"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B. Ragde

Jeg er med i en bokklubb der man må avbestille bøkene man ikke vil ha, hvis ikke får man dem likevel (snikete opplegg som lar bokklubben tjene penger på folks forglemmelse). Jeg har et teppe i tusen farger var en sånn forglemmelse. Og forglemmelser blir til ergrelser, men ikke så store at jeg gidder å gå til nærmeste postkontor for å returnere bøkene (det er vel et tegn på at jeg har for mye penger). Att på til hadde den blitt sendt til feil adresse, og måtte ettersendes.

Anne B. Ragde, liksom, tenkte jeg. Pøh. Den får nå stå i hyllen, men jeg har ingen interesse av å lese en bok av Anne B. Ragde. Kanskje jeg kunne finne noen å gi den til i gave (jeg prøvde å prakke den på svigermor, men hun rynket også på nesen og var lite interessert i en Anne B. Ragde-bok).

Men så, mens jeg sto foran bokhyllen og skulle sette den inn der på ubestemt tid, begynte jeg å bla litt i den. Bare for å se hva den handlet om, ikke for å lese den. For all del. Jeg tittet bare litt i midten av boken. Og så tittet jeg litt på begynnelsen, og så tittet jeg litt mot slutten. Og så hadde jeg plutselig lest så mye at jeg leste resten også.

Jeg ble overrasket, for jeg likte boken. Jeg har et teppe i tusen farger er en slags romanbiografi, om moren til Anne B. Ragde som (i hvert fall ifølge moren selv) ikke var noen særlig god mor da Anne var liten, og som ender sine dager på et latterlig dårlig sykehjem. Boken handler vel først og fremst om det siste - om hvordan ingen fortjener å blir behandlet og dø som en som en irriterendes utgift for samfunnet. Furuset sykehjem (Stovner bydel i Oslo) får som det synger i boken, og selv om de selvsagt i ettertid har gått ut i media og sutret over kritikken, kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at de fortjener det. Opp og ned og i mente. For selv om ingen med ondt i sinnet bevisst har behandlet Ragdes mor som dritt, så har de vært unnlatende ovenfor svikt i det systemet de selv jobber og tjener sine penger i. Og en slik unnlatelse mener jeg er en en type ondsinnethet i seg selv.

Ragdes mor er i boken tildels en usympatisk karakter, men som leser får man en forkjærlighet for henne. Hun er ganske morsom, og har en snert som kanskje ikke vanligvis forbindes med folk i hennes generasjon. Hvordan det har vært å ha henne som mor, får kanskje ikke Ragde så godt frem, men så er det muligens heller ikke poenget med boken. Igjen oppfatter jeg Jeg har et teppe i tusen farger som først og fremst en bok om svikt i eldreomsorgen, der beskrivelsen av Ragdes mor i første rekke fungerer som en personifisering av pasienten som sviktes. For det er det som skjer i eldreomsorgen (og i andre deler av helse- og velferdssystemet) - man avpersonifiseres. Man blir til et navn på et skjema, et nummer i rekken, enda en gamling som skal legge beslag på kommunens eller bydeles såre kroner. Det viser historien om Ragdes mor veldig godt, og Ragde repersonifiserer gjennom romanen sin mor etter hennes antagelig noe for tidlige død.

Jeg har et teppe i tusen farger er ikke noen stor, stor litteratur. Fortellingen er mer søt enn fantastisk, hverdagslig i stedet for sensasjonell. Det er også styrken ved boken. Man føler kanskje ikke at man leser en bok engang, men at man heller er i en samtale ved kjøkkenbordet, der Ragde forteller bruddstykker fra sitt liv med sin mor og deler sin sorg over hennes bortgang.

Jeg tror de fleste som har hatt slektninger på sykehjem vil kjenne seg i det minste delvis igjen i historien. Boken vil også være nyttig lesning for de som ikke har hatt det. Og ikke minst bør boken leses av politikere og byråkrater.

Terningkast: 14 (men viktigere enn som så).

The Twistrose Key, av Tone Almhjell

Denne boken fant jeg i forbindelse med julegaveshopping i fjor, og den ble først kjøpt til min venninne May, mest fordi jeg syns den virket kul og da må man jo selvfølgelig kjøpe den til noen. Og så må man kjøpe den til seg selv senere.

