Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

Harlequinromanen "Et riktig valg" av Bronwyn Scott

Forsiden sier alt...

Hva i alle dager var det jeg tenkte på? Vi hadde tenkt oss inn til byen i dag for å handle (deriblant i bokhandelen), men siden det tar 30 minutter å kjøre og siden vi var veldig trøtte i dag, bestemte vi oss heller for å gå på nærmeste Kiwi. Og jeg syns at jeg måtte ha noen nye bøker. Valget falt på de to eneste som virket som oppegående lesning blant all kiosklitteraturen (de vil bli anmeldt senere). Og så tenkte jeg: "Hadde det ikke vært artig for en gangs skyld å lese en helt ekte, ekte kioskroman - en sånn Harlequinroman - og så anmelde den på bokbloggen?" Som tenkt, så gjort...

Valget falt på "Et riktig valg", en "historisk" (legg merke til hermetegnene) roman, der forlaget på forsiden proklamerte "For deg som elsker Downton Abbey". Av en eller annen grunn antok jeg at den ville være den minst fryktelige i utvalget (og hvem vet, kanskje er den det - for jeg har jo ikke lest de øvrige).

Oi, oi, oi. Hva skal man si? De første ca. 100 sidene var totalt innholdsløse, og de omtrent 200 resterende sidene var ikke særlig mye bedre. "Handlingen" foregår i 1817, i England et sted. Hertugdatteren Phaedra møter den ny stallmestervikaren Bram Basingstoke, og de begynner å ha masse - ja, dere vet, masse sånn som man pleier å ha i Harlequinbøker. Og det er beskrevet i detalj. Detalj, med stor D. Selvsagt er det meget syndig, siden hun er av en høy stand og han er av en lav, men så viser det seg til slutt at han jammen er sønn av en jarl og bare har levd ikognito en stund. Og så levde de lykkelig alle sine dager osv.

Boken frembrakte grimaseskjæring sånn ca. hvert femte sekund. Det verste av alt er at forfatteren har dedikert boken til sin datter (og noen hester). Hvis min mor hadde skrevet en sånn roman og dedikert den til meg tror jeg jeg hadde gravd meg ned på ukjent sted av skam. Stakkars, stakkars datter!

Om ikke den totale mangel på handling og de detaljerte sexscenene var nok, så er boken i tillegg full av logiske brister. Her har forfatteren bare skrevet inn i "historien" det som måtte passe underveis. Stallmesteren går i bar overkropp utendørs mens det fremdeles er vinter (skrevet inn i fortellingen for at Phaedra skal få beundre hans kropp), og Phaedra er elfenbenshvit i huden selv om hun er ute med hestene sine omtrent hele tiden, hele året (skrevet inn for at hun skal være den vakreste damen i mils omkrets).

Jeg hadde lenge tenkt å gi boken terningkast 1, men den skal få en ekstra prikk pga. forsøket på en slags handling på slutten av boken. Den er forresten del av en serie på seks bøker om herskapshuset "Castonbury park" og familien som lever der, men hvilket nummer i serien den er står ikke noe steder. Så det kan være at lesing av alle seks bøkene ville kunne gi leseren et spor av en slags handling. Jeg akter ikke å lese de fem andre for å finne det ut.

Så altså: terningkast 2 (av 20). Intet antiterningkast, for den er ikke engang lesverdig for dens dårlighet.

"Huset på stranden" av Sarah Jio

"Kun kr. 79,-!" sto det trykt utenpå den versjonen av Huset på stranden som jeg kjøpte, og når det er det forlaget skryter av, så vet man på forhånd at dette ikke akkurat er en 20'er på nerdeterningen.

Huset på stranden handler om Anne, som er forlovet med en kjekk, pen og ulidenskapelig fyr, og som drar til Bora Bora som sykepleier under andre verdenskrig for å søke litt spenning. Der treffer hun Westry, en sjarmerende og lideskapelig soldat. Og så går det som det går med de to, men idet Annes opphold på Bora Bora nærmer seg slutten blir det forviklinger og de ender ikke opp sammen likevel. Anne reiser hjem og gifter seg med den kjedelige fyren. På slutten av boken reiser hun tilbake til Bora Bora og oppdager at Westry har ventet på henne hele livet, og i en alder av 236 (eller noe sånt) blir de endelig sammen og lever lykkelig alle sine dager.

