"Voldssamfunnets undergang" av Erling Sandmo

Jeg må alltid lese og jeg leser kjapt. Så etter at jeg hadde trålt gjennom bok etter bok etter bok etter bok på samme tid som min bedre halvdel hadde klart å komme seg gjennom 25 sider (og det er ikke tull engang), ble jeg av samme halvdel spurt om jeg ikke kunne lese en bok for ham. Skjønnlitteratur er vel og bra, men det er nå engang faglitteratur som er jobben vår. Boken den nevnte halvdel gjerne skulle ha lest samtidig som han leste den han holdt på å lese, var Voldssamfunnets undergang av historiker Erling Sandmo (1999). Ikke er jeg spesielt glad i vold og ikke blir jeg spesielt inspirert av hvite forsider med blå stripe, men som pliktskyldig frue la jeg skjønnlitteraturen straks til side og begynte å lese.

I motsetning til min flåsete åpning av denne anmeldelsen, er Voldssamfunnets undergang på ingen måte en flåsete bok. Opprinnelig Sandmos doktorgradsavhandling, er den grundig, nøyaktig og overbevisende. Originaltittelen på avhandlingen er Slagsbrødre: en studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet, og kildematerialet er tingbøker (rettsprotokoller) fra 1600-tallet. Sandmo søker å vise hvordan "vold" vokste frem som konsept under 1600-tallet. Med en innledende beskrivelse av hvordan det i dag er uhyre vanskelig (umulig?) å definere hva vold er, argumenterer han for nytten av å diskursanalysere "vold" som kulturell konstruksjon. Hva vold er, kan ikke tas for gitt i vårt samfunn, og da kan det i hvert fall ikke tas for gitt når man skriver 1600-tallshistorie. 

Sandmo understreker flere ganger at å analysere vold som kulturell konstruksjon, ikke er det samme som å benekte at fysiske handlinger som forårsaker smerte, sår og skade var til stede under 1600-tallet. Imidlertid ble de ulike fysiske handlingene kategorisert annerledes enn slik vi kategoriserer dem i dag.

Når Sandmo velger ut rettssaker å innlemme i analysen, tar han likevel av pragmatiske hensyn utgangspunkt i det vi i dag vil gjennkjenne som vold: drap, slåsskamper, husvold m.m. Allerede her gjør Sandmo et interessant funn - det som vi i dag ville gruppert sammen under overskriften "vold", adresseres i ulike og adskilte deler av lovverket, ikke sammen.

Han åpner analysen ved å se på æresbegrepet. Selv om æresbegrepet også er vanskelig å definere, hevder Sandmo at æren, eller ryktet, var det viktigste 1600-tallsmennesket hadde. Sannhet var iboende enkeltindividet, basert på dets egenskaper, og hvilke egenskaper individet hadde ble avgjort av ryktet. Hadde du et godt rykte, talte du sant. Derfor bugner det av rettssaker om ærekrenkelser på 1600-tallet. Å bli anklaget for å være som en hund eller å være en katteflåer, var alvorlig fordi disse egenskapene viste til en personlighet som ikke kunne tale sant. En grovere anklage var å bli kalt tyv - fordi tyven i seg selv alltid var æreløs. Å få avkreftet slike påstander var derfor avgjørende for å kunne beholde sin troverdighet og dermed plass i lokalsamfunnet.

Ryktet var ikke bare verbalt, og ærbarheten var ikke bare en indre egenskap - i 1600-tallssamfunnet var det også visuelt: "[K]roppsstraffene, som tradisjonelt har vært oppfattet som særlig inhumane og grusomme, må sees i lys av myndighetenes ønske om å tegnsette hele samfunnet. Disse straffemetodene inngår i et større symbolsk univers, en diskurs, og må sees som betegnelser på linje med andre. Det som binder de straffebestemmelsene jeg skal presentere sammen med de lovene jeg allerede har sitert, er at de viser hvordan myndighetene forsøkte å visualisere en samfunnsorden gjennom å sette bestemte tegn på samfunnsmedlemmene. En som hørte hjemme i denne kulturen, ville kunne 'lese' en rekke av sine medmennesker som punkter i en større, bakenforliggende helhet" (s. 154).

Din ære ble altså, gjennom lovsystemet, tegnet inn på kroppen gjennom kroppsstraffer. Hvis du svor falskt, ble du dømt til å miste to fingre, slik at det ble fysisk umulig å noengang kunne sverge på utsagn igjen. At du var en løgner, skulle synes for alle. Din egenskap som løgner ble offentliggjort gjennom din egen kropp. Denne måten å tegnsette samfunnet på, var grunnet i at tegn og tegnets innhold var det samme. Symboler er ikke arbitrære i denne mentaliteten. Derfor var det viktig at kun myndighetene kunne avmerke egenskaper på befolkningens kropper. Dermed ble skadehandlinger som forvoldet synlig skade på andre, straffet hardere enn de som ikke gjorde det. Sandmo viser blant annet til at hugg mot hodet ble straffet mildere enn hugg mot hånden, fordi - som notert i tingboken - håret kan skjule skaden. Under denne forståelsen av tegnbetydningens konstans, er det skambelagt å ha synlige skader.

Kroppsstraffene opphørte med skriftkulturens inntog, og ble borte i løpet av 1700-tallet: "Med oppløsningen av identiteten mellom tegn og betegnet var også grunnlaget for myndighetenes gamle skriftmonopol. Lemlestelsesstraffene forsvinner" (s. 160).

