"The Myth of Continents: A Critique of Metageography" av Martin Lewis og Karen Wigen

I den første artikkelen i artikkelsamlingen som skal bli til min avhandling, skal jeg analysere kartbruk i religionslærebøker. I forbindelse med litteratursøk kom jeg over The Myth of Continents av Lewis og Wigen, og den viste seg å være midt i blinken både for analyse av kart og for analyse av metageografi i tekst.

Forfatterteamet består av én historiker og én geograf, og som den kvikke leser allerede da har skjønt, så omhandler da boken metageografiens historie. Fokuspunktet er dog Europa, og slik sett føyer forfatterne seg inn i den eurosentristiske tradisjon de kritiserer, men som de selv påpeker: skal man skrive om eurosentrisme kommer man ikke unna å skrive om Europa. Eurosentrismen burde kanskje vært nevnt i tittelen eller undertittelen, siden det er så sentralt i analysen deres - men kanskje går de i fellen å tro at det er innlysende for enhver potensiell leser at "kontinent" er noe som ble påfunnet av Europere. Dette er litt teit, i og med at deres (litt vel ambisiøse) mål er å skrive en bok som ikke bare skal være for akademikere, men for de fleste lekmenn og -kvinner. Som jeg tenkte da jeg leste dette i begynnelsen av boken: er University of Chicago Press forlaget for hvermansen? Jeg tror neppe at det er det, så Lewis og Wigen bør nok ikke bli for skuffet om ikke kunnskapen i denne boken, som ble utgitt i 1997, har nådd ut til de lavere lag av befolkningen (noe som enhver som leser aviser, ser på tv eller snakker med de lavere lag av befolkningen, vil vite ikke har skjedd).

For hva er det Lewis og Wigen vil at alle lag av befolkningen skal ta innover seg? Hovedsakelig er det at de skarpe skillelinjene mellom sivilisasjoner, som vi har lært er sylskarpe, slettens ikke er særlig skarpe, selv om de kan sies å finnes. Og at de faktisk ikke eksisterer der vi tror de gjør.

Deres utgangspunkt er myten om kontinentene. Lewis og Wigen viser først og fremst at forestillingen om Europa som et kontinent tydelig adskilt fra Asia er tull og tøys. En klar grense mellom Europa og Asia finnes hverken som naturlig fenomen eller kulturelt. Dessuten har man satt grensen her og der og hvor som helst gjennom historien, og det er storpolitikk (og snikpolitikk) som til enhver tid har avgjort hva som tilhører Europa og hva som tilhører Asia. Uralfjellene i Russland, som i dag er den vanligste "naturlige" formasjonen som liksom skiller Europa og Asia, er på ingen måte noen barriere, hverken for dyr, planter eller mennesker. Europa har blitt konstruert som en kulturell motsetning til Asia - ja, ren og skjær eurosentrisme. At Russland gikk med på å blir delt mellom to kontinenter skyldtes at tsarene ønsket at de store byene i landet skulle være Europeiske, og dermed med i det kule selskap.

Lewis og Wigen viser hvordan det samme tøyset gjelder for de andre kontinentene. Selv om det ved første øyekast på globusen ser ut som om Afrika er et løsrevet kontinent (det har jo hav rundet seg på alle kanter - forøvrig en vanlig definisjon av en kontinent), så er det faktisk ikke det. Afrika henger sammen med Eurasia, og når det gjelder både flora, fauna og menneskelig kontakt så er det mer logisk å sette et skille sør for Sahara. Men ikke engang Sahara er noen skarp grense. Det har vært kontinuerlig kontakt mellom kulturene sør for den store ørkenen, og Arabia og til og med så langt som til India. Når det gjelder Australia og Amerika var disse lenge ikke regnet som kontinenter engang, og Australia kom aller sist "inn i varmen". Lewis og Wigen argumenterer for at det eneste kontinentet som kan sies å være et kontinent, etter kriteriet om vann rundt hele seg, helt egen flora og fauna og menneskelig kultur, er Australia - men det er altså det eneste kontinentet som ikke alltid i dag engang kalles for et kontinent.

I forlengelsen av denne kritiske analysen analyseres og kritiseres også parene "Orient og oksident" og "Øst og Vest".