Meh, pøh, er det jeg for det meste tenker om denne boken. Jeg leste den på én dag, og det var vel egentlig ikke verdt det. Terningkast 5 på nerdeterningen.


(Bildet vil ikke legge seg på riktig plass, jeg skal fikse det når jeg får tilgang til internett på en bedre maskin.)

Fire romaner på rappen

Jeg er til vanlig ikke en storleser av romaner. Det har flere grunner, blant annet: a) jeg har liksom ikke samvittighet til å lese romaner når jeg heller kan lese faglitteratur; b) jeg blir som oftest skuffet over romaner og har derfor ikke den store lysten til å gi meg i kast med nye bøker. Nå under mammapermisjonen, derimot, har jeg funnet ut at å lese romaner mens man ammer er helt suverent. Så nå har jeg nettopp lest fire romaner på rappen. Herved følger anmeldelse av de fire bøkene.

1. Indias datter av Shilpi Somaya Gowda (2011)

Nerdeterningkast: 14 av 20

I Indias datter følger vi en indisk kvinne som blir tvunget til å adoptere bort datteren sin, og den amerikanske kvinnen som adopterer henne. Utover i boken går det over i datterens egen fortelling, samt litt om hennes biologiske fars historie helt til slutt.

Den indiske kvinnen lever på den indiske landsbygden hvor jentebarn ikke står høyt i kurs. Hennes mann tar fra henne den førstefødte datteren, som hun antar blir drept, og når hun da får sin andre datter klarer hun å komme seg til Mumbai for å adoptere henne bort før også den babyen blir tatt livet av. Det tredje barnet er heldigivis en gutt, noe som gjør livet hennes noe lettere. Gjennom hele den indiske kvinnens liv tenker hun stadig på den bortadopterte datteren (av en eller annen grunn tenker hun lite på hun som ble drept, noe jeg syns er litt snodig), særlig etter at det viser seg at hennes sønn blir en stor skuffelse for sine foreldre, som på ærlig vis forsøker å skape seg et godt liv i et land der det er stor forskjell på fattig og rik.

Den amerikanske kvinnen er en lege som blir helt oppslukt av tanken på å få barn, og som slites ned psykisk av å ikke få det til. Når hun endelig oppnår sitt store ønske - å få et barn, som hun sammen med sin indiske mann adopterer fra India, sliter hun med å være en god mor. Dette er noe som gjennomsyrer hele hennes liv, frem til datteren blir voksen. Det er denne fortellingen forfatteren klarer å fremstille aller best, hun beskriver denne kvinnens strabaser bedre enn den indiske kvinnens. F.eks er beskrivelsen av den indiske kvinnens fødsel i ubarmhjertige omgivelser, som boken begynner med, ganske slapp. Da er det lettere å leve seg inn i den amerikanske kvinnens kvaler.

Bokens siste del handler om hvordan deres felles datter finner tilbake til India, og hennes forsøk på å spore opp sine biologiske foreldre.

Originaltittelen på boken er Secret Daughter. Det er en romantisk fjasetittel jeg ikke ville tatt i med tang engang, så forlaget har vært smart når de har gitt boken tittelen Indias datter på norsk. Den tittelen passer mye bedre , fordi den flytter oppmerksomheten mot de sosialstrukturelle livsbetingelser "døtre av India" har. Secret Daughter spiller på den indiske morens følelser, noe som ikke yter bokens fortelling om India rettferdighet. Både den indiske kvinnen selv og hennes bortadopterte datter kan være Indias datter - to skjebner under en sosialøkonomi som går i ekstrem disfavør av jenter.