Kroppsstraffer til tross - Sandmo argumenterer at for 1600-tallsmennesket var ikke "vold" et truende fenomen. Hans gjennomgang av rettssaker viser at rettssystemet ble brukt til å oppnå fred og forsoning. Å avslutte konflikter var rettens fremste oppgave i lokalsamfunnet, selv om den sentrale lovgivningen intenderte annerledes. Forskjellen mellom lokalrett og sentral lovgivning kan illustreres slik:

A. Lokalsamfunn - Intensjon/forsoning - Løsing av konflikt

B. Sentralmakt - Handling - Opprettholdelse av konflikt

A: For lokalsamfunnet var det å løse konflikter avgjørende, for å opprettholde samfunnsbalansen. Derfor var intensjonen bak de fysiske handlingene viktigere enn de fysiske handlingene i seg selv. Enighet og forsoning mellom de involverte likeså. Sandmo hevder at 1600-tallskulturen har vært åpen for vennskapelige slåsskamper, der enighet i forkant mellom partene om å slåss var viktigere for rettens avgjørelse enn selve handlingene - så fremt handlingene under slåsskampen sto i forhold til det man hadde blitt enige om. At én grep til våpen, forrykket balansen mellom partene. Der det ikke var enighet på forhånd, var forsoning etterpå en av lokalrettens viktigste funksjoner. Man henvendte seg til retten for hjelp til å løse konflikt, ved at angrepsmann skulle betale og gjøre opp for seg, og komme til enighet om fremtidig vennskap med sitt offer. Også om denne enigheten ble oppnådd utenfor rettslokalet, tok retten hensyn til den i sin avgjørelse. Sandmo siterer en sak der den ene parten dør etter en slåsskamp, og den andre parten drar hjem til ham på dødsleiet og får tilgivelse og blir forsonet. I den etterfølgende rettssaken er denne forsoningen grunnlaget for at den anklagede ikke straffes. Der harmonien er stadfestet, opprettholdt eller nyopprettet, er straff unødvendig.

Andre historikere har kalt Norge på 1600-tallet for et "voldssamfunn". Basert på sine kilder hevder Sandmo det motsatte: "Så er dag også denne perioden blitt kalt 'fryktens århundrer'. For min egen del tror jeg verken at det er sannsynlig - og kanskje ikke engang mulig - at hele århundrer skulle være preget av en slik stor frykt, eller at volden lokalt bidro til en slik angstkultur. Volden var ikke massivt nærværende som fenomen eller allment kulturtrekk, og de handlingene vi i dag ville tolke som vold, var ikke i sin alminnelighet knyttet til fiendeskap. Tvert imot: mange av de rettssakene jeg har sett på, der mange er utslag av eksesser og uhell, avdekker tette og nære bånd mellom mennesker som kjente hverandre godt og var venner mer enn fiender. Slike bånd var ofte ekskluderende og alltid gjennomtrukket av maktforhold, men de var der. Og jeg tror samholdet var en langt viktigere del av 1600-tallets kultur enn uvennskap og voldelighet" (s. 248).

B: Idet sorenskriverne - statens menn - fikk mer å si på tinget, ble den sentrale lovgiviningen viktigere enn lokalsamfunnets behov. Andre historikere har pekt på nedgang i antall voldssaker utover på 1600-tallet, og tolket dette dithen at samfunnet gikk fra å være voldelig til å bli mindre voldelig. Sandmo mener det på en måte er det omvendte som skjer. Når lovgivningen, som fokuserte på handlingene og ikke på intensjon og forsoning, fikk en sterkere plass, mistet rettsystemet sin funksjon som pådriver for harmoni og vennskap. Dermed var det ikke lenger det samme grunnlaget for å benytte rettssystemet i like stor grad som tidligere. Med sorenskriverne større makt, ble rettsaker nå en stadfestelse av fiendeskap og konflikt, ikke en løsing av dem. Ileggelse av straff bekrefter at det er en konflikt mellom offer og gjerningsmann, og at den konflikten er der fremdeles så lenge straffen er gjeldende.

Sandmos hevdelse tatt i betraktning, fremstår tittelen på boken litt merkelig. Å kalle den Voldssamfunnets undergang er egnet til å forvirre leseren. For hvilken undergang er det Sandmo sikter til, hvis ikke 1600-tallet var et "voldssamfunn"? Jeg velger å tolke ham dit hen at det er hypotesene om at Norge på denne tiden var et voldssamfunn, som står for fall.

Sandmo mener selvsagt ikke at det på 1600-tallet (og da særlig begynnelsen av det) bare var fred og fordragelighet, men prinsippet om lokalsamfunnets harmoni sto sterkt. Denne harmonien var imidlertid først og fremst forbeholdt den frie, norske bonden: "Menns rettslige vern mot vold ble etter hvert - men unntak av tjenestefolk, omstreifere og andre som ikke var ferdig etablert lokalt - absolutt. Kvinner og barn hadde ikke på langt nær noen tilsvarende beskyttelse. Men en spissformulering kan jeg si at dette er det rettslige aspektet ved konstruksjonen av den frie, norske bonden som alle tings må, omgitt av ubeskyttede andre som ikke kunne verge seg mot ham" (s. 226). Det særlig interessante med dette er at Sandmo i sine kilder finner at den frie, norske bonden allerede er en 1600-tallskonstruksjon, ikke en 1800-tallskonstruksjon som vi vanlige dødelige gjerne ser for oss.

Til slutt bør det nevnes - siden jeg jo leste boken på vegne av den jeg leste boken på vegne av - at selv om sakene Sandmo har i kildematerialet sitt ikke er trolldomssaker, kan de likevel være det. Det var en forestilling på denne tiden at man kunne ta kraften fra trollfolk ved å få dem til å blø, og derfor kan det blandt anklager om hugg og slag skjule seg frykt for at offeret var trollkar/-kvinne.

...

