Mons og Mona-bøkene av P. H. Christensen og M. N. Pedersen

Mons og Mona-bøkene er - ja, jeg sier det rett ut - ren propaganda!* Men er de dårlige fordi om? Nei, langt ifra. Her snakker vi om virkelige sidevendere (eller pageturnere på godt norsk).

De tre bøkene jeg har lest og herved anmelder, er Mons og Mona handler mat, Mons og Mona lager suppe, og Mons og Mona på godtejakt. Og gjett om jeg har lest dem mange ganger! De er så spennende, at disse bøkene raser man igjennom gang på gang på gang iløpet av en kveld. Dette er ikke bøkene man gir vekk etter endt lesning - nei, man tar vare på dem og leser dem på nytt og på nytt helt til det bare er filler igjen.

Mons og Mona handler mat handler om Mons og Mona som handler mat, på butikken sammen med mamma og hunden Boffen. I butikken møter Mons og Mona på den sitronsure butikksjefen, som liker hverken hunder eller barn som raser appelsinpyramiden hans. Dette er en bok med masse spenning! Et høydepunkt i boken er "-Stopp der! sier en morsk stemme!" Det er så mye spenning at man hopper opp og ned i sengen av begeistring!

Mons og Mona lager suppe handler om Mons og Mona som lager grønnsakssuppe. Dette er oppfølgeren til Mons og Mona handler mat, og suppen blir komponert av alle de grønnsakene som Mons og Mona handlet i den forrige boken. Men idet grønnsakene er kuttet opp og er klare til å legges i gryten, forsvinner grønnsakene. Hvem kan ha spist dem? Er det Boffen? Her er spenning og mysterium i massevis. En særlig høydare i boken er når Mona tar den siste poteten og løper alt hun kan. For å sitere en svoren fan: "Mona løpe potet!!"

Den siste boken, Mons og Mona på godtejakt, bryter med temaet i de to andre, og derfor kan man ikke si at dette er en triologi. I denne boken prøver Mons og Mona å oppspore noe godt å spise, og ender opp med å drikke en nydelig fruktsmoothie med banan, fersken og appelsin. La meg sitere den aller beste delen av boken: "Under sofaputen finner de en støvete rosin. -Blæh! spytter Mons. Det smakte vondt!" 

Dette er fantastiske bøker med en utrolig underholdningsverdi. Som nevnt er det ren propaganda, men som en svoren fan jeg kjenner har vist meg, så kan man fint nyte denne underholdende litteraturen uten å bli det spor påvirket av propagandaen!

Terningkast 20 av 20!

*Fra Opplysningskontoret for frukt og grønt.

"Kurtby" av Erlend Loe

En slags anmeldelse finnes her.

Boken anbefales under tvil til reflekterte religionsvitere eller lignende.

"Tårer i champagnen" av Børgen Skråmestø

Denne boken fikk jeg gratis av Studia ved en boklansering før jul, og jeg er ganske så fornøyd med fangsten. Boken faller nok innunder kategorien kjærlighetsroman, da vår helt Morten så absolutt er på utkikk etter mannen i sitt liv, og det er på ingen måte dyp litteratur. Dette er ren underholdning, og ganske festlig sådan. Viktige aktører i boken er blant annet Mortens glamorøse naboer Jean og Gunnar, samepiken Laila (Voi voi), skuespiller/stalker Kjell Andreas og Mortens drømmemann Andreas da Silva. Champagnen går ned på høykant og det er ingen mangel på dramatiske hendelser; En hysterisk scene ender med at det kastes en forbannelse over vår helts kjærlighetsliv (sigøynerkvinnen Jorunn er ingen venn av homofile), og ved en annen anledning sendes vår helt på reportasjetur til sin homofilifiendtlige hjembygd med Andreas på slep.

Jeg gir den terningkast 11 og anbefaler den til deg med behov for litt underholdning i kvardagen.