Boken handler om 11-år gamle Lindelin Rosenquist, erfaren trolljeger og relativt nyinnflyttet i et gammelt hus i en relativt ukjent by, for henne altså. Foreldrene hennes er professorer, hvertfall en av dem, og det er derfor de har flyttet inn i dette gamle huset. Hennes gode venn og kjæledyr Rufus, en liten markmus, har nettopp gått bort og blitt begravd under et tre i nærheten, og Lin savner ham veldig. Hun savner også bestevennen Niklas.

En dag kommer det en mystisk pakke til huset, en pakke med navnet "Twistrose" utenpå. Lin åpner den og finner en mystisk nøkkel som åpner en helt ny verden for Lin, en verden kalt Sylver. I Sylver møter hun Rufus igjen, men han er ikke den lille markmusen lengre; han er på størrelse med henne. Han forklarer at i Sylver bor Petlingene, kjæledyr som har fått et nytt liv etter døden grunnet kjærligheten deres menneskelige eiere har for dem. Rufus forklarer også et en såkalt Twistrose bare blir tilkalt til Sylver hvis Sylver trenger hjelp, og Lin setter i gang med oppdraget sitt for å redde Sylver sammen med Rufus. 

En av grunnene til at jeg hadde lyst til å kjøpe boken er at forfatteren er norsk, og boken er skrevet på engelsk. Den er også såpass ny at den ikke er oversatt til norsk enda. Selve plottet gir en følelse av å lese Narnia igjen. Boken er beregnet på barn, noe som gjør at jeg følte meg litt vel gammel til å lese den plott-messig, men det som er koselig med den er at den er illustrert på hver kapittelforside som faktisk gjør den litt mer magisk enn det andre . Den dro meg ikke helt inn i Sylver-verdenen slik som andre bøker med andre verdener gjerne gjør, men det var likevel en god bok. Den var av kanskje opplagte grunner ganske lettlest, selv om jeg brukte lang tid på den (av andre ikke-bok-relaterte-grunner). Den anbefales likevel hvis dere vil lese en koselig bok om dyr. 

Nerdeterningkast: 15 

Mons og Mona-bøkene av P. H. Christensen og M. N. Pedersen

Mons og Mona-bøkene er - ja, jeg sier det rett ut - ren propaganda!* Men er de dårlige fordi om? Nei, langt ifra. Her snakker vi om virkelige sidevendere (eller pageturnere på godt norsk).

De tre bøkene jeg har lest og herved anmelder, er Mons og Mona handler mat, Mons og Mona lager suppe, og Mons og Mona på godtejakt. Og gjett om jeg har lest dem mange ganger! De er så spennende, at disse bøkene raser man igjennom gang på gang på gang iløpet av en kveld. Dette er ikke bøkene man gir vekk etter endt lesning - nei, man tar vare på dem og leser dem på nytt og på nytt helt til det bare er filler igjen.

Mons og Mona handler mat handler om Mons og Mona som handler mat, på butikken sammen med mamma og hunden Boffen. I butikken møter Mons og Mona på den sitronsure butikksjefen, som liker hverken hunder eller barn som raser appelsinpyramiden hans. Dette er en bok med masse spenning! Et høydepunkt i boken er "-Stopp der! sier en morsk stemme!" Det er så mye spenning at man hopper opp og ned i sengen av begeistring!

Mons og Mona lager suppe handler om Mons og Mona som lager grønnsakssuppe. Dette er oppfølgeren til Mons og Mona handler mat, og suppen blir komponert av alle de grønnsakene som Mons og Mona handlet i den forrige boken. Men idet grønnsakene er kuttet opp og er klare til å legges i gryten, forsvinner grønnsakene. Hvem kan ha spist dem? Er det Boffen? Her er spenning og mysterium i massevis. En særlig høydare i boken er når Mona tar den siste poteten og løper alt hun kan. For å sitere en svoren fan: "Mona løpe potet!!"

