Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

"Når gjøken galer" av Robert Galbraith (J. K. Rowling)

Når gjøken galer kjøpte jeg egentlig til min søster i bursdagspresang, selv om jeg tenkte meg at hun hadde den fra før. Det er tross alt J. K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith, og min søster er svoren Harry Potter-fan. Og hun hadde den fra før, så derfor byttet vi. Jeg fikk Når gjøken galer tilbake, og hun fikk en kioskromanaktig roman kjøpt på kiosken.

Jeg har ikke lest Harry Potter-bøkene, bare sett filmene (nå får sikkert noen lyst til å dunke meg i hodet med en idiotpinne - min søster kanskje). Så jeg visste ikke hvordan Rowlings skrivestil er. Med suksessen til Harry Potter er det kanskje ikke så rart at Når gjøken galer er hypet ganske så heftig opp, og det bidro vel egentlig til at jeg ble litt skuffet. Denne boken skulle liksom være superduperhyper bra, men det er den ikke. Den er ikke magisk engang, selv om forsideestetikken spiller på det visuelle Harry Potter-universet. 

Nå mener jeg ikke at det burde vært magi med i fortellingen. Rowling har skrevet en helt plain, avfortryllet krim fra våre dager og vår verden. Og det er bra! Hovedpersonen i boken er privatdetektiven Cormoran Strike. Jeg likte Strike-karakteren bedre enn de fleste andre detektiver; han er ikke spesielt sur eller gretten, og han prøver heller ikke å hevne seg på verden med giftig tunge i enhver konversasjon. På slutten av boken, derimot, lar Rowling detektiven sin skli inn i samme rolle som nesten alle detektiver i alle slags tv-serier har: nemlig den som skal tyne gjerningsmannen mest mulig på det psykiske plan, og knekke vedkommendes selvbilde i to. Det kunne Rowling spart seg, for der ødela hun leseopplevelsen, som til da hadde vært forholdsvis god. Jeg kjenner faktisk at jeg er litt arg på henne for det.

At boken faller mot slutten, skyldes antagelig samme syken som de fleste forfattere lider av. Man bruker alt for lang tid på innledningen, og så skynder man seg veldig for å samle alle trådene på slutten av boken. Boken - og plottet - starter med at kjendismodellen Lula Landry tar selvmord ved å hoppe fra balkongen sin. Broren hennes er den eneste som betviler at det var selvmord, og oppsøker derfor Cormoran Strike og betaler ham godt for å undersøke saken nærmere. Rowling bruker goood tid på å bygge opp plottet. Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde kommet nesten til side 200 før det faktisk ble noe fart i historien. Men det skal hun ha - jeg oppdaget faktisk ikke før på nesten side 200 at jeg til da hadde lest om ingenting. Så Rowling skriver ganske godt.

Problemet med den lange opptakten (bortsett fra at jeg ble litt utålmodig rundt side 200), er hvordan hun løser problemet med at hun har skrevet for langt (boken er forresten på 487 sider). Hun lar altså Strike bli en typisk detektiv, som verbalt langer ut mot morderen og forteller vedkommende hvordan alt henger sammen, i stedet for at hun viser gjennom handling hvordan sammenhengen er. Det virker rett og slett som at hun har skrevet for langt, og ikke har noen annet valg enn å plutselig gjøre detektiven sin til en stereotypi. Grovt trekk i terningkastet for det!

Cormoran Strike har en makker, nemlig vikarsekretæren Robin. Rowling har laget et noe atypisk forhold mellom dem, og det får hun et stort pluss for! Men - Robin er litt for mye statist i fortellingen til at det egentlig føles som noe poeng å ha henne med i det hele tatt. Siden Når gjøken galer visstnok skal være første bok i en serie, håper jeg at Rowling bruker Robin-karakteren bedre i de neste bøkene.

Jeg har sett en anmeldelse på nettet et eller annet sted, som skrøt av at Rowling styrer elegant unna det groteste og makabre. Det vil jeg også skryte av. Det er overraskende lite detaljerte beskrivelser av sex og vold, og det er befriende å lese en god (men altså langt fra perfekt) bok som styrer unna slikt.

Jeg trekker en ekstra prikk på terningen på grunn av Rowlings tydelige avsmak for tykkfalne damer med øyenbryn som kunne ha dannet en rett strek hvis de ikke var nappet i midten. Det var noe som irriterte meg med boken - at Rowling så til de grader benytter seg av en sterotypisk skjønnhetsnorm i beskrivelsen av karakterene sine. Det gjør dessverre karakterene ganske endimensjonale; enten er de pene, snille og kloke eller stygge, slemme og dumme.

