Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

The Heart of the Fiords, from afar ...

When you (that is: I), as a Norwegian, in a Colombian bookshop, looking for books in English (and finding, to your great surprise, that said bookshop, even though belonging to a university which offers foreign language education, has no books of fiction whatsoever in any other language than Spanish), come across a novel with a very familiar cover picture of red-painted wooden cabins against a backdrop of clear, glacial-blue water and snow-covered peaks, bearing the title En el corazón de los fiordos (In the heart of the fiords), you have to buy it, right?

     Even if the blurb gives you a pretty good idea that this is not the kind of book you normally read, because this is not the kind of book you normally like?

     Of course I had to.

Since buying and reading the book in question I have learnt that it belongs to a (sub)genre called landscape. Apparently, this is a label given to books that are basically typical “women’s literature” (please pronounce this term with contempt, whether reading it in your head or out loud), in an “exotic” setting. Take a bad old-fashioned, soppy and predictable love-story, place it in a setting your readers are unlikely to have any intimate knowledge of, add a bit of “local flavour”, and voilà: landscape novel. These books have titles like The butterfly isle, The white masai(ess), The gilded fan, Highland storm – you get the picture. Think Victoria Hislop or Kate Morton (note that my associations are based solely on prejudice – I have not actually read any of these books or writers). Or Sarah Lark, judging by one of Z’s latest reviews.

     Can you tell I’m slightly sceptical?

Anyways: En el corazón de los fiordos is set in Germany and Nordfjord, in 1941 and 2010. The main characters are Mari, a Norwegian farm girl who falls in love with a German soldier (1941), and Lisa, a German photographer who travels to the exotic Norwegian West in search of her roots, and finds family secrets (in abundance) and a very annoying and unfriendly (and – obviously – utterly irresistible) Norwegian horse breeder (2010). And that should be enough information to give you a pretty good idea of where the story goes.

Three reasons I shouldn’t have read this book:

1. I’m usually exquisitely bored, and sometimes severely aggravated, by love stories.

2. I think there are far too many books about WWII, and only a genuinely excellent/ original/ different story could justify publishing yet another one. Genuinely excellent/ original/ different stories are few and far apart.

3. I’m from the part of the world the story is set in – the author of the book is not.

How long did it take before En el corazón de los fiordos began to irritate me?

     I’d say within the first five pages.

Before getting to why, I’m going to say some nice things about the book (I believe I’ve imbued this review with enough passive-aggressive negativity by now to be able to do this and still leave no doubt about my general feelings towards it).

     Firstly: This book is not really that badly written …

I willingly admit to being rather snobbish about language in fiction (and non-fiction, come to think of it), and I consider reading poorly written texts bad for my mental health, as it tends to make me grumpy, impatient and generally disillusioned with humanity. This book did not provoke many major outbursts of annoyance at its language. At this point, though, I have to mention that my edition of this book is a translation of a German original …

     (4. My edition of the book is a translation)

… and that reading in Spanish is still a much slower and more unfamiliar process for me than reading in English or Norwegian. It is therefore quite possible that my opinion of the language in the book would be another if I hadn’t read it in Spanish.(1) As for the development of the story, I found the book an quick and easy read: I finished the more than 500 pages in about ten days, which is quite fast for me, reading in Spanish. The story is fast-paced, with several story-lines developing in parallel, searches for answers leading to ever new questions, and intrigues piling up.

     Secondly: The love story (stories) wasn’t bad enough (note that I’m not saying it wasn’t bad) to really get me going. Taking my general opinion of this genre into account, I believe this can be considered a (kind of) praise.

     To sum up: rarely during my reading of this book did I feel a strong need to hurl it across the room. I did, however, feel a need to give the writer (and/or editor) a solid talking-to. And this is where I (finally) get to my big problem with this book:

     It is not really the story or the writing, it’s sloppiness.

The author of the book, Christine Kabus, is introduced on the cover as a German who since childhood has been deeply fascinated by Scandinavia. She travelled to Norway as an adult, and her enthrallment with the exotic landscapes led her to study the history of the country and learn the language. I realise everyone’s not a linguist, but in this case “learn the language” is obviously an exaggeration. Which leads us back to page five (which I mentioned way back at the beginning somewhere), and the first example of how just about EVERY word or sentence of Norwegian in this book is WRONG. We’re not talking about long pieces of text, just a light sprinkling throughout (as part of the “exotic, local flavour”), but enough to get quite annoying for a Norwegian reader. The few sentences of Norwegian all have grammatical errors, words are used in decidedly odd ways, no understanding of Norwegian definite marking is evident (sometimes there’s both a Spanish and a Norwegian definite marker, e.g. “el Dalselva”, at other times there are no markers), and words have been picked randomly from Nynorsk or Bokmål.