Den siste boken, Mons og Mona på godtejakt, bryter med temaet i de to andre, og derfor kan man ikke si at dette er en triologi. I denne boken prøver Mons og Mona å oppspore noe godt å spise, og ender opp med å drikke en nydelig fruktsmoothie med banan, fersken og appelsin. La meg sitere den aller beste delen av boken: "Under sofaputen finner de en støvete rosin. -Blæh! spytter Mons. Det smakte vondt!" 

Dette er fantastiske bøker med en utrolig underholdningsverdi. Som nevnt er det ren propaganda, men som en svoren fan jeg kjenner har vist meg, så kan man fint nyte denne underholdende litteraturen uten å bli det spor påvirket av propagandaen!

Terningkast 20 av 20!

*Fra Opplysningskontoret for frukt og grønt.

Per Petterson: Ut og stjæle hester

Dette er ikkje akkurat ein thriller, men dersom ein har lese noko om denne boka på førehand (ev. omslaget) reknar ein vel heller ikkje med så mykje futt og fart. Dette kan vel kanskje kallast ei “djup” bok, stort sett hovudpersonen som tenker og ser tilbake på livsendrande hendingar i barndommen. Sidan dette var det eg hadde venta meg, og eg var i humør til å lesa denne typen bok då eg las ho, tykte eg absolutt dette var verd lesinga. Likte skrivestilen, forteljarstile og forteljinga (sjølv om eg på ein måte er litt irritert over moment eg ikkje skal avsløra). 

Bilde: Ola Kielland-Lund

Har sett litt på det folk på Shelfari har skrive om boka – dei fleste er utlen-dingar og ser på dette som ei litt eksotisk og veldig norsk bok. Skrivestilen blir tolka som spesielt norsk (“sparse” er eit ord som går att), noko eg tykkjer er litt vanskeleg å seia noko om, sidan eg trass alt har lese masse norsk litteratur og mykje av det er veldig forskjellig frå denne boka, men noko er det kanskje i det. Kanskje spesielt samanlikna med litteratur på romanske språk har vel norsk ein tendens til å vera noko meir “sparsamt”. Elles er det mange som ser parallellar mellom den litt dystre, knappe og melankolske stilen og naturskildringane i boka. For meg blir naturen berre vanleg norsk natur, så dette gjer sikkert sterkare inntrykk på folk som ikkje er vane med norsk utmark. Kan likevel sjå føre meg ein skulestil/særemne om denne boka, med vekt på “parallellar mellom natur-skildringane og hendingane som formar hovudpersonen sitt liv” …

Eg er vanlegvis skeptisk til å lesa bøker som har vore veldig haipa, men samtidig tenker eg ofte at eg les for lite norsk (samtids-)litteratur og har pinleg lite å komma med når utlendingar spør. Dessutan ikkje så ofte ein norsk forfattar (som ikkje skriv krim) får såpass mykje merksemd langt utover landegrensene, så eg tenkte det var verd å finna ut om all rosen har noko føre seg. Og det har han.

Har, som vanleg, litt problem med å bestemma meg for terningkast, men trur eg hamnar på 17.

"Kurtby" av Erlend Loe

En slags anmeldelse finnes her.

Boken anbefales under tvil til reflekterte religionsvitere eller lignende.

"Tårer i champagnen" av Børgen Skråmestø

Denne boken fikk jeg gratis av Studia ved en boklansering før jul, og jeg er ganske så fornøyd med fangsten. Boken faller nok innunder kategorien kjærlighetsroman, da vår helt Morten så absolutt er på utkikk etter mannen i sitt liv, og det er på ingen måte dyp litteratur. Dette er ren underholdning, og ganske festlig sådan. Viktige aktører i boken er blant annet Mortens glamorøse naboer Jean og Gunnar, samepiken Laila (Voi voi), skuespiller/stalker Kjell Andreas og Mortens drømmemann Andreas da Silva. Champagnen går ned på høykant og det er ingen mangel på dramatiske hendelser; En hysterisk scene ender med at det kastes en forbannelse over vår helts kjærlighetsliv (sigøynerkvinnen Jorunn er ingen venn av homofile), og ved en annen anledning sendes vår helt på reportasjetur til sin homofilifiendtlige hjembygd med Andreas på slep.

Jeg gir den terningkast 11 og anbefaler den til deg med behov for litt underholdning i kvardagen.

