The Heart of the Fiords, from afar ...

When you (that is: I), as a Norwegian, in a Colombian bookshop, looking for books in English (and finding, to your great surprise, that said bookshop, even though belonging to a university which offers foreign language education, has no books of fiction whatsoever in any other language than Spanish), come across a novel with a very familiar cover picture of red-painted wooden cabins against a backdrop of clear, glacial-blue water and snow-covered peaks, bearing the title En el corazón de los fiordos (In the heart of the fiords), you have to buy it, right?

     Even if the blurb gives you a pretty good idea that this is not the kind of book you normally read, because this is not the kind of book you normally like?

     Of course I had to.

Since buying and reading the book in question I have learnt that it belongs to a (sub)genre called landscape. Apparently, this is a label given to books that are basically typical “women’s literature” (please pronounce this term with contempt, whether reading it in your head or out loud), in an “exotic” setting. Take a bad old-fashioned, soppy and predictable love-story, place it in a setting your readers are unlikely to have any intimate knowledge of, add a bit of “local flavour”, and voilà: landscape novel. These books have titles like The butterfly isle, The white masai(ess), The gilded fan, Highland storm – you get the picture. Think Victoria Hislop or Kate Morton (note that my associations are based solely on prejudice – I have not actually read any of these books or writers). Or Sarah Lark, judging by one of Z’s latest reviews.

     Can you tell I’m slightly sceptical?

Anyways: En el corazón de los fiordos is set in Germany and Nordfjord, in 1941 and 2010. The main characters are Mari, a Norwegian farm girl who falls in love with a German soldier (1941), and Lisa, a German photographer who travels to the exotic Norwegian West in search of her roots, and finds family secrets (in abundance) and a very annoying and unfriendly (and – obviously – utterly irresistible) Norwegian horse breeder (2010). And that should be enough information to give you a pretty good idea of where the story goes.

Three reasons I shouldn’t have read this book:

1. I’m usually exquisitely bored, and sometimes severely aggravated, by love stories.

2. I think there are far too many books about WWII, and only a genuinely excellent/ original/ different story could justify publishing yet another one. Genuinely excellent/ original/ different stories are few and far apart.

3. I’m from the part of the world the story is set in – the author of the book is not.

How long did it take before En el corazón de los fiordos began to irritate me?

     I’d say within the first five pages.

Before getting to why, I’m going to say some nice things about the book (I believe I’ve imbued this review with enough passive-aggressive negativity by now to be able to do this and still leave no doubt about my general feelings towards it).

     Firstly: This book is not really that badly written …

I willingly admit to being rather snobbish about language in fiction (and non-fiction, come to think of it), and I consider reading poorly written texts bad for my mental health, as it tends to make me grumpy, impatient and generally disillusioned with humanity. This book did not provoke many major outbursts of annoyance at its language. At this point, though, I have to mention that my edition of this book is a translation of a German original …

     (4. My edition of the book is a translation)

… and that reading in Spanish is still a much slower and more unfamiliar process for me than reading in English or Norwegian. It is therefore quite possible that my opinion of the language in the book would be another if I hadn’t read it in Spanish.(1) As for the development of the story, I found the book an quick and easy read: I finished the more than 500 pages in about ten days, which is quite fast for me, reading in Spanish. The story is fast-paced, with several story-lines developing in parallel, searches for answers leading to ever new questions, and intrigues piling up.

     Secondly: The love story (stories) wasn’t bad enough (note that I’m not saying it wasn’t bad) to really get me going. Taking my general opinion of this genre into account, I believe this can be considered a (kind of) praise.

     To sum up: rarely during my reading of this book did I feel a strong need to hurl it across the room. I did, however, feel a need to give the writer (and/or editor) a solid talking-to. And this is where I (finally) get to my big problem with this book:

     It is not really the story or the writing, it’s sloppiness.

The author of the book, Christine Kabus, is introduced on the cover as a German who since childhood has been deeply fascinated by Scandinavia. She travelled to Norway as an adult, and her enthrallment with the exotic landscapes led her to study the history of the country and learn the language. I realise everyone’s not a linguist, but in this case “learn the language” is obviously an exaggeration. Which leads us back to page five (which I mentioned way back at the beginning somewhere), and the first example of how just about EVERY word or sentence of Norwegian in this book is WRONG. We’re not talking about long pieces of text, just a light sprinkling throughout (as part of the “exotic, local flavour”), but enough to get quite annoying for a Norwegian reader. The few sentences of Norwegian all have grammatical errors, words are used in decidedly odd ways, no understanding of Norwegian definite marking is evident (sometimes there’s both a Spanish and a Norwegian definite marker, e.g. “el Dalselva”, at other times there are no markers), and words have been picked randomly from Nynorsk or Bokmål.

And then, there are the names …

(And here a warning for those of you who think this review is already too long (I agree and apologise): this section of grievances will be lengthy). A few of the characters in the book have “normal” Norwegian names, such as the protagonist Mari and her brother Ole, but they represent a small minority. One or two odd or unusual names in a book is OK, even interesting, but when the vast majority of characters have ill-chosen, attention-drawing names, it just becomes distracting. This is what I mean:

1. Very rare first names: Tekla (according to SSB, there are 14 people in Norway with this name), Faste (11), Gorun (8), Enar (4).

2. Invented names (i.e. names I have never heard and which give no hits on SSB’s name pages): Finna, Bori

3. “Misplaced” names: Thorvald the dog (actually, I don't believe I will ever own a dog, but if I did, I'd consider calling him – or, even better, her – Thorvald), Bjelle the horse

4. Invented, misspelt, or foreign surnames: Eklund, Jørgensson (why, when there is another family called Karlssen?), Kjøpmann (this one had me steaming – such a surname has never, as far as I know, existed in Norwegian. I don’t care how common they are in Germany!)