Det var planen å gi boken 15, men med det ekstra trekket får Når gjøken galer 14 på nerdeterningen.

"Kurtby" av Erlend Loe

En slags anmeldelse finnes her.

Boken anbefales under tvil til reflekterte religionsvitere eller lignende.

"The Myth of Continents: A Critique of Metageography" av Martin Lewis og Karen Wigen

I den første artikkelen i artikkelsamlingen som skal bli til min avhandling, skal jeg analysere kartbruk i religionslærebøker. I forbindelse med litteratursøk kom jeg over The Myth of Continents av Lewis og Wigen, og den viste seg å være midt i blinken både for analyse av kart og for analyse av metageografi i tekst.

Forfatterteamet består av én historiker og én geograf, og som den kvikke leser allerede da har skjønt, så omhandler da boken metageografiens historie. Fokuspunktet er dog Europa, og slik sett føyer forfatterne seg inn i den eurosentristiske tradisjon de kritiserer, men som de selv påpeker: skal man skrive om eurosentrisme kommer man ikke unna å skrive om Europa. Eurosentrismen burde kanskje vært nevnt i tittelen eller undertittelen, siden det er så sentralt i analysen deres - men kanskje går de i fellen å tro at det er innlysende for enhver potensiell leser at "kontinent" er noe som ble påfunnet av Europere. Dette er litt teit, i og med at deres (litt vel ambisiøse) mål er å skrive en bok som ikke bare skal være for akademikere, men for de fleste lekmenn og -kvinner. Som jeg tenkte da jeg leste dette i begynnelsen av boken: er University of Chicago Press forlaget for hvermansen? Jeg tror neppe at det er det, så Lewis og Wigen bør nok ikke bli for skuffet om ikke kunnskapen i denne boken, som ble utgitt i 1997, har nådd ut til de lavere lag av befolkningen (noe som enhver som leser aviser, ser på tv eller snakker med de lavere lag av befolkningen, vil vite ikke har skjedd).

For hva er det Lewis og Wigen vil at alle lag av befolkningen skal ta innover seg? Hovedsakelig er det at de skarpe skillelinjene mellom sivilisasjoner, som vi har lært er sylskarpe, slettens ikke er særlig skarpe, selv om de kan sies å finnes. Og at de faktisk ikke eksisterer der vi tror de gjør.

Deres utgangspunkt er myten om kontinentene. Lewis og Wigen viser først og fremst at forestillingen om Europa som et kontinent tydelig adskilt fra Asia er tull og tøys. En klar grense mellom Europa og Asia finnes hverken som naturlig fenomen eller kulturelt. Dessuten har man satt grensen her og der og hvor som helst gjennom historien, og det er storpolitikk (og snikpolitikk) som til enhver tid har avgjort hva som tilhører Europa og hva som tilhører Asia. Uralfjellene i Russland, som i dag er den vanligste "naturlige" formasjonen som liksom skiller Europa og Asia, er på ingen måte noen barriere, hverken for dyr, planter eller mennesker. Europa har blitt konstruert som en kulturell motsetning til Asia - ja, ren og skjær eurosentrisme. At Russland gikk med på å blir delt mellom to kontinenter skyldtes at tsarene ønsket at de store byene i landet skulle være Europeiske, og dermed med i det kule selskap.

Lewis og Wigen viser hvordan det samme tøyset gjelder for de andre kontinentene. Selv om det ved første øyekast på globusen ser ut som om Afrika er et løsrevet kontinent (det har jo hav rundet seg på alle kanter - forøvrig en vanlig definisjon av en kontinent), så er det faktisk ikke det. Afrika henger sammen med Eurasia, og når det gjelder både flora, fauna og menneskelig kontakt så er det mer logisk å sette et skille sør for Sahara. Men ikke engang Sahara er noen skarp grense. Det har vært kontinuerlig kontakt mellom kulturene sør for den store ørkenen, og Arabia og til og med så langt som til India. Når det gjelder Australia og Amerika var disse lenge ikke regnet som kontinenter engang, og Australia kom aller sist "inn i varmen". Lewis og Wigen argumenterer for at det eneste kontinentet som kan sies å være et kontinent, etter kriteriet om vann rundt hele seg, helt egen flora og fauna og menneskelig kultur, er Australia - men det er altså det eneste kontinentet som ikke alltid i dag engang kalles for et kontinent.

I forlengelsen av denne kritiske analysen analyseres og kritiseres også parene "Orient og oksident" og "Øst og Vest".