"På vegne av venner" av Kristopher Schau

Dette er en tynn flis av en bok, i underkant av 100 sider, skrevet som en slags dagbok. Forfatteren har hatt som prosjekt å delta i begravelser som blir tatt hånd om av det offentlige - gjenkjennelige i avisenes dødsanonser ved signaturen "På vegne av venner". Bakgrunnen for prosjektet er å finne ut mer om hvordan det kan ha seg at noen kan begraves uten pårørende som tar et et siste farvel, og derfor går han ikke i begravelser dersom fler enn 2 andre møter opp. Gjennom forfatteren får vi oppleve alt fra en begravelse med kun orgelmusikk, via en hvor presten forsover seg, til en prest som virkelig har anstrengt seg for å lage en fin preken selv om det ikke kommer noen for å høre på. Man får et kort innblikk i hvordan en bisettelse/begravelse foregår for dem som ikke har noen nære, bare bekjente, og jeg forstår bedre hvorfor noen blir veldig opptatt av å møte opp når de ser dødsanonsen til noen de kjenner perifert - det er tross alt sjelden oppmøte i/oppmerksomhet ved en begravelse ikke settes pris på.

Gjennom dagbokstilen kommer man nær følelsene og tankene til forfatteren, og han viser en mer seriøs siden enn man er vant til. Dette er en kort liten bok til ettertanke, om livet, døden og sånn. Og underlig nok blir jeg mindre opptatt av at det skal komme noen i min egen begravelse samtidig som jeg synes at de avdøde vi får "møte" hadde fortjent større oppmøte. Kanskje det er som med bekymring; man er mer bekymret for at det skal skje noe med dem man er glad i enn man er for seg selv - selv skal man jo alltids klare seg.

Jeg gir boken terningkast 18. Les den.

"De beste blant oss" av Helene Uri

Endelig har turen kommet til norsk samtidslitteratur - en sjanger jeg dessverre leser så alt for lite av (har dog noen gode kandidater til leselisten for neste år). Denne boken husker jeg at fikk blandede kritikker da den kom, men også at den ble beskrevet som en nøkkelroman fra UiO - så da jeg så den i bokhyllen til foreldrene mine tenkte jeg at den kunne være verdt en gjennomlesning.

Selve boken er kjapt unnagjort, og jeg vil på ingen måte karakterisere den som stor kunst, men som akademiker er det veldig gøy å lese en roman der handlingen er lagt til et universitetsmiljø - nærmere bestemt institutt for futuristisk lingvistikk, forkortet FUTLING (og en mer fantastisk fagkode skal det godt gjøres å komme opp med), ved universitetet i Oslo. Hovedpersonen er hovedsaklig den lettforelskede og ganske fjottete forskeren Pål Berntzen, men også den karrierebevisste professoren Edith Rinkel, og handlingen drives hovedsaklig av faglig konkurranse, sladder og intriger ved instituttet. Dersom jeg aldri hadde beveget meg i et universitetsmiljø selv ville jeg nok tenkt på en akademisk karriere som noe skrekkelig og helt utenkelig etter å ha lest denne boken - og selv nå hadde jeg vegret meg for å jobbe et sted med så dårlig stemning som dette fiktive instituttet (om det finnes institutter med like fæle arbeidsforhold i virkeligheten vet jeg ikke - det kan jo hende - men jeg har heldigvis til gode å jobbe et slikt sted).

Det aner meg at denne boken ikke vil gi like mye glede til noen som aldri har satt sin fot på universitetet - og selv karakteriserer jeg den til å befinne seg litt under middels rent kvalitetsmessig. Jeg var heller ikke særlig fornøyd med slutten - som man forøvrig ser komme på lang vei, men jeg gir boken 8 av 20 for det gøye konseptet og anbefaler den som lett underholdning for akademikere med ønske om å lese en bok lagt til universitetsmiljøet.

"Song for Eirabu: Bok 1 - Slaget på Vigrid" av Kristine Tofte

Denne boken er ikke på den opprinnelige boklisten min, så det føltes litt som juks å lese den, men nå var det nå en gang slik at jeg fikk innskytelsen til å låne den på biblioteket og biblioteket vil jo som kjent ha bøkene sine tilbake etter - ofte - så alt for kort tid - så det var derfor helt nødvendig å lese den nuh med en gang. I tillegg var den engasjerende og lett å leve seg inn i, sånn i motsetning til de bøkene jeg har liggende som er påbegynt men ikke lest ferdig.