5. The family farm Karlssenhof (for those interested in an extended harangue on the absurdity of this name, see below)

6. Wrong and/or inconsistent spelling of actual place names.

There are also a few other things that don’t sit quite right. For example, the mother of one of Mari’s friends has ordered a new bunad for her for Midsummer. The idea of a (second) brand new national costume for a girl of about 18 sounds strange to me – as if you just buy a new bunad every couple of years as you grow out of the old one, like any other old dress ... The cost may have gone up since the 40s, but if it’s rare to acquire a second bunad today, I doubt a lot of people had the economic means to do so during the war. Besides, “ordering” it also feels a bit anachronistic to me – does this girl not have a mother or grandmother or aunt of second-cousin-twice-removed who knows how to sew? Further, the 2010 protagonist looks down on the Oslo Fiords (sic!) as her plane lands on Gardermoen – I assume she is really longsighted, the 17th of May is supposedly called “Barnedag” (is this true? I’ve never heard it …) and though there may still have been people in 1940 who were afraid of “supernatural” intervention if they didn’t finish the Christmas baking on time, doesn’t it sound a bit odd that they feared “trolls”?

     You might say that it’s hardly surprising to find a few inaccuracies in a book written by someone who is not a native, and that I shouldn’t let it ruin the story, but I can’t help feeling greatly aggrieved at this blatant disregard for the Norwegian language, the liberties taken at the writer's will, the the obvious lack of research and editing. I sincerely though a minimum of research was involved in the writing of a historical novel, and that books where subjected to proofreading and editing before being published. It’s obvious that the author is capable of research, from how she writes about the history of both Norway and Germany during WWII (though I can’t actually vouch for the accuracy of the historical background), so why not make the minimal effort of looking up Oslo on Wikipedia to find the correct spelling of Karl Johans gate? As for Norwegian names, their frequency in different periods can easily be found on SSB’s internet pages. And how effing hard could it be to find a native Norwegian-speaker to look over a few words and sentences, especially if you’ve traveled extensively in Norway and studied the language and history – she must have a contact somewhere who could have weeded out some of the most flagrant mistakes. Most of the details that annoy and offend me in this book could so easily have been fixed, and the failure to do so, by both author and editor, is in the end what really rubs me the wrong way.

My main reason for outlining why I shouldn’t have read this book is that I feel I am perhaps being a bit unfair to it, getting caught up in all these details. I can, despite my misgivings, see how this book could be liked – by someone who loves romance, who can’t get enough of the drama of WWII stories, who is infinitely excited by intrigue and dark secrets, and who isn’t Norwegian – in short, someone who isn’t me.

Nerdydice: 6

Antidice: 11 (for Norwegians)

Postscript:

To test my hypothesis that this book could have a different impact on someone distinctly not me, I handed it over to a Colombian friend who struck me as the perfect guinea pig for the experiment. She is a native Spanish speaker, and revealed a few weeks back that she quite enjoys easy-to-read, romantic novels. Further, she worked in Norway for a year, and therefore has first-hand knowledge of what it is like to be a foreigner there.

Result: She loves it, even though the Spanish translation is apparently horrendous (some of the weirdness in, e.g. the spelling of Norwegian place names, may in other words be the translator’s fault rather than the author’s). As a non-Norwegian, she recognised the depiction of particular quirks in the Norwegian character, and loved the descriptions of the country. She also liked the story, and the way it was laid out.

I suppose I can only conclude that perceptions of a book differ, according to tastes, background and circumstances – hardly a revolutionary finding.

Note on the absurd farm name Karlssenhof:

Firstly, it’s normally “Hov”, with a V, in Norway. It may have been “hof” in Norse, but I suspect the author of getting it mixed up with German “hoff”. Go far enough back in time, and the words have the same Germanic root, but “hoff” in Middle German meant “farmstead” and the word could be used to refer to a farm worker or owner to a farm, and so, I suppose, the combination with a personal name like Karl would mean something like “Karl’s farm” (though whether or why you would have a patronymic as the first element, I have no idea). In Norwegian farm names, however, the element “hov” or “hove” refers to a place of sacrifice to the pagan gods. Farms with this element in the name can be dated to Viking or pre-Viking times, when people still believed in the old Norse gods. The first element in a name ending in “-hov” is therefore usually the name of a god, e.g. Torshov. IT IS NEVER (ever-ever) A PATRONYMIC! You’d never sacrifice to a surname, even if this kind of name had existed at the time these farms were cleared (and even if they had patronymics, I doubt there were many Karls in Migration Period Norway …).

          To sum up: I find it hard to express how infinitely stupid I think this name is.

1800-tals "kvinnelitteratur", mot betre vitande

Med jamne, eller ujamne, mellomrom får eg det som kjent, eller ukjent, for meg at eg skal lesa ein klassikar. Det ha sine fordeler å ha lese ein del klassikarar: ein framstår som danna og utdanna, ein kan konversera/lesa/høyra om tekstane og forstå det som blir sagt om dei, og sist, men ikkje minst, ein kan med den autoriteten det gir å faktisk ha jobba seg gjennom boka, slå fast at ho er ræv. 

I vår gjekk eg difor, dels med desse argumenta i bakhovudet, i gang med Emily Brontë sitt magnum opus: Wuthering Heights. Det er m.a.o. ei stund sidan eg las denne boka, men sidan eg no kan skriva ein omtale om to Brontë-syster-bøker på same tid, passa det meg best å gjera det slik.

For dei som måtte vera like uopplyste som meg, og difor ikkje kjenner historia i Wuthering Heights, kjem eg no med ei lita SPOILER-åtvaring. På den andre sida: dersom desse hypotetiske lesarane skulle ha ein boksmak som liknar min, er det ikkje sikkert dei gidd lese boka uansett etter denne omtalen ...

