenget, som denne gongen heiter The Handmaid's Tale, er skriven av Margareth Atwood og er ei av bøkene eg har oppdaga, lese om og fått lyst til å lesa gjennom Shelfari. Tykkjer omtalar skal avsløra minst mogleg av handlinga (spesielt når det ikkje er så tettpakka handling), så eg skal nøya meg med å seia at hovudpersonen bur i eit framtidig USA (som ikkje lenger heiter USA, men Gilead) der det sjølvsagt har gått nedover med individet sin fridom og rettar. Endringane i samfunnet og bakgrunnen for utviklinga kjem fram gradvis og indirekte gjennom forteljinga, noko som gjer at ein del ting kan vera noko uklårt i begynninga. men etter kvart som ein les får ein eit klårare og klårare bilde av forhold og samanhengar. Dette er ein type oppbygging eg vanlegvis likar når det er godt uført og det meinar eg det er her.
Ein kan ikkje seia at dette er ein action-spekka roman, kanskje delvis på grunn av oppbygginga som gjer at ein brukar tid på å setja seg inn i boka si "alternative verd". Det er heller ikkje den typen bok der ting pent og pynteleg startar å skje der me kjem inn i historia (d.e. på begynninga av boka) og blir runda naturleg av mot slutten, med eit klårt avgrensa handlingsforløp mellom ei to ytterpunkta.
Boka kan lesast som feministisk - dei store innskrenkingane i individuell fridom går verst ut over kvinnene og handlinga tematiserer kvinner si rolle. Tykte eigentleg om "graden" av feminisme, om ein kan ordlegga seg slik: det er ikkje (slik eg les det) noko militant alle-menn-er-kjipe over det, men samtidig er det heile fortalt frå ein kvinneleg ståstad. Dette er kanskje ein av hovudgrunnane til at eg likar denne boka betre enn ein del av dei andre i denne sjangeren. Dei store sci-fi klassikarane er jo ofte skrivne av menn, om menn og, kan ein mistenka, for menn, slik at sjølv om eg ofte likar ideen bak desse bøkene kan eg finna det vanskeleg å lika og/eller sympatisera med hovudpersonane (sannsynlegvis ein viktig grunn til at eg tykte A Scanner Darkly var svært skuffande).
The Handmaid's Tale har òg sterke bibelske referansar (det nye Gilead-samfunnet er så heilagt som berre det). Ein del av desse la eg ikkje merke til då eg las (min kjennskap til bibelsoga er vel noko ujamn), men har opplyst meg sjølv i etterkant gjennom Wikipedia, som har ein forholdsvis omfattande artikkel om denne boka. Denne er forresten ikkje tilrådd dersom ein faktisk har tenkt å lesa boka - her blir det meste av innhald avslørt.
Etter hard indre debatt trur eg eg endar på ein sterk 16 på terningen.

"Cyberabad Days" av Ian McDonald

Cyberabad Days er en novellesamling og i følge bokens front oppfølgeren til River of Gods (hm... ser at det ikke står på bildet jeg har lagt ved her, men det står i hvert fall på min bok). Siden det er en novellesamling er det enklere å gi et lite resymé av denne bokens handling(er) enn av River of Gods', so here it goes, forhåpentligvis uten å avsløre hverken for lite eller for mye (alle novellene finner sted i India):

"Sanjeev and Robotwallah", bokens første novelle, handler om en ung gutt som blir meget fascinert både av krigsroboter (droner) og av de unge, slaurete mennene som styrer disse robotene. Jeg har på følelsen at forfatteren med denne korte historien gir uttrykk for kritikk av dagens (først og fremst amerikanske?) praksis med krigsføring ved hjelp av dronefly. Denne novellen syns jeg er litt kjedelig, men helt ok. Som autonom enhet gir jeg denne novellen delterningkast 9.

"Kyle meets the river" er omtrent like lang som den første novellen (ca. 20 sider) og handler også om en ung gutt. Denne gang er imidlertid gutten amerikansk og sønn av sin amerikanske far som er med på "å bygge landet" i India. Dette er en ganske god fortelling, syns jeg, om hvordan det er å vokse opp som barn av en diplomat/misjonær/hjelpearbeider (akkurat hva Kyles far er forblir litt usikkert, mest sannsynlig det første eller en annen type statsmann) i et fremmed land, hvor man kun får oppholde seg innenfor et strengt bevokted koloniområde, uten mulighet til å egentlig få oppleve landet man bor i. Delterningkast: 14.

