"Balansekunst" av Rohinton Mistry

Da jeg kjøpte denne boken var jeg i tvil. Jeg likte egentlig ikke helt forsiden, eller bildet av forfatteren. Den kjentes ikke helt riktig ut i hånden heller, ikke riktig tyngde, liksom. Følelsen av materialiteten var litt feil. Men jeg hadde litt dårlig tid, og jeg orket ikke se gjennom hele butikken. Så siden den lå forholdsvis tilgjengelig og synlig, og i tillegg var på tilbud, ble det den. Sv. gikk til kassen for å betale den, og imens falt øynene på en annen bok - også med handling fra India - som så mye mer tiltalende ut. Den andre boken hadde farger på forsiden, mens Balansekunst var grå og livløs (som bildet viser, selv om min versjon av boken hadde tittelen nederst på siden). Den andre boken var også betraktelig dyrere, og jeg slo kjøpet fra meg og tenkte at jeg ikke kunne bruke så fryktelig mye penger - tatt i betraktning alle de pengene jeg allerede har brukt på bøker i løpet av sommeren.

Hjemme ble Balansekunst liggende noen dager. Jeg vegret meg litt for å begynne å lese den, for den var ikke tiltalende der den lå og så på meg. Imidlertid begynte lesetrangen å bli for stor, siden det var et par dager siden jeg var ferdig med forrige bok. Så jeg tok den opp og begynte litt motvillig å lese de første sidene.

Og vips var jeg inni handlingen. De nesten 800 siden gikk i rasende fart. Idet jeg begynte å lese, klarte jeg ikke legge den fra meg. Jeg begynte lesingen en ettermiddag, og trålte gjennom ca. halve boken. Det var tungt å lukke den om kvelden for å sove, så det endte med at jeg sto i gangen utenfor soverommet og leste ca. 100 sider til etter at Sv. hadde gått og lagt seg. Noen timer utpå formiddagen neste dag var den ferdiglest. Da var jeg til og med veldig glad i forfatterbildet, jeg syns forfatteren så veldig koselig ut der han satt med sine 70-tallsbriller, triste øyne og helskjegg. Og også bokens utseende kan bedra: Balansekunst er slett ikke en grå og kjedelig fortelling, selv om forsiden er det.

Handlingen foregår i India. Nåtiden er 1975. Fire mennesker samles i en leilighet, tre av dem pga. dårlig økonomi, den fjerde fordi han søker fred og tryggere omgivelse. Dina (parser), som leier leiligheten, er 40 og har vært enke i nesten 20 år allerede. Hun trenger sårt en inntekt, for å klare å holde på leiligheten. Hun nekter å flytte hjem til sin bror, hennes eneste, nære slektning i live, som oppdro henne på strengeste vis. Hun får kontakt med direktøren i et firma som leverer klær til Vesten, og som helst jobber med private syersker pga. den økonomiske fordelen. Dina blir rådet til å sette opp en liten, ulovlig fabrikk i leiligheten sin. Som sagt, så gjort; to skreddere blir hanket inn.

De to (hindu-)skredderne, onkel Ishvar (i 40-årene) og nevø Om (ca. 17), er urørbare. Landsbyen de kommer fra er sterkt preget av kastevold, i en så stor grad at det regnes som dagligdags at en urørbar tortureres eller voldtas. Deres kasteyrke er egentlig skinnarbeidere/skomakere, et skittent arbeid som innebærer å skjære opp selvdøde kuer og tilberede skinnet i en illeluktende prosess med garvesyre m.m. Ishvars far ville endre sine sønners skjebne, og sendte dem til en muslimsk skreddervenn i byen, som lærte dem skredderyrket. Ishvars bror vender tilbake til landsbyen når han er utlært, der han på tross av troen på ulykke hvis noen bryter ens kastes nedarvete yrke og stilling i samfunnet, blir godt mottatt av både sin egen kaste og noen andre. Etter noen år, etter at hans sønn Om er blitt såpass stor at han også er sendt til byen for å gå i skredderlære, blir imidlertid også hele hans familie utsatt for kastevold og torturert og brent. Ishvar (som hele tiden forble i byen) og Om har ingenting å vende hjem til. Etter noen år, når ferdigproduserte klær har gjort sitt inntog i byen de bor i, og dermed gjort skredderverkstedet de arbeider i arbeidsledig, drar de videre til storbyen og får heldigvis arbeid i den ulovlige knøttefabrikken til Dina.

Maneck (parser) er en ung student på ca. 17, som kommer fra fjellgionen hvor han har levd en forholdsvis lykkelig barndom. Foreldrene har bestemt at han må reise til storbyen for å få seg en utdannelse i kjøleteknikk. Maneck føler sterkt ubehag ved å skulle reise, og ikke er han noe interessert i utdannelsen foreldrene hans har valgt ut for ham heller. Han savner hele tiden fjellene, huset sitt, foreldrene, samt den lille forretningen de drev. Manecks lykkelig barndom gikk over i en konstant krangling med faren, og på ett nivå er han derfor lettet for å dra. I og med at det er 1975 og stadige unntakstilstander erklært av en korrupsjonssiktet statsminister som prøver å redde sitt eget skinn, er studentlivet alt annet enn enkelt. "Studentgrupper" terroriserer jevnlig beboerne i studenthusene, og Manecks eneste venn forsvinner sporløst etter en stund. Etter Maneck selv blir utsatt for vold, får han leie et rom hos Dina,  barndomsvenninne av hans mor.

I løpet av tiden de fire oppholder seg i samme leilighet, utvikler de seg til å bli en familie. Forfatteren beskriver levende hvordan religionsforskjeller, kastevesenet og økonomiske forskjeller kan overkommes og tette bånd kan knyttes gjennom vennskap. Historien til de fire i leiligheten er nesten som en slags kjærlighetshistorie, midt i et helvete dannet av politisk og tradisjonell vold og kamp for tilværelsen. Dessverre ender ikke boken godt. Omstendigheter utenfor deres kontroll fører til at den lille "familien" brytes fra hverandre.

Som nevnt i tidligere anmeldelser liker jeg ikke bøker som ender trist. Heldigvis er ikke slutten på Balansekunst entydig trist, Mistry viser hvordan optimisme kan bevares til og med i de mørkeste stunder. Likevel syns jeg han kunne latt boken ende litt bedre, for å la leseren sitte igjen med en litt tydeligere følelse av at det faktisk finnes noe godt i denne verden. Man mister ikke helt troen på at fru Fortuna har en eller annen slags rettferdighetssans, men det er ikke langt unna. Derimot får man et lite gryende håp til menneskeheten, men forfatteren kunne godt latt det håpet være litt større på bokens siste sider. Likevel - når jeg nå tenker tilbake på boken sitter jeg faktisk igjen med en god følelse, på tross av alle beskrivelser av vold og grusomheter. Kanskje forfatteren bare har formidlet håpet på en måte som siver inn litt saktere?