Sandmos bok er meget interessant og lesverdig. At sitater fra kildene ikke er oversatt til dagens norsk, gjør boken litt tung å lese, men jeg løste problemet med å bare hoppe over de fleste av dem. Det gjør ingenting for flyten i lesingen, for Sandmo beskriver alltid i teksten etterpå hva som er poenget i sitatene. Noe annet som gjorde lesingen tung, var den eviglange og teoritunge innledningen. Teorien er interessant nok i seg selv, men når man har lest det så mange steder før, blir det repetitivt og kjedelig. Over en tredjedel av boken er innledning, og selv om avhandlingen krever lang innledning, er jeg usikker på om ikke boken kunne hatt godt av en litt kortere en.

Voldssamfunnets undergang har gitt meg et innblikk i norsk rettshistorie som jeg (nesten) ikke kunne noe om fra før, og gjennom det har jeg også fått et større perspektiv på min egen samtid. Etter å ha lest flere skjønnlitterære bøker i sommer der vold har vært tematisert, er det ekstra interessant å lese en fagbok om vold.

Nerdeterningkast: 18 (de to manglende prikkene trekkes pga. den kjedelige innledningen).

Bok for biblio- og bibliotekofile

The Library at Night er skriven av Alberto Manguel, ein verdsborgar og polyglott som likar å skriva bøker om bøker. Dette er fyrste boka eg les av han, men eg har hatt En historie om lesning ståande i hylla ei stund (sannsynlegvis frå eit Mammutsal), mend planar om snarleg lesing.

Boka handlar, overraskande nok, om bibliotek. Aller mest kanskje om forfattaren sitt personlege forhold til bibliotek og bibliotek gjennom historia. Manguel fortel om historiske hendingar og personar (som t.d. Melvil Dewey, mannen bak desimalklassifikasjonen), personlege erfaringar og minner. Biblioteket, det personlege og det offentlege, som bygning og som institusjon, går som ein raud tråd gjennom det heile og knyter det saman. 

State Library, Sydney

Boka begynner med tårnet i Babel og biblioteket i Alexandria, men ho har ikkje den typisk kronologiske framstillinga til ei historiebok. I kvart kapittel tek forfattaren utgangspunkt i eit tema (f.eks. biblioteket som myte, som identitet eller som form) og teksten blir ei slag personleg tankerekke. Ikkje slik å forstå at dette er ein vanskeleg tilgjengeleg stream-of-thought-tekst, men stilen og språket er heller ikkje det ein vil finna i ein gjennomsnittleg kioskroman…  

Tama Art University Library, Tokyo

Som den boknerden eg er, likte eg spesielt godt delane som skildrar den konkrete sorteringa og plasseringa av bøker i eit bibliotek. Manguel er heldig nok til å ha eit heilt eige hus til bøkene sine, og han eig ei mengd og eit mangfald dei fleste av oss vil misunna. Likevel kjenner eg meg att i problemstillingane hans: bøker kan sorterast etter altfor mange ulike kriterium, men det blir vanskeleg å velja eitt når ein er van med å bruka mange og dessutan har ei slag kjensle av at nokon bøker høyrer saman og bør stå på same stad utan at ein kan forklara det på noko logisk måte for andre som måtte luska mellom bokhyllene. Manguel har valt ei anna løysing enn meg når det gjeld plassering av bøker på ulike språk, men det var likevel moro å lesa om eit såpass nerdete, men personleg tema, som eg aldri hadde førestilt meg eg skulle finna i ei bok. 
Boka inneheld dessutan, blant dei ganske omfattande illustrasjonane, eit bilde frå det gamle biblioteket ved Universitat de Barcelona. Denne bygningen er no stengd for dei fleste (ein må ha ein god grunn og spesialløyve for å komma inn), men eg var heldig nok til å ha ein førelesar som tok oss med på omvising der då eg studerte i BCN og eg tykte difor det var spesielt moro å finna akkurat dette bildet.

Geisel Library, San Diego

Eg las denne boka på nokre få dagar og tykkjer det er ei av dei beste bøkene eg har lese på lenge. Eg vil likevel ikkje tilrå ho utan atterhald. Dette er absolutt ei ”for spesielt interesserte”-bok (ser at dette er noko eg har skrive om stort sett alle bøkene eg har omtala i det siste, men det er like fullt sant) og sjølv om eg tykte ho i det store og heile var ganske fantastisk ser eg for meg at det er mogleg å mislika Manguel sin skrivestil, spesielt viss ein er litt allergisk mot det noko høgtflygande filosofiske. 

Terningkast 18.

Stephen Fry's Incomplete & Utter History of Classical Music

 

Er ikkje sikker på om det var før eller etter eg kjøpte denne boka eg la merke til at ho faktisk ikkje er skriven av Stephen Fry, men av Tim Lihorean som visstnok følgde Stephen Fry rundt med ein bandopptakar. Ho er basert på ein radioserie Mr. Fry gjorde om, you guessed it, klassisk musikk gjennom historia. Ifølgje boklista mi begynte eg på denne boka i februar 2009 og sjølv om det ikkje er uhøyrt at det tek meg 1,5 år å komma gjennom ei bok, så betyr det vanlegvis at ho ikkje akkurat har gripe meg frå starten av.

Boka er morosam, anna kan ein vel ikkje seia, men det kjennest litt som om ho prøver for hardt. Dessutan fungerer ikkje teksten spesielt bra. På eit vis verkar det som han ikkje var meint å presenterast i bokform. Det utstrekte bruken av (stort sett fullstendig tullete) fotnotar har eg ingenting imot, men smilefjes høyrer liksom ikkje heilt heime i lengre tekst eller i ei bok. Eg set likevel pris på dei andre ”grafiske effektane” ein har nytta seg av (variasjon i skriftstorleik og –type, kursiv og feit skrift, uvanlege linjeskift og ”teikning” med bokstavar osb.) som ein ikkje kunne brukt like godt i andre format. Desse hadde dessverre hatt godt av litt redigering, for her og der er det tydeleg at ei linje eller eit teikn har flytta på seg og ikkje står der det var tenkt.