2. Guden for små ting av Arundhati Roy (1999)

Nerdeterningkast: 4 av 20

Etter Indias datter, som jeg syns var ganske god, var jeg klar for mer India. Guden for små ting foregår i Kerala, hovedsakelig på 70-tallet (tror jeg). Jeg antar at i hvert fall én av denne bloggens skrivere/lesere har lest denne boken, så jeg går ikke i detalj i hendelsesforløpet. Kort fortalt handler det om to tvillingers fæle skjebne: etter at deres unge kusine blir drept mister de sine to viktigste omsorgspersoner og blir adskilt for resten av barndommen.

Guden for små ting syns jeg var skikkelig irriterende, og jeg leste den heller ikke ferdig. Etter nettopp å ha lest Indias datter, som er enkel i skrivestilen, føltes Guden for små ting overlesset med litterære krummelurer. For detaljerte stemningsbeskrivelser liker jeg rett og slett ikke - jeg foretrekker noen stikkord om omgivelsene, og så tar fantasien seg av resten. Hvis beskrivelsene blir for nøyaktige får ikke fantasien spillerom, syns jeg. Boken er i tillegg lagt opp slik at man tidlig får vite at noe fælt har skjedd, men man må lese og lese og lese og lese og lese og lese før man får vite hva. Man må derfor tråle seg gjennom side opp og side ned med dårlig stemning, noe som resulterte i at jeg begynte å hoppe i boken for å finne ut hva som hadde skjedd og for ikke minst å finne noen tegn til litt positivitet. Jeg liker rett og slett ikke bøker der handlingen er tragisk. Urk. Æsj. Dessuten kan jeg klare meg uten barnemishandlingsbeskrivelser og astmadødsfallsscener. Blæ.

3. Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger (2009)

Nerdeterningskast: 18 av 20.

For en tid tilbake fortalte min søster meg om en film hun hadde sett, ved navn The Timetravellers Wife. Da hun fortalte så jeg for meg at den handlet om en litt eksentrisk, tidlig 1900-talls-professor i, la oss si, 40-årene, som bygger en tidsmaskin og reiser tilbake til, tja, sånn ca. 1850 og møter en ung aristokratidame som han gifter seg med. Det stemmer ikke.

Den tidsreisendes kvinne handler om Clare og Henry. Clare møter Henry for første gang når hun er 6 år gammel, og han 36. Henry møter Clare for første gang når han er 28 og hun 20. Han er en ufrivillig tidsreisende, en forholdsvis rølpete fyr som både ruser seg, stjeler og banker folk opp - altså absolutt ikke noen sjarmerende, eksentrisk professor. Handlingen strekker seg fra sånn ca. 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, og siden Henry hopper frem og tilbake i tiden, gjør boken også det. I motsetning til i Guden for små ting, gjør ikke dette noe, og selv om vi tidlig får vite at Henry antageligvis kommer til å dø tidlig (å reise ufrivillig i tid sliter på kroppen), så blir man ikke utålmodig og begynner å sniktitte på slutten. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Boken er meget smart skrevet. Den er ikke spesielt romantisk i stilen, selv om det såklart er en livslang romanse mellom hovedpersonene. Man skulle kanskje tro at en fortelling om tidsreiser ville være eventyraktig og i fantasystil, men det er den ikke. Boken beskriver rett og slett helt down to earth hvordan det er å leve med en kronisk tidsforskyvning (det er en arvelig tilstand), og hvordan det er å leve med en person som har denne tilstanden.

Når jeg gir denne boken 18 av 20 på nerdeterningen, er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg trekker den 2 poeng. Muligens fordi jeg kunne klart meg uten å lese om et astmaanfall (astma har visst blitt veldig hipt i 1990- og 2000-tallslitteratur), og fordi jeg syns både Henry og Clare kunne vært litt snillere mennesker. Men - Henrys tilsynelatende umotiverte voldsbruk blir godt forklart utover i boken.

Anbefales på det varmeste!