"The Dust Assasin" er en fortelling som er ganske så Romeo og Juliesque. Hovedpersonen får vite av sin far - en av byens to store vannmagnater med et nedarvet hat ovenfor den andre - at hun er et hemmelig våpen, men ikke på hvilken måte. Den dagen hun oppdager det, ønsker hun kanskje at hun ikke var det. Denne novellen har et mye større fortellingspotensial enn den lille plassen forfatteren har latt fortellingen utfolde seg på. Jeg tror forfatteren fint kunne klart å lage en god roman ut av denne novellen, så jeg er litt skuffet over det uutnyttede potensialet. Ja til remake av denne novellen! Delterningkast: 14.

"An Eligible Boy" handler om en ung mann som - i likhet med mange andre unge menn i en nasjon der diverse prøverørsteknologi koblet med tradisjonell verdsettelse av gutter har ført til fire ganger så mange gifteklare menn som kvinner - har problemer med å finne seg en kone. En helt ok fortelling. Delterningkast: 12.

"The Little Goddess" er en fortelling om livet til en kvinne som, fra hun var fem til hun var tolv, levde som en gudinneinkarnasjon i et tempel. Den første delen av historien omhandler denne tiden, og det er en ganske god beskrivelse av hvordan det er å leve som Kali på jorden (jeg er ikke 100% sikker på om det er Kali, men etter alle de blodige beskrivelsene og etter det jeg husker fra Jacobsens offerforelesning om ofringer til Kali, tillater jeg meg å anta det uten å sjekke det noe videre.) Den andre delen av historien omhandler kvinnens liv etter denne perioden. Denne delen er også artig, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg om hva jeg synes om vendingen historien til slutt tar. Delterningkast: 15.

"The Djinn's Wife" er historien om kvinnen som gifter seg med en kunstig intelligens. Hadde hun giftet seg med et menneske, hadde denne historien vært ganske triviell, men forfatterens fantasi når det gjelder kunstig intelligens gjør dette til en spennende fortelling! Delterningkast: 16.

"Vishnu at the Cat Circus" er bokens siste og, med sine ca 100 sider, lengste novelle. Hovedpersonen i denne fortellingen er en mann av den nye typen brahminkaste: genetisk designet for å være superpen, superintelligent, motstandsdyktig mot alle typer sykdommer, og med en dobbelt så lang levetid som vanlige mennesker. Dette betyr imidlertid at de fysisk, men ikke mentalt, eldes halvparten så fort. Fortellingen tar utgangspunkt i hovedpersonens opplevelser av å være en slik brahmin i et India som teknologisk utvikler seg forbi ham. Delterningkast: 17.

Som nevnt oppgis det at Cyberabad Days er en oppfølger til River of Gods. Det var ikke før jeg kom til den siste novellen at jeg skjønte at den faktisk er det. Jeg tenkte lenge at begrepet oppfølger var litt feil, da jeg oppfattet de første novellene som å være helt uavhengige enheter som riktignok foregikk i samme univers som River of Gods, men som hverken var en fortsettelse av den eller av hverandre. Som dere ser av mine delterningkast var først min begeistring forholdsvis laber, og siden det ligger en liten skadefryd i å se en forfatter gjøre det dårligere enn forrige gang, var det faktisk med en liten irritasjon jeg måtte fastslå, etter å ha lest boken helt ferdig, at "Han har klart det igjen!" Det forfatteren gjør, som jeg som leser ikke merket før det gikk opp for meg i slutten av boken, er å lage en kronologi som begynner litt før tidspunktet for handlingen i River of Gods, og som slutter en stund etter. Denne kronologien følges ad av en introduksjon av begreper og konsepter som gjør novellene til et helhetlig narrativ. Det er kun ved å ha lest novellene i den rekkefølgen de står i boken at man kan forstå handlingen i dem (jeg vil gjøre de som eventuelt vil lese denne boken oppmerksom på at de må lese River of Gods først, ellers vil man ikke forstå noen ting). Man gjenkjenner og følger elementene i fortellingene nettopp fordi man har blitt introdusert til det i de foregående fortellingene - dette selv om man som leser ikke skjønner det selv, før etter en stund. Det er kun den siste novellen som refererer eksplisitt til handlingen i River of Gods, men det vil neppe holde å lese bare denne siste som en oppfølger. Og derfor har fronten på min bok helt rett; Cyberabad Days er i sin helhet en oppfølger til River of Gods.

Når det gjelder terningkast for hele boken så kan den ikke få like mye som sin forgjenger, for på tross av den genialiteten som ligger i narrativets sammensetning, så gjelder den kritikken (eller manglende prikker) jeg har gitt hver novelle. Men siden den generelt blir bedre mot slutten, vil jeg strekke meg til terningkast 16.