Boken anbefales, også til de som liker å bevare sin tro på menneskeheten. (Den anbefales også til de som måtte ha en romantisk og naiv forestilling om verdens godhet og at tight fit-dongeribukser kommer med en velfødd stork, men de folkene tror jeg ikke er blandt denne bloggens faste lesere).

Terningkast: 19.

"Tak over Teheran" av Mahbod Seraji

Tak over Teheran ble kjøpt samtidig med Skatten på sjørøverøya og Et riktig valg. Jeg tror jeg sto i over 15 minutter og lette og lette i havet av kioskromaner etter noe som var fornuftig lesning. Helt til slutt falt øynene på Tak over Teheran, en enslig bok av sitt slag nesten begravd av kioskromaner i nederste hylle. Så bra at jeg fant den, for Tak over Teheran er en god og lesverdigbok.

Handlingen foregår i Teheran (som den observante bloggleser kanskje allerede har gjettet), og den veksler i første halvdel av boken mellom sommeren 1973 og vinteren 1974. Det er shahen som har makten i Iran, og landet syder av undertrykt misnøye med styresmaktene. Folk lever i konstant frykt for det hemmelige politiet SAVAK, som fengsler og torturerer uten lov og dom.

17 år gamle Pasha lever ganske sorgfritt, helt til hans kamerat "Doktoren" (et kallenavn) blir fenglset av SAVAK. Pasha har tilbringer sommeren med å bli forelsket i Doktorens forlovede, Zari, og da kameraten blir arrestert tynges Pasha ned av dårlig samvittighet. Zari velger å markere sin forlovedes bortføring på en grusom måte, noe som forandrer Pashas liv. I siste halvdel av boken faller de to tidshorisontene sammen, og resten av handlingen foregår i løpet av vinteren 1974 og våren 1975.

Tak over Teheran er godt, men noe variert skrevet. Seraji er meget flink til å formidle stemningen i et undertrykt land, skyldfølelser og gode følelser. Jeg ville i utgangspunktet gi boken et 20-trill, men trekker noen prikker for enkelte, ikke fullt så gode sider ved boken. For det første er jeg noe usikker på om jeg liker hvordan forfatteren har delt handlingen inn i nærmest to episoder. I midten av boken får man det som kunne vært en slutt, men så begynner på en måte fortellingen på nytt. Man får følelsen av å lese en slags oppfølger. Samtidig er ikke dette entydig negativt, så jeg trekker en prikk under tvil. For det andre er ikke siste halvdel av boken skrevet like godt som første halvdel, det virker som på om forfatteren (som så mange andre forfattere) får hastverk og dermed går litt for fort frem. For det tredje er det en for åpen slutt. Det liker jeg ikke.

Da står jeg igjen med 17 prikker, men jeg legger til en prikk igjen fordi forfatteren gir leseren en godt uttenkt overraskelse på slutten av boken.

Terningkast: 18.

"Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss er både en dårlig og en god bok. Dårlig fordi den er ganske kjedelig, slett ikke noe stort litterært verk. God fordi den gir en interessant innsikt inn i bistandsverdenens hykleri, misforståtte idealisme og latterlige (nesten-)fiasko. Det er en bok jeg vil anbefale alle å lese, men ikke fordi den er egentlig er noe leseverdig som roman, altså.

Jeg vil ganske tidlig komme med en avsløringsalarm (spoiler alert), bare sånn at dere er forberedt.

Handlingen foregår i Bangladesh, hvor svenske Sofia har blitt ansatt som bistandsråd på Sveriges ambassade i Dhaka. Hennes mann Janne er “medfølgende” (altså hjemmeværende “frue”). På slep har de også to barn. Sofia og Janne sliter i ekteskapet (sukk, så trivielt), og håper at oppholdet i Bangladesh skal gi dem en ny start.

Samtidig som de finner seg til rette, blir den unge, bangladeshiske landsbykvinnen Mukta brent ihjel av sin ektemann og svigermor fordi hun aldri blir gravid. Hennes søstre Nazrin og Mina rømmer til Dhaka for å unngå samme skjebne. De to søstrene ender etter flere prøvelser til slutt opp i huset til Sofia og Janne, der de endelig får det gode livet de drømte om (altså å bo på hele to muggbefengte rom på taket til luksusboligen til Sofia og Janne, med en glødepære i taket, en stikkontakt i veggen og en gasskoker utenfor).

Til slutt ender det sånn noenlunde lykkelig for (nesten) alle. Sofia og Janne har masse sex (heldigvis ikke beskrevet i detalj, men dere vet - det er sånn ekteskapelig vellykkethet måles i trivielle romaner om trivielle, skandinaviske/vestlige ekteskapsproblemer). Nazrin og Mina tjener så godt at de kan sende penger til sine foreldre, slik at de ikke lenger er til skam for dem, samt at Mina blir godt gift (kjærlighetsekteskap og selvvalgt mann og alt ting).

Historien om Sofia og Janne er kjedelig, kjedelig, kjedelig (hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet en sånn historie før?). Fortellingen om Nazrin og Mina er som tatt rett ut av Slumdog Millionaire (snu opp ned på jente-gutt, og vips en “splitter ny” historie fra dei-fæle-landa-borti-der, liksom).

Men - boken bør altså leses av alle, likevel. Jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon (hun har selv jobbet med bistand og ved ambassaden i Dhaka), men om man ikke er desillusjonert nok på bistandens vegne fra før, blir man det garantert når man leser denne boken. Makan til hykleri i bistandsverden skal man nemlig antagelig ikke lete lenger etter i den virkelige verden. For, som boken viser til det fulle; det er så deilig å være rik. Uansett hvor synd man syns i sine fattigere medmennesker, uansett hvor grusomt man mener det er at kvinner dør i fabrikkollapser mens de syr tight fit-bukser til vestlige bimboer, uansett hvor likestilt man er og hvor mye man stemmer på partier som (liksom) jobber for større likhet i verden når man er hjemme - så er det så guddommelig deilig å være rik og ha tjenere på hver finger.

Thorfinn beskriver godt hvordan man, idet man kommer inn i en sosioøkonomi med store og kulturelt sementerte forskjeller blandt folk, raskt adopterer den sosioøkonomiske væremåten. Særlig hvis man kommer inn på øverste hylle med en gang. Et fellesmenneskelig trekk ved alle som har litt mer enn andre, er å rettferdiggjøre det på alle bauger og kanter - både for folk rundt en, men særlig for seg selv. Sofia sitter derfor i møter og arrangerer konferanser om hvor forferdelig folk har det i Bangladesh, samtidig som hun nekter å betale mer enn ekvivalensen til to kroner for en rickshawtur, skjeller ut sjåføren sin for den minste ting og lar barnepiken (Nazrin) bo i en muggbefengt, liten betongkloss på taket.

