"Voldssamfunnets undergang" av Erling Sandmo

Jeg må alltid lese og jeg leser kjapt. Så etter at jeg hadde trålt gjennom bok etter bok etter bok etter bok på samme tid som min bedre halvdel hadde klart å komme seg gjennom 25 sider (og det er ikke tull engang), ble jeg av samme halvdel spurt om jeg ikke kunne lese en bok for ham. Skjønnlitteratur er vel og bra, men det er nå engang faglitteratur som er jobben vår. Boken den nevnte halvdel gjerne skulle ha lest samtidig som han leste den han holdt på å lese, var Voldssamfunnets undergang av historiker Erling Sandmo (1999). Ikke er jeg spesielt glad i vold og ikke blir jeg spesielt inspirert av hvite forsider med blå stripe, men som pliktskyldig frue la jeg skjønnlitteraturen straks til side og begynte å lese.

I motsetning til min flåsete åpning av denne anmeldelsen, er Voldssamfunnets undergang på ingen måte en flåsete bok. Opprinnelig Sandmos doktorgradsavhandling, er den grundig, nøyaktig og overbevisende. Originaltittelen på avhandlingen er Slagsbrødre: en studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet, og kildematerialet er tingbøker (rettsprotokoller) fra 1600-tallet. Sandmo søker å vise hvordan "vold" vokste frem som konsept under 1600-tallet. Med en innledende beskrivelse av hvordan det i dag er uhyre vanskelig (umulig?) å definere hva vold er, argumenterer han for nytten av å diskursanalysere "vold" som kulturell konstruksjon. Hva vold er, kan ikke tas for gitt i vårt samfunn, og da kan det i hvert fall ikke tas for gitt når man skriver 1600-tallshistorie. 

Sandmo understreker flere ganger at å analysere vold som kulturell konstruksjon, ikke er det samme som å benekte at fysiske handlinger som forårsaker smerte, sår og skade var til stede under 1600-tallet. Imidlertid ble de ulike fysiske handlingene kategorisert annerledes enn slik vi kategoriserer dem i dag.

Når Sandmo velger ut rettssaker å innlemme i analysen, tar han likevel av pragmatiske hensyn utgangspunkt i det vi i dag vil gjennkjenne som vold: drap, slåsskamper, husvold m.m. Allerede her gjør Sandmo et interessant funn - det som vi i dag ville gruppert sammen under overskriften "vold", adresseres i ulike og adskilte deler av lovverket, ikke sammen.

Han åpner analysen ved å se på æresbegrepet. Selv om æresbegrepet også er vanskelig å definere, hevder Sandmo at æren, eller ryktet, var det viktigste 1600-tallsmennesket hadde. Sannhet var iboende enkeltindividet, basert på dets egenskaper, og hvilke egenskaper individet hadde ble avgjort av ryktet. Hadde du et godt rykte, talte du sant. Derfor bugner det av rettssaker om ærekrenkelser på 1600-tallet. Å bli anklaget for å være som en hund eller å være en katteflåer, var alvorlig fordi disse egenskapene viste til en personlighet som ikke kunne tale sant. En grovere anklage var å bli kalt tyv - fordi tyven i seg selv alltid var æreløs. Å få avkreftet slike påstander var derfor avgjørende for å kunne beholde sin troverdighet og dermed plass i lokalsamfunnet.

Ryktet var ikke bare verbalt, og ærbarheten var ikke bare en indre egenskap - i 1600-tallssamfunnet var det også visuelt: "[K]roppsstraffene, som tradisjonelt har vært oppfattet som særlig inhumane og grusomme, må sees i lys av myndighetenes ønske om å tegnsette hele samfunnet. Disse straffemetodene inngår i et større symbolsk univers, en diskurs, og må sees som betegnelser på linje med andre. Det som binder de straffebestemmelsene jeg skal presentere sammen med de lovene jeg allerede har sitert, er at de viser hvordan myndighetene forsøkte å visualisere en samfunnsorden gjennom å sette bestemte tegn på samfunnsmedlemmene. En som hørte hjemme i denne kulturen, ville kunne 'lese' en rekke av sine medmennesker som punkter i en større, bakenforliggende helhet" (s. 154).

Din ære ble altså, gjennom lovsystemet, tegnet inn på kroppen gjennom kroppsstraffer. Hvis du svor falskt, ble du dømt til å miste to fingre, slik at det ble fysisk umulig å noengang kunne sverge på utsagn igjen. At du var en løgner, skulle synes for alle. Din egenskap som løgner ble offentliggjort gjennom din egen kropp. Denne måten å tegnsette samfunnet på, var grunnet i at tegn og tegnets innhold var det samme. Symboler er ikke arbitrære i denne mentaliteten. Derfor var det viktig at kun myndighetene kunne avmerke egenskaper på befolkningens kropper. Dermed ble skadehandlinger som forvoldet synlig skade på andre, straffet hardere enn de som ikke gjorde det. Sandmo viser blant annet til at hugg mot hodet ble straffet mildere enn hugg mot hånden, fordi - som notert i tingboken - håret kan skjule skaden. Under denne forståelsen av tegnbetydningens konstans, er det skambelagt å ha synlige skader.