Stephen Fry's Incomplete & Utter History of Classical Music

 

Er ikkje sikker på om det var før eller etter eg kjøpte denne boka eg la merke til at ho faktisk ikkje er skriven av Stephen Fry, men av Tim Lihorean som visstnok følgde Stephen Fry rundt med ein bandopptakar. Ho er basert på ein radioserie Mr. Fry gjorde om, you guessed it, klassisk musikk gjennom historia. Ifølgje boklista mi begynte eg på denne boka i februar 2009 og sjølv om det ikkje er uhøyrt at det tek meg 1,5 år å komma gjennom ei bok, så betyr det vanlegvis at ho ikkje akkurat har gripe meg frå starten av.

Boka er morosam, anna kan ein vel ikkje seia, men det kjennest litt som om ho prøver for hardt. Dessutan fungerer ikkje teksten spesielt bra. På eit vis verkar det som han ikkje var meint å presenterast i bokform. Det utstrekte bruken av (stort sett fullstendig tullete) fotnotar har eg ingenting imot, men smilefjes høyrer liksom ikkje heilt heime i lengre tekst eller i ei bok. Eg set likevel pris på dei andre ”grafiske effektane” ein har nytta seg av (variasjon i skriftstorleik og –type, kursiv og feit skrift, uvanlege linjeskift og ”teikning” med bokstavar osb.) som ein ikkje kunne brukt like godt i andre format. Desse hadde dessverre hatt godt av litt redigering, for her og der er det tydeleg at ei linje eller eit teikn har flytta på seg og ikkje står der det var tenkt.

Eg trur hovudgrunnen til at det tok meg så lenge å komma gjennom boka (eller å komma inn i ho) var tekstflyten. Eg likar at ein heile tida gjer forsøk på å setja musikkhistoria inn i kontekst og difor dreg inn historiske hendingar, kulturelle strøymingar, viktige personar og verk, men ofte blir det litt mykje oppramsing og eg tek meg sjølv i å ynskja meg færre detaljar og litt meir fokus på einskildpersonar eller verk. Frå ca. 1700-talet (dersom eg hugsar rett – lenge sidan eg las den delen …) fram til midten av 1900-talet blir det lagt vekt på å nemna kvart einaste år, kva som skjedde i verda og kven som skreiv musikk. Stadig vekk ber ein om årsak for at ein no må hoppa nokre år (vanlegvis to til fem) fram i tid, for å få plass til heile historia i ei bok, men så insisterer ein på å bruka minst ei side på å summera opp kva me ”går glipp av” i dei åra som blir hoppa over. OK, så blir det brukt meir tid og plass på dei åra det fokuserast på, men ikkje så mykje at det er naturleg å masa så mykje om at ein no hoppar over noko (for det kjennest eigentleg ikkje som om noko blir hoppa over). Eit relatert problem er at boka heile tida gjentek seg sjølv når det gjeld formuleringar og framstillingsmåtar. Litt heftigare redigering hadde kanskje vore på sin plass. Dessutan har boka åtte hovuddelar som er for lange til å fungera som naturlege kapittel og er elles delt inn i seksjonar på ei til to sider, som er for korte til å fungera som kapittel. Historia kan jo ikkje delast opp kapittel med klåre skilje mellom, men det hadde nok letta lesing litt om ein likevel hadde prøvd å innføra nokre naturlege pausar her og der.

Eg tenkte at kanskje problema mine med flyten og den stadige gjentakinga kom av at utgangspunktet for boka var ein serie bandopptak og at den munnlege forma ikkje fungerte like godt i skrift. Eg bestemde meg difor for å sjå om eg kunne finna nokre av dei originale radioprogramma for å samanlikna. Dette viste seg å verka enklare enn venta og eg har no høyrt dei 5-6 fyrste programma i serien som gjekk på Classic FM. Ein av dei tinga eg hadde sakna med boka var faktiske musikalske eksempel. Det er jo forståeleg at ein ikkje kan putta faktisk musikk inn i ei bok, men det kjendest ufullstendig å lesa så mykje om ulike sjangrar og komponistar og ikkje høyra eit einaste musikkstykke. Resultatet vart at eg brukte YouTube som eit slags tillegg til boka, noko som sjølvsagt bidrog til at det tok meg så lenge å bli ferdig. I radioserien fekk eg behovet for eksempel meir enn dekka. I desse programma utgjer musikken størstedelen av kvar sending, og det blir av og til faktisk litt i overkant, t.d. i fyrste sending der ein får presentert nesten 40 minutt med ”plainsong” og gregorianske salmar (i eit 50-minutts program), noko eg tykkjer blir ei aning monotont i lengda (fyrste programmet dekkar ca. 700 år med musikkhistorie, men eg er ikkje så skrekkeleg imponert over farten på utviklinga i denne perioden). Må innrømma at eg trur eg hadde vore nøgd med eitt eksempel på kvar stilart/periode og dei hadde ikkje trengd å vera fullt så lange heller … Elles skil radioserien seg frå boka i detaljrikdom. Der boka har i overkant har radiosendingane litt i underkant.