Takk til Sv. for å ha tatt diktat (gjelder de foregående anmeldelsene mine også)!

Knut Hamsun: Sult

Jeg hadde på et tidspunkt et forsett om å lese mer norsk litteratur, og om å lese flere klassikere (Hvis man skulle befinne seg i det pirkete hjørne, og hvem gjør ikke det fra tid til annen, er vel dette strengt tatt to forsett.). Dessuten hadde jeg tenkt å lese flere nobelprisvinnere (Da er vi opp i tre…). Hamsuns Sult er både norsk og klassiker og Hamsun selv er nobelprisvinner, så dennes lesning kan derfor sies å være en ypperlig anledning til å slå tre fluer i en smekk… I alle fall hvis man legger godviljen til... To er det under alle omstendigheter, og to av tre, må vel sies å være ganske bra. Anyways…

Det jo slik at utdrag fra anmeldte bok i en bokanmeldelse i utgangspunktet er en vederstyggelighet som bør straffes med filleristing og/eller prikkedøden. I tilfeller hvor utdraget er så kjent at det bør regnes som allmenndannelse, og det dessuten er første setning i boken, vil jeg argumentere for at det likevel kan aksepteres. De som vil unngå spoilers bes se vekk nå. Greit. Sult innledes, som kjent, med følgende ord:

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...

Dette sitatet oppsummerer også i stor grad handlingen i boken. Det er stort sett det som skjer: Jeg-personen går omkring og sulter i Kristiania. Noen vil kanskje hevde at dette kun er den ytre handlingen. Jeg har fått med meg at denne romanen i sin tid (1890) innledet en ny, mer subjektiv, modernistisk romantradisjon (står det bakpå boken min). På Wikipedia kan vi lese at "den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende" og at Hamsun i Sult viser"hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne. Men først og fremst er romanen et eksempel på hvordan det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland". Hamsun skrev også artikkelen "Fra det ubevidste Sjæleliv", som omhandler nettopp det irrasjonelle, og som av mange blir oppfattet som en kommentar til romanen Sult (også Wikipedia, en sann kilde til visdom). Det andre, blant dem kanskje også forfatteren selv, oppfatter som utforsking av det ubeviste sjeleliv, oppfatter imidlertid jeg mest som sutring. Det er greit at han er sulten, men mer selvsentrert, luguber hovedperson skal du lete lenge etter. Her har man virkelig behov for en idiotpinne! (Og da melder spørsmålet seg om hvorvidt idiotpinner kan nyttes til gjentagende banking av fiktive personer, men det spørsmålet bør kanskje diskuteres i andre fora. Jeg sender ballen videre til IFFSF.)

Det faller meg litt vanskelig, merker jeg, å gi terningkast. Romanen vinner nok noe på at den på et tidspunkt har blitt stemplet som klassiker; det er, om ikke annet, grunnen til at jeg plukket den opp i utgangspunktet. Likevel hender det jo at man leser såkalte klassikere, og tenker "Usj, hvem plasserte denne i god-bok-hyllen?". Sult er ikke en slik bok. Den er på ingen måte en dårlig bok, dominerende, luguber hovedperson til tross. Jeg syntes også boken ble bedre etter hvert som jeg leste. Enten det, eller så ble min toleranse for lugubre hovedpersoner noe større etter hvert som handlingen steg fram. Hvem vet. Terningskast blir som nevnt vanskelig. Det får holde med et "Løp og kjøp!", eller i det minste et "Løp og lån!", men selve lesingen bør kanskje spares til en dag hvor idiottoleransen er sånn noenlunde på topp.

"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese

Denne boken har blitt anbefalt meg av både H. og E., men enda viktigere; den anbefales også av Kari Bremnes (på bokens bakside)! Siden den sto i hyllen (jeg tror jeg egentlig låner den av min søster som fikk den av meg etter anbefaling av H. for noen år siden) var den jo enkel å få tak i, så derfor har jeg nu lest den helt ferdig.

I en kommentar til min forrige anmeldelse bemerket H. at en av tingene som begeistret henne med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var forfatterens måte å bygge setninger på. Dette er en av sidene ved boken jeg også liker. Det andre jeg liker ved boken er at det er en god beskrivelse av hvordan det man leser kan fange en på en slik dyptgripende måte at man gjør narrativet til sitt eget og begynner å leve ut plotet i sitt eget liv.