Kroppsstraffene opphørte med skriftkulturens inntog, og ble borte i løpet av 1700-tallet: "Med oppløsningen av identiteten mellom tegn og betegnet var også grunnlaget for myndighetenes gamle skriftmonopol. Lemlestelsesstraffene forsvinner" (s. 160).

Kroppsstraffer til tross - Sandmo argumenterer at for 1600-tallsmennesket var ikke "vold" et truende fenomen. Hans gjennomgang av rettssaker viser at rettssystemet ble brukt til å oppnå fred og forsoning. Å avslutte konflikter var rettens fremste oppgave i lokalsamfunnet, selv om den sentrale lovgivningen intenderte annerledes. Forskjellen mellom lokalrett og sentral lovgivning kan illustreres slik:

A. Lokalsamfunn - Intensjon/forsoning - Løsing av konflikt

B. Sentralmakt - Handling - Opprettholdelse av konflikt

A: For lokalsamfunnet var det å løse konflikter avgjørende, for å opprettholde samfunnsbalansen. Derfor var intensjonen bak de fysiske handlingene viktigere enn de fysiske handlingene i seg selv. Enighet og forsoning mellom de involverte likeså. Sandmo hevder at 1600-tallskulturen har vært åpen for vennskapelige slåsskamper, der enighet i forkant mellom partene om å slåss var viktigere for rettens avgjørelse enn selve handlingene - så fremt handlingene under slåsskampen sto i forhold til det man hadde blitt enige om. At én grep til våpen, forrykket balansen mellom partene. Der det ikke var enighet på forhånd, var forsoning etterpå en av lokalrettens viktigste funksjoner. Man henvendte seg til retten for hjelp til å løse konflikt, ved at angrepsmann skulle betale og gjøre opp for seg, og komme til enighet om fremtidig vennskap med sitt offer. Også om denne enigheten ble oppnådd utenfor rettslokalet, tok retten hensyn til den i sin avgjørelse. Sandmo siterer en sak der den ene parten dør etter en slåsskamp, og den andre parten drar hjem til ham på dødsleiet og får tilgivelse og blir forsonet. I den etterfølgende rettssaken er denne forsoningen grunnlaget for at den anklagede ikke straffes. Der harmonien er stadfestet, opprettholdt eller nyopprettet, er straff unødvendig.

Andre historikere har kalt Norge på 1600-tallet for et "voldssamfunn". Basert på sine kilder hevder Sandmo det motsatte: "Så er dag også denne perioden blitt kalt 'fryktens århundrer'. For min egen del tror jeg verken at det er sannsynlig - og kanskje ikke engang mulig - at hele århundrer skulle være preget av en slik stor frykt, eller at volden lokalt bidro til en slik angstkultur. Volden var ikke massivt nærværende som fenomen eller allment kulturtrekk, og de handlingene vi i dag ville tolke som vold, var ikke i sin alminnelighet knyttet til fiendeskap. Tvert imot: mange av de rettssakene jeg har sett på, der mange er utslag av eksesser og uhell, avdekker tette og nære bånd mellom mennesker som kjente hverandre godt og var venner mer enn fiender. Slike bånd var ofte ekskluderende og alltid gjennomtrukket av maktforhold, men de var der. Og jeg tror samholdet var en langt viktigere del av 1600-tallets kultur enn uvennskap og voldelighet" (s. 248).

B: Idet sorenskriverne - statens menn - fikk mer å si på tinget, ble den sentrale lovgiviningen viktigere enn lokalsamfunnets behov. Andre historikere har pekt på nedgang i antall voldssaker utover på 1600-tallet, og tolket dette dithen at samfunnet gikk fra å være voldelig til å bli mindre voldelig. Sandmo mener det på en måte er det omvendte som skjer. Når lovgivningen, som fokuserte på handlingene og ikke på intensjon og forsoning, fikk en sterkere plass, mistet rettsystemet sin funksjon som pådriver for harmoni og vennskap. Dermed var det ikke lenger det samme grunnlaget for å benytte rettssystemet i like stor grad som tidligere. Med sorenskriverne større makt, ble rettsaker nå en stadfestelse av fiendeskap og konflikt, ikke en løsing av dem. Ileggelse av straff bekrefter at det er en konflikt mellom offer og gjerningsmann, og at den konflikten er der fremdeles så lenge straffen er gjeldende.

