Hall of Fame: Don Rosa 2

Samanmeldt av Z. og Sv.

Som i anmeldelsen av Hall of Fame: Don Rosa 1, vil vi anmelde hver fortelling separat.

Krokodillejegeren handler om noe så flott som jakten på en hellig egyptisk krokodille, og alt med referanse til det gamle Egypt ligger som kjent Zs hjerte nær. Historien begynner med at Dolly, Donald og guttene får en omvisning i onkel Skrues private dyrehage, der Don Rosa har tegnet inn mange av Carl Barks'

dyrekreasjoner. Onkel Skrue forteller om at verdens skjeldneste dyr er en krokodilletype med hellige symboler på ryggen, men dyret har ikke blitt sett siden Romerrikets dager. Tilfeldigvis har Dolly nettopp kjøpt seg en krokodilleskinsveske på loppemarked, og til onkel Skrues forbauselse er de hellige symbolene på denne vesken. Dette må bety at krokodillerasen ikke kan være utdødd. Donald og guttene sendes

så på en lang reise som begynner i Kairo, og ender ved Nilens utspring. Finner de en hellig krokodille? Det skal ikke vi røpe... Det bemerkelsesverdige med denne historien er at det er Donald, ikke onkel Skrue, som ender opp med den største skatten. Historien er spennende, men det er litt dumt for Don Rosa at krokodillegudenavnet Sobek, som de hellige tegnene står for, med hieroglyfer ikke skrives på en særlig spennende måte. Men for den jevne Donald-leser kan det jo hende at de er spennende nok, i og med at det ikke er så vanlig å kunne lese hieroglyfer... Terningkast: 17.

I Skattenuten undersøker onkel Skrue sammen med sine nevøer en liten fjelltopp han motvillig har fått med på kjøpet ved en handel av oljerettigheter. Dette er en typisk gag-historie, og Don Rosa inkorporerer også et lite spark til stereotypier om indianere. Dette kan illustreres med følgende dialog:

- Hva er det?

- Muligens røyksignaler fra kaksen som kjøpte fjellet. Kan du tyde dem?

- Er du morsom? Jeg er utdannet sivilingeniør!

Terningkast: 16.

Neste fortelling er ingen ringere enn Tilbake til Gufseplassen! Dette er oppfølgeren til Barks historie om firkanteggene og de snodige innbyggerne i Gufseplassen som snakker Vossadialekt (i den norske utgaven, logisk nok). Historiene innledes med Ole, Dole og Doffens ønske om å arrangere en hakkespettekspedisjon til Gufseplassen for å bringe hjem de to firkanthanene som ble brakt med til Andeby fra den første ekspedisjonen. Disse hanene har nå blitt ganske syke, og guttene antar at å få dem hjem igjen er løsningen på deres problemer. De spør så Onkel Skrue om pengestøtte til turen, og han går med på det siden han selv blir med for å innlede forhandlinger om firkanteggforsyninger med Gufseplassenserne. Selvsagt får Gullbrand Gråstein snusen i ekspedisjonen, og det er igjen duket for duell. Historien ender med at både Skrue og Gullbrand får seg en lærepenge. Terningkast 18.

Nostrildamus' forbannelse er en kortere gag-historie der Skrue får nyss i at enhver som tar på seg medaljongen til Nostrildamus, vil få hans evner til å se inn i fremtiden. Onkel Skrue drømmer om innsikt i børsens fremtidige oppgang og nedgang, men det hviler selvsagt en forbannelse over medaljongen, som gjør Skrues drømmer kortvarig, og Donald får som vanlig gjennomgå. Terningkast 17.

Så kommer den herlige Kong Skrue av Skruerike. Det viser seg at Daudbilbakken, der onkel Skrues

pengebinge står, er et lite landområde som formelt sett aldri har vært eid av USA. Dette gir onkel Skrue blod på tann, og han erklærer eiendommen sin som en egen stat. Med dollartegn i øynene krever han tilbake all skatt han noen sinne har innbetalt. Og så får han merke statsdannelsens barnesykdommer... Når dine arbeistakere bor i et annet land, og det er streik på passkontoret, har de ingen mulighet til å komme på jobb. Når dine naboland ikke har konsesjon til å handle med deg mister du fortvekk både strøm og vann, og mattollen kan bli ganske heftig. Har man hverken lover, politi eller militær, er det ganske lett for hvem som helst å gjøre statskupp. Alt dette er Skrue villig til å tåle, bare han får sine svimlende skattekroner tilbake. Men hva gjør Skrue når dette fører til den økonomiske død for Andeby? Den som leser for se. Terningkast 20!!!!!