4. Den trettende fortelling av Diane Setterfield

Nerdeterningkast: 16 av 20

På forsiden av min utgave av Den trettende fortelling annonserer Anne B. Ragde at "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun selv fikk skrevet denne boken." Men - hvis Jane Austen skulle drive å snurre i graven, så må det være fordi denne boken allerede var skrevet for lenge siden - av Charlotte Brontë.

Den trettende fortelling er nemlig skrevet over lesten til Jane Eyre. Og det er ganske godt gjort. Her er ingen Austen-aktig romantikk med fjonge herremenn og blyge jomfruer som finner lykken på rette tidspunkt, men boken er spekket med mystiske omstendigheter. Til tider er handlingen ganske fæl, noe som kanskje ikke passer helt for emosjonelle, ammende mødre, men jeg løste problemet ved å hoppe over et stykke. Så lenge man hopper kronologisk (altså ikke frem og tilbake), og ikke for mye, så klarer man fint å følge historien. 

Så hva handler Den trettende fortelling om? En bokhandlerdame blir kontaktet av verdens meste berømte forfatter , som tidligere aldri har fortalt sannheten om sitt liv til hverken biografer eller journalister (jeg skjønner ikke helt hvorfor hun må være verdensberømt, det hadde passet bedre om hun var en kultforfatter, men, men.). Nå er hun døende, og har valgt seg ut denne anonyme bokhandlerdamen til å høre hennes ekte historie. Det er noen likheter mellom deres liv, som gjør at valget av biograf ikke er så tilfeldig likevel. 

Den verdensberømte forfatterens historie er en fortelling om to tvillinger, om mennesker som endrer seg, om personer som kommer og forsvinner. Hvem er egentlig denne berømte forfatteren? Siden boken handler om et mystisk, gåtefullt liv, kan jeg ikke avsløre mer hvis jeg ikke skal ødelegge for fremtidige lesere.






Beklager den merkelige formateringen. HTML-en slo seg fullstendig vrang, og uansett hva jeg har gjort, blir det merkelig. Håper det var leselig likevel.

"Zahir: En roman om besettelse" av Paulo Coehlo

Nesten alt irriterer meg med denne boken - fra undertittelen til det selvgode forfatterfotografiet på innsiden av omslagets bakside. Jeg er så irritert at jeg må si ARG. ARG.

For raskt å ta plotet: En mann opplever at hans kone forsvinner; har hun forlatt ham for en annen mann, eller er hun utsatt for noe kriminelt? Han leter etter henne i to år og ni måneder. I mens opplever han en "indre" reise som lærer ham noe om kjærligheten.

Boken begynner med en haug floskler om ekteskap og frihet. Forfatteren tror sikkert at han pøser på med velprovoserende anti-floskler som skal få leseren til å "tenke nytt" om kjærlighet og ekteskap, men godtatt utroskap og utenomekteskapelig kjæresteri og sex er faktisk bare atter en floskle! Gjennom moralske kommentarer mannen får om sitt alternative ekteskap fra blandt andre politimenn, søker forfatteren å fremheve hvordan mennesker som lever i trofaste ekteskap, med vanlige jobber og 2,5 barn, er stakkarslige tullinger som faktisk er dypt ulykkelig hele tiden, selv når de selv opplever at de er lykkelige. Og strabasene den stakkars mannen som har mistet sin kone må gjennomgå i første del av boken, i forbindelse med mistanke om at det er ham selv som har gjort noe mot sin kone, minner mistenkelig om Woody Allens film "Matchpoint".

Hovedpersonen selv er selvsagt en forfatter. Og det gir Coelho en mulighet til å beskrive hvor et FRYKTELIG LIDENDE yrke dette er. Og hvor FRYKTELIG FÆLE litteraturkritikere er. I et lite kapittel beskrives hvordan dårlige anmeldelser alltid er et resultat av janteloven. Også de som lager bøker om til filmer får et godt spark i siden. Siden leseren alltid lager en egen film i hodet når de leser bøker, er det å lage en film av en bok regelrett å snyte leseren/seeren. Når det i tillegg slås fast i boken at "en forfatter aldri kan skrive om noe annet enn seg selv" - ja, da er det vel ingen tvil om hvis meninger de fiktive meningene er.