Men nå må man ikke forstå det slik at Lewis og Wigen er postmodernister som sier at alt er både alt og ingenting. Å nei, postmodernister er de definitivt ikke, noe de passer på å påpeke side opp og side ned og side bort og helt til det überkjedsommelige. Og jeg må innrømme at kraftig polemikk i en bok er rett og slett bare blæ. Jeg kan faktisk ikke se særlig forskjell på Lewis og Wigen og disse "postmodernistene" og "postkolonistene" som de kritiserer og tar avstand fra. Jeg syns "The Myth of Geography" føyer seg inn i rekken av postkolonial analyse av begreper og konsepter, og det er sådann en god analyse. Men Lewis og Wigen er skrekkelig redd for å bli forstått som "postmodernister", og grunnen til at de ikke er det, i følge dem selv, er at de mener at man faktisk må bruke noen begreper og konsepter for å kunne forstå og beskrive (døøh, for "postmodernister" har jo bare gått over til å lage gurglelyder i stedet for å bruke konsepter og begreper). De foreslår imidlertid å gå vekk i fra kontinentbegrepene, og i stedet for bruke regionale begreper som f.eks Sørøst-Asia. De argumenterer for at verden kan sånn noenlunde deles opp i regioner, som på den ene side minner om slik man allerede forstår regioner, men på den annen side er litt nytt. De viser på en fin måte hvordan mange regionale begreper, slik som Midtøsten, har sitt opphav i USAs militærstrategi, og i forlengelsen av dette hvordan begrepene derfor ikke gir mening innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.

Meget interessant bok, med mange fordeler og noen bakdeler. Den største bakdelen er imidlertid at alt analysematerialet fremvises i sluttnoter! Selve boken er altså som en syntese av alle funn, men hvis man lurer på hvilket belegg de har, må man altså bla frem og tilbake, frem og tilbake. Dette er dårlig gjort mot den bedagelige leser (en lesergruppe jeg befinner meg i).

Men altså, meget interessant bok, og ikke minst meget relevant i forhold til mitt prosjekt. Jeg har fått mye inspirasjon og nye analysegrep som jeg kommer til å gjøre meg mye nytte av. Nerdeterningkast: 16.

"AMO advarer: Tunfisk biter i vann" redigert av Terje Fredvik

Som 7535. sjef i Astronomer mot orddeling (AMO) var det omtrent en plikt - en gledelig en - å gå til innkjøp av denne lille lekkerbisken av en bok.

AMO er en forening som faktisk ikke er i mot orddeling (i utgangspunktet), men særskriving. Deling av ord i to uten bruk av bindestrek heter altså særskriving, mens deling av ord med bruk av bindestrek heter orddeling. Bokens forord gir en oppklaring i forvirringen, og sier også litt om bakgrunnen for opprettelsen av foreningen (som i dag har ca 10 000 medlemmer/sjefer): irritasjon over deling av ord i to.

Boken som er på litt over 100 sider er en samling av de beste og verste eksemplene på særskriving og andre idiotiske skrivefeil. Det er rett og slett en uthengingsbok om tullinger som ikke kan skrive ordentlig. Flere av tullingene er anonymisert, men mange får også sitt pass påskrevet. Et eksempel er Posten som har printet frimerker med teksten "Oseberg utgravingen 100 år", noe AMO kommenterer på følgende måte: "Posten uttaler at det ligger en 'kunstnerisk vurdering' til grunn for å skrive 'Oseberg-utgravingen' på denne måten. AMO mener at feil særskriving ikke er noen kunst - det klarer de fleste."

De fleste eksemplene er hentet fra AMOs hjemmeside, men som det står i forordet: "For også å lure faste lesere av nettsidene til å kjøpe boka, har vi i tillegg tatt med en rekke helt nye og upubliserte skrekkeksempler." For mange vil det nok holde å ta en titt på AMOs nettsider for å få seg en god latter. Dog, for alle de som liker å ha noe håndfast anbefales likevel boken, da den er avhengig av hverken strøm, fungerende ruter eller jevnlig betaling til en internettleverandør. Alle medlemmer av AMO får dessuten rabatt ved kjøpet, og det beste er at medlemsskapet er både gratis og gir sjefstittel!