Eg trur hovudgrunnen til at det tok meg så lenge å komma gjennom boka (eller å komma inn i ho) var tekstflyten. Eg likar at ein heile tida gjer forsøk på å setja musikkhistoria inn i kontekst og difor dreg inn historiske hendingar, kulturelle strøymingar, viktige personar og verk, men ofte blir det litt mykje oppramsing og eg tek meg sjølv i å ynskja meg færre detaljar og litt meir fokus på einskildpersonar eller verk. Frå ca. 1700-talet (dersom eg hugsar rett – lenge sidan eg las den delen …) fram til midten av 1900-talet blir det lagt vekt på å nemna kvart einaste år, kva som skjedde i verda og kven som skreiv musikk. Stadig vekk ber ein om årsak for at ein no må hoppa nokre år (vanlegvis to til fem) fram i tid, for å få plass til heile historia i ei bok, men så insisterer ein på å bruka minst ei side på å summera opp kva me ”går glipp av” i dei åra som blir hoppa over. OK, så blir det brukt meir tid og plass på dei åra det fokuserast på, men ikkje så mykje at det er naturleg å masa så mykje om at ein no hoppar over noko (for det kjennest eigentleg ikkje som om noko blir hoppa over). Eit relatert problem er at boka heile tida gjentek seg sjølv når det gjeld formuleringar og framstillingsmåtar. Litt heftigare redigering hadde kanskje vore på sin plass. Dessutan har boka åtte hovuddelar som er for lange til å fungera som naturlege kapittel og er elles delt inn i seksjonar på ei til to sider, som er for korte til å fungera som kapittel. Historia kan jo ikkje delast opp kapittel med klåre skilje mellom, men det hadde nok letta lesing litt om ein likevel hadde prøvd å innføra nokre naturlege pausar her og der.

Eg tenkte at kanskje problema mine med flyten og den stadige gjentakinga kom av at utgangspunktet for boka var ein serie bandopptak og at den munnlege forma ikkje fungerte like godt i skrift. Eg bestemde meg difor for å sjå om eg kunne finna nokre av dei originale radioprogramma for å samanlikna. Dette viste seg å verka enklare enn venta og eg har no høyrt dei 5-6 fyrste programma i serien som gjekk på Classic FM. Ein av dei tinga eg hadde sakna med boka var faktiske musikalske eksempel. Det er jo forståeleg at ein ikkje kan putta faktisk musikk inn i ei bok, men det kjendest ufullstendig å lesa så mykje om ulike sjangrar og komponistar og ikkje høyra eit einaste musikkstykke. Resultatet vart at eg brukte YouTube som eit slags tillegg til boka, noko som sjølvsagt bidrog til at det tok meg så lenge å bli ferdig. I radioserien fekk eg behovet for eksempel meir enn dekka. I desse programma utgjer musikken størstedelen av kvar sending, og det blir av og til faktisk litt i overkant, t.d. i fyrste sending der ein får presentert nesten 40 minutt med ”plainsong” og gregorianske salmar (i eit 50-minutts program), noko eg tykkjer blir ei aning monotont i lengda (fyrste programmet dekkar ca. 700 år med musikkhistorie, men eg er ikkje så skrekkeleg imponert over farten på utviklinga i denne perioden). Må innrømma at eg trur eg hadde vore nøgd med eitt eksempel på kvar stilart/periode og dei hadde ikkje trengd å vera fullt så lange heller … Elles skil radioserien seg frå boka i detaljrikdom. Der boka har i overkant har radiosendingane litt i underkant.

Etter å ha høyrt litt på radioserien tykte eg faktisk det var lettare å lesa boka ut. Det var nesten som eg kunne høyra Stephen Fry i hovudet mitt då eg las, noko som gjorde at det heile flaut mykje lettare. Eg kom difor mykje meir inn i boka, og ho tok seg klart opp mot slutten.

Kjem ikkje til å lesa heile denne boka igjen med det fyrste, men eg har planar om å ha ho ståande i bokhylla og bruka ho meir som eit slags oppslagsverk. Boka har introdusert meg for ei rekkje komponistar eg aldri hadde høyrt om og gitt meg betre oversyn over periodane i musikkhistoria. Det er altfor mykje informasjon i ho til å ta inn over seg alt på ein gong, men ved å spreia det litt utover og ta ein komponist eller stilart av gangen framover tenkjer eg å gjera meg gradvis betre kjend med klassisk musikk. Har òg planar om å høyra resten av radioserien (no finst det jo òg i lydopptak den fine moglegheita for spoling).

Veit ikkje heilt kva eg skal seia som oppsummering. Blanda inntrykk? Vil ikkje frårå folk å lesa boka, men vil ikkje tilrå det utan atterhald. Det er definitivt ei bok for spesielt interesserte (seier seg vel sjølv a det ikkje er så interessant viss du ikkje bryr deg om klassisk musikk i det heile), men samtidig meir enn ”popvit” nok for den jamne lesaren. 
Hamnar på ein 13 på terningen.

"I skyggen av Moon-familien" av Nansook Hong

I går var vi i Tromsø sentrum og kom over to loppemarkeder. Siden det var nært stengetid var det posesalg (50 kr), og da tillater man selvsagt å gå til innkjøp av ting og tang og, ikke minst, bøker av typen "dette hadde vi aldri giddet å bruke penger på ellers". Og noen ganger gjør man også noen skup - man finner bøker man ikke trodde eksisterte i omløp. Og hurra, hurra! Denne gang fant jeg I skyggen av Moon-familien: Mitt liv i den indre kjerne av Den Forente Familie av Nansook Hong. Og det burde forresten kanskje ikke overraske meg at den fantes i omløp, for det er en klassisk skrekkhistorie fra virkeligheten, som jo alle husmødre trykker til sitt bryst (den er utgitt av "Bokklubben Virkelighetens verden").