Fortellingen har tre jeg-personer: en bibliotekar ved Vatikanet, en landsbyforteller og en kunstmaler. Bibliotekarens fortelling foregår i 1989 (boken er gitt ut i 1990). De to andres ca på 1400-tallet. Landsbyfortelleren og kunstnerens historie, som er sammenvevd, leses av bibliotekaren og presenteres for bokens lesere slik det har fremstått i de såkalte aktstykkene som bibliotekaren leser. Siden flere av dem som leser denne bloggen allerede har lest boken, og i tilfelle noen ikke har lest den, skal jeg ikke utbrodere handlingen noe videre, bortsett fra å konstatere at den er tydelig bygget over en evangelisk lest.

Den veldig store begeistring vekker dessverre ikke boken hos meg. Hovedårsaken til det er ikke handlingen eller plotet, men måten forfatteren velger å presentere handlingen på. Meg bekjent er ikke aktstykker fra 1400-tallet det samme som en moderne dagbok, og ukritisk klipp-og-lim mellom århundreder irriterer meg alltid. Så i mine øyne hadde boken vært bedre hvis byfortellerens og kunstmalerens historie ikke var skrevet i dagboksform, men heller beskrevet i tredjeperson. For jeg synes plotet er bra, så det hadde fortjent en bedre fremstilling.

Jeg ser heller ikke poenget i Vatikanets bortgjemming av de såkalte aktstykkene i etterkant av bibliotekarens utleving av historiene han leser. Jeg tror akkurat dette momentet i boken er det som tidligere har fått meg til å stoppe lesingen allerede i 1. kapittel, for jeg har prøvd meg på denne boken før. Når jeg tidligere har begynt å lese denne boken, er det følgende avsnitt som har fått meg til å stoppe:

"Det er ikke så overraskende. Allerede under rettssaken benektet Vatikanet ethvert kjennskap til dem. Under ed forklarte kardinalen at hverken han eller noen andre i biblioteket noensinne hadde sett eller hørt om de skriftene jeg forlangte fremlagt, og som jeg forsikret ville være av største interesse i saken."

Dette er litt for "Da Vinci kodesque" for min smak. Og etter å har lest boken helt ferdig synes jeg at denne konspirasjonen er uvesentlig for fortellingen, og dermed ødeleggende.

Jeg gir Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede terningkast 14 av 20. Mesteparten av de manglende prikkene trekkes på grunn av den skjemmende dagbokanakronismen. Boken anbefales for dem som allerede har den i hyllen eller kan låne den, men den er ikke noe "løp og kjøp". Forresten får den pluss for pent omslag.

"River of Gods" av Ian McDonald vs. "Naiv Super" av Erlend Loe

Jeg er generelt sett meget skeptisk til skjønn-litteratur. Leser jeg først skjønnlitteratur er det gjerne bøker som regnes inn under genren barnebøker, slik som Donald Duck og Mummitrollet (anmeldelser av disse kommer ved en senere anledning). Grunnen til dette tror jeg er at bøker i den genren bygger opp egne universer som av nødvendighet må utelate veldig mange referanser til den virkelige verden slik den "virkelige verden" forstås av voksne. Dette antar jeg er fordi vitsen med å skrive barnebøker hadde falt vekk hvis ikke barn hadde forstått de sosiale rammene som boken blir skrevet i - men dette resulterer ofte i en befriende mangel på stereotypier som vi til daglig lever i.

På ett nivå må nødvendigvis all skjønnlitteratur inneholde stereotypier, for hvis leseren ikke kjenner igjen diskursen vil ikke leseren forstå boken. Mitt problem med skjønnlitteratur for voksne er dog at bøker av denne typen som oftest, i mine øyne, bare reproduserer stereotypier. De tilfører meg ingenting nytt, som hjernen kan jobbe med. Det er derfor jeg foretrekker faglitteratur. Faglitteratur (god sådann) tilbyr hjernen arbeid.

I et eksemplar av Norsk ukeblad jeg leste på et venteværelse her om dagen uttalte Erlend Loe i et kort intervju at "De fleste bøker er kjedelige". Det skal jeg gi Erlend Loe fullstendig rett i. Særlig når det gjelder herr Loes egne bøker - og derfor vil jeg bruke hans Naiv Super som et eksempel for å illustrere hva jeg mener. Naiv Super handler om en ung mann som er rastløs i sin tilværelse, og som til slutt får seg kjæreste. Det er alt. Den forteller meg ingenting nytt. Jeg vet fra før av at det finnes rastløse unge menn som finner seg kjæreste. Boken har absolutt ingen ting å lære meg. Den er tom. Hul. Innholdsløs. Stereotypien er rammen, og innenfor rammen finnes det ingen ting. Hjernen min får ingenting å jobbe med. Terningkast 0 (null). 0 også på antiskalaen. Den er ikke naiv. Den er ikke super. Den er 0.