Etter å ha høyrt litt på radioserien tykte eg faktisk det var lettare å lesa boka ut. Det var nesten som eg kunne høyra Stephen Fry i hovudet mitt då eg las, noko som gjorde at det heile flaut mykje lettare. Eg kom difor mykje meir inn i boka, og ho tok seg klart opp mot slutten.

Kjem ikkje til å lesa heile denne boka igjen med det fyrste, men eg har planar om å ha ho ståande i bokhylla og bruka ho meir som eit slags oppslagsverk. Boka har introdusert meg for ei rekkje komponistar eg aldri hadde høyrt om og gitt meg betre oversyn over periodane i musikkhistoria. Det er altfor mykje informasjon i ho til å ta inn over seg alt på ein gong, men ved å spreia det litt utover og ta ein komponist eller stilart av gangen framover tenkjer eg å gjera meg gradvis betre kjend med klassisk musikk. Har òg planar om å høyra resten av radioserien (no finst det jo òg i lydopptak den fine moglegheita for spoling).

Veit ikkje heilt kva eg skal seia som oppsummering. Blanda inntrykk? Vil ikkje frårå folk å lesa boka, men vil ikkje tilrå det utan atterhald. Det er definitivt ei bok for spesielt interesserte (seier seg vel sjølv a det ikkje er så interessant viss du ikkje bryr deg om klassisk musikk i det heile), men samtidig meir enn ”popvit” nok for den jamne lesaren. 
Hamnar på ein 13 på terningen.

Hall of Fame: Don Rosa 1

Samanmeldt av Z. og Sv.

Når det gjelder Don Rosas forfatterskap utgir Egmont i Hall of Fame-bøkene hans serier kronologisk etter produksjonsdato (i motsetning til Carl Barks’ som i Hall of Fame utgis tematisk). Derfor er Hall of Fame: Don Rosa 1 en samling av hans tidligste historier, første gang utgitt i 1987 og 1988. Boken inneholder 13 historier hvor tre av dem, noen meget korte noen, er skrevet av noen andre, men tegnet av Don Rosa. Dette vil vi komme tilbake til etter hvert.

Den første historien, ”Solens sønn”, er en av Sv. sine store favoritter. Dette er en klassisk duell mellom onkel Skrue og Gulbrand Gråstein, der sistnevnte med sine skitne triks, er dømt til å tape. Det hele begynner med at Skrue holder en utstilling over sine mange skatter ”som blautfiskene trodde var tapt”. Gråstein er ikke imponert, og etter voldsomme krangler er det klart for duell. Hvem kan finne den største inkaskatten? Noe av det virkelig fabelaktige ved Don Rosas fortellinger er avslutningene. Så også med denne fortellingen. Når katastrofen er over og skattene tapt, finner Skrue likevel en omvei for å vinne veddemålet. Dette er altså Don Rosas aller første Donald-fortelling, og Donald-ekspert og historieprofessor Øystein Sørensen sier i forordet til boken at ”[f]igurtegningene var ganske stive og usikre” og ”overtydelig i Barks’ stil” (s. 5). Vi forstår Sørensen dit hen at han i likhet med oss var begeistret for historien, men kunne styre sin begeistring for tegningene. Selv om vi kan være enige i at tegnestilen til Don Rosa har endret seg over tid, er vi slettens ikke enige i at tegningene hans nødvendigvis har forbedret seg. De tidlige tegningene er på en måte karikert, noe som gir tegneuniverset en teatralsk karakter, som vi liker svært godt, og som også fungerer svært godt i denne historien. At mange av endenes positurer er direkte kopier av Barks plasserer dem bare bedre inn i det samme universet, for selv om det finnes andre gode Donald-tegnere, så er det kun Don Rosa som helt og holdent forholder seg til det universet Barks bygde opp, og som utvikler det uten brist i logikk eller kronologi. Genre: Episk eventyrfortelling. Terningkast: 20.