Begynte, mot betre vitande, på introduksjonen. Personen som hadde skrive den, hadde sjølvsagt følt det var naturleg å fortelja mykje av handlinga i boka, så eg hoppa over resten oglas han til slutt i staden, noko eg eigentleg burde visst at alltid er ein mykje betre plan. Ifølgje introduseraren er det ikkje måte på kor über- fantastisk denne boka er, men etter faktisk å ha lese ho, stiller eg meg ganske uforståande til heile introduksjonen.

Dette er ein typisk 1800-talsroman (i alle fall etter min definisjon på ein typisk 1800-talsroman): stort drama, lugubre menn og liksomromantikk. Likte boka hakket betre enn Jane Eyre, men det er nok mykje fordi Jane Eyre er ei av dei mest tvilsomme klassikarane eg veit om, og fordi eg, med systera Charlotte si bok i minne, hadde mildt sagt låge forventningar til Wuthering Heights. 

For å raskt oppsummera innhaldet: Historia om Catherine og Heathcliff blir fortalt av ein tredjeperson som er fullstendig irrelevant for sjølve handlinga. Den fyrste delen, om Heathcliff og Catherine sin barndom og ungdom, inneheld obligatorisk mystisk opphav, foreldreløyse og vondskap. Catherine giftar seg med Edgar Linton, av grunnar eg har problem med å forstå, får ei dotter og døyr. Meir drama og liding. Heathcliff får ein son - på ingen måte tydeleg kor dette ber hen. Dei to unge blir meir eller mindre tvinga til å gifta seg, han døyr, og den alltid like koslege Heathcliff tvingar så Cathy til å bli buande. Ho er heilt "øydelagd" når forfattaren møter henne. Men så, etter meir fram og tilbake og vandring på heden, klarar ho mot alle odds å få styr på syskenbarnet sitt (ein stakkar som viser seg å ikkje vera så øydelagd som han verka, han heller), og dei lever lukkeleg alle sine dagar, etter at Heathcliff òg omsider døyr.

Klassisk 1800-talsromanse: uendeleg dramatikk, luguber liksomromantikk og den obligatoriske vandringa på heden, avrunda med ein tvilsom lukkeleg slutt. 

Etter å ha teke ein liten pause for å komma meg att, gav eg meg i kast med den siste Brontë-systera, Anne, for å ha gjort unna heile familien ein gong for alle (skreiv broren noko?), om det så berre skulle vera for å slå fast at dei ikkje er noko for meg. Brontë-syster 2 heva ikkje akkurat forventningane til Brontë-syster 3, men det kan i dette tilfellet ha vore ein fordel. Agnes Grey er i alle fall den boka eg har likt best mislikt minst.

Dette er framleis 1800-tals "kvinnelitteratur", så hovudpersonen må sjølvsagt vera ei god, dydig og religøs ung kvinne, som i starten må gjennom ein del prøvingar, denne gongen i form av vekkskjemde dritungar og blinde, ubrukelege foreldre. Så blir det litt meir klassisk romanse over det heile: ung kvinne møter attråverdig (og djupt religiøs) mann, søt musikk, forviklingar, litt flaks, lukkeleg slutt. Uoriginalt, til tider ganske kjedeleg, men utan den overdrivne dramatikken og nokre av dei mest irriterande trekka ved dei andre systrene sine bøker.

Konklusjon: Dette er ikkje min sjanger, det visste eg frå før og eg har no fått det stadfesta. Vurderer likevel å lesa The Tenant of Wildfell Hall, den einaste andre boka Anne skreiv. Charlotte hindra denne i å bli utgidd på nytt etter Anne var død, fordi ho rekna boka som upassande. Kjenner eg ser på dette som eit potensielt kvalitets-stempel ...

Per Petterson: Ut og stjæle hester

Dette er ikkje akkurat ein thriller, men dersom ein har lese noko om denne boka på førehand (ev. omslaget) reknar ein vel heller ikkje med så mykje futt og fart. Dette kan vel kanskje kallast ei “djup” bok, stort sett hovudpersonen som tenker og ser tilbake på livsendrande hendingar i barndommen. Sidan dette var det eg hadde venta meg, og eg var i humør til å lesa denne typen bok då eg las ho, tykte eg absolutt dette var verd lesinga. Likte skrivestilen, forteljarstile og forteljinga (sjølv om eg på ein måte er litt irritert over moment eg ikkje skal avsløra). 

Bilde: Ola Kielland-Lund

Har sett litt på det folk på Shelfari har skrive om boka – dei fleste er utlen-dingar og ser på dette som ei litt eksotisk og veldig norsk bok. Skrivestilen blir tolka som spesielt norsk (“sparse” er eit ord som går att), noko eg tykkjer er litt vanskeleg å seia noko om, sidan eg trass alt har lese masse norsk litteratur og mykje av det er veldig forskjellig frå denne boka, men noko er det kanskje i det. Kanskje spesielt samanlikna med litteratur på romanske språk har vel norsk ein tendens til å vera noko meir “sparsamt”. Elles er det mange som ser parallellar mellom den litt dystre, knappe og melankolske stilen og naturskildringane i boka. For meg blir naturen berre vanleg norsk natur, så dette gjer sikkert sterkare inntrykk på folk som ikkje er vane med norsk utmark. Kan likevel sjå føre meg ein skulestil/særemne om denne boka, med vekt på “parallellar mellom natur-skildringane og hendingane som formar hovudpersonen sitt liv” …

Eg er vanlegvis skeptisk til å lesa bøker som har vore veldig haipa, men samtidig tenker eg ofte at eg les for lite norsk (samtids-)litteratur og har pinleg lite å komma med når utlendingar spør. Dessutan ikkje så ofte ein norsk forfattar (som ikkje skriv krim) får såpass mykje merksemd langt utover landegrensene, så eg tenkte det var verd å finna ut om all rosen har noko føre seg. Og det har han.

Har, som vanleg, litt problem med å bestemma meg for terningkast, men trur eg hamnar på 17.