Først litt om selve handlingen: Song for Eirabu tar oss med inn i et univers basert på norrøne myter. Vi befinner oss i endetiden - de siste versene i Songen for Eirabu skal synges og verdenen slik vi blir kjent med den skal gå under. Våre heltinner, Ragna og Berghitte, er sentrale i sangens siste vers, og vi får følge dem mens de oppfyller sine skjebner. Ikke alle er like glade for at verdens ende nærmer seg, og disse jobber aktivt for å hindre/utsette spådommene som må gå i oppfyllelse for at dette skal skje. Samtidig er det andre som føler ansvar for at sangens spådommer går i oppfyllelse slik at en ny verdenssyklus kan begynne.

Bokens baksidetekst er ellers et forbilledlig eksempel på hvordan man kan få folk interessert i å lese boken uten å røpe for mye av handlingen.

Da boken kom ut i 2009 leste jeg en del bokanmeldelser, og spesielt de som var publisert i aviser ol. likte å karakterisere boken som fantasy for kvinner. Om grunnen til dette er at hovedpersonene er kvinnelige, at det er en kvinnelig forfatter eller om det er andre trekk ved boken som gjør dette vet jeg ikke, men det fikk meg til å sammenligne denne boken med andre fantasybøker jeg har lest - med ekstra vekt på hva det er som skiller denne boken fra de andre og om disse skillene evt er det som gjør denne boken så "kvinnelig". Jeg ser dermed helt bort fra at denne boken er skrevet på norsk mens de andre fantasybøkene jeg har lest har vært på engelsk. Det første som slår meg er at jeg ikke kommer på en eneste annen fantasybok jeg har lest som har vært skrevet av en kvinne - samtlige jeg kommer på i farten er skrevet av menn, bla. Ringenes Herre, Tidshjulet-serien og Sannhetens sverd-serien. Jeg har derfor ingen andre kvinnelige fantasy-forfattere å sammenligne med. Åpenbar forskjell nummer to er at hovedpersonene i denne boken, som tidligere nevnt, er kvinnelige (ikke kvinner - de er 14 og 15 år...) mens hovedpersonene i de andre (tar utgangspunkt i de nevnte seriene) er mannlige. I tillegg til disse veldig banale forskjellene er det mer som skiller denne boken fra mine eksempelserier. Ringenes Herre-bøkene, Tidshjulet-serien og Sannhetens sverd-serien har alle en klar konflikt mellom de gode (våre helter) og de onde, der selve ondskapen inkarnert er hovedantagonist. Song for Eirabu har ingen slik inkarnert ondskap - det finnes en nord-sør konflikt og folk som er mer eller mindre kjipe gnomer eller kan mistenkes for lugubre motiver for sine handlinger, men de aller fleste har minst ett sympatisk trekk. I tillegg får man beskrevet handligen fra flere vinkler slik at de forskjellige personenes beveggrunner, og dermed handlinger, blir forklart. Dette synes jeg gjøres på en bedre måte i denne boken enn i bøkene jeg sammenligner med, muligens fordi de onde i de andre bøkene er så utrolig superonde at det blir vanskelig å identifisere seg med dem. Song for Eirabu er også fri for beskrivelser av folk som påfører andre smerte - det er mer antydninger og hint, og det er heller ikke samme grad av lange og detaljerte kamp/slagsener som man finner i de andre bøkene selv om det - som bokens tittel antyder - finner sted et stort slag i boken. Kanskje det er denne vektleggingen av folks motiver og følelser på bekostning av kamp og vold som - i tillegg til de kvinnelige hovedpersonene - gjør at boken klassifiseres som fantasy for kvinner? Jeg vet i hvert fall at jeg likte boken veldig godt. Den har god flyt og driv, det hendte aldri at jeg ergret meg over at et kapittel var viet den eller den personen når jeg heller hadde lyst til å vite hva som hendte med en annen person og jeg ble engasjert nok til å vente i spenning på bok 2 - som sympatisk nok er siste del i serien (ja, det hender at man ønsker at det kom flere bøker i en serie, men det man risikerer er at bøkene etter hvert degenerer til å beskrive i detalj alt som skjer i løpet av 3 dager slik at håpet om å noen sinne få lese avslutningen på serien langsomt svinner hen - Tidshjulet er brukt som eksempel her btw).