Så kommer fire historier forfattet av andre. Hell i hull er en ensiders historie om at onkel Skrue gir fetter Anton en lærepenge. Strek i regningen handler om Donald som kjefter på guttene fordi de skulker, men som selv blir avslørt som den skoletaperen han var. Giverglede er en historie om hvordan det å tenke på andre kan føre til det beste for en selv. Den siste, Forglem meg ikke, handler om at Dolly har glemt sin egen bursdag. I forordet til disse fire skriver Don Rosa at det kun er den første han liker. Vi synes alle er helt greie, og at Don Rosas tegnestil som knytter disse fortellingene veldig tydelig til Barks-universet hever dem betraktelig. Terningkast ca. 12 på alle.

På et sølvfat er en av de beste gag-historiene til Don-Rosa. Onkel Skrue mottar fra en hemmelig beundrer et sølvfat til å legge lykkeskillingen på. I det han tar fatet i bruk, forsvinner imidlertid både mynten og puten den lå på. Det viser seg at den hemmelige beundreren er Magica som har laget en magisk multifaksforbindelse i fatet. Resten av historien handler så om at Donald og onkel Skrue må sloss med Magica gjennom fatet, for å få igjen tiøringen. Terningkast 20.

Rottefangeren er en fortelling som Barks en gang i tiden begynte å tegne skisser til, men skrinla. Don Rosa fikk i oppgave å fullføre historien - med stort hell i vår mening. Onkel Skrue ansetter Petter Smart for å finne opp et eller annet som kan få rottene i reservepengebingen til å forsvinne. Petters plan blir å lokke rottene med seg over Andebybroen ved hjelp av en superuimotståelig osteduft, og så sprenge broen. Det må gå som det går: dårlig. Terningkast 17.

Etter dette får vi servert en Duck Tales-historie som Don Rosa har skrevet, men ikke fikk lov til å tegne: Penger i grevens tid. Magica sender Skrues hus, med alle som er inni + seg selv, tilbake til tiden da dinosaurene levde, og nekter å sende dem til nåtiden igjen før Skrue har overgitt lykkeskillingen. Hun må imidlertid til slutt se seg slått av Skrue. Duck Tales er et for oss tull og fanteri, og hvis Don Rosa hadde brukt plotet i en vanlig Donaldhistorie, samt fått tegnet den selv, kunne den nok vært bra. Men Duck Tales? Æsj! Vi avstår fra terningkast.

Bokens nest siste historie, En gullgruve, handler om Donald som får lov til å plukke ut hvilken som helst mynt fra bingen

og beholde verdien av den hvis han selger den til en myntsamler. Siden onkel Skrue gjør penger sjeldne ved å samle på omtrent alle av dem, er det selvsagt enkelt å finne en som hos mynthandlerne vil oppnå ganske skyhøye priser. Donald setter derfor i gang med å lage en gruve for å nå de laveste lagene av bingen, der de eldste og dermed mest verdifulle myntene er. Ender det med katastrofe? Det er jo Donald... Don Rosa sier selv i forordet at historien er et spark til "moderne tegneseriesamlere som er mer interessert i å bevare seriene med tanke på verdistigning enn i å ha glede av bladet". Vi er så enig, så enig. Terningkast: 19.

Den aller siste historien i boken er en skisse til en historie som Don Rosa skulle lage til åpningen av Disney-MGM-Studio-parken i 1988. Siden Don Rosa mener at Mikke og Donald IKKE kjenner hverandre eller på noen måte hører sammen - altså at Mikke er en slags dustete inntrenger i Andebyuniverset - ville han lage en fortelling der Donald og guttene besøker parken og møter kjendisen Mikke. Godt at den ble refusert, for selv om vi er enig i at vi ikke liker Mikke noe særlig og syns det er for mye av ham i Donaldblader, så blir det feil å si at de ikke på noen måte hører til i samme univers (altså Andeby). Det er forresten litt muntert at grunnen til refusjonen var at Disneykonsernet syns at det var for kommersiell. Hahaha! Terningkast: vi gidder ikke trille.

Og så noen ord om boken forøvrig: Det er alltid artig å lese Don Rosas egne forord, og denne gangen skriver han også om en episode der hele hans tegnekarriere holdt på å gå i knas - fordi høyrehånden hans gikk i knas i en ulykke. Heldigvis for alle Donald-elskere gikk det bra til slutt! Hans redaktør gjennom alle år, Byron Erickson, har skrevet en innledning om hvordan han oppdaget Don Rosa. Artig.