Sandmos hevdelse tatt i betraktning, fremstår tittelen på boken litt merkelig. Å kalle den Voldssamfunnets undergang er egnet til å forvirre leseren. For hvilken undergang er det Sandmo sikter til, hvis ikke 1600-tallet var et "voldssamfunn"? Jeg velger å tolke ham dit hen at det er hypotesene om at Norge på denne tiden var et voldssamfunn, som står for fall.

Sandmo mener selvsagt ikke at det på 1600-tallet (og da særlig begynnelsen av det) bare var fred og fordragelighet, men prinsippet om lokalsamfunnets harmoni sto sterkt. Denne harmonien var imidlertid først og fremst forbeholdt den frie, norske bonden: "Menns rettslige vern mot vold ble etter hvert - men unntak av tjenestefolk, omstreifere og andre som ikke var ferdig etablert lokalt - absolutt. Kvinner og barn hadde ikke på langt nær noen tilsvarende beskyttelse. Men en spissformulering kan jeg si at dette er det rettslige aspektet ved konstruksjonen av den frie, norske bonden som alle tings må, omgitt av ubeskyttede andre som ikke kunne verge seg mot ham" (s. 226). Det særlig interessante med dette er at Sandmo i sine kilder finner at den frie, norske bonden allerede er en 1600-tallskonstruksjon, ikke en 1800-tallskonstruksjon som vi vanlige dødelige gjerne ser for oss.

Til slutt bør det nevnes - siden jeg jo leste boken på vegne av den jeg leste boken på vegne av - at selv om sakene Sandmo har i kildematerialet sitt ikke er trolldomssaker, kan de likevel være det. Det var en forestilling på denne tiden at man kunne ta kraften fra trollfolk ved å få dem til å blø, og derfor kan det blandt anklager om hugg og slag skjule seg frykt for at offeret var trollkar/-kvinne.

...

Sandmos bok er meget interessant og lesverdig. At sitater fra kildene ikke er oversatt til dagens norsk, gjør boken litt tung å lese, men jeg løste problemet med å bare hoppe over de fleste av dem. Det gjør ingenting for flyten i lesingen, for Sandmo beskriver alltid i teksten etterpå hva som er poenget i sitatene. Noe annet som gjorde lesingen tung, var den eviglange og teoritunge innledningen. Teorien er interessant nok i seg selv, men når man har lest det så mange steder før, blir det repetitivt og kjedelig. Over en tredjedel av boken er innledning, og selv om avhandlingen krever lang innledning, er jeg usikker på om ikke boken kunne hatt godt av en litt kortere en.

Voldssamfunnets undergang har gitt meg et innblikk i norsk rettshistorie som jeg (nesten) ikke kunne noe om fra før, og gjennom det har jeg også fått et større perspektiv på min egen samtid. Etter å ha lest flere skjønnlitterære bøker i sommer der vold har vært tematisert, er det ekstra interessant å lese en fagbok om vold.

Nerdeterningkast: 18 (de to manglende prikkene trekkes pga. den kjedelige innledningen).

"På vegne av venner" av Kristopher Schau

Dette er en tynn flis av en bok, i underkant av 100 sider, skrevet som en slags dagbok. Forfatteren har hatt som prosjekt å delta i begravelser som blir tatt hånd om av det offentlige - gjenkjennelige i avisenes dødsanonser ved signaturen "På vegne av venner". Bakgrunnen for prosjektet er å finne ut mer om hvordan det kan ha seg at noen kan begraves uten pårørende som tar et et siste farvel, og derfor går han ikke i begravelser dersom fler enn 2 andre møter opp. Gjennom forfatteren får vi oppleve alt fra en begravelse med kun orgelmusikk, via en hvor presten forsover seg, til en prest som virkelig har anstrengt seg for å lage en fin preken selv om det ikke kommer noen for å høre på. Man får et kort innblikk i hvordan en bisettelse/begravelse foregår for dem som ikke har noen nære, bare bekjente, og jeg forstår bedre hvorfor noen blir veldig opptatt av å møte opp når de ser dødsanonsen til noen de kjenner perifert - det er tross alt sjelden oppmøte i/oppmerksomhet ved en begravelse ikke settes pris på.

Gjennom dagbokstilen kommer man nær følelsene og tankene til forfatteren, og han viser en mer seriøs siden enn man er vant til. Dette er en kort liten bok til ettertanke, om livet, døden og sånn. Og underlig nok blir jeg mindre opptatt av at det skal komme noen i min egen begravelse samtidig som jeg synes at de avdøde vi får "møte" hadde fortjent større oppmøte. Kanskje det er som med bekymring; man er mer bekymret for at det skal skje noe med dem man er glad i enn man er for seg selv - selv skal man jo alltids klare seg.