And then, there are the names …

(And here a warning for those of you who think this review is already too long (I agree and apologise): this section of grievances will be lengthy). A few of the characters in the book have “normal” Norwegian names, such as the protagonist Mari and her brother Ole, but they represent a small minority. One or two odd or unusual names in a book is OK, even interesting, but when the vast majority of characters have ill-chosen, attention-drawing names, it just becomes distracting. This is what I mean:

1. Very rare first names: Tekla (according to SSB, there are 14 people in Norway with this name), Faste (11), Gorun (8), Enar (4).

2. Invented names (i.e. names I have never heard and which give no hits on SSB’s name pages): Finna, Bori

3. “Misplaced” names: Thorvald the dog (actually, I don't believe I will ever own a dog, but if I did, I'd consider calling him – or, even better, her – Thorvald), Bjelle the horse

4. Invented, misspelt, or foreign surnames: Eklund, Jørgensson (why, when there is another family called Karlssen?), Kjøpmann (this one had me steaming – such a surname has never, as far as I know, existed in Norwegian. I don’t care how common they are in Germany!)

5. The family farm Karlssenhof (for those interested in an extended harangue on the absurdity of this name, see below)

6. Wrong and/or inconsistent spelling of actual place names.

There are also a few other things that don’t sit quite right. For example, the mother of one of Mari’s friends has ordered a new bunad for her for Midsummer. The idea of a (second) brand new national costume for a girl of about 18 sounds strange to me – as if you just buy a new bunad every couple of years as you grow out of the old one, like any other old dress ... The cost may have gone up since the 40s, but if it’s rare to acquire a second bunad today, I doubt a lot of people had the economic means to do so during the war. Besides, “ordering” it also feels a bit anachronistic to me – does this girl not have a mother or grandmother or aunt of second-cousin-twice-removed who knows how to sew? Further, the 2010 protagonist looks down on the Oslo Fiords (sic!) as her plane lands on Gardermoen – I assume she is really longsighted, the 17th of May is supposedly called “Barnedag” (is this true? I’ve never heard it …) and though there may still have been people in 1940 who were afraid of “supernatural” intervention if they didn’t finish the Christmas baking on time, doesn’t it sound a bit odd that they feared “trolls”?

     You might say that it’s hardly surprising to find a few inaccuracies in a book written by someone who is not a native, and that I shouldn’t let it ruin the story, but I can’t help feeling greatly aggrieved at this blatant disregard for the Norwegian language, the liberties taken at the writer's will, the the obvious lack of research and editing. I sincerely though a minimum of research was involved in the writing of a historical novel, and that books where subjected to proofreading and editing before being published. It’s obvious that the author is capable of research, from how she writes about the history of both Norway and Germany during WWII (though I can’t actually vouch for the accuracy of the historical background), so why not make the minimal effort of looking up Oslo on Wikipedia to find the correct spelling of Karl Johans gate? As for Norwegian names, their frequency in different periods can easily be found on SSB’s internet pages. And how effing hard could it be to find a native Norwegian-speaker to look over a few words and sentences, especially if you’ve traveled extensively in Norway and studied the language and history – she must have a contact somewhere who could have weeded out some of the most flagrant mistakes. Most of the details that annoy and offend me in this book could so easily have been fixed, and the failure to do so, by both author and editor, is in the end what really rubs me the wrong way.

My main reason for outlining why I shouldn’t have read this book is that I feel I am perhaps being a bit unfair to it, getting caught up in all these details. I can, despite my misgivings, see how this book could be liked – by someone who loves romance, who can’t get enough of the drama of WWII stories, who is infinitely excited by intrigue and dark secrets, and who isn’t Norwegian – in short, someone who isn’t me.

Nerdydice: 6

Antidice: 11 (for Norwegians)

Postscript:

To test my hypothesis that this book could have a different impact on someone distinctly not me, I handed it over to a Colombian friend who struck me as the perfect guinea pig for the experiment. She is a native Spanish speaker, and revealed a few weeks back that she quite enjoys easy-to-read, romantic novels. Further, she worked in Norway for a year, and therefore has first-hand knowledge of what it is like to be a foreigner there.