I neste historie ”Hjelp til selvhjelp” arrangerer Skrue en konkurranse mellom fetterne Donald og Anton ”for å prente inn i dem den uovervinnerlige McDuck-ånden”. Onkel Skrue avslører i denne historien at han har testamentert alle fantasilionene sine til Ole, Dole og Doffen, som jo foruten ham selv er de smarte i slekten. Men siden han ikke synes han kan glemme Anton og Donald vil han hjelpe dem til å anskaffe eget fornuftig (etter Skrue-standard) livsopphold. Han gir dem 10 000 kroner hver, og lover dem begge en bedrift hvis de klarer å investere dem med fortjeneste i løpet av et døgn. Det hele ender med nesten-katastrofe for Skrue selv, men han klarer å ro seg ut av suppen samtidig som han holder sitt løfte. Genre: Gag-historie om livet i Andeby. Terningkast: 17.

”Fabelaktig dyreliv” er en historie som Z. helt siden 1990, da den første gang ble utgitt på norsk, har forbundet med Carl Barks. Hun syntes imidlertid det var en gledelig overraskelse at det var en Don Rosa, og når man først vet det, er det også lett å se. Den handler om at Donald som aldri har vært hakkespett selv, skal gi sine tre hakkespettnevøer en lærepenge. Ole, Dole og Doffen skal nemlig ut i skogen og registrere dyreliv for å ta ferdighetsmerker. Og ved hjelp av lån fra bestemor Ducks gård, prøver Donald å forvirre dem så godt han kan, ved å sende gjennom skogen det ene fabeldyret etter det andre. Hvem som får seg en lærepenge er vel kanskje unødvendig å si. Noe av det mest fabelaktige med denne historien er at Don Rosa har gjort god research og funnet frem til ”autentiske mytologiske skapninger fra forskjellige gamle kulturer”, som han forteller om i forordet til historien. Genre: Gag-historie om Donalds gemytt. Terningkast: 20

”Et gjenoppstått vrak” handler om Donalds bil, som faktisk ikke er en Barks kreasjon, men som er skapt av Al Taliaferro. Dette betyr ikke at det er et brudd med logikken i Barks univers, for Rosa tar i bruk elementer fra andre tegneres historier når han bygger ut dette universet. For Sv. er dette den klassiske nabo Jensen historien. Den begynner med at Donald har plukket fra hverandre bilen sin for å gi bilen den årlige overhalingen. Mens Donald og guttene tar en tur til Petter Smart for å få reparert bilens foiler, tar nabo Jensen seg den frihet å selge bilen del for del i den tro at det som lå på Donlalds plen var boss han hadde lagt ut til bossbilen. Resten av historien handler om de strabaser Donald må gjennom for å få tilbake alle delene til bilen. Det er kanskje først og fremst det fabelaktige persongalleriet vi møter her som gjør historien. Genre: Gag-historie om nabo Jensen og livet i Andeby. Terningkast: 19.

”Pengeflommen” er en episk ”B-gjengen prøver å rane onkel Skrue”-historie. B-gjengen kommer over den gale professoren fra en av Barks’ historier, som har viet sitt liv til å lage luktfri kål. De gir ham kål til en verdi av 300 kroner, og får i bytte to meget interessante strålepistoler som til sammen gjør pengene i bingen flytende. Men dette som B-gjengen trodde skulle gjøre jobben lett, fører til problemer for både dem og onkel Skrue – og resten av Andebys innbyggere. I strabasene går pengebingen i stykker, men heldigvis har Skrue en ny på lager (vi skulle gjerne sett det lageret). Genre: Allerede nevnt. Terningkast: 20.