Boken er anbefalt til alle som ikke nærer et dypt og intenst hat til fantasy, og jeg gir den 15 av 20 (sparer de høyeste terningkastene til bøker med potensiale til å endre hele min livsanskuelse eller noe, sånn hvis jeg skulle slumpe til å lese en slik).

Knut Hamsun: Sult

Jeg hadde på et tidspunkt et forsett om å lese mer norsk litteratur, og om å lese flere klassikere (Hvis man skulle befinne seg i det pirkete hjørne, og hvem gjør ikke det fra tid til annen, er vel dette strengt tatt to forsett.). Dessuten hadde jeg tenkt å lese flere nobelprisvinnere (Da er vi opp i tre…). Hamsuns Sult er både norsk og klassiker og Hamsun selv er nobelprisvinner, så dennes lesning kan derfor sies å være en ypperlig anledning til å slå tre fluer i en smekk… I alle fall hvis man legger godviljen til... To er det under alle omstendigheter, og to av tre, må vel sies å være ganske bra. Anyways…

Det jo slik at utdrag fra anmeldte bok i en bokanmeldelse i utgangspunktet er en vederstyggelighet som bør straffes med filleristing og/eller prikkedøden. I tilfeller hvor utdraget er så kjent at det bør regnes som allmenndannelse, og det dessuten er første setning i boken, vil jeg argumentere for at det likevel kan aksepteres. De som vil unngå spoilers bes se vekk nå. Greit. Sult innledes, som kjent, med følgende ord:

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...

Dette sitatet oppsummerer også i stor grad handlingen i boken. Det er stort sett det som skjer: Jeg-personen går omkring og sulter i Kristiania. Noen vil kanskje hevde at dette kun er den ytre handlingen. Jeg har fått med meg at denne romanen i sin tid (1890) innledet en ny, mer subjektiv, modernistisk romantradisjon (står det bakpå boken min). På Wikipedia kan vi lese at "den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende" og at Hamsun i Sult viser"hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne. Men først og fremst er romanen et eksempel på hvordan det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland". Hamsun skrev også artikkelen "Fra det ubevidste Sjæleliv", som omhandler nettopp det irrasjonelle, og som av mange blir oppfattet som en kommentar til romanen Sult (også Wikipedia, en sann kilde til visdom). Det andre, blant dem kanskje også forfatteren selv, oppfatter som utforsking av det ubeviste sjeleliv, oppfatter imidlertid jeg mest som sutring. Det er greit at han er sulten, men mer selvsentrert, luguber hovedperson skal du lete lenge etter. Her har man virkelig behov for en idiotpinne! (Og da melder spørsmålet seg om hvorvidt idiotpinner kan nyttes til gjentagende banking av fiktive personer, men det spørsmålet bør kanskje diskuteres i andre fora. Jeg sender ballen videre til IFFSF.)

Det faller meg litt vanskelig, merker jeg, å gi terningkast. Romanen vinner nok noe på at den på et tidspunkt har blitt stemplet som klassiker; det er, om ikke annet, grunnen til at jeg plukket den opp i utgangspunktet. Likevel hender det jo at man leser såkalte klassikere, og tenker "Usj, hvem plasserte denne i god-bok-hyllen?". Sult er ikke en slik bok. Den er på ingen måte en dårlig bok, dominerende, luguber hovedperson til tross. Jeg syntes også boken ble bedre etter hvert som jeg leste. Enten det, eller så ble min toleranse for lugubre hovedpersoner noe større etter hvert som handlingen steg fram. Hvem vet. Terningskast blir som nevnt vanskelig. Det får holde med et "Løp og kjøp!", eller i det minste et "Løp og lån!", men selve lesingen bør kanskje spares til en dag hvor idiottoleransen er sånn noenlunde på topp.