Result: She loves it, even though the Spanish translation is apparently horrendous (some of the weirdness in, e.g. the spelling of Norwegian place names, may in other words be the translator’s fault rather than the author’s). As a non-Norwegian, she recognised the depiction of particular quirks in the Norwegian character, and loved the descriptions of the country. She also liked the story, and the way it was laid out.

I suppose I can only conclude that perceptions of a book differ, according to tastes, background and circumstances – hardly a revolutionary finding.

Note on the absurd farm name Karlssenhof:

Firstly, it’s normally “Hov”, with a V, in Norway. It may have been “hof” in Norse, but I suspect the author of getting it mixed up with German “hoff”. Go far enough back in time, and the words have the same Germanic root, but “hoff” in Middle German meant “farmstead” and the word could be used to refer to a farm worker or owner to a farm, and so, I suppose, the combination with a personal name like Karl would mean something like “Karl’s farm” (though whether or why you would have a patronymic as the first element, I have no idea). In Norwegian farm names, however, the element “hov” or “hove” refers to a place of sacrifice to the pagan gods. Farms with this element in the name can be dated to Viking or pre-Viking times, when people still believed in the old Norse gods. The first element in a name ending in “-hov” is therefore usually the name of a god, e.g. Torshov. IT IS NEVER (ever-ever) A PATRONYMIC! You’d never sacrifice to a surname, even if this kind of name had existed at the time these farms were cleared (and even if they had patronymics, I doubt there were many Karls in Migration Period Norway …).

          To sum up: I find it hard to express how infinitely stupid I think this name is.

"Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark

En gang i blandt får jeg en uimotståelig trang til å kjøpe kiosklitteratur. Eller postlitteratur, som denne boken var, siden jeg kjøpte den på Posten. Den var på tilbud og sto rett foran nesen min da jeg ventet på at Sv. skulle få utlevert en pakke. Så jeg kjøpte den og leste den.

Boken er på 718 sider med ganske liten skrift. Det tok likevel ikke så lang tid å lese den, men det skyldes vel egentlig ikke at den var en "pageturner", som en av blurbene bakpå boken påstår. Det skyldes heller at jeg er en utålmodig leser, og ikke liker å legge fra meg en uavsluttet bok.

Det som utbroderes over de 718 sidene, er historien om Helen og Gwyneira. To britiske kvinner som reiser til New Zealand på slutten av 1800-tallet, for å gifte seg med hver sin mann de aldri har møtt før. 

Helen er guvernante hos noen rikinger, og ønsker seg mann og barn - og å komme seg vekk fra sin slitsomme, yngste elev William. Siden hun allerede er godt oppe i 20-årene, ser hun en annonse i menighetsbladet som sin beste sjanse. En hederlig "gentlemanfarmer" søker etter en god kone fra England, siden det er damemangel på New Zealand. Han skriver så vidunderlig herlig at Helen faller pladask, og aner fred og ingen fare. Heldigvis for Helen trenger den lokale menigheten en anstandspike til noen (alt for) unge barnehjemsjenter som skal sendes avgårde til New Zealand for å jobbe som tjenestepiker. Dermed får Helen reisen betalt, og hun reiser avgårde med drømmende blikk i øynende og sommerfugler i magen.

Gwyneira er den yngste datteren til en annen riking, og hun er egenrådig og vilter og har bein i nesen. Alt en rikmannsdatter ikke under noen omstendighet skal ha. I og med at hun garantert ikke vil bli gift med en respektabel mann - siden hun har en slik personlighet - spiller lik så godt faren henne bort i et slag poker med en kiwi som vil ha henne gift med sin sønn. Yeah, yeah, tenker Gwyneira og drar til New Zealand.

På skipet møtes de to kvinnene og blir venner. Gwyneira oppdager at noe ikke er helt som det skal, når hennes kommende svigerfar uttaler seg i ganske stygge ordelag om Helens tilkomne. Og de bange anelser viser seg å være riktig. Helen ender opp i et voldelig ekteskap.