Stille aust-tysk gate

Sidan eg ikkje har lese meir enn nokre få avsnitt i Bergen-gaiden på tysk sidan vidaregåande var eg i utgangspunktet litt usikker på om det å setja i gang med ei heil bok var ein god idé.Sidan eg likevel følte det var på tide å friska opp, dersom eg nokon sinne skulle redda det som måtte vera att av skuletysken min, sette eg i gang med ei av dei (noko ambisiøst anskaffa) tyskspråklege bøkene som står i biblioteket. Nokre sider inn i Stille Zeile Sechs av Monika Maron var eg ganske sikker på at eg hadde teke meg vatn over hovudet, men forteljinga var engasjerande nok til at eg heldt fram. Og sjølv om eg ikkje kan påstå at tysken min er i nærleiken av flytande - han er nok ikkje eingong på eit nivå der eg ville teke på meg å lesa ein roman utan ordliste - så vart lesinga faktisk lettare etter kvart, og eg tok meg sjølv til slutt i å nyta det, frå ein norsk ståstad, noko bakvendte og omstendelege, og med undersetningar, så vel jamstelte som på ulike nivå underordna, og elles spennande setningskonstruksjonar, tett bestrødde språket.

Stille Zeile Sechs betyr, for den ikkje-tysktalande, noko slikt som Stillegata 6; det er m.a.o. ei adresse. Boka handlar om Rosa Polkowski, ca. 40 år gammal historikar i Aust-Berlin i midten av 80-åra, sm har sagt opp jobben sin fordi ho har bestemt seg for at ho ikkje lenger vil tenka for pengar. Beerenbaum, ein gammal, tidlegare mektig mann i kommunistpartiet, tilbyr ho betaling for å skriva ned memoirane hans medan han dikterer. Ho er i utgangspunktet fast bestemt på at denne jobben ikkje skal innebera tenking, berre enkel diktat, men etter kvart blir det vanskelegare og vanskelegare for ho ikkje å ta til motmæle mot synet på historia som kjem til uttrykk gjennom Beerenbaum si forteljing.

Stille Zeile Sechs kom fyrst ut i 1991 og tematiserer kommunismen si stilling i etterkrigstidas Aust-Tyskland og spenningar mellom ulike generasjonar sitt syn på historia. Dette er ikkje ei handlingsspekka bok, men trass litt startvanskar og behovet for ordliste tok det meg berre ein vekes tid å lesa ho ut, mykje fordi eg vart ganske engasjert. Handlinga hoppar gjennom heile boka fram og tilbake i tid, mellom Beerenbaum si gravferd og Rosa sine minner, utan at eg følte at eg mista tråden eller på noko tidspunkt irriterte meg over at historia vart avbroten.

Kort oppsummert er dette faktisk ei av dei beste bøkene eg har lese i det siste: 18 på terningen.  

(Boka er ikkje omsett til norsk, men finst på engelsk med tittelen Silent Close No. 6. Omsetjinga har eg ikkje sett, så språket i denne kan eg ikkje gå god for.)

Dampande?

Denne boka vart kjøpt for tjue kroner på FRETEX og er på framsida klassifisert som ein Steampunk romance. Eg nemner dette fordi kombinasjonen ”steampunk” og "skikkeleg billeg" nok er hovud-grunnen til at eg kjøpte og sette i gang med å lesa denne boka utan å ha sett nøye på baksida. Dersom eg har noko talent for å seia kva bøker som er verdt å lesa basert på cover, må det ha feila fullstendig i dette tilfellet.

Kort oppsummert handlar boka om Jack som, etter eit uhell på laben, årsaka av ei ikkje spesielt smart (og frå første side ganske irriterande) søster, blir blåst inn i eit parallelt steampunk-univers, saman med den før nemnde søstera (korleis dette eigentleg går for seg blir ikkje problematisert). Dei to landar i lasterommet på luftskipet Tesla og møter der kaptein Olivia Pye og mannskapet hennar. Dramatikk og romantikk følgjer.

Eller ikkje ...

Eg likar grunnpremissane, ideen eller bakgrunnen om ein vil, for boka: eit parallelt univers med luftskipspiratar, eit britisk-prøyssisk imperium og krigerske moghular. Ei slag steampunk/alternativt univers/kontrafaktisk historie-blanding med klårt potensiale. Men så kjem historia, eller kanskje mangelen derav, og øydelegg det meste. For det skjer eigentleg ganske lite og det som skjer er verken spesielt truverdig eller spesielt engasjerande. Personane i romanen er fullstendig einsidige og framstår som reine karikaturar, noko som mest av alt gjer dei ganske slitsame. Som eksempel kan ein nemna den spanske Mr. Francisco, som gjennom heile boka har fullstendig tåpelege replikkar skrivne på ein engelsk som i mitt hovud gir han ein fransk aksent. Eit anna medlem av mannskapet, Mr. Llama skal liksom vera svært mystisk, sidan han stadig forsvinn og dukkar opp att ut av det blå, men dette blir aldri faktisk brukt til noko relevant, utbrodert eller forklart. Mange andre element lir av den same mangelen på relevans eller samanheng, og det verkar litt som om hendingane meir er eit bakteppe enn hovudpoenget med boka.

”Romance” er ikkje vanlegvis min sjanger, men sidan det her som nemnt dreia seg om billeg steampunk, valde eg å oversjå dette (i tillegg til den fjonge tittelen, som kanskje òg burde skrudd på visse varsellamper). Så mykje romantikk vil eg heller ikkje påstå at det er i denne boka. Sex derimot, er det masse av. Skikkeleg masse. Heile tida. Alt anna blir etter kvart eigentleg litt underordna, noko som kan forklara kvifor forfattaren ikkje får til noko karakterutvikling eller eigentleg historie på 350 sider.  
No kan ein seia at stempelet "Steampunk romance" nok stemmer, men heller enn mi opphavege tolking av dette som STEAMPUNK (romance), m.a.o. tilhøyrande sci-fi/fantasy-sjangeren, bør denne boka plasserast i same sjanger som kioskromanane med tvilsame titlar og bilde av eit halvnake par på framsida (sjå illustrasjon -> ).