Men nå må man ikke forstå det slik at Lewis og Wigen er postmodernister som sier at alt er både alt og ingenting. Å nei, postmodernister er de definitivt ikke, noe de passer på å påpeke side opp og side ned og side bort og helt til det überkjedsommelige. Og jeg må innrømme at kraftig polemikk i en bok er rett og slett bare blæ. Jeg kan faktisk ikke se særlig forskjell på Lewis og Wigen og disse "postmodernistene" og "postkolonistene" som de kritiserer og tar avstand fra. Jeg syns "The Myth of Geography" føyer seg inn i rekken av postkolonial analyse av begreper og konsepter, og det er sådann en god analyse. Men Lewis og Wigen er skrekkelig redd for å bli forstått som "postmodernister", og grunnen til at de ikke er det, i følge dem selv, er at de mener at man faktisk må bruke noen begreper og konsepter for å kunne forstå og beskrive (døøh, for "postmodernister" har jo bare gått over til å lage gurglelyder i stedet for å bruke konsepter og begreper). De foreslår imidlertid å gå vekk i fra kontinentbegrepene, og i stedet for bruke regionale begreper som f.eks Sørøst-Asia. De argumenterer for at verden kan sånn noenlunde deles opp i regioner, som på den ene side minner om slik man allerede forstår regioner, men på den annen side er litt nytt. De viser på en fin måte hvordan mange regionale begreper, slik som Midtøsten, har sitt opphav i USAs militærstrategi, og i forlengelsen av dette hvordan begrepene derfor ikke gir mening innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.

Meget interessant bok, med mange fordeler og noen bakdeler. Den største bakdelen er imidlertid at alt analysematerialet fremvises i sluttnoter! Selve boken er altså som en syntese av alle funn, men hvis man lurer på hvilket belegg de har, må man altså bla frem og tilbake, frem og tilbake. Dette er dårlig gjort mot den bedagelige leser (en lesergruppe jeg befinner meg i).

Men altså, meget interessant bok, og ikke minst meget relevant i forhold til mitt prosjekt. Jeg har fått mye inspirasjon og nye analysegrep som jeg kommer til å gjøre meg mye nytte av. Nerdeterningkast: 16.

"River of Gods" av Ian McDonald vs. "Naiv Super" av Erlend Loe

Jeg er generelt sett meget skeptisk til skjønn-litteratur. Leser jeg først skjønnlitteratur er det gjerne bøker som regnes inn under genren barnebøker, slik som Donald Duck og Mummitrollet (anmeldelser av disse kommer ved en senere anledning). Grunnen til dette tror jeg er at bøker i den genren bygger opp egne universer som av nødvendighet må utelate veldig mange referanser til den virkelige verden slik den "virkelige verden" forstås av voksne. Dette antar jeg er fordi vitsen med å skrive barnebøker hadde falt vekk hvis ikke barn hadde forstått de sosiale rammene som boken blir skrevet i - men dette resulterer ofte i en befriende mangel på stereotypier som vi til daglig lever i.

På ett nivå må nødvendigvis all skjønnlitteratur inneholde stereotypier, for hvis leseren ikke kjenner igjen diskursen vil ikke leseren forstå boken. Mitt problem med skjønnlitteratur for voksne er dog at bøker av denne typen som oftest, i mine øyne, bare reproduserer stereotypier. De tilfører meg ingenting nytt, som hjernen kan jobbe med. Det er derfor jeg foretrekker faglitteratur. Faglitteratur (god sådann) tilbyr hjernen arbeid.

I et eksemplar av Norsk ukeblad jeg leste på et venteværelse her om dagen uttalte Erlend Loe i et kort intervju at "De fleste bøker er kjedelige". Det skal jeg gi Erlend Loe fullstendig rett i. Særlig når det gjelder herr Loes egne bøker - og derfor vil jeg bruke hans Naiv Super som et eksempel for å illustrere hva jeg mener. Naiv Super handler om en ung mann som er rastløs i sin tilværelse, og som til slutt får seg kjæreste. Det er alt. Den forteller meg ingenting nytt. Jeg vet fra før av at det finnes rastløse unge menn som finner seg kjæreste. Boken har absolutt ingen ting å lære meg. Den er tom. Hul. Innholdsløs. Stereotypien er rammen, og innenfor rammen finnes det ingen ting. Hjernen min får ingenting å jobbe med. Terningkast 0 (null). 0 også på antiskalaen. Den er ikke naiv. Den er ikke super. Den er 0.