Det sistnevnte argumenterer hun hardnakket imot når hennes mann Janne foreslår det. Det er fire “leiligheter” i palasset deres, bygget for å huse tjenerne (slavene), men å ha noen boende der - nei, det er litt for mye for Sofia. Greit nok sover folk i kloakken i Dhaka, og det er fælt og vi-må-gjøre-noe-med-strukturene-for-sånn-kan-ikke-verden-være, men å ha disse fattige så tett oppi seg, nei, det syns bistandsråden er ekkelt. Og den fabrikken Sofia og hennes nederlandske kollega overraskelsesbesøker, der de finner blandt annet en døende kvinne (med farlig livmorinfeksjon, fordi den eneste måten å forholde seg til mensen på i 12-timersskiftene uten dopauser, er å stappe skitne filler fra fabrikkgulvet opp i vagina), den burde de jo virkelig, virkelig gjøre noe med. Men så er det bare det at den eies av deres tenniskamerat Bjarne, som de spiller tennis med på Nordic Club, så det blir med noen litt halvfrekke, tullete kommentarer under en tenniskamp.

Det Thorfinn kanskje legger mest vekt på å formidle i boken, er hvor latterlige naive vi er her oppå den skandinaviske haugen (ved siden av hvor hyklerske vi er). Det klarer hun bra. Sofia får plutselig en korrupsjonsskandale i hendene, da en grasrotorganisasjon som faktisk gjør det ganske bra og har gode resultater, har vært dumme nok til å forholde seg til den bangladeshiske virkeligheten og betalt litt under bordet her og litt under bordet der. Sverige har selvfølgelig en nulltoleranse for korrupsjon. Forfatteren synliggjør med tydelighet hvor latterlig idiotisk denne naive, godtroende nulltoleransen er. Ja, skattebetalerne skal ikke ha noe av at deres stakkarslige kroner forsvinner i lommene på en eller annen ekstremistisk ågerhai, og da får det bare være at det er sånn verden fungerer hvis man vil ha noe gjort i det hele tatt.

Boken slutter med at Sofia får reddet grasrotorganisasjonen (som har 10% svinn, i motsetning til 50% som er vanlig ellers i verden), og alle er lykkelige (bortsett fra alle de som ikke er hovedpersoner i boken, selvsagt). Slutten er ganske patetisk, og jeg må innrømme at jeg i de siste kapitlene skippet linjer her og der fordi alt var så forutsigbart og kjedelig.

Jeg la merke til at forfatteren lar to gode sjanser gå fra seg i boken. For det første reflekteres det ikke noe over hvor utrolig trivielle ekteskapsproblemene til Sofia og Janne er, sett i forhold til hva et ekteskap er for noe for lokalbefolkningen i Bangladesh. Fortellingen om Sofia og Janne fortelles med en like dyptfølende, tragisk  medlidenhet som fortellingen om Mukta som blir brent ihjel av sin mann og svigermor, og Mina som blir banket opp og voldtatt og mister all ære og respekt i lokalsamfunnet, men som likevel klarer å finne en god mann som vil gifte seg med henne. Kontrasten er kvalmende, og Thorfinn burde ha skrevet mer om den.

Den andre sjansen er en lignende kontrast. Mot slutten blir både Sofia og Mina gravide. Sistnevnte lar forfatteren bli gravid fordi hun er blitt voldtatt, og hennes stilling i samfunnet blir en betraktelig verre en hvis det att på til blir barn ut av det. Sofia blir gravid fordi hun og Janne har sex hele tiden, og så tenkte vel forfatteren at hun måtte ha et eller annet bevis på at forholdet deres ble så bra igjen. Og hvilket bevis på masse sex er vel bedre enn en graviditet? Men Sofia - som den yrkeskvinnen hun er, tar abort i Sverige fordi hun jo må ned igjen til Dhaka for å fortsette det fantastiske arbeidet hun har påbegynt (jeg antar hun da tenker på coctail parties og ambassadørmiddager og sånt, for hvilken jobb er det hun egentlig har gjort som ikke noen andre - hvem som helst andre - kunne gjort bedre?)

Min kritikk mot forfatterens innskriving av Sofias graviditet er todelt. For det første - fortellingen kunne fint klart seg uten. Det blir bare en irriterendes detalj helt mot slutten. Helt unødvendig fyll. For det andre - når Thorfinn først tar det med, burde hun igjen ha reflektert over forskjellene mellom Sofia og Mina. Mina er ugift, blitt voldtatt, har havnet lavest på rangstigen i en grusom hakkeorden, og ved å ha blitt gravid står hun i fare for å havne lavere enn lavest. Hun kan aldri flytte hjem til landsbyen og foreldrene som ugift mor, og i Dhaka vil hun kanskje ikke klare å holde seg og et barn i live i det hele tatt. Hun vurderer å oppsøke en abortklinikk, men i hennes posisjon er egentlig ikke det et alternativ heller. Mens Sofia - rikingen fra Sverige - hun vil heller gjøre karriere og være mor Teresa (i et rosa palass med tjenere, selvsagt). Sofia er jo så uunnværlig i den store sammenhengen (eller rettere sagt - palasset og tjenerne og å være på toppen av den sosiale hakkeorden er blitt uunnværlig i livet hennes). Et barn til vil sende henne og familien hjem til leiligheten i Sverige, på mammapermisjon uten en eneste tjener til å skjelle ut. Stakkars - det er ikke rart at hun tar abort. I dette perspektivet syns jeg ikke aborten til Sofia blir noe annet enn et hån av Bangladesh’s kvinner og barna de føder og oppdrar, men forfatteren glemmer helt å ta med dette perspektivet.

Selv om boken er viktig og opplysende, er det ganske tungt å lese en bok som på

Dette er 1700-tallet med mobiltelefon!

en måte bare er som en evigvarende nettdebatt om (vårt hjemlige) tiggerforbud (tungt og tungt, fru Blom - denne boken raser man gjennom på én dag). Alle argumentene er nemlig de samme, og forfatteren kunne gjerne ha flagget sitt eget ståsted litt tydeligere tidligere i boken. Det hadde gjort lesingen litt enklere. I stedet for spurte jeg meg selv “Skal jeg mislike eller like denne forfatteren?” Hun gjorde det ikke akkurat enklere ved at hun under forfatterbildet er sitert på følgende uttalelse om Bangladesh: “Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner.” Hva søren, liksom? 1700-tallet? Hva er det hun har trodd, liksom? At det ikke er Skandinavia som er anomalien, men resten av verden? For en dust, tenkte jeg da jeg leste det, og det var dessverre før jeg leste boken. Derfor var jeg ganske irritabel da jeg startet lesingen. Konklusjonen etter å ha lest boken er vel likevel at jeg kanskje liker henne. Ikke som en skriver av store litterære verk (for å gjenta meg selv), men på et mer politisk plan.