Ein Shelfari-anmeldar skreiv om Steamed at ho har ”hollow, unbelievable characters who only exist so they can have sex within the first hundred pages”. Tykkjer det oppsummerer bra.

Slik eg las boka får ho 5 på nerdeterningen. Såpass snill er eg fordi eg likte ”universet” historia forgår i og fordi boka faktisk ikkje var verken så dårleg eller så uengasjerande at eg på noko tidspunkt vurderte å ikkje lesa ho ferdig (dette kan ha noko med å gjera at eg var i Frankrike utan tilgang til anna skjønnlitteratur då eg las ho, men trur uansett eg hadde komme til å lesa ho ut. Kan vel seiast at det er ein lettlesen tekst). Trur eg skal strekka meg til 10 på antiskalaen, for eit irriterande persongalleri (inklusive hovudpersonane) og mangelen på faktisk historie til fordel for detaljerte skildringar av masse sex. Dersom ein derimot startar på denne boka med ein ide om at ho er ein Harlequin-roman (eg legg òg til grunn her at ein gjer dette fordi ein faktisk har lyst til å lesa ein Harlequin-roman) kan det henda ho ikkje er så verst. Føler ikkje eg har nok erfaring med denne typen litteratur til å uttala meg om relativt kvalitetsnivå, men som nemnt har i det minste denne boka eit ganske originalt bakteppe, så det kunne vel trekka opp?

Dersom nokon skulle føla at dette var noko for dei føler eg eg bør nemna at det frå same forfattar finst ei lang liste andre fjonge titlar ein kan kasta seg over, m.a. Hard Day's Knight, Love in the Time of Dragons, Crouching Vampire, Hidden Fang og My Zombie Valentine.

Bok for biblio- og bibliotekofile

The Library at Night er skriven av Alberto Manguel, ein verdsborgar og polyglott som likar å skriva bøker om bøker. Dette er fyrste boka eg les av han, men eg har hatt En historie om lesning ståande i hylla ei stund (sannsynlegvis frå eit Mammutsal), mend planar om snarleg lesing.

Boka handlar, overraskande nok, om bibliotek. Aller mest kanskje om forfattaren sitt personlege forhold til bibliotek og bibliotek gjennom historia. Manguel fortel om historiske hendingar og personar (som t.d. Melvil Dewey, mannen bak desimalklassifikasjonen), personlege erfaringar og minner. Biblioteket, det personlege og det offentlege, som bygning og som institusjon, går som ein raud tråd gjennom det heile og knyter det saman. 

State Library, Sydney

Boka begynner med tårnet i Babel og biblioteket i Alexandria, men ho har ikkje den typisk kronologiske framstillinga til ei historiebok. I kvart kapittel tek forfattaren utgangspunkt i eit tema (f.eks. biblioteket som myte, som identitet eller som form) og teksten blir ei slag personleg tankerekke. Ikkje slik å forstå at dette er ein vanskeleg tilgjengeleg stream-of-thought-tekst, men stilen og språket er heller ikkje det ein vil finna i ein gjennomsnittleg kioskroman…  

Tama Art University Library, Tokyo

Som den boknerden eg er, likte eg spesielt godt delane som skildrar den konkrete sorteringa og plasseringa av bøker i eit bibliotek. Manguel er heldig nok til å ha eit heilt eige hus til bøkene sine, og han eig ei mengd og eit mangfald dei fleste av oss vil misunna. Likevel kjenner eg meg att i problemstillingane hans: bøker kan sorterast etter altfor mange ulike kriterium, men det blir vanskeleg å velja eitt når ein er van med å bruka mange og dessutan har ei slag kjensle av at nokon bøker høyrer saman og bør stå på same stad utan at ein kan forklara det på noko logisk måte for andre som måtte luska mellom bokhyllene. Manguel har valt ei anna løysing enn meg når det gjeld plassering av bøker på ulike språk, men det var likevel moro å lesa om eit såpass nerdete, men personleg tema, som eg aldri hadde førestilt meg eg skulle finna i ei bok. 
Boka inneheld dessutan, blant dei ganske omfattande illustrasjonane, eit bilde frå det gamle biblioteket ved Universitat de Barcelona. Denne bygningen er no stengd for dei fleste (ein må ha ein god grunn og spesialløyve for å komma inn), men eg var heldig nok til å ha ein førelesar som tok oss med på omvising der då eg studerte i BCN og eg tykte difor det var spesielt moro å finna akkurat dette bildet.

Geisel Library, San Diego

Eg las denne boka på nokre få dagar og tykkjer det er ei av dei beste bøkene eg har lese på lenge. Eg vil likevel ikkje tilrå ho utan atterhald. Dette er absolutt ei ”for spesielt interesserte”-bok (ser at dette er noko eg har skrive om stort sett alle bøkene eg har omtala i det siste, men det er like fullt sant) og sjølv om eg tykte ho i det store og heile var ganske fantastisk ser eg for meg at det er mogleg å mislika Manguel sin skrivestil, spesielt viss ein er litt allergisk mot det noko høgtflygande filosofiske. 

Terningkast 18.

Stephen Fry's Incomplete & Utter History of Classical Music

 

Er ikkje sikker på om det var før eller etter eg kjøpte denne boka eg la merke til at ho faktisk ikkje er skriven av Stephen Fry, men av Tim Lihorean som visstnok følgde Stephen Fry rundt med ein bandopptakar. Ho er basert på ein radioserie Mr. Fry gjorde om, you guessed it, klassisk musikk gjennom historia. Ifølgje boklista mi begynte eg på denne boka i februar 2009 og sjølv om det ikkje er uhøyrt at det tek meg 1,5 år å komma gjennom ei bok, så betyr det vanlegvis at ho ikkje akkurat har gripe meg frå starten av.