"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese

Denne boken har blitt anbefalt meg av både H. og E., men enda viktigere; den anbefales også av Kari Bremnes (på bokens bakside)! Siden den sto i hyllen (jeg tror jeg egentlig låner den av min søster som fikk den av meg etter anbefaling av H. for noen år siden) var den jo enkel å få tak i, så derfor har jeg nu lest den helt ferdig.

I en kommentar til min forrige anmeldelse bemerket H. at en av tingene som begeistret henne med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var forfatterens måte å bygge setninger på. Dette er en av sidene ved boken jeg også liker. Det andre jeg liker ved boken er at det er en god beskrivelse av hvordan det man leser kan fange en på en slik dyptgripende måte at man gjør narrativet til sitt eget og begynner å leve ut plotet i sitt eget liv.

Fortellingen har tre jeg-personer: en bibliotekar ved Vatikanet, en landsbyforteller og en kunstmaler. Bibliotekarens fortelling foregår i 1989 (boken er gitt ut i 1990). De to andres ca på 1400-tallet. Landsbyfortelleren og kunstnerens historie, som er sammenvevd, leses av bibliotekaren og presenteres for bokens lesere slik det har fremstått i de såkalte aktstykkene som bibliotekaren leser. Siden flere av dem som leser denne bloggen allerede har lest boken, og i tilfelle noen ikke har lest den, skal jeg ikke utbrodere handlingen noe videre, bortsett fra å konstatere at den er tydelig bygget over en evangelisk lest.

Den veldig store begeistring vekker dessverre ikke boken hos meg. Hovedårsaken til det er ikke handlingen eller plotet, men måten forfatteren velger å presentere handlingen på. Meg bekjent er ikke aktstykker fra 1400-tallet det samme som en moderne dagbok, og ukritisk klipp-og-lim mellom århundreder irriterer meg alltid. Så i mine øyne hadde boken vært bedre hvis byfortellerens og kunstmalerens historie ikke var skrevet i dagboksform, men heller beskrevet i tredjeperson. For jeg synes plotet er bra, så det hadde fortjent en bedre fremstilling.

Jeg ser heller ikke poenget i Vatikanets bortgjemming av de såkalte aktstykkene i etterkant av bibliotekarens utleving av historiene han leser. Jeg tror akkurat dette momentet i boken er det som tidligere har fått meg til å stoppe lesingen allerede i 1. kapittel, for jeg har prøvd meg på denne boken før. Når jeg tidligere har begynt å lese denne boken, er det følgende avsnitt som har fått meg til å stoppe:

"Det er ikke så overraskende. Allerede under rettssaken benektet Vatikanet ethvert kjennskap til dem. Under ed forklarte kardinalen at hverken han eller noen andre i biblioteket noensinne hadde sett eller hørt om de skriftene jeg forlangte fremlagt, og som jeg forsikret ville være av største interesse i saken."

Dette er litt for "Da Vinci kodesque" for min smak. Og etter å har lest boken helt ferdig synes jeg at denne konspirasjonen er uvesentlig for fortellingen, og dermed ødeleggende.

Jeg gir Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede terningkast 14 av 20. Mesteparten av de manglende prikkene trekkes på grunn av den skjemmende dagbokanakronismen. Boken anbefales for dem som allerede har den i hyllen eller kan låne den, men den er ikke noe "løp og kjøp". Forresten får den pluss for pent omslag.

Sneglemannen av Knut Nærum

Sneglemannen er en av de få bøkene jeg har klart å lese ferdig i år. Grunnen til det er mest sannsynlig at den er på kun 90 sider, med mange sider hvor det står ganske lite på. Lett- og rasklest, med andre ord.

Sneglemannen handler om nettopp en sneglemann; en (gal) forsker som mener at snegleserum er den rette løsning for menneskeheten. Boken er skrevet i dagboksform, og sneglemannens dagboknotater er de i boken som er interessante. Men også sneglemannens samboer får komme til orde, og her finner vi de kjedelige, "hva så"-opplysningene. De delene av boken som omhandler samboerens liv er rett og slett kjedelige. Mer sneglemann, mindre samboer, ville mitt råd vært til Knut Nærum.

Boken er ellers et bestillingsverk fra Redd Barnas "ABC redder barna"-kampagne. Det bærer boken preg av. Ikke av redde barn, altså, men av at det er et hastebestillingsverk.