Helt til slutt har vi et lite hjertesukk. Kvaliteten på lesningen av Hall of Fame-bøkene forringes dessverre av den dårlige kvaliteten på innbindingen. Egmont - skjerp dere!!

Bone-serien av Jeff Smith

Jeg meldte meg i sin tid inn i tegneseriebokklubben for å få bok 1 av den norske oversettelsen av Bone-serien, og meldte meg ut da jeg mottok den siste boken i serien siden forlaget hadde valgt å legge om (les fjerne) nettsiden til bokklubben til et mindre kundevennlig format (og selvsagt også fordi det alltid er en bok eller tre som jeg glemmer å avbestille og som jeg dermed ender opp med å eie siden returporto sjelden er verdt returen...).

Selv om jeg regner med at de fleste har vært borti denne serien gir jeg et kort sammendrag: Serien handler om de tre fetterne Fone, Smiley og Phoney Bone som havner i en mystisk dal etter å ha blitt kastet ut av Boneville. Vi får så følge dem på deres eventyr i dalen mens de leter etter veien hjem til Boneville.

Jeg synes seriens tegninger er ganske fine, og historien er engasjerende nok i sin sjanger (ren underholdning uten noe underliggende budskap). Det er også en fullendt serie i den forstand at vi får en fin avrunding på all spenningen og dramaet vi har fulgt underveis, og også en grei forklaring på bakgrunnen for hendelsene. De tre bøkene kan lett leses på en dag, så langvarig underholdning gir de ikke, men jeg tror (har ikke prøvd selv) at de egner seg for gjenlesing på senere tidspunkt (det er sjelden jeg leser romaner på nytt, men jeg har lavere terskel for gjenlesning når det gjelder tegneserier).  Alt i alt vil jeg gi serien terningkast 15 av 20 og oppfordre til lesning.

Epilog: Jeg ser at andre skriver mye lengre bokanmeldelser enn meg og jeg føler at jeg burde skrive mer, men her tror jeg det blir snakk om å skrive denne lengden eller ikke skrive i det hele tatt. Det er nemlig sjelden jeg har veldig sterke meninger om bøkene jeg leser og da blir det vanskelig å skrive langt.

Hall of Fame: Don Rosa 1

Samanmeldt av Z. og Sv.

Når det gjelder Don Rosas forfatterskap utgir Egmont i Hall of Fame-bøkene hans serier kronologisk etter produksjonsdato (i motsetning til Carl Barks’ som i Hall of Fame utgis tematisk). Derfor er Hall of Fame: Don Rosa 1 en samling av hans tidligste historier, første gang utgitt i 1987 og 1988. Boken inneholder 13 historier hvor tre av dem, noen meget korte noen, er skrevet av noen andre, men tegnet av Don Rosa. Dette vil vi komme tilbake til etter hvert.

Den første historien, ”Solens sønn”, er en av Sv. sine store favoritter. Dette er en klassisk duell mellom onkel Skrue og Gulbrand Gråstein, der sistnevnte med sine skitne triks, er dømt til å tape. Det hele begynner med at Skrue holder en utstilling over sine mange skatter ”som blautfiskene trodde var tapt”. Gråstein er ikke imponert, og etter voldsomme krangler er det klart for duell. Hvem kan finne den største inkaskatten? Noe av det virkelig fabelaktige ved Don Rosas fortellinger er avslutningene. Så også med denne fortellingen. Når katastrofen er over og skattene tapt, finner Skrue likevel en omvei for å vinne veddemålet. Dette er altså Don Rosas aller første Donald-fortelling, og Donald-ekspert og historieprofessor Øystein Sørensen sier i forordet til boken at ”[f]igurtegningene var ganske stive og usikre” og ”overtydelig i Barks’ stil” (s. 5). Vi forstår Sørensen dit hen at han i likhet med oss var begeistret for historien, men kunne styre sin begeistring for tegningene. Selv om vi kan være enige i at tegnestilen til Don Rosa har endret seg over tid, er vi slettens ikke enige i at tegningene hans nødvendigvis har forbedret seg. De tidlige tegningene er på en måte karikert, noe som gir tegneuniverset en teatralsk karakter, som vi liker svært godt, og som også fungerer svært godt i denne historien. At mange av endenes positurer er direkte kopier av Barks plasserer dem bare bedre inn i det samme universet, for selv om det finnes andre gode Donald-tegnere, så er det kun Don Rosa som helt og holdent forholder seg til det universet Barks bygde opp, og som utvikler det uten brist i logikk eller kronologi. Genre: Episk eventyrfortelling. Terningkast: 20.