Så kommer vi til fire korte historier som er samlet under overskriften ”Fire korte historier”. Tre av disse er ikke skrevet, kun tegnet, av Don Rosa. Titlene på dem er ”Flygeblad”, ”Rakettdrømmer” og ”Fysisk fostring”. De er alle tosiders vitsehistorier, så å gjengi handlingen blir rett og slett umulig uten å avsløre vitsene. Vi vil nøye oss med å si at de er skrevet av Gary Leach, er forholdsvis morsomme, og godt tegnet. Terningkast blir dog vanskelig.

Den siste av de fire korte historiene er både tegnet og skrevet av Don Rosa selv, og er den første i hans produksjon som kom ut på norsk – i Donald Duck julehefte fra 1988. ”Du grønne, glitrende…” er i likhet med ”Et fabelaktig dyreliv” lett å ta for å være en Barks-historie. Her bør det nevnes at en av grunnene til slike forvekslinger er at det er først i nyere tid at tegnere og manusforfattere har blitt oppgitt i norske Donald Duck-utgivelser. Historien går ut på at Donald skal lage det perfekte juletre, men vi forstår vel alle hvordan det må ende… Genre: Gag-historie om Donalds overivrighet. Terningkast: Her er det uenighet: Z gir 20, for den er for henne et meget kjært barndomsminne (i tillegg til å være en god historie). Sv gir 19.

”Grusomme gresskar” er en historie som tar utgangspunkt i den amerikanske halloween-tradisjonen med å lage gresskarlykter til den årlige konkurransen. Dette er en typisk historie om hvordan nabo Jensen og Donald finner frem sine styggeste sider, for å slå hverandre ned i støvlene. Historien ender med tap for dem begge, selv om Donald vinner konkurransen. Genre: Gag-historie om nabo Jensen og Donalds gemytt. Terningkast: Historien er så fæl og slem at det ikke kan bli mer enn 15.

I fortellingen ”Sursøt suksess” utlyser fabrikken Brødrene Phlyndre Sursaltet Stingsild en konkurranse der hovedpremien er et sydhavscruise. Som kjent er det ingen vits å delta i noen som helst slags form for konkurranse når fetter Anton er i nærheten, men som vanlig prøver Donald så godt han kan. Ole, Dole og Doffen klarer i denne historien faktisk å bruke Antons egen flaks mot ham selv. Terningkast 17.

”Siste hundeslede til Dawson” er Don Rosas første historie som relaterer seg til onkel Skrues liv som ung, og er en viktig historie å få med seg i forbindelse med den lange serien ”Skrues liv og levnet” (som utgis senere i Don Rosas karriere). Fortellingen innledes med at Skrue tenker tilbake til sin gullgravertid, nærmere bestemt akkurat den dagen han skulle forlate skjerpet sitt for godt. På denne siste turen fra skjerpet (som heter Agony Creek på engelsk, men av en eller annen grunn Sølvstrømmen på norsk – uansett, begge navn kan passe) mistet han hundesleden sin i en bresprekk som lukket seg. Skrue markerte stedet og planla å komme tilbake etter sleden sin den dagen breen hadde beveget seg så langt at den ville kalve ut i Yukonelven. Hoveddelen av historien forteller om hvordan onkel Skrue sammen med Donald og guttene (hvem andre ville jobbet for kun et par kroner timen?) drar tilbake til Klondike for å få tak i sleden idet breen skal til å kalve. For det er noe viktig på denne sleden – og hva er det?? Både Donald og skurken Sleipe-Simon antar at det gull, men kanskje er det noe enda viktigere og mer verdifullt? At en viktig karakter i historien er Skrues gamle flamme Gylne Gulda gir nok et hint… Genre: Episk eventyrfortelling om Skrues unge liv. Terningkast: En klar 20’er!