Boka er morosam, anna kan ein vel ikkje seia, men det kjennest litt som om ho prøver for hardt. Dessutan fungerer ikkje teksten spesielt bra. På eit vis verkar det som han ikkje var meint å presenterast i bokform. Det utstrekte bruken av (stort sett fullstendig tullete) fotnotar har eg ingenting imot, men smilefjes høyrer liksom ikkje heilt heime i lengre tekst eller i ei bok. Eg set likevel pris på dei andre ”grafiske effektane” ein har nytta seg av (variasjon i skriftstorleik og –type, kursiv og feit skrift, uvanlege linjeskift og ”teikning” med bokstavar osb.) som ein ikkje kunne brukt like godt i andre format. Desse hadde dessverre hatt godt av litt redigering, for her og der er det tydeleg at ei linje eller eit teikn har flytta på seg og ikkje står der det var tenkt.

Eg trur hovudgrunnen til at det tok meg så lenge å komma gjennom boka (eller å komma inn i ho) var tekstflyten. Eg likar at ein heile tida gjer forsøk på å setja musikkhistoria inn i kontekst og difor dreg inn historiske hendingar, kulturelle strøymingar, viktige personar og verk, men ofte blir det litt mykje oppramsing og eg tek meg sjølv i å ynskja meg færre detaljar og litt meir fokus på einskildpersonar eller verk. Frå ca. 1700-talet (dersom eg hugsar rett – lenge sidan eg las den delen …) fram til midten av 1900-talet blir det lagt vekt på å nemna kvart einaste år, kva som skjedde i verda og kven som skreiv musikk. Stadig vekk ber ein om årsak for at ein no må hoppa nokre år (vanlegvis to til fem) fram i tid, for å få plass til heile historia i ei bok, men så insisterer ein på å bruka minst ei side på å summera opp kva me ”går glipp av” i dei åra som blir hoppa over. OK, så blir det brukt meir tid og plass på dei åra det fokuserast på, men ikkje så mykje at det er naturleg å masa så mykje om at ein no hoppar over noko (for det kjennest eigentleg ikkje som om noko blir hoppa over). Eit relatert problem er at boka heile tida gjentek seg sjølv når det gjeld formuleringar og framstillingsmåtar. Litt heftigare redigering hadde kanskje vore på sin plass. Dessutan har boka åtte hovuddelar som er for lange til å fungera som naturlege kapittel og er elles delt inn i seksjonar på ei til to sider, som er for korte til å fungera som kapittel. Historia kan jo ikkje delast opp kapittel med klåre skilje mellom, men det hadde nok letta lesing litt om ein likevel hadde prøvd å innføra nokre naturlege pausar her og der.

Eg tenkte at kanskje problema mine med flyten og den stadige gjentakinga kom av at utgangspunktet for boka var ein serie bandopptak og at den munnlege forma ikkje fungerte like godt i skrift. Eg bestemde meg difor for å sjå om eg kunne finna nokre av dei originale radioprogramma for å samanlikna. Dette viste seg å verka enklare enn venta og eg har no høyrt dei 5-6 fyrste programma i serien som gjekk på Classic FM. Ein av dei tinga eg hadde sakna med boka var faktiske musikalske eksempel. Det er jo forståeleg at ein ikkje kan putta faktisk musikk inn i ei bok, men det kjendest ufullstendig å lesa så mykje om ulike sjangrar og komponistar og ikkje høyra eit einaste musikkstykke. Resultatet vart at eg brukte YouTube som eit slags tillegg til boka, noko som sjølvsagt bidrog til at det tok meg så lenge å bli ferdig. I radioserien fekk eg behovet for eksempel meir enn dekka. I desse programma utgjer musikken størstedelen av kvar sending, og det blir av og til faktisk litt i overkant, t.d. i fyrste sending der ein får presentert nesten 40 minutt med ”plainsong” og gregorianske salmar (i eit 50-minutts program), noko eg tykkjer blir ei aning monotont i lengda (fyrste programmet dekkar ca. 700 år med musikkhistorie, men eg er ikkje så skrekkeleg imponert over farten på utviklinga i denne perioden). Må innrømma at eg trur eg hadde vore nøgd med eitt eksempel på kvar stilart/periode og dei hadde ikkje trengd å vera fullt så lange heller … Elles skil radioserien seg frå boka i detaljrikdom. Der boka har i overkant har radiosendingane litt i underkant.

Etter å ha høyrt litt på radioserien tykte eg faktisk det var lettare å lesa boka ut. Det var nesten som eg kunne høyra Stephen Fry i hovudet mitt då eg las, noko som gjorde at det heile flaut mykje lettare. Eg kom difor mykje meir inn i boka, og ho tok seg klart opp mot slutten.

Kjem ikkje til å lesa heile denne boka igjen med det fyrste, men eg har planar om å ha ho ståande i bokhylla og bruka ho meir som eit slags oppslagsverk. Boka har introdusert meg for ei rekkje komponistar eg aldri hadde høyrt om og gitt meg betre oversyn over periodane i musikkhistoria. Det er altfor mykje informasjon i ho til å ta inn over seg alt på ein gong, men ved å spreia det litt utover og ta ein komponist eller stilart av gangen framover tenkjer eg å gjera meg gradvis betre kjend med klassisk musikk. Har òg planar om å høyra resten av radioserien (no finst det jo òg i lydopptak den fine moglegheita for spoling).

Veit ikkje heilt kva eg skal seia som oppsummering. Blanda inntrykk? Vil ikkje frårå folk å lesa boka, men vil ikkje tilrå det utan atterhald. Det er definitivt ei bok for spesielt interesserte (seier seg vel sjølv a det ikkje er så interessant viss du ikkje bryr deg om klassisk musikk i det heile), men samtidig meir enn ”popvit” nok for den jamne lesaren. 
Hamnar på ein 13 på terningen.