Den Forente Familie er, for dem som ikke har hørt så mye om dem, en religiøs gruppering som oppsto i Korea, og som siden har spredd seg og har hovedkvarter i USA i dag. Den er ledet av Sun Myung Moon, den nye Messias, som har fått i oppgave fra Gud å fullføre det som Jesus aldri rakk før han ble korsfestet; å stifte den perfekte familie, med de perfekte barn, og dermed fri menneskeheten fra Evas arvesynd, som var å ha sex med Satan. De som er ytterligere interessert kan lese mer på Wikipediasiden eller besøke Den Forente Families hjemmeside.

Min gryende interesse for denne religiøse grupperingen kom med min lesning av de så mange ganger før nevnte religionslærebøker for den videregående skole. Jeg har lagt merke til at Den Forente Familie ofte dukker opp under "nyreligiøsitet", men at det aldri egentlig står noe om hva denne religiøse retningen går ut på, bortsett fra at den har en leder som er noe suspekt, og at øvrige medlemmer enten er rare eller hjernevasket (obs - jeg påberoper meg ikke å ha gjort noen form for analyse av lærebøkene på dette punktet). Mine små undersøkelser på det store nettet hadde gjort meg oppmerksom på at det fantes avhopperlitteratur, så stor var jo derfor lykken når den visstnok viktigste avhopperlitteraturboken dukket opp på et av gårsdagens loppemarkeder!

Nansook Hong er ekskonen til den nye Messias' arvtager, altså Sun Myung Moons eldste sønn. Boken er en typisk avhopperbok som ikke har noe som helst litterær verdi, og som egentlig bare handler om hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt Nansook Hong har hatt det, og hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fæle Moon-familien er. Hele boken er gjennomlest på én kveld (208 lettleste sider med gjentagelser av hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt alt er). Gangen i historien er at Nansook Hong, som er datter at to medlemmer av Den Forente Familie, blir gift med den fæle arvtageren, som både drikker, røyker, driver hor (ikke noe av dette er lov innenfor den religiøse grupperingen, noe som gjør det ekstra fælt for Nansook), får 5 barn, har fryktelige svigerforeldre (som greit nok er hakket bedre enn sin sønn, men likevel ikke så fromme som de prediker at deres tilhengere må være), og til slutt stikker av og blir skilt. I mellomtiden blir hun blant annet tvunget til å SYNGE (jepp, jeg sa synge) i familiemiddager - noe vi får se et gripende fotografi av.

Det interessante med boken er 2 ting: 1) at Nansook Hong, som jo har vært medlem av gruppen siden sin fødsel, ikke mener at hjernevask kan forklare at folk blir og forblir medlemmer (hun selv beskriver sin situasjon i det kjipe ekteskapet først og fremst som et konemishandlingsekteskap på lik linje med ikkereligiøse konemishandlingsekteskap - hun forlater sin mann og svigerfamilie, ikke sin religion), 2) at Den Forente Familie påstås å ikke ha særlig religiøs innflytelse eller særlig mange medlemmer, men at de har en enorm økonomisk innflytelse i USA (de eier hoteller, konferansesentre, aviser, platestudioer og enorm mengde "nøytrale" stiftelser), og det er når det gjelder denne innflytelsen Nansook Hong mener man kan snakke om hjernevask.

Når det gjelder terningkast befinner denne boken seg rundt 0 på både normal- og antiskalaen. Den er ikke noe særlig å lese, men ganske artig å eie. Forøvrig er den anbefalt av damebladet Glamour, som uttaler det følgende på bokens bakside: "Hongs gripende historie er en fordømmende avsløring av massesuggesjonens redsler." Vel... Ikke er den særlig gripende, ikke særlig avslørende (det er vel ganske vanlig med religiøse ledere som lager unntak for seg selv??), og den handler slettens ikke om massesuggesjon. Men det viktigste er at den anbefales av Glamour.

Sweet Valley High - 10 år senere

Nå vet jeg ikke hvor mange av denne bloggens lesere som i likhet med meg var medlem av TL-klubben eller hadde tilgang til disse bøkene i den fjerne barneskolefortid, men jeg velger likevel å dele informasjonen om at det nå (dvs mars 2011) kommer ut en oppfølger til Sweet Valley-bøkene der handlingen er lagt 10 år etter der vi møtte søstrene Wakefield sist. Jeg har lest første kapittel av denne nye boken, interesserte kan få tak i det her eller sende meg en e-post, og det aner meg at jeg var lettere å underholde før (regner med at kvaliteten er like god/dårlig som den var den gang da). Det var likevel litt gøy å få en fortsettelse og jeg regner med at det vil komme drama av høy klasse (hm, kanskje heller kjent klasse...) utover i boken. Jeg hadde nok ikke vært villig til å betale noe særlig for å få lese dette, men det er greit nok når det er gratis (tror det er en slags nostalgisk bonuseffekt her, vil ikke garantere noe som helst for de som ikke har lest de tidligere bøkene i riktig alder).

Lajla av Jens Andreas Friis

Jeg har nu lest klassikeren Lajla av Jens Andreas Friis, opprinnelig utgitt i 1881 under tittelen Fra Finnmarken: Skildringer. Bildet til høyre viser forsiden på boken slik den så ut i 1952, men den jeg har lest er fra 1929, uten forsidebilde men ypperlig illustrert med fjonge billeder fra stumfilmen Laila fra samme år.