Siste historie i bok 1 er ”Lyrisk baksmell”, som handler om Ole, Dole og Doffens iherdige forsøk på å skulke skolen. Så mye mer er det vel egentlig ikke å si om den historien, men den er ganske så artig! Genre: Gag-historie. Terningkast: 18.

Som dere ser har vi gitt hver historie eget terningkast, for fortellingene i Hall of Fame Don Rosa 1 er jo ikke skrevet for å til sammen utgjøre én bok. Derfor vil vi ikke gi selve boken noe terningkast. Vi vil imidlertid gi terningkast 20 til den personen som kom på ideen å samle fortellingene, og å la Don Rosa selv skrive forord til samtlige av dem. At Don Rosa selv forteller om bakgrunnen for sine ideer og om hvordan han har gått frem når han lager Donald-historier, er et STORT pluss for ivrige Don Rosa-fans.

Vi vil også bemerke det fantastiske detaljnivået som er gjenomgående i Don Rosas historier. Det kan være forholdsvis slitsomt å lese - men slettens ikke mindre gøy fordi om. Og det gjør at man fremdeles etter å ha lest historiene gang på gang gjennom ca. 20 år stadig kan oppdage noe nytt!

Til slutt vil vi gjøre oppmerksom på dokumentarfilmen om Don Rosa som lages i disse dager. Rosa pensjonerte seg for et par år siden av forskjellige grunner som ikke har med alder å gjøre, noe vi synes er forståelig, men meget trist. Vi har donert penger til filmen, for Don Rosa har med sine Donald-fortellinger gjort vårt liv så uendelig mye rikere, at vi ville gi noe tilbake.

"AMO advarer: Tunfisk biter i vann" redigert av Terje Fredvik

Som 7535. sjef i Astronomer mot orddeling (AMO) var det omtrent en plikt - en gledelig en - å gå til innkjøp av denne lille lekkerbisken av en bok.

AMO er en forening som faktisk ikke er i mot orddeling (i utgangspunktet), men særskriving. Deling av ord i to uten bruk av bindestrek heter altså særskriving, mens deling av ord med bruk av bindestrek heter orddeling. Bokens forord gir en oppklaring i forvirringen, og sier også litt om bakgrunnen for opprettelsen av foreningen (som i dag har ca 10 000 medlemmer/sjefer): irritasjon over deling av ord i to.

Boken som er på litt over 100 sider er en samling av de beste og verste eksemplene på særskriving og andre idiotiske skrivefeil. Det er rett og slett en uthengingsbok om tullinger som ikke kan skrive ordentlig. Flere av tullingene er anonymisert, men mange får også sitt pass påskrevet. Et eksempel er Posten som har printet frimerker med teksten "Oseberg utgravingen 100 år", noe AMO kommenterer på følgende måte: "Posten uttaler at det ligger en 'kunstnerisk vurdering' til grunn for å skrive 'Oseberg-utgravingen' på denne måten. AMO mener at feil særskriving ikke er noen kunst - det klarer de fleste."

De fleste eksemplene er hentet fra AMOs hjemmeside, men som det står i forordet: "For også å lure faste lesere av nettsidene til å kjøpe boka, har vi i tillegg tatt med en rekke helt nye og upubliserte skrekkeksempler." For mange vil det nok holde å ta en titt på AMOs nettsider for å få seg en god latter. Dog, for alle de som liker å ha noe håndfast anbefales likevel boken, da den er avhengig av hverken strøm, fungerende ruter eller jevnlig betaling til en internettleverandør. Alle medlemmer av AMO får dessuten rabatt ved kjøpet, og det beste er at medlemsskapet er både gratis og gir sjefstittel!

En kritisk innvending jeg har til boken er at redaktøren og overhodet i denne organisasjonen, som ifølge forordet er opptatt av rettskriving, tråkker i salaten med feil preposisjonsbruk. Jeg har i andre sammenhenger slått et slag for fjerning av alle andre preposisjoner enn universalpreposisjonen rundt. Jeg kan dog avsløre ovenfor denne bloggens lesere at jeg da har tullet! Jeg hater bruken av rundt som universalpreposisjon, og ble derfor selvsagt skuffet da jeg leste det følgende i forordet til den ellers så gode bok: "... vi liker å tro at AMO har økt bevisstheten rundt særskriving." Det skulle stått om.