Jeg gir boken terningkast 18. Les den.

"The Myth of Continents: A Critique of Metageography" av Martin Lewis og Karen Wigen

I den første artikkelen i artikkelsamlingen som skal bli til min avhandling, skal jeg analysere kartbruk i religionslærebøker. I forbindelse med litteratursøk kom jeg over The Myth of Continents av Lewis og Wigen, og den viste seg å være midt i blinken både for analyse av kart og for analyse av metageografi i tekst.

Forfatterteamet består av én historiker og én geograf, og som den kvikke leser allerede da har skjønt, så omhandler da boken metageografiens historie. Fokuspunktet er dog Europa, og slik sett føyer forfatterne seg inn i den eurosentristiske tradisjon de kritiserer, men som de selv påpeker: skal man skrive om eurosentrisme kommer man ikke unna å skrive om Europa. Eurosentrismen burde kanskje vært nevnt i tittelen eller undertittelen, siden det er så sentralt i analysen deres - men kanskje går de i fellen å tro at det er innlysende for enhver potensiell leser at "kontinent" er noe som ble påfunnet av Europere. Dette er litt teit, i og med at deres (litt vel ambisiøse) mål er å skrive en bok som ikke bare skal være for akademikere, men for de fleste lekmenn og -kvinner. Som jeg tenkte da jeg leste dette i begynnelsen av boken: er University of Chicago Press forlaget for hvermansen? Jeg tror neppe at det er det, så Lewis og Wigen bør nok ikke bli for skuffet om ikke kunnskapen i denne boken, som ble utgitt i 1997, har nådd ut til de lavere lag av befolkningen (noe som enhver som leser aviser, ser på tv eller snakker med de lavere lag av befolkningen, vil vite ikke har skjedd).

For hva er det Lewis og Wigen vil at alle lag av befolkningen skal ta innover seg? Hovedsakelig er det at de skarpe skillelinjene mellom sivilisasjoner, som vi har lært er sylskarpe, slettens ikke er særlig skarpe, selv om de kan sies å finnes. Og at de faktisk ikke eksisterer der vi tror de gjør.

Deres utgangspunkt er myten om kontinentene. Lewis og Wigen viser først og fremst at forestillingen om Europa som et kontinent tydelig adskilt fra Asia er tull og tøys. En klar grense mellom Europa og Asia finnes hverken som naturlig fenomen eller kulturelt. Dessuten har man satt grensen her og der og hvor som helst gjennom historien, og det er storpolitikk (og snikpolitikk) som til enhver tid har avgjort hva som tilhører Europa og hva som tilhører Asia. Uralfjellene i Russland, som i dag er den vanligste "naturlige" formasjonen som liksom skiller Europa og Asia, er på ingen måte noen barriere, hverken for dyr, planter eller mennesker. Europa har blitt konstruert som en kulturell motsetning til Asia - ja, ren og skjær eurosentrisme. At Russland gikk med på å blir delt mellom to kontinenter skyldtes at tsarene ønsket at de store byene i landet skulle være Europeiske, og dermed med i det kule selskap.

Lewis og Wigen viser hvordan det samme tøyset gjelder for de andre kontinentene. Selv om det ved første øyekast på globusen ser ut som om Afrika er et løsrevet kontinent (det har jo hav rundet seg på alle kanter - forøvrig en vanlig definisjon av en kontinent), så er det faktisk ikke det. Afrika henger sammen med Eurasia, og når det gjelder både flora, fauna og menneskelig kontakt så er det mer logisk å sette et skille sør for Sahara. Men ikke engang Sahara er noen skarp grense. Det har vært kontinuerlig kontakt mellom kulturene sør for den store ørkenen, og Arabia og til og med så langt som til India. Når det gjelder Australia og Amerika var disse lenge ikke regnet som kontinenter engang, og Australia kom aller sist "inn i varmen". Lewis og Wigen argumenterer for at det eneste kontinentet som kan sies å være et kontinent, etter kriteriet om vann rundt hele seg, helt egen flora og fauna og menneskelig kultur, er Australia - men det er altså det eneste kontinentet som ikke alltid i dag engang kalles for et kontinent.

I forlengelsen av denne kritiske analysen analyseres og kritiseres også parene "Orient og oksident" og "Øst og Vest".