Før jeg avslutter anmeldelsen må jeg si at jeg nå har følt på kroppen den irritasjonen S. må ha følt, da hun leste landskapsromanen om Norge og karakterene med de utrolig ikke-norske, snodige navnene. I Før flommen tar oss er det nemlig snakk om en nordmann ved navn Torgil. Torgil! Jeg sjekket, og det er hele 18 personer med det navnet som første fornavn i Norge. Og greit nok, kanskje det er en statistisk mulighet for at en av dem havner hos Telenor i Dhaka, og blir elskeren til den nederlandske bistandsråden. Men om jeg ikke hadde sjekket SSB, hadde jeg aldri i livet trodd at det var et norsk navn, og dermed himlet med øynene (jo, det gjorde jeg jo likevel) og tenkt at forfatteren (opprinnelig utdannet journalist) ikke engang er i stand til å google “vanlige, norske navn” (vel, det tror jeg vel også egentlig fremdeles).

Og nå siste avsnitt i anmeldelsen: Før flommen tar oss setter altså søkelyset på

bistanden, viser hvor naivt styrt den er, hvor toskete de er de som styrer den, hvor latterlige, store forskjeller det er på bistandsarbeidere og de folkene de liksom skal hjelpe, men heller utnytter (fordi det jo egentlig er veldig fint å aldri behøve å ta oppvasken selv, og fordi de fine buksene er jo veldig fine, og fordi det sikkert er lurt å investere i næringslivet slik at skandinavere kan bygge store fabrikker og utnytte fattigfolk til å jobbe for seg). Det er en viktig bok, en bok jeg er veldig glad for er skrevet, og som jeg vil anbefale alle å lese (men ikke forvent en oppslukende fortelling). Men hva er det som er klistret utenpå eksemplaret jeg kjøpte? Jo, et klistremerke som proklamerer “[k]jøp boka og støtt Strømmestiftelsens utdanningsarbeid for kvinner i Bangladesh” med hele - ja, hold dere fast - 10 kr!!! Av bokens pris 299, skal altså hele 10 kroner gå til de kvinnene som Thorfinn beskriver i boken. Også betryggende at de “går rett til Strømmestiftelsens arbeid”. Hallo, liksom?!? Hva er det egentlig denne boken handler om? Kan de 10 kronene bli noe annet enn et hån og en dårlig spøk? De 10 kronene forlaget går glipp av, tar de raskt igjen i reklameeffekt. Selv jeg tenkte at den boken burde jeg jo virkelig kjøpe, da jeg så den i butikken med den klistrelappen på. Derfor ble det den boken, og ikke en annen jeg brukte penger på. Er forlaget her så veldig mye bedre enn Bjarne (greit nok, de bygger ikke fabrikker av papp som faller og sammen dreper hundrevis av kvinner, men jeg antar dere skjønner hvor jeg skal hen)? Neste gang skal jeg tenke meg godt om og heller gå glipp av en god bok (eller låne den på biblioteket).

Da har vi endelig kommet frem til terningkast, og jeg tror den må få to av dem.

Leseverdighet basert på litterær kvalitet: 13

Leseverdighet basert på bokens viktige samfunnsoppdrag: 20

(Beklager alle skrivefeil i anmeldelsen (og i de forrige). Jeg sitter på en knøtta-pc med dårlig internettilgang, og skal fikse feil etterhvert eller ved en senere anledning.)

"Det du ikke ser" av Katherine Webb

Til og med forsideblurben påstår (med rette)
at det er en pageturner.

Etter å ha lest én kioskroman (se forrige anmeldelse) fikk jeg en umiddelbar trang til å lese en til, selv om den første var så som så. På Rema 1000 fant jeg "Det du ikke ser" av Katherine Webb, og i likhet med forrige roman påsto baksideblurbene at også denne var en pageturner. Men denne gangen var det sant. VGs Berit Kobro har gitt den terningkast 5 (på vanlig kjipterning), men damen med navnet som rimer er faktisk ikke helt enig i den trillen - som jeg vil komme tilbake til senere.

Bokens handling foregår for det meste i 1911, men også noe i 2011. Journalisten Leah blir i 2011 kontaktet av sin ekskjæreste som jobber for Kommisjonen for krigsgraver, fordi han behøver hjelp til å etablere identiteten til et velbevart lik som er funnet. Liket har et par like godt bevarte brev på innerlommen, som ikke bare gjør jobben lettere, men også mer spennende. Brevene indikerer at noe alvorlig skjedde i 1911. Stemningen indikerer at noe også har skjedd mellom Leah og henne krigskommisjons-eks.

I 1911 blir 22-åringen Cat ansatt som tjenestejente hos pastorparet Hester og Albert. Cat har et dårlig rykte; ifølge det skal hun være alt fra datter av en neger (det er det ordet som brukes i boken, no offence) til en morderske. Noe er det med henne som skremmer husfrue Hester, og Cat selv har betydelig klaustrofobi som skaper mang et angstanfall. 

Omtrent på samme tid som Cat ankommer, blir pastoren oppslukt av teosofi og tilkaller en teosofiekspert for å vise ham dansende naturånder. Teosofieksperten har også et urovekkende drag over seg, selv om han er en flott fyr. Pastoren blir helt forgapt i ham, og Hester (som fremdeles er jomfru etter nesten ett års ekteskap) blir følelsesmessig forvist til ensomhet i sitt eget hjem. 

Etter hvert fremkommer det at ting ikke er helt som det skal være med noen eller noe som helst, og boken ender med et brutalt mord. Journalisten oppklarer det (sånn noenlunde) i 2011. 

Jeg syns denne boken var knallgod. Det hadde jeg ikke på noen måte ventet av en Rema 1000-roman. Boken er i tillegg utgitt av Bestselgerforlaget (avdeling hos Gyldendal), så det var ikke rart jeg var skeptisk da jeg kjøpte den. Men bestsegler it is! (Eller - jeg vet ikke noe om salgstallene, men det er virkelig en bra bok!) 

Det er en gnagende, underlig og foruroligende stemning gjennom hele boken, og det er det som gjør den til en pageturner. Man blir sugd inn i historien, slik at de litt over 400 sidene går unna på null komma svisj. Som leser kjente jeg meg ekstra utålmodig etter oppklaring, men ikke på en slik måte at jeg ble fristet til å hoppe i boken. Jeg leste hvert eneste ord i riktig rekkefølge. Forfatteren har klart å skape den perfekte stemning. 