Forfatteren har, heldigvis for ham som kanskje sliter litt med fantasien, men uheldigvis for oss lesere, skrevet mange bøker tidligere. Og disse siterer han med glede, særlig de to han tydeligvis er mest stolt av, "Alkymisten" og "Håndbok for lysets krigere". Særlig (den kanskje tiltagende?) berømmelsen etter "Alkymisten" ser ut til å ha gått forfatteren til hodet.

Den postkoloniale religionsviteren i meg blir desidert oppgitt over fraser som "den orientalske rase", "også i de mest primitive kulturer" osv. Og for å ikke nevne den fantastiske beskrivelsen av ekteskapets opprinnelse! Det er lenge siden jeg har lest et så fint erkeeksempler på den "logikk" som verserer i ustuderte kretser (ja, jeg tillater meg å sette meg på min høye akademikerhest her): godt inspirert av Freud, koblet med en total mangel på både historisk og biologisk kunnskap, og med små evner til matematisk logikk!

Jeg må heller ikke glemme å nevne romantiseringen av "høylydte ungdommer i skinnjakker med sikkerhetsnåler på". Dette er generasjonen opprørere som har skjønt alt, og som skal fullføre det hippiene aldri klarte før de ble fanget av A4-arket!

Til slutt kan jeg jo nevne noe som jeg likte. Det eneste jeg likte. Beskrivelsen av "en magikers" oppvekst på landsbygda i Khasakstan var faktisk litt god, men den utgjorde bare noen få av bokens til sammen 381 sider.

Forresten, det var ikke helt slutt likevel. Jeg har fremdeles irritasjon som må ut. På fortellingens avsluttende side (s. 379) finner vi følgende feministvrøvl som får meg til å vemmes:

"-Du er gravid! Vil du at babyen skal oppleve all den negative energien i en krigså tidlig i livet?

- Babyen? Du tror vel ikke den skal hindre meg i å arbeide?"

Jeg-er-en-kvinne-med-rett-på-selvutvikling-FLOSKLE!!

Og helt til slutt (nå er det slutt, jeg lover), vil jeg avslutte anmeldelsen med dette fine utdraget fra forfatterens etterord:

"Jeg vil også takke Kasakhstans president, Nursultan Nazarbajev, for hans varme velkomst, og jeg vil også benytte denne anledningen til å hylle ham for å ha avbrutt de kjernefysiske prøvene i landet, til tross for at landet har den nødvendige teknologien til dette, og at han har valgt å å eliminere landets kjernefysiske arsenal." (s. 381)

Her er det bare å ta det innover seg, det er slik kunsten å fremheve seg selv utføres på et ypperlig nivå. Les og lær!

Ps. Andre bøker av Coelho, f.eks "Veronica vil dø" og "Djevelen og frøken Prym" er ikke dårlige, så kritikken treffer ikke hele Coelhos forfatterskap.

Sneglemannen av Knut Nærum

Sneglemannen er en av de få bøkene jeg har klart å lese ferdig i år. Grunnen til det er mest sannsynlig at den er på kun 90 sider, med mange sider hvor det står ganske lite på. Lett- og rasklest, med andre ord.

Sneglemannen handler om nettopp en sneglemann; en (gal) forsker som mener at snegleserum er den rette løsning for menneskeheten. Boken er skrevet i dagboksform, og sneglemannens dagboknotater er de i boken som er interessante. Men også sneglemannens samboer får komme til orde, og her finner vi de kjedelige, "hva så"-opplysningene. De delene av boken som omhandler samboerens liv er rett og slett kjedelige. Mer sneglemann, mindre samboer, ville mitt råd vært til Knut Nærum.

Boken er ellers et bestillingsverk fra Redd Barnas "ABC redder barna"-kampagne. Det bærer boken preg av. Ikke av redde barn, altså, men av at det er et hastebestillingsverk.