Men nå må man ikke forstå det slik at Lewis og Wigen er postmodernister som sier at alt er både alt og ingenting. Å nei, postmodernister er de definitivt ikke, noe de passer på å påpeke side opp og side ned og side bort og helt til det überkjedsommelige. Og jeg må innrømme at kraftig polemikk i en bok er rett og slett bare blæ. Jeg kan faktisk ikke se særlig forskjell på Lewis og Wigen og disse "postmodernistene" og "postkolonistene" som de kritiserer og tar avstand fra. Jeg syns "The Myth of Geography" føyer seg inn i rekken av postkolonial analyse av begreper og konsepter, og det er sådann en god analyse. Men Lewis og Wigen er skrekkelig redd for å bli forstått som "postmodernister", og grunnen til at de ikke er det, i følge dem selv, er at de mener at man faktisk må bruke noen begreper og konsepter for å kunne forstå og beskrive (døøh, for "postmodernister" har jo bare gått over til å lage gurglelyder i stedet for å bruke konsepter og begreper). De foreslår imidlertid å gå vekk i fra kontinentbegrepene, og i stedet for bruke regionale begreper som f.eks Sørøst-Asia. De argumenterer for at verden kan sånn noenlunde deles opp i regioner, som på den ene side minner om slik man allerede forstår regioner, men på den annen side er litt nytt. De viser på en fin måte hvordan mange regionale begreper, slik som Midtøsten, har sitt opphav i USAs militærstrategi, og i forlengelsen av dette hvordan begrepene derfor ikke gir mening innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.

Meget interessant bok, med mange fordeler og noen bakdeler. Den største bakdelen er imidlertid at alt analysematerialet fremvises i sluttnoter! Selve boken er altså som en syntese av alle funn, men hvis man lurer på hvilket belegg de har, må man altså bla frem og tilbake, frem og tilbake. Dette er dårlig gjort mot den bedagelige leser (en lesergruppe jeg befinner meg i).

Men altså, meget interessant bok, og ikke minst meget relevant i forhold til mitt prosjekt. Jeg har fått mye inspirasjon og nye analysegrep som jeg kommer til å gjøre meg mye nytte av. Nerdeterningkast: 16.

"Last Chance to See; in the footsteps of Douglas Adams" av Mark Carwardine (Stephen Fry)

Denne boken investerte jeg i da vi besøkte det naturhistoriske museet i London før jul i fjor - mye fordi den så fjong ut, hadde fine bilder og forord av Stephen Fry. Den skulle vise seg å være en god investering. 

Boken bygger på en tv-serie med nettopp Mark Carwardine og Stephen Fry der de går i fotsporene til Douglas Adams (og Mark Carwardine) for å se hvordan det står til med de truede artene han laget radioprogram om for 20 år siden. I tillegg er de også innom andre truede arter som lever i samme område, og det skrives også en del om hva som gjøres for å bevare de truede artene. Jeg lærte blant annet at mange akvariefisker ikke avles for salg slik jeg trodde (gikk ut fra at fiskene man kjøper i dyrebutikkene stammet fra oppdrett) men fra fangst av villfisk, og at noen av disse - blant annet havhest (disse blir også tørket og solgt som magisk medisin) - er truede arter på grunn av dette. Mark Carwardine er biolog og svært opptatt av at mennesker har en plikt til å bevare truede dyrearter, og det var litt ekstra festlig med hans oppfordringer siden jeg nettopp hadde lest en bok der forfatterne trakk nærmest  motsatt konklusjon (dyrearter har dødd ut i hele planetens historie, det er sånt som skjer og ikke verdens undergang, nye arter vil oppstå (skal bokblogge den boken også)). Selv mener jeg at det er unødvendig å drive aktiv utrydning i form av overfangst og fjerning av habitat, men at det er å gå litt langt å påstå at man har en plikt til å bevare alle arter som er truet - noen ganger er det ikke så mye man kan gjøre (som når en art slutter å formere seg aktivt...).

Boken gav meg veldig lyst til å reise til noen av stedene de besøkte - som Madagaskar - for hvem har ikke lyst til å hilse på lodne dyr som disse:

Jeg gir derfor boken terningkast 16 av 20, og satser på at jeg får somlet meg til å se serien om ikke så lenge. Her er traileren til tv-serien:

"The Search for God in Ancient Egypt" av Jan Assmann

Jan Assmanns bok "The Search for God in Ancient Egypt" er en tilnærming til gudebegrepet og egyptisk religion som kan sees som et alternativ til Hornungs bok "Conceptions of God in Ancient Egypt" (anmeldt på bokbloggen tidligere). Mens Hornung analyserer gud i egyptisk religion ved å blandt annet se på ordet netjer (gud), forskjellige gudenavn, gudenes karakteristika m.m., formulerer Assmann fire dimensjoner han mener egyptisk religion består av, og argumenterer for og analyserer ut fra disse dimensjonene.