Selv om boken er trist, er den så spennende at det likevel ikke forhindrer den gode leseopplevelsen. Jeg pleier ikke å like bøker som ender trist, til vanlig irriterer det meg. Denne boken, derimot, irriterte meg ikke på noen måte (bortsett fra en liten seksualitetsdetalj som forekommer like merkelig i denne boken som den forrige jeg anmeldte). Forresten ender den ikke bare trist heller. 

Som nevnt over er jeg uenig i 5'eren som VGs Berit Kobro har trillet. Hadde jeg brukt vanlig terning, ville jeg trillet en sekser. I og med at vi bruker Elins nerdeterning, får den imidlertid 19. Jeg trekker én prikk under tvil, fordi jeg syns forfatteren burde ha brukt 2011-historien litt mer. Men altså - hadde det vært vanlig terning, hadde det vært 6! 

Anbefales på det varmeste! 

Kaker for Krishna: "The Book of Eggfree Cakes"

Jeg har kjøpt meg kokebok, og skrevet litt om den her (link).

"Jern" av Torgrim Eggen

Norsk samtidslitteratur er ikke det jeg leser mest av, og når sant skal sies er det vel heller ikke min favorittsjanger. Likevel hender det at jeg kommer over anmeldelse som gir meg lyst til å lese en slik bok, og da jeg begynte å bruke biblioteket aktivt igjen for en tid tilbake benyttet jeg samtidig anledningen til å reservere disse bøkene. Dette prosjektet har både positive og negative sider. Positivt: Jeg får lest flere av de bøkene jeg kommer over og får lyst til å lese. Negativt: Det hoper seg opp biblioteksbøker på nattbordet og disse skal jo i tillegg til å leses også leveres tilbake. Dette har ført til at lesning av bøkene har fått et snev av plikt over seg og leserekkefølgen bestemmes i stor grad av hvilke bøker som må returneres først. Ikke det beste utgangspunktet for å glede seg over en bok. På torsdag slo jeg meg derfor løs og begynte på Jern uten at denne boken på noen måte var neste bok i køen. Dette viste seg å være et sjakktrekk, og jeg leste den ut i løpet av fredagskvelden. Så engasjerende var den at jeg savnet den litt da jeg gikk hjemmefra fredag morgen, samtidig som jeg gledet meg over at det var fredag siden jeg da kunne lese så mye jeg ville når jeg kom hjem. Det er tydeligvis lenge siden jeg har lest en så engasjerende bok.

Boken har tre førstepersonsfortellere - en alternativdame, en sosiolog og en narkoman - som på hvert sitt vis kommer i kontakt med den nyreligiøse bevegelsen Perennial Spirituality Center, og vi får innsikt i deres møte med bevegelsen gjennom blogginnlegg, dagboknotater, e-poster, utkast til avhandling, sms'er og refuserte romankapitler. I tillegg får vi også lese presentasjoner/foredrag gitt av bevegelsens leder og utskrift av et TV-intervju. Det fungerer - jeg blir engasjert, lever meg inn i handlingen og vil lese mer. Hvis jeg skal trekke for noe er det slutten som føles litt rask - den kunne godt ha vart/blitt strukket over et kapittel til.

Jeg har ikke faktsjekket påstandene i boken - litt fordi jeg heller ville lese og litt fordi jeg ikke synes slikt er veldig viktig når det er snakk om skjønnlitteratur. Så lenge man ikke påstår at det man skriver er sant kan man dikte så mye man vil for min del. Jeg innbiller meg at denne boken er ekstra gøy for dere med religionsvitenskaplig bakgrunn, men hvem vet - kanskje jeg kan akkurat nok slik at mer kunnskap om temaet er skadelig for lesegleden? Uansett anbefaler jeg boken og gir den en solid 19 av 20. Synes at alle skal lese den og gi tilbakemelding i kommentarfeltet.

"Brasyl" av Ian McDonald, anmeldt ved hjelp av sangen "Crazy" av Gnarls Barkley

Tidligere har jeg anmeldt to andre bøker av Ian McDonald: River of Gods og Cyberabad Days. Den første gjorde meg så opprømt at jeg sporenstreks bestilte tre bøker til av samme forfatter: Cyberabad Days, som jo er lest og anmeldt tidligere, Ares Express og Brasyl. Før jeg begynte å lese Brasyl (2007) prøvde jeg meg på Ares Express, som ifølge forfatterens Wikipediaside ble skrevet rett før River of Gods. Man skulle derfor tro at den var supergod, men jeg gav meg ganske fort med lesingen av den. Den var rett og slett teit og naiv syns jeg, men siden jeg bare har lest bittelitt i den skal jeg ikke være for påståelig. Dermed gikk jeg over på Brasyl, men med litt skeptisisme siden Ares Express hadde slått luften ut av "dette er en superforfatter som bare skriver fantastiske bøker"-ballongen.

Brasyl hadde heller ikke noen wow-faktor de første ca. 100 sidene. Bokens handling foregår i tre forskjellige tider; årene 1732, 2006 og 2032. Selv om dette kan være oppskrift for at en bok allerede tidlig manifesterer seg som spennende, syns jeg Brasyl var ganske kjedelig.  Etter nå å ha lest 2 romaner av McDonald (Cyberabad Days er en novellesamling), ser det ut til at han bruker forholdsvis lang tid på å "sette stemningen" i romanene før selve handlingen virkelig begynner å suse av gårde. Men der River of Gods plasserer leseren rett inn i et virvar av guder og andre religiløse referanser (som jeg jo liker veldig godt), er første del av Brasyl en ganske døll beskrivelse av trivielle mennesker og  deres trivielle liv. Nettopp fordi jeg syns den var treg og lite interessant la jeg den også fra meg veldig lenge (siden i høst en gang), men i forgårs skulle vi reise til Oslo og jeg trengte noe lesestoff. Siden vi skulle fly om kvelden og siden jeg prøver å overholde prinsippet om å ikke lese faglitteratur etter jobb (det går forresten ikke alltid så bra...), så trev jeg Brasyl fra hyllen i all hast. Og det var ingen dum idé. Det viste seg nemlig at ca. på det punktet jeg hadde gitt opp å lese sist gang, så begynner faktisk handlingen å få fart på seg. Første konklusjon blir da at Brasyl er en bok man må ha litt tålmodighet med.