Gwyneira blir giftet bort til en utrolig vakker mann, men noe er ikke helt som det skal med ham heller. Det viser seg at han er mer interessert i menn enn i kvinner, og de nygifte har vanskeligheter med å få barn. Etter en stund velger Gwyneira å ta saken i egne hender. Som heste- og saueekspert (halve boken går ut på hvilke utrolige evner hun har som saueoppdretter, rytter og hundeetellerannethvanådetheter, og slike evner skal ikke en pen pike ha, selvsagt) deduserer hun seg kjapt frem til hvordan barn lages. Hun finner en mann hun liker veldig, veldig, veldig godt, og snart er saken i boks.

Resten av boken handler om forviklinger og oppveksten til Helens sønn og Gwyneiras to barn. Ting går ikke særlig bra for hverken Helen eller Gwyneira, som begge må utholde vold og prøvelser. Til slutt ender boken selvsagt noenlunde bra for de to kvinnene, men også med en tragedie (for noen andre). 

Etter dette korte resymé, er det på tide med en vurdering av boken. Som nevnt er den ingen pageturner, selv om blurben på baksiden påstår det. Jeg syns den var litt tung å lese, sælig i begynnelsen er den alt for treg. På slutten blir plutselig alt oppsummert veldig raskt, som om forfatteren skjønner at hun har beveget seg over en absolutt sideantallsgrense. Her kunne Sarah Lark fint avpasset bedre med en raskere begynnelse og en noe saktere slutt.

Det er Helens historie som åpner boken, og dermed får leseren et inntrykk av at det er hun som er hovedpersonen. Hun følges veldig dårlig opp av forfatteren. Det er merkverdig hvor lite Helen tenker tilbake og tenker over sitt valg om å gifte seg med en fremmed på andre siden av jordkloden, tatt i betraktning hvor annerledes livet hennes blir enn det hun så for seg. Det virker nesten som om forfatteren ikke liker å skrive om Helens voldelige ekteskap og forferdelige liv, slik at hun bare hopper over alt som kunne vært interessant med hennes liv. Kanskje syns forfatteren at det har vært lettere å skrive om Gwyneira, fordi rikinger rett og slett lever et mer innholdsrikt liv enn det fattigfolk gjør. Her kunne forfatter Lark brukt fantasien bedre!

Langt, langt uti boken kommer et kapittel som ser livet fra perspektivet til Gwyneiras mann. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er et godt eller dårlig grep. I nærmest hele boken er han kun en statist - en irriterendes statist som gjør livet innholdsløst for Gwyneira på et visst punkt. Plutselig å få innblikk i hans side av saken er bra, men jeg lurer på om ikke hans perspektiv burde vært mer med gjennom boken. Hans fortelling - å bli nærmest tvangsgiftet med en kvinne, være hatet av særlig sin far, og mislikt av lokalsamfunnet - kunne vært meget interessant i seg selv. Det er forresten noen logiske brister i forfatterens fremstilling av Gwyneiras mann, så man kan mistenke at forfatteren er litt grønn på områdene menn og homofili, som hun dekker over ved å fantasere frem virkeligheten. Men - de logiske bristene brukes kanskje bevisst fra forfatterens side, for å understreke et poeng. Jeg har sett de samme bristene i andre bøker som tematiserer noe av det samme (se neste bokanmeldelse).

En stor mangel med boken, er at barnehjemsjentene (jeg tror det er syv av dem) som Helen er anstand for på vei til New Zealand, også blir som statister. Vi får noen få hint om hva som skjer med dem, og i slutten av boken møter vi noen av dem igjen, og de blir en del av den aktive handlingen. Deres skjebner er så vidt forskjellige, at å høre deres historier ville beriket boken betraktelig. 

Enda en stor mangel er den slappe fremstillingen av maorier som Gwyneira og Helen møter på og interagerer med. Å skrive om koloniseringen av New Zealand på 1800-tallet, gir forfatteren en ypperlig anledning til også å fortelle maorienes historie, men dette skusles bort. Igjen er det kun statister, og etter å ha lest de 718 sidene sitter jeg ikke igjen med noe annen kunnskap om maorikulturen på 1800-tallet enn at de brukte tatoveringer og kalte timian for taiman (eller noe sånt).

På forsiden av boken er det (selvsagt) trillet en sekser på vanlig terning. Etter min mening er det tull og tøys. På Elins nerdeterning får boken maks 13 av meg. Det er ingen dårlig bok, men glitrende er den langt fra.

Beklager formateringen - som alltid jobber blogger mot meg og mine formateringsønsker.