River of Gods er det stikk motsatte. Min tidligere erfaring med skjønnlitteratur gjorde meg i utgangspunktet skeptisk til også denne, men siden jeg befant meg i en situasjon der legens ordre forbød meg å gjøre noe som helst fagrelatert eller noe som helst anstrengende for kroppen, grep jeg i min desperasjon etter en skjønnlitterær bok som har stått i hyllen lenge. Siden jeg notorisk skygger unna skjønnlitterære bøker som handler om religion - det er jo stereotypier om religion som er mitt spesialfelt, og som jeg får mer enn nok av i mitt akademiske arbeid - har jeg ikke tidligere turd å begynne å lese på denne boken, men dette var en desperat situasjon.

Jeg leste først bakpå boken at den skulle handle om det typiske temaet "vi får høre om mange mennesker som ikke kjenner hverandre, men som møtes til slutt og avgjør en skjebne". Jeg tenkte "sukk". Det neste jeg la merke til var at den hadde 11 blurbs, og jeg tenkte "sukk - jo flere blurbs, dess dårligere bok". Likevel begynte jeg å lese.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne boken brøt med alle mine fordommer mot skjønnlitteratur, og jeg forstod også rask hvorfor det var minimal informasjon om bokens handling på dens bakside, og at blurbsene ikke var overdrevet. River of Gods har en kompleks handling, og man må virkelig skjerpe hjernen, hukommelsen og sanser for å følge med. Det er det som gjør boken eksepsjonelt god, og som samtidig er grunnen til at man ikke kan avsløre noe særlig om handlingen på forhånd. Derfor kommer ikke jeg til å si noe særlig om handlingen i denne anmeldelsen heller. For hvis du vet om handlingen på forhånd, så tar du vekk det brilliante ved boken. River of Gods er en bok som må leses og anbefales, men ikke gjenfortelles. (For de som ønsker å lese boken anbefales det på det sterkeste å skygge unna Wikipediaartikkelen om boken og andre skriverier på nettet.)

Skal jeg tørre å avsløre genre? Det skal jeg på en måte faktisk gjøre: Man skal lese ganske langt inn i boken før man begynner å tegne seg et bilde av hvilken genre den tilhører, noe man aldri heller blir helt sikker på. Er det en kriminal? Er det en politisk thriller? Er det en kjærlighetshistorie? Er det science fiction? Er det magisk realisme? Det spiller ingen rolle - det er River of Gods.

Det er noe i meg som har lyst til å gi denne boken terningkast 20 på nerdeterningen. Det får den likevel ikke, for jeg trekker den ...

... ett poeng for til tider irrelevante og for detaljerte sexscener.

... ett poeng for en litt for hastig slutt.

Jeg er en person som ikke kan fordra irrelevant informasjon som trekkes inn kun for å krydre. For det meste klarer Ian McDonald å faktisk gjøre alle detaljene som det flommer av i boken relevante, og de seksuelle relasjonene er i seg selv faktisk relevante - men de detaljerte beskrivelsene av selve sexen er irrelevant. Jeg velger å skylde denne glippen på at forfatteren er mann, men siden det er tydelig fordomsfullt av meg, uttaler jeg meg heller om det gjennom et trekk på terningkastet.

Når det gjelder slutten føles det litt som om forfatteren har kommet til ca. side 450, og har da tenkt "pokker, denne boken blir for lang". Når forfatteren har klart å bygge opp et så detaljert og komplekst plot er det synd at slutten plutselig hopper over detaljer og blir litt for strømlinjeformet. Dette gir et nytt trekk på terningkastet.

Mens jeg fremdeles var i begynnelen av boken noterte jeg meg en ting som jeg også hadde tenkt å gi boken et trekk for. Handlingen foregår i India, og plutselig, som ut av det blå, dukket det opp stereotypien over alle stereotypier: yogien som har sittet og holdt den ene hånden i været i 30 år. Når man har lest denne stereotypien gjentatt i ca. 90 lærebøker fra perioden 1935-2010 (som jo er jobben min) begynner man å gå ganske lei, og akkurat da følte jeg en enorm skuffelse over boken. Men så, langt langt utover i boken, da jeg hadde glemt hele yogien og den hevede armen, så ble han nevnt igjen, men denne gangen på en måte som brøt hele stereotypien. Dette kan stå som et eksempel på hvordan Ian McDonald utfolder handlingen - noe som igjen gjør boken meget god.

River of Gods: terningkast 18 på nerdeterningen. Jeg har bestilt fire nye bøker av samme forfatter.

Ps. Takk til Sv. for å ha tatt diktat, siden jeg ikke får lov til å skrive på tastatur akkurat nå.