McDonalds bøker kan man, som nevnt i tidligere anmeldelser, ikke avsløre for mye om, fordi handlingen er intrikat og stadig går i overraskende retninger. Avslører man disse gjør man boken mye mindre lesbar (tror jeg, i allefall). Derfor skal jeg anmelde den på en litt alternativ måte. Bak i boken står det nemlig spilleliste, jeg forstår det slik at forfatteren mener at dette er musikk som passer å høre på når man leser boken. Siden jeg ikke så dette før jeg hadde lest gjennom hele, aner jeg ikke noe om denne musikken og hvorvidt den passer. En sang jeg imidlertid synes passer boken meget bra er "Crazy" av Gnarls Barkley. Jeg skal derfor nå beskrive og anmelde boken ved hjelp av teksten til denne sangen (sikkert lurt å høre gjennom sangen en gang først):

I remember when, I remember, I remember when I lost my mind
There was something so pleasant about that place -
Even your emotions had an echo
In so much space

Alle tre hovedpersonene står i fare for å "loose their mind".

Noen besøker fantastiske steder man ikke trodde var mulig å besøke.

Alt i bokens verden har et type kvantefysisk ekko.

Universet spiller en stor rolle.

And when you're out there
Without care,
Yeah, I was out of touch
But it wasn't because I didn't know enough
I just knew too much

Alle de tre hovedpersonene beveger seg i farlige omgivelser,

og passer seg kanskje litt for lite.

Folk rundt dem vil miste kontakten med dem,

ikke fordi de vet for lite,

men fordi de oppdager noe de ikke burde gjort.

Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Possibly [radio version]
probably [album version]

Blir de gale?

Er de gale?

Kanskje?

Mest sannsynlig.

And I hope that you are having the time of your life
But think twice, that's my only advice

De opplever fantastiske ting og har det fantastisk.

Men må virkelig tenke seg om mange ganger.

 

Come on now, who do you, who do you, who do you, who do you think you are,
Ha ha ha bless your soul
You really think you're in control

At man tror man er noe viser seg å bli et problem.

Velsignelser og  lignende religiøse aktiviteter er fremtredende i handlingen.

Den kontrollen de tror de har over egne liv er kanskje en illusjon.

Well, I think you're crazy
I think you're crazy
I think you're crazy
Just like me.

Er det bare hovedpersonene som er gale,

eller andre også?

My heroes had the heart to lose their lives out on a limb
And all I remember is thinking, I want to be like them
Ever since I was little, ever since I was little it looked like fun
And it's no coincidence I've come
And I can die when I'm done

Noen får anledning til å være superhelt med stor fare, 

noe som virker forlokkende på dem.

Noen husker tilbake til barndommen,

forstår hvorfor de har havnet der de har havnet,

og forstår etterhvert at døden kan blir utgangen.

Maybe I'm crazy
Maybe you're crazy
Maybe we're crazy
Probably

Ja, de er kanskje gale.

Men kanskje er alle gale.

Kanskje er det en gal verden.

Mest sannsynlig, ja.

Jeg ser for meg at hvis denne boken hadde blitt filmatisert, så hadde denne sangen vært  sangen som ble spilt når filmen sluttet. 

Jeg anbefaler virkelig boken, den er som de andre bøkene til McDonald science fiction blandet med religion og magi. Jeg gir den terningkast 17, tror jeg. Den tar seg veldig opp på slutten, men er ikke like bra som River of Gods eller Cyberabad days. Eller kanskje 18, forresten.

Et tips til den som vil lese boken: bakerst i den står det en ordliste over brasilianske ord som det kan være lurt å se over før man begynner å lese.

"I skyggen av Moon-familien" av Nansook Hong

I går var vi i Tromsø sentrum og kom over to loppemarkeder. Siden det var nært stengetid var det posesalg (50 kr), og da tillater man selvsagt å gå til innkjøp av ting og tang og, ikke minst, bøker av typen "dette hadde vi aldri giddet å bruke penger på ellers". Og noen ganger gjør man også noen skup - man finner bøker man ikke trodde eksisterte i omløp. Og hurra, hurra! Denne gang fant jeg I skyggen av Moon-familien: Mitt liv i den indre kjerne av Den Forente Familie av Nansook Hong. Og det burde forresten kanskje ikke overraske meg at den fantes i omløp, for det er en klassisk skrekkhistorie fra virkeligheten, som jo alle husmødre trykker til sitt bryst (den er utgitt av "Bokklubben Virkelighetens verden").

Den Forente Familie er, for dem som ikke har hørt så mye om dem, en religiøs gruppering som oppsto i Korea, og som siden har spredd seg og har hovedkvarter i USA i dag. Den er ledet av Sun Myung Moon, den nye Messias, som har fått i oppgave fra Gud å fullføre det som Jesus aldri rakk før han ble korsfestet; å stifte den perfekte familie, med de perfekte barn, og dermed fri menneskeheten fra Evas arvesynd, som var å ha sex med Satan. De som er ytterligere interessert kan lese mer på Wikipediasiden eller besøke Den Forente Families hjemmeside.

Min gryende interesse for denne religiøse grupperingen kom med min lesning av de så mange ganger før nevnte religionslærebøker for den videregående skole. Jeg har lagt merke til at Den Forente Familie ofte dukker opp under "nyreligiøsitet", men at det aldri egentlig står noe om hva denne religiøse retningen går ut på, bortsett fra at den har en leder som er noe suspekt, og at øvrige medlemmer enten er rare eller hjernevasket (obs - jeg påberoper meg ikke å ha gjort noen form for analyse av lærebøkene på dette punktet). Mine små undersøkelser på det store nettet hadde gjort meg oppmerksom på at det fantes avhopperlitteratur, så stor var jo derfor lykken når den visstnok viktigste avhopperlitteraturboken dukket opp på et av gårsdagens loppemarkeder!

Nansook Hong er ekskonen til den nye Messias' arvtager, altså Sun Myung Moons eldste sønn. Boken er en typisk avhopperbok som ikke har noe som helst litterær verdi, og som egentlig bare handler om hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt Nansook Hong har hatt det, og hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fæle Moon-familien er. Hele boken er gjennomlest på én kveld (208 lettleste sider med gjentagelser av hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt alt er). Gangen i historien er at Nansook Hong, som er datter at to medlemmer av Den Forente Familie, blir gift med den fæle arvtageren, som både drikker, røyker, driver hor (ikke noe av dette er lov innenfor den religiøse grupperingen, noe som gjør det ekstra fælt for Nansook), får 5 barn, har fryktelige svigerforeldre (som greit nok er hakket bedre enn sin sønn, men likevel ikke så fromme som de prediker at deres tilhengere må være), og til slutt stikker av og blir skilt. I mellomtiden blir hun blant annet tvunget til å SYNGE (jepp, jeg sa synge) i familiemiddager - noe vi får se et gripende fotografi av.