Handlingen i boken er som følger: Handelsmann Lind med frue er bosatt i Karasjok, og skal til Kautokeino for å få døpt sin nyfødte datter Marie (bilde fra stumfilmen nedenfor). På veien blir følget angrepet av ulv slik at reinsdyrene får panikk, og i alt oppstusset mistes lille Marie ut av armene til sin barnepike. På grunn av mørke får man ikke lett ordentlig etter henne før neste morgen, og alt man finner da er komsen hun lå i og noen blodspor. Overbevist om at hun er tatt av ulven drar foreldrene og deres to tjenestefolk hjem igjen og sørger. Men fortvil ei, for i løpet av natten er lille Marie funnet av viddens rikeste "finne" (=same), Laagje, som forbarmer seg over henne og adopterer henne. Han kaller henne Lajla.

Etter ett år finner Laagje ut hvem Lajlas foreldre er, og til sin store glede får de returnert barnet. Men så kommer pesten til bygden, og alle enten dør eller flykter. Lajlas biologiske foreldre dør også, og når Laagje og hans tjener Jaampa i sin bekymring for Lajla reiser til Karasjok finner de henne hos to gamle, døende mennesker som har tatt seg av henne etter foreldrenes død. De gamle er dog som nevnt døende, og derfor tar Laagje og Jaampa Lajla med seg igjen. Heretter er hun Laagjes datter, og vokser opp intetanende om at hun er norsk og ikke "finne".

Laagje og mor Laagje planlegger for Lajla, som er "lidt høiere, slankere og smekrere om livet end de andre finnepiger" at hun, når hun blir stor, skal gifte seg med sin fetter Mellet (som også oppfostres hos Laagje). I motsetning til Mellet, som jo er ekte "finne", er Lajla et naturtalent i det meste, og selvsagt like god som prestens datter i å lære seg norsk.

I sitt 19ende år treffer så Lajla en handelsmann og hans søster på et sommermarked. Familien Laagje er der for, i tillegg til å selge reinsdyrprodukter, å kjøpe inn bryllupsutstyr til Lajla og Mellet. Søsknene handelsmann, som er på Lajlas alder, heter også Lind. Laagje skjønner at dette må være biologiske søskenbarn av Lajla. Lajla og Anders Lind (handelsmannen) forelsker seg i hverandre, og etter mye hjertesorg ender det med at Anders kræsjer bryllupsseremonien til Lajla og Mellet, slik at ekteskapet mellom dem forhindres. Så stikker Lajla avgårde med Anders, de gifter seg og lever på hans gård. Sin adoptivfamilie ser ikke Lajla noe mer til.

Boken slutter med at Anders og Lajla har mistet all sin inntekt, på grunn av nye handelsregler fra Bergen. De må selge gården sin og flytte til Bergen. Så en dag mens Lajla sitter i Bergen og vugger sitt barn i armene, kommer en "finne" på besøk. Det viser seg å være Jaampa, far Laagjes tjener, som vil at hun skal komme hjem før hennes far dør (mor Laagje er allerede død). Lajla klager over sin fryktelige økonomiske situasjon, men Jaampa har med en stor sekk penger. For selv om Lajla giftet seg med sin norske fetter, har hennes samiske familie tatt vare på hennes reinsdyrflokk som har vokst seg stor og fet og meget innbringende. Så reiser Lajla med mann og barn tilbake til Finnmark og lever lykkelig alle sine dager (eller noe sånt).

Så til selve anmeldelsen:

Som skjønnlitterær fortelling er Lajla helt ræva. Som nevnt het den dog først Fra Finnmarken: Skildringer, og det burde den nok fortsatt å hete. Så mange ord som jeg over har brukt for å oppsummere handlingen om Lajla, er faktisk ikke så langt fra den mengden ord som brukes på historien i selve boken. Mesteparten av boken består av eviglange skildringer av blandt annet reinsdyrhold, norsk skole for samiske barn og Finnmarkhandelens skjæbne under bestemmelser fra Bergen. Det snevre persongalleriet i boken fungerer mest som personifisering av det som skildres, der forfatteren i stedet for å bare gi objektive beskrivelser av Finnmarkske forhold (som hadde gjort boken til fagprosa) nok har ønsket en større innlevelse fra leserens side. Og innlevelse behøves fordi forfatteren har et moralsk budskap å formidle. Jens Andreas Friis var språkforsker, grunnlegger av samisk språkvitenskap og tydeligvis glødende opptatt av å få det norske folk til å forstå at samer også er mennesker. Boken inneholder mye kritikk av den norske språkpolitikken som tvang samiske barn å lære norsk, gjennom å forhindre kristen litteratur på samenes eget språk. Friis har nok vært en god kristen, som har søkt å få andre til å slutte opp om hans forståelse av god kristendom. Slik sett kan Lajla kalles en debattbok. Samtidig er boken barn av sin tid, og inneholder artige, essensialistiske forståelser av hva det vil si å være norsk, og hva det vil si å være samisk. Greit nok er samene også mennesker, men de er nå en gang ikke nordmenn. MEN - boken viser også hvordan identitet ikke er fastlåst. En biologisk norsk pige, kan oppriktig føle og oppføre seg som en "finnepige".

Skikkelig kjedelig bok, men siden den er en klassiker anbefaler jeg likevel å lese den - særlig hvis man er interessert i norsk mentalitetshistorie og hvis man innbiller seg at nordmenn aldri har vært kolonister. En del samiske ord kan man også lære seg (men jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt de er i bruk i dag). Terningkast 5 på Elins nerdeterning, og terningkast 10 på anti-terningen.

"Anna og kongen av Siam" av Margaret Landon.