Feministisk dystopi (hurra!)

Er litt usikker på om eg skal definera meg sjølv som fan av dystopisk science fiction. Nokre av eksempla på sjangeren har noko litt traurig og kanskje litt trist-og-kjipt over seg. Men kanskje likevel ... Dei store klassikarane innan sjangeren, t.d. Brave New World, som eg las ein gong på vidaregåande, og 1984, som eg nett har lese på nytt, er ikkje favorittbøkene mine, men eg tykkjer dei er OK lesing. Likte Fahrenheit 451 kjempegodt fyste gong eg las ho og veit eg har tilrådd andre å lesa ho, noko eg no er litt nervøs over sidan det er ganske lenge sidan eg las og likte ho. Det hender eg les opp att bøker eg likte godt ein gong i fortida og tenker at jaudå, eg likar dei framleis, men det er ikkje sikkert eg hadde likt dei like godt viss ikkje det hadde vore for ein viss nostalgisk komponent. Fahrenheit 451 er difor ei av bøkene eg planlegg å lesa igjen, men som eg er litt redd for å lesa igjen. Muligens meir om dette ein gong i framtida.
Til poenget, som denne gongen heiter The Handmaid's Tale, er skriven av Margareth Atwood og er ei av bøkene eg har oppdaga, lese om og fått lyst til å lesa gjennom Shelfari. Tykkjer omtalar skal avsløra minst mogleg av handlinga (spesielt når det ikkje er så tettpakka handling), så eg skal nøya meg med å seia at hovudpersonen bur i eit framtidig USA (som ikkje lenger heiter USA, men Gilead) der det sjølvsagt har gått nedover med individet sin fridom og rettar. Endringane i samfunnet og bakgrunnen for utviklinga kjem fram gradvis og indirekte gjennom forteljinga, noko som gjer at ein del ting kan vera noko uklårt i begynninga. men etter kvart som ein les får ein eit klårare og klårare bilde av forhold og samanhengar. Dette er ein type oppbygging eg vanlegvis likar når det er godt uført og det meinar eg det er her.
Ein kan ikkje seia at dette er ein action-spekka roman, kanskje delvis på grunn av oppbygginga som gjer at ein brukar tid på å setja seg inn i boka si "alternative verd". Det er heller ikkje den typen bok der ting pent og pynteleg startar å skje der me kjem inn i historia (d.e. på begynninga av boka) og blir runda naturleg av mot slutten, med eit klårt avgrensa handlingsforløp mellom ei to ytterpunkta.
Boka kan lesast som feministisk - dei store innskrenkingane i individuell fridom går verst ut over kvinnene og handlinga tematiserer kvinner si rolle. Tykte eigentleg om "graden" av feminisme, om ein kan ordlegga seg slik: det er ikkje (slik eg les det) noko militant alle-menn-er-kjipe over det, men samtidig er det heile fortalt frå ein kvinneleg ståstad. Dette er kanskje ein av hovudgrunnane til at eg likar denne boka betre enn ein del av dei andre i denne sjangeren. Dei store sci-fi klassikarane er jo ofte skrivne av menn, om menn og, kan ein mistenka, for menn, slik at sjølv om eg ofte likar ideen bak desse bøkene kan eg finna det vanskeleg å lika og/eller sympatisera med hovudpersonane (sannsynlegvis ein viktig grunn til at eg tykte A Scanner Darkly var svært skuffande).
The Handmaid's Tale har òg sterke bibelske referansar (det nye Gilead-samfunnet er så heilagt som berre det). Ein del av desse la eg ikkje merke til då eg las (min kjennskap til bibelsoga er vel noko ujamn), men har opplyst meg sjølv i etterkant gjennom Wikipedia, som har ein forholdsvis omfattande artikkel om denne boka. Denne er forresten ikkje tilrådd dersom ein faktisk har tenkt å lesa boka - her blir det meste av innhald avslørt.
Etter hard indre debatt trur eg eg endar på ein sterk 16 på terningen.