Likevel er boken å anbefale. Len deg tilbake, finn frem skadefryden og kos deg med andres idioti, slik som følgende eksempler: "PC pult i lønn" (sex fenger jo alltid), "Grill spydd med stekt potet", og "Så tid" (en hobby som burde bli populær blandt travle akademikere og andre i tidsklemmen).

Obs! Det er ekstra pinlig med egne skrivefeil etter man har ledd seg skakk av andres. Mulig bivirkning av å lese denne boken kan være skrivefeilangst.

Ps. Jeg syns det er vanskelig å gi denne boken terningkast (det er jo ikke sååå høyverdig litteratur), så jeg nøyer meg med å anbefale den.

"Being Elizabeth Bennet; Create your own Jane Austen adventure" av Emma Campbell Webster

Denne boken forutsetter nok at man har lest "Stolthet og fordom" allerede og at man er over middels interessert i den boken (man kan sikkert få glede av den ellers også, men det aner meg at det er gøyest dersom man har lest "Stolthet og fordom" - evt sett filmen eller den utmerkede BBC-serien). Boken er lagt opp som et "lag din egen versjon av historien"-eventyr der man gjennom valg av hva som skal skje videre staker ut kursen for vår heltinne. I tillegg får man spørsmål som det gjelder å svare riktig på og pluss- og minuspoeng innenfor kategorier som Accomplishments, Intelligence, Confidence, Connections og Fortune (og naturlig nok starter man med ganske lite av det meste...). Boken har en introduksjon som forklarer det hele, og når man har lest den og funnet frem penn og papir, så er man klar for eventyr Elizabeth Bennet style. Forfatteren har laget en rekke scenarioer og alternative virkeligheter, og det trekkes også inn historier fra andre Jane Austen-bøker som "Emma" og "Mansfield Park" i tillegg til at det finnes en alternativ virkelighet der vår heltinne myrder Mr. Collins. Jeg vil også gi plusspoeng for at det er laget en vri på den "ordentlige" slutten også. En konservativ leser (altså en som ikke snoker på alternativene, men bare leser det hun skal) kan ha stor glede av en rekke gjennomlesninger selv om faste partier som begynnelsen (bare en begynnelse av åpenbare årsaker) kan bli repetitive etter noen gjennomlesninger (for meg er dette lik 2 gjennomlesninger). For en dreven Jane Austen kjenner byr denne boken på et hyggelig gjensyn med Jane Austens univers i et nytt og gøyalt format der man selv kan prøve å kapre sin egen Mr. Darcy (eller en annen mann...). Jeg innbiller meg også at andre vil ha glede av å lese boken og anbefaler den derfor til alle jeg kjenner.

For å bruke Elins 20-sidede nerdeterning (regner med at det er den nye standarden) så vil jeg gi boken terningkast 16 for god gjennomføring av gøyalt konsept. Langt bedre enn de bøkene jeg leste da denne sjangeren hadde sin storhetstid.

Sneglemannen av Knut Nærum

Sneglemannen er en av de få bøkene jeg har klart å lese ferdig i år. Grunnen til det er mest sannsynlig at den er på kun 90 sider, med mange sider hvor det står ganske lite på. Lett- og rasklest, med andre ord.

Sneglemannen handler om nettopp en sneglemann; en (gal) forsker som mener at snegleserum er den rette løsning for menneskeheten. Boken er skrevet i dagboksform, og sneglemannens dagboknotater er de i boken som er interessante. Men også sneglemannens samboer får komme til orde, og her finner vi de kjedelige, "hva så"-opplysningene. De delene av boken som omhandler samboerens liv er rett og slett kjedelige. Mer sneglemann, mindre samboer, ville mitt råd vært til Knut Nærum.

Boken er ellers et bestillingsverk fra Redd Barnas "ABC redder barna"-kampagne. Det bærer boken preg av. Ikke av redde barn, altså, men av at det er et hastebestillingsverk.