I neste historie ”Hjelp til selvhjelp” arrangerer Skrue en konkurranse mellom fetterne Donald og Anton ”for å prente inn i dem den uovervinnerlige McDuck-ånden”. Onkel Skrue avslører i denne historien at han har testamentert alle fantasilionene sine til Ole, Dole og Doffen, som jo foruten ham selv er de smarte i slekten. Men siden han ikke synes han kan glemme Anton og Donald vil han hjelpe dem til å anskaffe eget fornuftig (etter Skrue-standard) livsopphold. Han gir dem 10 000 kroner hver, og lover dem begge en bedrift hvis de klarer å investere dem med fortjeneste i løpet av et døgn. Det hele ender med nesten-katastrofe for Skrue selv, men han klarer å ro seg ut av suppen samtidig som han holder sitt løfte. Genre: Gag-historie om livet i Andeby. Terningkast: 17.

”Fabelaktig dyreliv” er en historie som Z. helt siden 1990, da den første gang ble utgitt på norsk, har forbundet med Carl Barks. Hun syntes imidlertid det var en gledelig overraskelse at det var en Don Rosa, og når man først vet det, er det også lett å se. Den handler om at Donald som aldri har vært hakkespett selv, skal gi sine tre hakkespettnevøer en lærepenge. Ole, Dole og Doffen skal nemlig ut i skogen og registrere dyreliv for å ta ferdighetsmerker. Og ved hjelp av lån fra bestemor Ducks gård, prøver Donald å forvirre dem så godt han kan, ved å sende gjennom skogen det ene fabeldyret etter det andre. Hvem som får seg en lærepenge er vel kanskje unødvendig å si. Noe av det mest fabelaktige med denne historien er at Don Rosa har gjort god research og funnet frem til ”autentiske mytologiske skapninger fra forskjellige gamle kulturer”, som han forteller om i forordet til historien. Genre: Gag-historie om Donalds gemytt. Terningkast: 20

”Et gjenoppstått vrak” handler om Donalds bil, som faktisk ikke er en Barks kreasjon, men som er skapt av Al Taliaferro. Dette betyr ikke at det er et brudd med logikken i Barks univers, for Rosa tar i bruk elementer fra andre tegneres historier når han bygger ut dette universet. For Sv. er dette den klassiske nabo Jensen historien. Den begynner med at Donald har plukket fra hverandre bilen sin for å gi bilen den årlige overhalingen. Mens Donald og guttene tar en tur til Petter Smart for å få reparert bilens foiler, tar nabo Jensen seg den frihet å selge bilen del for del i den tro at det som lå på Donlalds plen var boss han hadde lagt ut til bossbilen. Resten av historien handler om de strabaser Donald må gjennom for å få tilbake alle delene til bilen. Det er kanskje først og fremst det fabelaktige persongalleriet vi møter her som gjør historien. Genre: Gag-historie om nabo Jensen og livet i Andeby. Terningkast: 19.

”Pengeflommen” er en episk ”B-gjengen prøver å rane onkel Skrue”-historie. B-gjengen kommer over den gale professoren fra en av Barks’ historier, som har viet sitt liv til å lage luktfri kål. De gir ham kål til en verdi av 300 kroner, og får i bytte to meget interessante strålepistoler som til sammen gjør pengene i bingen flytende. Men dette som B-gjengen trodde skulle gjøre jobben lett, fører til problemer for både dem og onkel Skrue – og resten av Andebys innbyggere. I strabasene går pengebingen i stykker, men heldigvis har Skrue en ny på lager (vi skulle gjerne sett det lageret). Genre: Allerede nevnt. Terningkast: 20.

Så kommer vi til fire korte historier som er samlet under overskriften ”Fire korte historier”. Tre av disse er ikke skrevet, kun tegnet, av Don Rosa. Titlene på dem er ”Flygeblad”, ”Rakettdrømmer” og ”Fysisk fostring”. De er alle tosiders vitsehistorier, så å gjengi handlingen blir rett og slett umulig uten å avsløre vitsene. Vi vil nøye oss med å si at de er skrevet av Gary Leach, er forholdsvis morsomme, og godt tegnet. Terningkast blir dog vanskelig.