En kritisk innvending jeg har til boken er at redaktøren og overhodet i denne organisasjonen, som ifølge forordet er opptatt av rettskriving, tråkker i salaten med feil preposisjonsbruk. Jeg har i andre sammenhenger slått et slag for fjerning av alle andre preposisjoner enn universalpreposisjonen rundt. Jeg kan dog avsløre ovenfor denne bloggens lesere at jeg da har tullet! Jeg hater bruken av rundt som universalpreposisjon, og ble derfor selvsagt skuffet da jeg leste det følgende i forordet til den ellers så gode bok: "... vi liker å tro at AMO har økt bevisstheten rundt særskriving." Det skulle stått om.

Likevel er boken å anbefale. Len deg tilbake, finn frem skadefryden og kos deg med andres idioti, slik som følgende eksempler: "PC pult i lønn" (sex fenger jo alltid), "Grill spydd med stekt potet", og "Så tid" (en hobby som burde bli populær blandt travle akademikere og andre i tidsklemmen).

Obs! Det er ekstra pinlig med egne skrivefeil etter man har ledd seg skakk av andres. Mulig bivirkning av å lese denne boken kan være skrivefeilangst.

Ps. Jeg syns det er vanskelig å gi denne boken terningkast (det er jo ikke sååå høyverdig litteratur), så jeg nøyer meg med å anbefale den.

Lajla av Jens Andreas Friis

Jeg har nu lest klassikeren Lajla av Jens Andreas Friis, opprinnelig utgitt i 1881 under tittelen Fra Finnmarken: Skildringer. Bildet til høyre viser forsiden på boken slik den så ut i 1952, men den jeg har lest er fra 1929, uten forsidebilde men ypperlig illustrert med fjonge billeder fra stumfilmen Laila fra samme år.

Handlingen i boken er som følger: Handelsmann Lind med frue er bosatt i Karasjok, og skal til Kautokeino for å få døpt sin nyfødte datter Marie (bilde fra stumfilmen nedenfor). På veien blir følget angrepet av ulv slik at reinsdyrene får panikk, og i alt oppstusset mistes lille Marie ut av armene til sin barnepike. På grunn av mørke får man ikke lett ordentlig etter henne før neste morgen, og alt man finner da er komsen hun lå i og noen blodspor. Overbevist om at hun er tatt av ulven drar foreldrene og deres to tjenestefolk hjem igjen og sørger. Men fortvil ei, for i løpet av natten er lille Marie funnet av viddens rikeste "finne" (=same), Laagje, som forbarmer seg over henne og adopterer henne. Han kaller henne Lajla.

Etter ett år finner Laagje ut hvem Lajlas foreldre er, og til sin store glede får de returnert barnet. Men så kommer pesten til bygden, og alle enten dør eller flykter. Lajlas biologiske foreldre dør også, og når Laagje og hans tjener Jaampa i sin bekymring for Lajla reiser til Karasjok finner de henne hos to gamle, døende mennesker som har tatt seg av henne etter foreldrenes død. De gamle er dog som nevnt døende, og derfor tar Laagje og Jaampa Lajla med seg igjen. Heretter er hun Laagjes datter, og vokser opp intetanende om at hun er norsk og ikke "finne".

Laagje og mor Laagje planlegger for Lajla, som er "lidt høiere, slankere og smekrere om livet end de andre finnepiger" at hun, når hun blir stor, skal gifte seg med sin fetter Mellet (som også oppfostres hos Laagje). I motsetning til Mellet, som jo er ekte "finne", er Lajla et naturtalent i det meste, og selvsagt like god som prestens datter i å lære seg norsk.

I sitt 19ende år treffer så Lajla en handelsmann og hans søster på et sommermarked. Familien Laagje er der for, i tillegg til å selge reinsdyrprodukter, å kjøpe inn bryllupsutstyr til Lajla og Mellet. Søsknene handelsmann, som er på Lajlas alder, heter også Lind. Laagje skjønner at dette må være biologiske søskenbarn av Lajla. Lajla og Anders Lind (handelsmannen) forelsker seg i hverandre, og etter mye hjertesorg ender det med at Anders kræsjer bryllupsseremonien til Lajla og Mellet, slik at ekteskapet mellom dem forhindres. Så stikker Lajla avgårde med Anders, de gifter seg og lever på hans gård. Sin adoptivfamilie ser ikke Lajla noe mer til.