I følge Assmann består egyptisk religion opprinnelige av tre dimensjoner:

1. Den kultiske, som henger tett sammen med det lokale og det politiske. Kan også kalles den visuelle, i og med at det er i den kultiske dimensjonen gudestatuer i templene befinner seg.
   
2. Den kosmiske, fordi hele naturen er en hierofani for de gamle egypterne.
   
3. Den mytiske, "what is said about the gods", altså navn, genealogier osv.

Den fjerde dimensjonen er en teologisk diskurs, og denne dimensjonen kan også kalles fromhetsdimensjonen. Dette er noe som, i følge Assmann, utvikler seg etter hvert, men som "eksploderer" og når sitt høydepunkt i Det nye rikets "New Solar Theology". Fromhet er et særlig kjennetegn på Ramessideperioden (19. dynasti). De tre første dimensjonene utgjør det Assmann kaller "implisitt teologi", og ut fra denne vokser altså den "eksplisitte teologien". Om "teologi" er det rette begrepet på de tre første dimensjonene kan nok diskuteres, men det er lett å følge Assmanns argumentasjonsrekke.

Assmanns bok er velskrevet, hans poenger er velargumentert, og boken er spekket med eksempler fra kildemateriale: formularer, hymner osv. Noe av det mest interessante ved boken er hvordan han viser utviklingen som Amarnaperioden er en del av - Akhenatens "monoteisme" var ikke en plutselig revolusjon, men én av mulige veier innenfor den nyutviklede teologiske dikursen. Da Akhenatens regjeringstid var omme, og hans nye religion falt i grøften, fortsatte mange av de underliggende prinsippene fra "the new solar theology" å eksistere og utvikle seg i den egyptiske religion.

Det er selvsagt noe småplukk å pirke på i denne boken også, slik som i Hornungs bok. Både Assmann og Hornungs analyser er så gode at hvis de bare holdt seg til saken, og ikke falt for fristelsen å komme med uargumenterte påstander om andre religioner, ville jeg gitt begge terningkast godt opp mot 20-tallet (på den fantastiske nerdeterningen). Jeg vil ikke påstå at Assmanns bok viser de samme tegnene til å være del av "om egypt, for europeere"-diskursen som jeg knyttet Hornungs bok til, men også Assmann har noen kommentarer, som kanskje kan kalles "selvfølgeliggjøring", som trekker helhetsinntrykket ned. For å utdype hva jeg mener med dette vil jeg gjengi et utdrag fra boken:

"The religion of Amarna was the first of those great religions that represented a negation of the polytheistic religions that had evolved naturally. All these religions were founded - the Israelites religion of Moses, Buddhism, Christianity, Islam - and all of the operated with the emotionalism of negation and legitimized themselves as revelation" (s. 199).

Her kommer Assmann på den ene siden med en påstand om Amarna-religionen, som han bruker mange sider i boken på beskrive, og argumenter i det for sin påstand i dette utdraget. På den annen siden kommer han med samme påstand om fire religioner til, men når det gjelder disse religionene gir Assmann leseren ingen mulighet til å "gå ham etter i sømmene". Han argumenterer ikke, han refererer ikke til noe kildemateriale, og han oppgir heller ingen referanser til andre forskere som skriver om disse religionene. Det er dette jeg kaller selfølgeliggjøring av en påstand. Ved å ikke nevne at bildet gjerne er mer komplisert og ved å ikke si f.eks. "se F. Orsker og S. Cholar for diskusjon av grunnleggerproblematikken i de religionene jeg her har nevnt" eller f.eks. "T. Eacher gjør en interessant sammenligning av de religionene jeg her har nevnt", selvfølgeliggjøres påstanden om den andre religionene på en slik måte at det eneste som trenger argumentasjon er påstanden om Amarnareligionen - noe jo Assmann kommer mer. Jeg synes at dette er en uærlig måte å sammenligne på!

Et sted Assmann gjør en interessant, og i mine øyne en ærlig, sammenligning, er på s. 213 hvor han påpeker en sammenheng mellom egyptisk, kananittisk og bibelsk poesi. Her oppgir han to referanser til andre forskere, han viser til kildemateriale (ordet ruach i Bibelen), og han kommer med et forbehold av typen "dette betyr dog ikke at....".

Alt i alt vil jeg gi Assmann terningkast 16. Eller kanskje 17. Og dermed bedømmer jeg den noe bedre enn Hornungs bok.