Denne boken fra 1944 er en fiksjonsbiografi om Anna Leonowens som reiser til Siam (Thailand) og får jobb som lærerinne ved det kongelige hoff. Anna lider allerede tidlig i 20-årene en fryktelig skjæbne - hun mister både foreldre, ektemann og ett barn. Av de to barna hun har igjen, må(!) hun sende den ene på kostskole i England, mens hun selv reiser til Bangkok. Det er selvsagt fryktelig trist for Anna. Men tro nu ikke at alle disse tidlige prøvelser knekker vår heltinne - å nei, da, alle disse fryktelige ting er selvsagt karakterbyggende og vår heltinne blir bare enda mer helt overbevist om menneskerettigheter, alle menneskers verdilikhet og andre europeiske, "universelle" verdier.

Margaret Landons bok er som litterært verk forholdsvis kjipt, men samtidig ganske gøy. Historien har ingen fremdrift, bortsett fra at tiden går, og består av en nærmest endeløs veksling mellom beskrivelser av hvor fantastisk fjongt det er i Siam og hvor fryktelig fæle siamesere er med hverandre, noe som stadig gjør at Anna må gripe inn og ordne opp for personer (særlig kvinner) som har blitt ofre for kongens stadige vrede. I siste kapittel reiser hun bare hjem, omtrent sånn uten videre, men hennes helse har selvsagt vært skadelidende på grunn av det usunne, tropiske sumpklima.

På den annen side er boken et riktig artig overflødighetshorn av orientalisme og europeisk overbevisning om egen selvopphøyethet. At boken heter "Anna og kongen av Siam" er nu litt snålt i seg selv, i og med at kongen er særdeles lite med i fortellingen - bortsett fra at alt som er galt selvsagt skyldes hans altoverskyggende klamme hånd. Heldigvis har kongen en sønn som er riktig så europeisk innstilt, selvsagt på grunn av Annas fantastisk innflytelse på de kongelige barn (og dem er det mange av), og han overtar tronen etter sin fryktelig far, som nok var litt snill innerst inne likvel i og med at han vil ha akkurat denne sønnen på tronen, og alt går meget bra for Siam til slutt (selv om aristokratiet sinker prosessen så godt de kan på grunn av sin siamesiske egoisme og slavelyst).

På den normale nerdeterningskalaen kan jeg ikke gi boken mer enn 10, kanskje til og med mindre. Men på en antiskala vil jeg gi den 20 og anbefale alle å lese den!

"The Search for God in Ancient Egypt" av Jan Assmann

Jan Assmanns bok "The Search for God in Ancient Egypt" er en tilnærming til gudebegrepet og egyptisk religion som kan sees som et alternativ til Hornungs bok "Conceptions of God in Ancient Egypt" (anmeldt på bokbloggen tidligere). Mens Hornung analyserer gud i egyptisk religion ved å blandt annet se på ordet netjer (gud), forskjellige gudenavn, gudenes karakteristika m.m., formulerer Assmann fire dimensjoner han mener egyptisk religion består av, og argumenterer for og analyserer ut fra disse dimensjonene.

I følge Assmann består egyptisk religion opprinnelige av tre dimensjoner:

1. Den kultiske, som henger tett sammen med det lokale og det politiske. Kan også kalles den visuelle, i og med at det er i den kultiske dimensjonen gudestatuer i templene befinner seg.
   
2. Den kosmiske, fordi hele naturen er en hierofani for de gamle egypterne.
   
3. Den mytiske, "what is said about the gods", altså navn, genealogier osv.

Den fjerde dimensjonen er en teologisk diskurs, og denne dimensjonen kan også kalles fromhetsdimensjonen. Dette er noe som, i følge Assmann, utvikler seg etter hvert, men som "eksploderer" og når sitt høydepunkt i Det nye rikets "New Solar Theology". Fromhet er et særlig kjennetegn på Ramessideperioden (19. dynasti). De tre første dimensjonene utgjør det Assmann kaller "implisitt teologi", og ut fra denne vokser altså den "eksplisitte teologien". Om "teologi" er det rette begrepet på de tre første dimensjonene kan nok diskuteres, men det er lett å følge Assmanns argumentasjonsrekke.

Assmanns bok er velskrevet, hans poenger er velargumentert, og boken er spekket med eksempler fra kildemateriale: formularer, hymner osv. Noe av det mest interessante ved boken er hvordan han viser utviklingen som Amarnaperioden er en del av - Akhenatens "monoteisme" var ikke en plutselig revolusjon, men én av mulige veier innenfor den nyutviklede teologiske dikursen. Da Akhenatens regjeringstid var omme, og hans nye religion falt i grøften, fortsatte mange av de underliggende prinsippene fra "the new solar theology" å eksistere og utvikle seg i den egyptiske religion.

Det er selvsagt noe småplukk å pirke på i denne boken også, slik som i Hornungs bok. Både Assmann og Hornungs analyser er så gode at hvis de bare holdt seg til saken, og ikke falt for fristelsen å komme med uargumenterte påstander om andre religioner, ville jeg gitt begge terningkast godt opp mot 20-tallet (på den fantastiske nerdeterningen). Jeg vil ikke påstå at Assmanns bok viser de samme tegnene til å være del av "om egypt, for europeere"-diskursen som jeg knyttet Hornungs bok til, men også Assmann har noen kommentarer, som kanskje kan kalles "selvfølgeliggjøring", som trekker helhetsinntrykket ned. For å utdype hva jeg mener med dette vil jeg gjengi et utdrag fra boken:

"The religion of Amarna was the first of those great religions that represented a negation of the polytheistic religions that had evolved naturally. All these religions were founded - the Israelites religion of Moses, Buddhism, Christianity, Islam - and all of the operated with the emotionalism of negation and legitimized themselves as revelation" (s. 199).