Boken slutter med at Anders og Lajla har mistet all sin inntekt, på grunn av nye handelsregler fra Bergen. De må selge gården sin og flytte til Bergen. Så en dag mens Lajla sitter i Bergen og vugger sitt barn i armene, kommer en "finne" på besøk. Det viser seg å være Jaampa, far Laagjes tjener, som vil at hun skal komme hjem før hennes far dør (mor Laagje er allerede død). Lajla klager over sin fryktelige økonomiske situasjon, men Jaampa har med en stor sekk penger. For selv om Lajla giftet seg med sin norske fetter, har hennes samiske familie tatt vare på hennes reinsdyrflokk som har vokst seg stor og fet og meget innbringende. Så reiser Lajla med mann og barn tilbake til Finnmark og lever lykkelig alle sine dager (eller noe sånt).

Så til selve anmeldelsen:

Som skjønnlitterær fortelling er Lajla helt ræva. Som nevnt het den dog først Fra Finnmarken: Skildringer, og det burde den nok fortsatt å hete. Så mange ord som jeg over har brukt for å oppsummere handlingen om Lajla, er faktisk ikke så langt fra den mengden ord som brukes på historien i selve boken. Mesteparten av boken består av eviglange skildringer av blandt annet reinsdyrhold, norsk skole for samiske barn og Finnmarkhandelens skjæbne under bestemmelser fra Bergen. Det snevre persongalleriet i boken fungerer mest som personifisering av det som skildres, der forfatteren i stedet for å bare gi objektive beskrivelser av Finnmarkske forhold (som hadde gjort boken til fagprosa) nok har ønsket en større innlevelse fra leserens side. Og innlevelse behøves fordi forfatteren har et moralsk budskap å formidle. Jens Andreas Friis var språkforsker, grunnlegger av samisk språkvitenskap og tydeligvis glødende opptatt av å få det norske folk til å forstå at samer også er mennesker. Boken inneholder mye kritikk av den norske språkpolitikken som tvang samiske barn å lære norsk, gjennom å forhindre kristen litteratur på samenes eget språk. Friis har nok vært en god kristen, som har søkt å få andre til å slutte opp om hans forståelse av god kristendom. Slik sett kan Lajla kalles en debattbok. Samtidig er boken barn av sin tid, og inneholder artige, essensialistiske forståelser av hva det vil si å være norsk, og hva det vil si å være samisk. Greit nok er samene også mennesker, men de er nå en gang ikke nordmenn. MEN - boken viser også hvordan identitet ikke er fastlåst. En biologisk norsk pige, kan oppriktig føle og oppføre seg som en "finnepige".

Skikkelig kjedelig bok, men siden den er en klassiker anbefaler jeg likevel å lese den - særlig hvis man er interessert i norsk mentalitetshistorie og hvis man innbiller seg at nordmenn aldri har vært kolonister. En del samiske ord kan man også lære seg (men jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt de er i bruk i dag). Terningkast 5 på Elins nerdeterning, og terningkast 10 på anti-terningen.

"Sociolinguistics: An Introduction to Language and Society" av Peter Trudgill

Har i det siste lese store mengder faglitteratur om og omkring emnet sosiolingvistikk, men det meste er vel å rekna som "litteratur for spesielt interesserte" (ein bør vel, sånn teoretisk sett i det minste, vera litt over middels interessert for å velja emnet som tema for masteroppgåva). Denne boka kjøpte og las eg derimot fyrste gongen medan eg framleis var ei ung og uvitande lingvistspire på bachelornivå. Det er ei av dei få fagbøkene eg eig som eg har lese frå perm til perm fleire gonger, og sjølv om det begynnar å bli ei stund sidan sist gjer ho nytten som oppslagsverk og referansekjelde. Eg meinar det må reknast som eit kvalitetsteikn når ei fagbok både kan brukast som innføring for amatørar og oppslagsverk for vidarekomne.

Boka er delt i 10 kapittel som kvart tek for seg eit aspekt av sosiolingvistikken: språk og samfunn; sosial klasse; etnisitet; kjønn; kontekst; sosial samhandling; nasjon; geografi; kontakt; menneskeheit. Ho er ei fin innføring i emnet, oversiktleg og grei, dekkar det meste på ein forståeleg måte utan å gå inn på altfor mange detaljar, men samtidig utan å få altfor sterkt harelabbpreg. Eit bra val både dersom ein berre skal lesa ei bok heile livet om sosiolingvistikk, men òg dersom ein vil ha ei innføring å byggja vidare på.