"Sociolinguistics: An Introduction to Language and Society" av Peter Trudgill

Har i det siste lese store mengder faglitteratur om og omkring emnet sosiolingvistikk, men det meste er vel å rekna som "litteratur for spesielt interesserte" (ein bør vel, sånn teoretisk sett i det minste, vera litt over middels interessert for å velja emnet som tema for masteroppgåva). Denne boka kjøpte og las eg derimot fyrste gongen medan eg framleis var ei ung og uvitande lingvistspire på bachelornivå. Det er ei av dei få fagbøkene eg eig som eg har lese frå perm til perm fleire gonger, og sjølv om det begynnar å bli ei stund sidan sist gjer ho nytten som oppslagsverk og referansekjelde. Eg meinar det må reknast som eit kvalitetsteikn når ei fagbok både kan brukast som innføring for amatørar og oppslagsverk for vidarekomne.

Boka er delt i 10 kapittel som kvart tek for seg eit aspekt av sosiolingvistikken: språk og samfunn; sosial klasse; etnisitet; kjønn; kontekst; sosial samhandling; nasjon; geografi; kontakt; menneskeheit. Ho er ei fin innføring i emnet, oversiktleg og grei, dekkar det meste på ein forståeleg måte utan å gå inn på altfor mange detaljar, men samtidig utan å få altfor sterkt harelabbpreg. Eit bra val både dersom ein berre skal lesa ei bok heile livet om sosiolingvistikk, men òg dersom ein vil ha ei innføring å byggja vidare på.

Forfattaren, Peter Trudgill, er ein av dei mest kjende namna innan sosiolingvistikk og dialektologi (for dei som kjenner namn i sosiolingvistikk og dialektologi...) og har mellom anna forska på norske dialektar. Eg har etter kvart gjort det til ein vane når eg finn ei ny bok på dette feltet å fyrst slå opp i det alfabetiske registeret (dersom det ikkje skulle finnast alfabetisk register kan boka gløymast med det same - det burde finnast lover mot å gi ut fagbøker utan register!) og sjekka det som måtte stå om Noreg og norske språkforhold. I overraskande mange tilfelle finst det faktisk eit par referensar til Noreg eller norsk og i litt for mange av tilfella endar eg med å tenka "hmmm... ja, okei, men.... nei, det er ikkje eigentleg heilt slik det er, for tenk". Nokre gonger dreier det seg berre om sterk overforenkling, andre gonger er infoen heilt feil. Og alt dette snakket for å komma fram til at jau, Trudgill har òg med eksempel frå Noreg, og sjølv om dei er betre enn dei fleste andre eg har vore borti (han er t.d. hakket mindre uklår (men, dog, uklår) når han skal forklara forholdet mellom nynorsk og bokmål enn utanlandske lingvistar, og for den del norske, pleier vera), har dei svakheiter. For eksempel skriv han at norske born er mindre truande til å bruka høfleg tiltale (i.e. "De") til læraren enn tyske born er. Det stemmer nok, mest fordi eg ikkje kan sjå føre meg ein norsk unge i 2009, eller for den saks skuld i 2000 då mi utgåve av boka kom ut, som ville kalla nokon som helst "De". Kanskje i 1974 då boka vart publisert for fyrste gong, men er ikkje nye utgåver ein mulegheit til å retta opp forelda materiale?
Ifølgje Marianne (min tidlegare sosiolingvistikkførelesar, og kanskje ein av dei beste førelesarane eg har hatt) har Trudgill vore på besøk på UiB opptil fleire gonger i samband med undersøkingane sine i Noreg. Dette var derimot ei stund før mi tid... Har ein personleg mistanke om at dei fleste av erfaringane hans her til lands ligg tilbake på 70-talet ein gong. Uansett, dersom ein ser vekk frå at materialet hans ber litt preg av å vera forelda må ein seia at Trudgill sin presentasjon av norske språkforhold er langt over gjennomsnittet. Det skin dessutan igjennom at han er ikkje så lite imponert over den norske toleransen for språkleg variasjon og dialektbruk, og at han meinar andre burde fylgja Nores sitt eksempel på dette området.

Likar eigentleg ikkje å gi terningkast og slikt, tykkjer det er frykteleg vanskeleg å bestemma meg og har helst lyst til å gi masse poeng til alle (enda ein grunn til at eg ikkje bør bli lærar, i tilfelle ein skulle trenga fleire liksom), men føler eg kan strekka meg ganske høgt med denne. Heilt til ein 19 kanskje... Det skal understrekast slik heilt til slutt at i tillegg til at det er ei stund sidan sist eg las heile denne boka ,er terningkastet sterkt påverka av eigne preferansar, småsære interesser, fascinasjon for dialektologi osb. Uansett, spreiing av eigne subjektive (småsære og spekulative) meiningar må vel vera ein av hovudgrunnane til å ha ein bokblogg?'