Den siste av de fire korte historiene er både tegnet og skrevet av Don Rosa selv, og er den første i hans produksjon som kom ut på norsk – i Donald Duck julehefte fra 1988. ”Du grønne, glitrende…” er i likhet med ”Et fabelaktig dyreliv” lett å ta for å være en Barks-historie. Her bør det nevnes at en av grunnene til slike forvekslinger er at det er først i nyere tid at tegnere og manusforfattere har blitt oppgitt i norske Donald Duck-utgivelser. Historien går ut på at Donald skal lage det perfekte juletre, men vi forstår vel alle hvordan det må ende… Genre: Gag-historie om Donalds overivrighet. Terningkast: Her er det uenighet: Z gir 20, for den er for henne et meget kjært barndomsminne (i tillegg til å være en god historie). Sv gir 19.

”Grusomme gresskar” er en historie som tar utgangspunkt i den amerikanske halloween-tradisjonen med å lage gresskarlykter til den årlige konkurransen. Dette er en typisk historie om hvordan nabo Jensen og Donald finner frem sine styggeste sider, for å slå hverandre ned i støvlene. Historien ender med tap for dem begge, selv om Donald vinner konkurransen. Genre: Gag-historie om nabo Jensen og Donalds gemytt. Terningkast: Historien er så fæl og slem at det ikke kan bli mer enn 15.

I fortellingen ”Sursøt suksess” utlyser fabrikken Brødrene Phlyndre Sursaltet Stingsild en konkurranse der hovedpremien er et sydhavscruise. Som kjent er det ingen vits å delta i noen som helst slags form for konkurranse når fetter Anton er i nærheten, men som vanlig prøver Donald så godt han kan. Ole, Dole og Doffen klarer i denne historien faktisk å bruke Antons egen flaks mot ham selv. Terningkast 17.

”Siste hundeslede til Dawson” er Don Rosas første historie som relaterer seg til onkel Skrues liv som ung, og er en viktig historie å få med seg i forbindelse med den lange serien ”Skrues liv og levnet” (som utgis senere i Don Rosas karriere). Fortellingen innledes med at Skrue tenker tilbake til sin gullgravertid, nærmere bestemt akkurat den dagen han skulle forlate skjerpet sitt for godt. På denne siste turen fra skjerpet (som heter Agony Creek på engelsk, men av en eller annen grunn Sølvstrømmen på norsk – uansett, begge navn kan passe) mistet han hundesleden sin i en bresprekk som lukket seg. Skrue markerte stedet og planla å komme tilbake etter sleden sin den dagen breen hadde beveget seg så langt at den ville kalve ut i Yukonelven. Hoveddelen av historien forteller om hvordan onkel Skrue sammen med Donald og guttene (hvem andre ville jobbet for kun et par kroner timen?) drar tilbake til Klondike for å få tak i sleden idet breen skal til å kalve. For det er noe viktig på denne sleden – og hva er det?? Både Donald og skurken Sleipe-Simon antar at det gull, men kanskje er det noe enda viktigere og mer verdifullt? At en viktig karakter i historien er Skrues gamle flamme Gylne Gulda gir nok et hint… Genre: Episk eventyrfortelling om Skrues unge liv. Terningkast: En klar 20’er!

Siste historie i bok 1 er ”Lyrisk baksmell”, som handler om Ole, Dole og Doffens iherdige forsøk på å skulke skolen. Så mye mer er det vel egentlig ikke å si om den historien, men den er ganske så artig! Genre: Gag-historie. Terningkast: 18.

Som dere ser har vi gitt hver historie eget terningkast, for fortellingene i Hall of Fame Don Rosa 1 er jo ikke skrevet for å til sammen utgjøre én bok. Derfor vil vi ikke gi selve boken noe terningkast. Vi vil imidlertid gi terningkast 20 til den personen som kom på ideen å samle fortellingene, og å la Don Rosa selv skrive forord til samtlige av dem. At Don Rosa selv forteller om bakgrunnen for sine ideer og om hvordan han har gått frem når han lager Donald-historier, er et STORT pluss for ivrige Don Rosa-fans.

Vi vil også bemerke det fantastiske detaljnivået som er gjenomgående i Don Rosas historier. Det kan være forholdsvis slitsomt å lese - men slettens ikke mindre gøy fordi om. Og det gjør at man fremdeles etter å ha lest historiene gang på gang gjennom ca. 20 år stadig kan oppdage noe nytt!

Til slutt vil vi gjøre oppmerksom på dokumentarfilmen om Don Rosa som lages i disse dager. Rosa pensjonerte seg for et par år siden av forskjellige grunner som ikke har med alder å gjøre, noe vi synes er forståelig, men meget trist. Vi har donert penger til filmen, for Don Rosa har med sine Donald-fortellinger gjort vårt liv så uendelig mye rikere, at vi ville gi noe tilbake.