Forfattaren, Peter Trudgill, er ein av dei mest kjende namna innan sosiolingvistikk og dialektologi (for dei som kjenner namn i sosiolingvistikk og dialektologi...) og har mellom anna forska på norske dialektar. Eg har etter kvart gjort det til ein vane når eg finn ei ny bok på dette feltet å fyrst slå opp i det alfabetiske registeret (dersom det ikkje skulle finnast alfabetisk register kan boka gløymast med det same - det burde finnast lover mot å gi ut fagbøker utan register!) og sjekka det som måtte stå om Noreg og norske språkforhold. I overraskande mange tilfelle finst det faktisk eit par referensar til Noreg eller norsk og i litt for mange av tilfella endar eg med å tenka "hmmm... ja, okei, men.... nei, det er ikkje eigentleg heilt slik det er, for tenk". Nokre gonger dreier det seg berre om sterk overforenkling, andre gonger er infoen heilt feil. Og alt dette snakket for å komma fram til at jau, Trudgill har òg med eksempel frå Noreg, og sjølv om dei er betre enn dei fleste andre eg har vore borti (han er t.d. hakket mindre uklår (men, dog, uklår) når han skal forklara forholdet mellom nynorsk og bokmål enn utanlandske lingvistar, og for den del norske, pleier vera), har dei svakheiter. For eksempel skriv han at norske born er mindre truande til å bruka høfleg tiltale (i.e. "De") til læraren enn tyske born er. Det stemmer nok, mest fordi eg ikkje kan sjå føre meg ein norsk unge i 2009, eller for den saks skuld i 2000 då mi utgåve av boka kom ut, som ville kalla nokon som helst "De". Kanskje i 1974 då boka vart publisert for fyrste gong, men er ikkje nye utgåver ein mulegheit til å retta opp forelda materiale?
Ifølgje Marianne (min tidlegare sosiolingvistikkførelesar, og kanskje ein av dei beste førelesarane eg har hatt) har Trudgill vore på besøk på UiB opptil fleire gonger i samband med undersøkingane sine i Noreg. Dette var derimot ei stund før mi tid... Har ein personleg mistanke om at dei fleste av erfaringane hans her til lands ligg tilbake på 70-talet ein gong. Uansett, dersom ein ser vekk frå at materialet hans ber litt preg av å vera forelda må ein seia at Trudgill sin presentasjon av norske språkforhold er langt over gjennomsnittet. Det skin dessutan igjennom at han er ikkje så lite imponert over den norske toleransen for språkleg variasjon og dialektbruk, og at han meinar andre burde fylgja Nores sitt eksempel på dette området.

Likar eigentleg ikkje å gi terningkast og slikt, tykkjer det er frykteleg vanskeleg å bestemma meg og har helst lyst til å gi masse poeng til alle (enda ein grunn til at eg ikkje bør bli lærar, i tilfelle ein skulle trenga fleire liksom), men føler eg kan strekka meg ganske høgt med denne. Heilt til ein 19 kanskje... Det skal understrekast slik heilt til slutt at i tillegg til at det er ei stund sidan sist eg las heile denne boka ,er terningkastet sterkt påverka av eigne preferansar, småsære interesser, fascinasjon for dialektologi osb. Uansett, spreiing av eigne subjektive (småsære og spekulative) meiningar må vel vera ein av hovudgrunnane til å ha ein bokblogg?'

PS: Kan nemna at Trudgill og Chambers si bok "Dialectology" òg er å anbefala dersom ein skulle vera interessert i det temaet (denne er ein del av den raude Cambridge Textbooks in Linguistics serien). Trudgill har dessutan skrive og/eller redigert mange bøker eg ikkje har lese, m.a. ei som heiter "Language Myths". Denne verkar i utganspunktet interessant, men etter å ha bladd litt i kapitla har eg komme fram til at ho synest å vera eit forsøk på å avskaffa ein del myter om språk som eg personleg meinar folk må vera dust for å tru på. Eg tek dette som eit teikn på at det dreiar seg om den typen bok ein ikkje bør lesa med for mykje bakgrunnskunnskap om emnet...