PS: Kan nemna at Trudgill og Chambers si bok "Dialectology" òg er å anbefala dersom ein skulle vera interessert i det temaet (denne er ein del av den raude Cambridge Textbooks in Linguistics serien). Trudgill har dessutan skrive og/eller redigert mange bøker eg ikkje har lese, m.a. ei som heiter "Language Myths". Denne verkar i utganspunktet interessant, men etter å ha bladd litt i kapitla har eg komme fram til at ho synest å vera eit forsøk på å avskaffa ein del myter om språk som eg personleg meinar folk må vera dust for å tru på. Eg tek dette som eit teikn på at det dreiar seg om den typen bok ein ikkje bør lesa med for mykje bakgrunnskunnskap om emnet...

"Conceptions of God in Ancient Egypt: The One and the Many" av Erik Hornung

I "Conceptions of God in Ancient Egypt" tilnærmer Erik Hornung seg temaet gud (netjer) i gammelegyptisk religion fra alle, eller i hvert fall mange, tenkelige kanter. Det har i en lengre forskningshistorie vært mange som har påstått at egypterne egentlig var monoteister, eller i det minste var på vei til å bli monoteister, men Hornung viser hvordan dette er lite sannsynlig. Egypternes gudsbegrep og forståelse av hva gudene var, var mangfoldig, noe Hornung belyser godt. I høyden kan de gamle egypterne kalles henoteister - det var gjerne én bestemt gud som ble ansett som den beste og flotteste, men hvilken dette var, var avhengig av sted og tid. Samtidig utelukket ikke denne favoriseringen alle de andre gudenes viktighet (unntaket er selvsagt Akhenatens regjeringstid).

Dog er det noen av Hornungs diskusjoner og kommentarer som virker overflødige, eller de er rett og slett teite. Jeg blir alltid irritert når man i fagbøker beskriver religioner gjennom kontrastering med det som er mer "kjente" religioner for et udefinert "oss". De fleste referansene er selvsagt til kristendom, men også til islam, og "oss" er vestlige akademikere. Når den gammelegyptiske religionen sammenlignes med kristendommen, diskuteres f.eks forskjellene på logisk tankesystem. De sammenligningene som gjøres med islam, smaker av ironi, som f.eks det følgende:

"The new creed could, indeed, be summed up in the formula 'there is no god but Aten, and Akhenaten is his prophet'." (s. 248)

At nåtidens egyptere utelukkes fra vitenskapen om sitt eget lands fortid, er et problem med egyptologien, en fagretning som sliter med å riste av seg sin koloniale, orientalistiske fortid. Denne utelukkelsen har i stor grad vært gjennomført ved at arkeologiske funn har vært publisert kun på europeiske språk (i dag er det påbudt å publisere på arabisk, for å få lov til å gjøre utgravninger o.l. i Egypt). Også den måten å skrive om egyptisk religion på som Hornung gjør i "Conceptions..." bærer preg av å være i en diskurs der egyptologien fremdeles er en vitenskap som er OM Egypt, men FOR europeere.

Alt i alt gir jeg Hornung terningkast 14 (på en terning med 20 sider).

"Et ordinært fag i særklasse": En analyse av fagdidaktiske perspektiver i innføringsbøker i religionsdidaktikk, av Bengt-Ove Andreassen

Årets første fagbok som er lest fra perm til perm. I min hopping frem og tilbake fra fagbok til fagbok til fagbok, er Andreassens doktorgradsavhandling den første som har fått meg til å konsentrere meg om kun én bok i flere dager i strekk. Noe som først og fremst skyldes den direkte relevansen til min doktorgradssøknad.

"Et ordinært fag i særklasse" er en 322-siders beskrivelse og analyse av - ja, det står jo i overskriften. Jeg skal ikke gå så alt for mye inn på detaljer som kun vil være utslag av ekstremfagnerding, men oppgi noen interresante punkter. Hva lærer vi av Andreassen?

• At religionsvitenskapen er omtrent komplett fraværende i grunnskolens religionsundervisning. Det er selvutviklingspedagogene og teologenes territorium.
• Om du sender et barn til religionsundervisning i grunnskolen, vil det komme hjem som tilhenger av noe Andreassen kaller for "skolereligion", en variant av "civil religion", hvor dyrkelse av selvet og elevens "mening med livet" står i sentrum. Vil barnet komme hjem med fagkunnskap om religion? Lite sannsynlig.

Og et punkt hvor jeg vil komme med litt kritikk:

• Selv om en grundig innføring av Foucault aldri kan være feil (stor takk til Andreassen for mye god info!), må jeg innrømme at jeg etter 90 sider bakgrunn og teori er ganske utålmodig etter å se litt analyse.

(Til slutt er det vel på sin plass å si at min anmeldelse fortoner seg mer polemisk enn Andreassens avhandlig; det er lite polemikk å spore i den.)