Her kommer Assmann på den ene siden med en påstand om Amarna-religionen, som han bruker mange sider i boken på beskrive, og argumenter i det for sin påstand i dette utdraget. På den annen siden kommer han med samme påstand om fire religioner til, men når det gjelder disse religionene gir Assmann leseren ingen mulighet til å "gå ham etter i sømmene". Han argumenterer ikke, han refererer ikke til noe kildemateriale, og han oppgir heller ingen referanser til andre forskere som skriver om disse religionene. Det er dette jeg kaller selfølgeliggjøring av en påstand. Ved å ikke nevne at bildet gjerne er mer komplisert og ved å ikke si f.eks. "se F. Orsker og S. Cholar for diskusjon av grunnleggerproblematikken i de religionene jeg her har nevnt" eller f.eks. "T. Eacher gjør en interessant sammenligning av de religionene jeg her har nevnt", selvfølgeliggjøres påstanden om den andre religionene på en slik måte at det eneste som trenger argumentasjon er påstanden om Amarnareligionen - noe jo Assmann kommer mer. Jeg synes at dette er en uærlig måte å sammenligne på!

Et sted Assmann gjør en interessant, og i mine øyne en ærlig, sammenligning, er på s. 213 hvor han påpeker en sammenheng mellom egyptisk, kananittisk og bibelsk poesi. Her oppgir han to referanser til andre forskere, han viser til kildemateriale (ordet ruach i Bibelen), og han kommer med et forbehold av typen "dette betyr dog ikke at....".

Alt i alt vil jeg gi Assmann terningkast 16. Eller kanskje 17. Og dermed bedømmer jeg den noe bedre enn Hornungs bok.

"Conceptions of God in Ancient Egypt: The One and the Many" av Erik Hornung

I "Conceptions of God in Ancient Egypt" tilnærmer Erik Hornung seg temaet gud (netjer) i gammelegyptisk religion fra alle, eller i hvert fall mange, tenkelige kanter. Det har i en lengre forskningshistorie vært mange som har påstått at egypterne egentlig var monoteister, eller i det minste var på vei til å bli monoteister, men Hornung viser hvordan dette er lite sannsynlig. Egypternes gudsbegrep og forståelse av hva gudene var, var mangfoldig, noe Hornung belyser godt. I høyden kan de gamle egypterne kalles henoteister - det var gjerne én bestemt gud som ble ansett som den beste og flotteste, men hvilken dette var, var avhengig av sted og tid. Samtidig utelukket ikke denne favoriseringen alle de andre gudenes viktighet (unntaket er selvsagt Akhenatens regjeringstid).

Dog er det noen av Hornungs diskusjoner og kommentarer som virker overflødige, eller de er rett og slett teite. Jeg blir alltid irritert når man i fagbøker beskriver religioner gjennom kontrastering med det som er mer "kjente" religioner for et udefinert "oss". De fleste referansene er selvsagt til kristendom, men også til islam, og "oss" er vestlige akademikere. Når den gammelegyptiske religionen sammenlignes med kristendommen, diskuteres f.eks forskjellene på logisk tankesystem. De sammenligningene som gjøres med islam, smaker av ironi, som f.eks det følgende:

"The new creed could, indeed, be summed up in the formula 'there is no god but Aten, and Akhenaten is his prophet'." (s. 248)

At nåtidens egyptere utelukkes fra vitenskapen om sitt eget lands fortid, er et problem med egyptologien, en fagretning som sliter med å riste av seg sin koloniale, orientalistiske fortid. Denne utelukkelsen har i stor grad vært gjennomført ved at arkeologiske funn har vært publisert kun på europeiske språk (i dag er det påbudt å publisere på arabisk, for å få lov til å gjøre utgravninger o.l. i Egypt). Også den måten å skrive om egyptisk religion på som Hornung gjør i "Conceptions..." bærer preg av å være i en diskurs der egyptologien fremdeles er en vitenskap som er OM Egypt, men FOR europeere.

Alt i alt gir jeg Hornung terningkast 14 (på en terning med 20 sider).

"Et ordinært fag i særklasse": En analyse av fagdidaktiske perspektiver i innføringsbøker i religionsdidaktikk, av Bengt-Ove Andreassen

Årets første fagbok som er lest fra perm til perm. I min hopping frem og tilbake fra fagbok til fagbok til fagbok, er Andreassens doktorgradsavhandling den første som har fått meg til å konsentrere meg om kun én bok i flere dager i strekk. Noe som først og fremst skyldes den direkte relevansen til min doktorgradssøknad.

"Et ordinært fag i særklasse" er en 322-siders beskrivelse og analyse av - ja, det står jo i overskriften. Jeg skal ikke gå så alt for mye inn på detaljer som kun vil være utslag av ekstremfagnerding, men oppgi noen interresante punkter. Hva lærer vi av Andreassen?

• At religionsvitenskapen er omtrent komplett fraværende i grunnskolens religionsundervisning. Det er selvutviklingspedagogene og teologenes territorium.
• Om du sender et barn til religionsundervisning i grunnskolen, vil det komme hjem som tilhenger av noe Andreassen kaller for "skolereligion", en variant av "civil religion", hvor dyrkelse av selvet og elevens "mening med livet" står i sentrum. Vil barnet komme hjem med fagkunnskap om religion? Lite sannsynlig.

Og et punkt hvor jeg vil komme med litt kritikk:

• Selv om en grundig innføring av Foucault aldri kan være feil (stor takk til Andreassen for mye god info!), må jeg innrømme at jeg etter 90 sider bakgrunn og teori er ganske utålmodig etter å se litt analyse.

(Til slutt er det vel på sin plass å si at min anmeldelse fortoner seg mer polemisk enn Andreassens avhandlig; det er lite polemikk å spore i den.)