River of Gods er det stikk motsatte. Min tidligere erfaring med skjønnlitteratur gjorde meg i utgangspunktet skeptisk til også denne, men siden jeg befant meg i en situasjon der legens ordre forbød meg å gjøre noe som helst fagrelatert eller noe som helst anstrengende for kroppen, grep jeg i min desperasjon etter en skjønnlitterær bok som har stått i hyllen lenge. Siden jeg notorisk skygger unna skjønnlitterære bøker som handler om religion - det er jo stereotypier om religion som er mitt spesialfelt, og som jeg får mer enn nok av i mitt akademiske arbeid - har jeg ikke tidligere turd å begynne å lese på denne boken, men dette var en desperat situasjon.

Jeg leste først bakpå boken at den skulle handle om det typiske temaet "vi får høre om mange mennesker som ikke kjenner hverandre, men som møtes til slutt og avgjør en skjebne". Jeg tenkte "sukk". Det neste jeg la merke til var at den hadde 11 blurbs, og jeg tenkte "sukk - jo flere blurbs, dess dårligere bok". Likevel begynte jeg å lese.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne boken brøt med alle mine fordommer mot skjønnlitteratur, og jeg forstod også rask hvorfor det var minimal informasjon om bokens handling på dens bakside, og at blurbsene ikke var overdrevet. River of Gods har en kompleks handling, og man må virkelig skjerpe hjernen, hukommelsen og sanser for å følge med. Det er det som gjør boken eksepsjonelt god, og som samtidig er grunnen til at man ikke kan avsløre noe særlig om handlingen på forhånd. Derfor kommer ikke jeg til å si noe særlig om handlingen i denne anmeldelsen heller. For hvis du vet om handlingen på forhånd, så tar du vekk det brilliante ved boken. River of Gods er en bok som må leses og anbefales, men ikke gjenfortelles. (For de som ønsker å lese boken anbefales det på det sterkeste å skygge unna Wikipediaartikkelen om boken og andre skriverier på nettet.)

Skal jeg tørre å avsløre genre? Det skal jeg på en måte faktisk gjøre: Man skal lese ganske langt inn i boken før man begynner å tegne seg et bilde av hvilken genre den tilhører, noe man aldri heller blir helt sikker på. Er det en kriminal? Er det en politisk thriller? Er det en kjærlighetshistorie? Er det science fiction? Er det magisk realisme? Det spiller ingen rolle - det er River of Gods.

Det er noe i meg som har lyst til å gi denne boken terningkast 20 på nerdeterningen. Det får den likevel ikke, for jeg trekker den ...

... ett poeng for til tider irrelevante og for detaljerte sexscener.

... ett poeng for en litt for hastig slutt.

Jeg er en person som ikke kan fordra irrelevant informasjon som trekkes inn kun for å krydre. For det meste klarer Ian McDonald å faktisk gjøre alle detaljene som det flommer av i boken relevante, og de seksuelle relasjonene er i seg selv faktisk relevante - men de detaljerte beskrivelsene av selve sexen er irrelevant. Jeg velger å skylde denne glippen på at forfatteren er mann, men siden det er tydelig fordomsfullt av meg, uttaler jeg meg heller om det gjennom et trekk på terningkastet.

Når det gjelder slutten føles det litt som om forfatteren har kommet til ca. side 450, og har da tenkt "pokker, denne boken blir for lang". Når forfatteren har klart å bygge opp et så detaljert og komplekst plot er det synd at slutten plutselig hopper over detaljer og blir litt for strømlinjeformet. Dette gir et nytt trekk på terningkastet.

Mens jeg fremdeles var i begynnelen av boken noterte jeg meg en ting som jeg også hadde tenkt å gi boken et trekk for. Handlingen foregår i India, og plutselig, som ut av det blå, dukket det opp stereotypien over alle stereotypier: yogien som har sittet og holdt den ene hånden i været i 30 år. Når man har lest denne stereotypien gjentatt i ca. 90 lærebøker fra perioden 1935-2010 (som jo er jobben min) begynner man å gå ganske lei, og akkurat da følte jeg en enorm skuffelse over boken. Men så, langt langt utover i boken, da jeg hadde glemt hele yogien og den hevede armen, så ble han nevnt igjen, men denne gangen på en måte som brøt hele stereotypien. Dette kan stå som et eksempel på hvordan Ian McDonald utfolder handlingen - noe som igjen gjør boken meget god.

River of Gods: terningkast 18 på nerdeterningen. Jeg har bestilt fire nye bøker av samme forfatter.

Ps. Takk til Sv. for å ha tatt diktat, siden jeg ikke får lov til å skrive på tastatur akkurat nå.