Det interessante med boken er 2 ting: 1) at Nansook Hong, som jo har vært medlem av gruppen siden sin fødsel, ikke mener at hjernevask kan forklare at folk blir og forblir medlemmer (hun selv beskriver sin situasjon i det kjipe ekteskapet først og fremst som et konemishandlingsekteskap på lik linje med ikkereligiøse konemishandlingsekteskap - hun forlater sin mann og svigerfamilie, ikke sin religion), 2) at Den Forente Familie påstås å ikke ha særlig religiøs innflytelse eller særlig mange medlemmer, men at de har en enorm økonomisk innflytelse i USA (de eier hoteller, konferansesentre, aviser, platestudioer og enorm mengde "nøytrale" stiftelser), og det er når det gjelder denne innflytelsen Nansook Hong mener man kan snakke om hjernevask.

Når det gjelder terningkast befinner denne boken seg rundt 0 på både normal- og antiskalaen. Den er ikke noe særlig å lese, men ganske artig å eie. Forøvrig er den anbefalt av damebladet Glamour, som uttaler det følgende på bokens bakside: "Hongs gripende historie er en fordømmende avsløring av massesuggesjonens redsler." Vel... Ikke er den særlig gripende, ikke særlig avslørende (det er vel ganske vanlig med religiøse ledere som lager unntak for seg selv??), og den handler slettens ikke om massesuggesjon. Men det viktigste er at den anbefales av Glamour.

"Cyberabad Days" av Ian McDonald

Cyberabad Days er en novellesamling og i følge bokens front oppfølgeren til River of Gods (hm... ser at det ikke står på bildet jeg har lagt ved her, men det står i hvert fall på min bok). Siden det er en novellesamling er det enklere å gi et lite resymé av denne bokens handling(er) enn av River of Gods', so here it goes, forhåpentligvis uten å avsløre hverken for lite eller for mye (alle novellene finner sted i India):

"Sanjeev and Robotwallah", bokens første novelle, handler om en ung gutt som blir meget fascinert både av krigsroboter (droner) og av de unge, slaurete mennene som styrer disse robotene. Jeg har på følelsen at forfatteren med denne korte historien gir uttrykk for kritikk av dagens (først og fremst amerikanske?) praksis med krigsføring ved hjelp av dronefly. Denne novellen syns jeg er litt kjedelig, men helt ok. Som autonom enhet gir jeg denne novellen delterningkast 9.

"Kyle meets the river" er omtrent like lang som den første novellen (ca. 20 sider) og handler også om en ung gutt. Denne gang er imidlertid gutten amerikansk og sønn av sin amerikanske far som er med på "å bygge landet" i India. Dette er en ganske god fortelling, syns jeg, om hvordan det er å vokse opp som barn av en diplomat/misjonær/hjelpearbeider (akkurat hva Kyles far er forblir litt usikkert, mest sannsynlig det første eller en annen type statsmann) i et fremmed land, hvor man kun får oppholde seg innenfor et strengt bevokted koloniområde, uten mulighet til å egentlig få oppleve landet man bor i. Delterningkast: 14.

"The Dust Assasin" er en fortelling som er ganske så Romeo og Juliesque. Hovedpersonen får vite av sin far - en av byens to store vannmagnater med et nedarvet hat ovenfor den andre - at hun er et hemmelig våpen, men ikke på hvilken måte. Den dagen hun oppdager det, ønsker hun kanskje at hun ikke var det. Denne novellen har et mye større fortellingspotensial enn den lille plassen forfatteren har latt fortellingen utfolde seg på. Jeg tror forfatteren fint kunne klart å lage en god roman ut av denne novellen, så jeg er litt skuffet over det uutnyttede potensialet. Ja til remake av denne novellen! Delterningkast: 14.

"An Eligible Boy" handler om en ung mann som - i likhet med mange andre unge menn i en nasjon der diverse prøverørsteknologi koblet med tradisjonell verdsettelse av gutter har ført til fire ganger så mange gifteklare menn som kvinner - har problemer med å finne seg en kone. En helt ok fortelling. Delterningkast: 12.

"The Little Goddess" er en fortelling om livet til en kvinne som, fra hun var fem til hun var tolv, levde som en gudinneinkarnasjon i et tempel. Den første delen av historien omhandler denne tiden, og det er en ganske god beskrivelse av hvordan det er å leve som Kali på jorden (jeg er ikke 100% sikker på om det er Kali, men etter alle de blodige beskrivelsene og etter det jeg husker fra Jacobsens offerforelesning om ofringer til Kali, tillater jeg meg å anta det uten å sjekke det noe videre.) Den andre delen av historien omhandler kvinnens liv etter denne perioden. Denne delen er også artig, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg om hva jeg synes om vendingen historien til slutt tar. Delterningkast: 15.

"The Djinn's Wife" er historien om kvinnen som gifter seg med en kunstig intelligens. Hadde hun giftet seg med et menneske, hadde denne historien vært ganske triviell, men forfatterens fantasi når det gjelder kunstig intelligens gjør dette til en spennende fortelling! Delterningkast: 16.

"Vishnu at the Cat Circus" er bokens siste og, med sine ca 100 sider, lengste novelle. Hovedpersonen i denne fortellingen er en mann av den nye typen brahminkaste: genetisk designet for å være superpen, superintelligent, motstandsdyktig mot alle typer sykdommer, og med en dobbelt så lang levetid som vanlige mennesker. Dette betyr imidlertid at de fysisk, men ikke mentalt, eldes halvparten så fort. Fortellingen tar utgangspunkt i hovedpersonens opplevelser av å være en slik brahmin i et India som teknologisk utvikler seg forbi ham. Delterningkast: 17.

Som nevnt oppgis det at Cyberabad Days er en oppfølger til River of Gods. Det var ikke før jeg kom til den siste novellen at jeg skjønte at den faktisk er det. Jeg tenkte lenge at begrepet oppfølger var litt feil, da jeg oppfattet de første novellene som å være helt uavhengige enheter som riktignok foregikk i samme univers som River of Gods, men som hverken var en fortsettelse av den eller av hverandre. Som dere ser av mine delterningkast var først min begeistring forholdsvis laber, og siden det ligger en liten skadefryd i å se en forfatter gjøre det dårligere enn forrige gang, var det faktisk med en liten irritasjon jeg måtte fastslå, etter å ha lest boken helt ferdig, at "Han har klart det igjen!" Det forfatteren gjør, som jeg som leser ikke merket før det gikk opp for meg i slutten av boken, er å lage en kronologi som begynner litt før tidspunktet for handlingen i River of Gods, og som slutter en stund etter. Denne kronologien følges ad av en introduksjon av begreper og konsepter som gjør novellene til et helhetlig narrativ. Det er kun ved å ha lest novellene i den rekkefølgen de står i boken at man kan forstå handlingen i dem (jeg vil gjøre de som eventuelt vil lese denne boken oppmerksom på at de må lese River of Gods først, ellers vil man ikke forstå noen ting). Man gjenkjenner og følger elementene i fortellingene nettopp fordi man har blitt introdusert til det i de foregående fortellingene - dette selv om man som leser ikke skjønner det selv, før etter en stund. Det er kun den siste novellen som refererer eksplisitt til handlingen i River of Gods, men det vil neppe holde å lese bare denne siste som en oppfølger. Og derfor har fronten på min bok helt rett; Cyberabad Days er i sin helhet en oppfølger til River of Gods.

Når det gjelder terningkast for hele boken så kan den ikke få like mye som sin forgjenger, for på tross av den genialiteten som ligger i narrativets sammensetning, så gjelder den kritikken (eller manglende prikker) jeg har gitt hver novelle. Men siden den generelt blir bedre mot slutten, vil jeg strekke meg til terningkast 16.

Takk til Sv. for å ha tatt diktat (gjelder de foregående anmeldelsene mine også)!

"Lost Horizon" av James Hilton

Denne boken kjøpte jeg for et par år siden fordi det er Boken med stor B som visstnok sparket igang Vestens store fascinasjon for Tibet. Det store internettet flommer over av sider om boken og de senere filmatiseringer, og den har til og med egen fanklubb. Ikke besøk disse sider, for dette er en god bok! Og som kjent: gode bøker bør man lese før man leser noe særlig om dem.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, men vil fortelle at den handler om selveste Shangri-La! For alle som har digget Barks og Don Rosas fortellinger om Tralla La, er Lost Horizon et must. Jeg vil også fortelle hvor overrasket jeg ble over den litterære kvaliteten på boken! Første gang utgitt i 1933 forventet jeg at den var i stilen ala Lajla og Anna og kongen av Siam. Jeg hadde sant å si pusset antiterningen på forhånd, men kommer ikke til å bruke den i det hele tatt!

Selvsagt er denne boken, som alle bøker, barn av sin tid. Helten i fortellingen fremstår som 30-tallets typiske helt: god i alt, både fysisk og mentalt, og på en og samme tid både kritisk til og en forkjemper for det britiske imperiet. For å sitere prologen: "Our civilisation doesn't often breed people like that nowadays." De som har sett filmen Lawrence of Arabia vil gjenkjenne heltetypen ganske raskt. I tillegg er det underliggende prinsippet i boken at alle gode ting peker mot vest, og at de gode tingene som måtte finnes i øst trenger vestlig "finpuss" (selvfølgelig).

For 1930-tallets lesere antar jeg at boken må ha forekommet dem like spennende som den tidligere anmeldte River of Gods forekom meg. I dag gjør den teknologiske utviklingen siden 30-tallet at ikke alt i boken har en like høy wow-faktor som det en gang sikkert har hatt. Dette gjør imidlertid ikke boken mindre leseverdig.

Til slutt en liten advarsel: Prologen er dritkjedelig, men et nødvendig onde som må gjennomleses. Jeg har en gang tidligere begynt å lese på boken, og ga da opp på andre side av ren kjedsomhet. Men fortvil ikke - med en gang man har kjempet seg gjennom prologen åpenbarer det seg en riktig god fortelling som varer til siste slutt!

Noe jeg også er litt skuffet over, men som ikke gir trekk på terningen, er at den utgaven jeg gikk til innkjøp av har den kjipeste forsiden som er å oppdrive til denne boken. Bildene jeg legger ved her har jeg funnet på internett, og de er alle mye fjongere.

Terningkast: 17!

"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese

Denne boken har blitt anbefalt meg av både H. og E., men enda viktigere; den anbefales også av Kari Bremnes (på bokens bakside)! Siden den sto i hyllen (jeg tror jeg egentlig låner den av min søster som fikk den av meg etter anbefaling av H. for noen år siden) var den jo enkel å få tak i, så derfor har jeg nu lest den helt ferdig.

I en kommentar til min forrige anmeldelse bemerket H. at en av tingene som begeistret henne med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var forfatterens måte å bygge setninger på. Dette er en av sidene ved boken jeg også liker. Det andre jeg liker ved boken er at det er en god beskrivelse av hvordan det man leser kan fange en på en slik dyptgripende måte at man gjør narrativet til sitt eget og begynner å leve ut plotet i sitt eget liv.

Fortellingen har tre jeg-personer: en bibliotekar ved Vatikanet, en landsbyforteller og en kunstmaler. Bibliotekarens fortelling foregår i 1989 (boken er gitt ut i 1990). De to andres ca på 1400-tallet. Landsbyfortelleren og kunstnerens historie, som er sammenvevd, leses av bibliotekaren og presenteres for bokens lesere slik det har fremstått i de såkalte aktstykkene som bibliotekaren leser. Siden flere av dem som leser denne bloggen allerede har lest boken, og i tilfelle noen ikke har lest den, skal jeg ikke utbrodere handlingen noe videre, bortsett fra å konstatere at den er tydelig bygget over en evangelisk lest.

Den veldig store begeistring vekker dessverre ikke boken hos meg. Hovedårsaken til det er ikke handlingen eller plotet, men måten forfatteren velger å presentere handlingen på. Meg bekjent er ikke aktstykker fra 1400-tallet det samme som en moderne dagbok, og ukritisk klipp-og-lim mellom århundreder irriterer meg alltid. Så i mine øyne hadde boken vært bedre hvis byfortellerens og kunstmalerens historie ikke var skrevet i dagboksform, men heller beskrevet i tredjeperson. For jeg synes plotet er bra, så det hadde fortjent en bedre fremstilling.

Jeg ser heller ikke poenget i Vatikanets bortgjemming av de såkalte aktstykkene i etterkant av bibliotekarens utleving av historiene han leser. Jeg tror akkurat dette momentet i boken er det som tidligere har fått meg til å stoppe lesingen allerede i 1. kapittel, for jeg har prøvd meg på denne boken før. Når jeg tidligere har begynt å lese denne boken, er det følgende avsnitt som har fått meg til å stoppe:

"Det er ikke så overraskende. Allerede under rettssaken benektet Vatikanet ethvert kjennskap til dem. Under ed forklarte kardinalen at hverken han eller noen andre i biblioteket noensinne hadde sett eller hørt om de skriftene jeg forlangte fremlagt, og som jeg forsikret ville være av største interesse i saken."

Dette er litt for "Da Vinci kodesque" for min smak. Og etter å har lest boken helt ferdig synes jeg at denne konspirasjonen er uvesentlig for fortellingen, og dermed ødeleggende.

Jeg gir Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede terningkast 14 av 20. Mesteparten av de manglende prikkene trekkes på grunn av den skjemmende dagbokanakronismen. Boken anbefales for dem som allerede har den i hyllen eller kan låne den, men den er ikke noe "løp og kjøp". Forresten får den pluss for pent omslag.