Gamle menn og havet

Det er eigentleg ei lita stund sidan eg las denne boka og eg må vel innrømma at eg ikkje hadde så klare planar om å blogga om ho, kanskje litt fordi det ikkje er så mykje å seia utan å gi seg i gang med ei djup og alvorleg tolking, noko eg ikkje har tenkt å gjera, men her kjem ein liten notis likevel.
Ein gong på ungdomsskulen, etter å ha bestemt meg for at det var på tide eg las litt fleire "viktige" bøker, gav eg meg i kast med ei norsk utgåve av Farvel til våpnene som eg fann i bokhylla heime. Dette skulle bli ei av bøkene som bidrog til at eg lenge trudde ei bok måtte vera trist-og-kjip for å oppnå status som "klassikar". Det eg sat att med var vel meir eller mindre spørsmålet "kva var no dette?" M.a.o.: eg var ikkje nokon stor tilhengjar av Hemingway som femtenåring ... Sidan den tid har eg tenkt at eg skulle lesa Farvel til våpnene igjen, som ein slag prøve på kor mykje boksmaken min har utvikla og endra seg sidan den gong, men sidan dette er ei av dei få bøkene eg har lese som eg faktisk hugsar ein del av handlinga i (og med "handlinga" meinar eg slutten), og sidan eg, som nemnt, tykte ho var ganske trist-og-kjip fyrste gongen eg las ho (dei som les denne bloggen skulle vita at eg ikkje er så glad i denne sjangeren) har det ikkje frista så veldig.
Eg har derimot eit minne om å ha lese Hemingway på vidaregåande, nærare bestemt novella "Hills like white elephants", som eg trur er ganske standard engelskpensum, og meinar å hugsa at eg ikkje var like negativ til denne. Anyways: fann The Old Man and the Sea inne hjå Elin på eit "Elin ryddar rommet sitt (eller rettare sagt: bokskåpet sitt) og Silje har ikkje eigentleg noko betre å ta seg til enn å sitta litt på golvet og lata som ho hjelper til medan ho eigentleg sit i vegen"-tidspunkt, og sidan eg som vanleg var midt i ein nattbordstabel av uante dimensjonar beståande i hovudsak av bøker som er skrekkeleg fantastiske og store klassikarar og på minst tre ulike språk, men kanskje ikkje akkurat det ein har lyst til å lesa når ein er litt trøytt og i humør til noko lett, såg denne boka på ca. 100 sider ganske så fristande ut.
Handlinga kan omtrentleg oppsummerast slik (mest mogleg spoiler-fritt): Gammal mann som har vore på fisking lenge lenge utan å få fisk, får ein diger sverdfisk på kroken og blir dregen utover på havet medan han slåst med fisken.
Ifølgje Wikipedia er denne boka ei skildring av ein "epic battle of wills" og handlar om "menneskets kamp med naturen", som er den typen omtale som pleier få meg til å tenka "sikkert fint og fjongt det" og legga boka frå meg att. Vart difor litt overraska over at eg faktisk likte denne litt. Kan henda eg las ho på rett dag. Kan henda det hjelpte at eg ikkje hadde store forventningar. Uansett: inntrykket eg sit att med no nokre månadar seinare er generelt positivt. Vil likevel ikkje tilrå kven som helst å lesa denne boka når som helst. Ein bør vera førebudd på mykje "indre handling". Boka er dessutan av den typen som har ein slag uunngåeleg slutt, som ein på ein måte gruar seg litt til gjennom heile lesinga. Heldigvis vart denne betre enn eg frykta, noko som òg dreg opp.
Har litt vanskeleg for å gi poeng, men trur eg skal seia ca ... 13. Ganske OK, med andre ord. Iallefall bra nok til at eg har gitt meg i kast med The First Fourty Nine Stories av same forfattar. Dette er ei novellesamling det anar meg at det kjem til å ta ei stund å komma gjennom, for dei to fyrste novellene kjendest nesten like lange som The Old Man and the Sea.
(For dei som måtte lura: ja, det har slege meg at bokomtalane mine ofte handlar litt lite om boka eg omtalar og litt mykje om andre meir eller mindre relaterte og vesentlege omstende. Har eg tenkt å gjera nok med dette i framtida? Nei, ikkje eigentleg.)

Lydbok, forsøk 2

Ein gong for mange år sidan såg eg filmen Little Women på TV. Ei stund seinare, for, ifølgje boklista mi, ikkje så mange år sidan som eg trudde, fekk eg det for meg at eg skulle lesa boka. Folkebiblioteket i Gaupne var som vanleg behjelpeleg og skaffa meg ei engelsk utgåve. Det var fyrst då eg kom til slutten, og Beth enda ikkje var død, eg fann ut at filmen faktisk baserar seg på to bøker, Little Women og Good Wives (som jo er ein skrekkeleg trist tittel på ei bok når det faktisk ikkje er meint ironisk). I same slengen oppdaga eg at det fanst fleire bøker om dei same karakterane. Eg gjekk umiddelbart i gang med bok to, deretter med bok tre, og så gikk eg frykteleg og fullstendig lei (litt slik ein gjer når ein har dedikert livet sitt til èin aktivitet, som t.d. Sims-speling, over lengre tid).
Som eit resultat av at eg i jula såg filmen Little Women igjen, fekk eg i romjula for meg at eg skulle lesa bøkene på ny, og sjå om dei var like slitsomt moralistiske no som sist. Samtidig hadde eg bruk for øyreunderhaldning til handarbeid (kort-mekking), så løysinga vart å gi LibriVox ein ny sjanse.
I motsetnad til A Portrait of the Artist as a Young Man og andre lydbøker eg har prøvd meg på, blir ikkje heile Little Women lesen av same person. Dette spela forsåvidt inga rolle, sidan alle opplesarane (bortsett frå ei, som las to kapittel, og som hadde ei av dei fælaste stemmene eg har høyrt nokonsinne) var behagelege å lytta til.
Bøkene (dei to fyrste er slegne saman til èi i lydbokversjonen) er like provoserande moralistiske som eg hugsar dei, men a vein eller anna grunn var dette mindre irriterande denne gongen. Det kan sjølvsagt ha vore ein konsekvens av at eg var førebudd og hadde heller låge forventningar, men eg trur òg dette kan ha hatt samanheng med lydbokformatet. Det er faktisk lettare å ignorera deler av boka når ein berre kan lata att øyrene eller nynna litt for seg sjølv ei stund, enn når ein faktisk må lesa seg i gjennom det (ein kan sjølvsagt hoppa over deler av boka, men det er vanskeleg å vita kor ein skal begynna å lesa igjen for å få med seg dei interessante delane). Jamt over er eg ganske nøgd med heile forsøket og med bøkene. Sjølv om eg no igjen har gått grundig lei (denne gongen etter kun to bøker), finst det kanskje sjansar for at eg ein gong i framtida kjem meg gjennom alle fire, for både Jo's Boys og Little Men ligg tilgjengelege på LibriVox.
No veit eg ikkje om dette eigentleg kvalifiserar til ein bokanmeldelse, men eg ser for meg at dei fleste allereie er kjende med desse bøkene. Uansett, dersom nokon skulle trenga ei formeining: sjå heller filmen.
Elles trur eg no eg kan gå ut med ei tentativ anbefaling av lydboklytting, men dersom ein går for ei bok med fleire opplesarar, kan det vera ein fordel å ha ei skriftleg utgåve tilgjengeleg (t.d. frå Project Gutenberg), i tilfelle ein skulle støyta på ei grusom stemme i eit av kapitla.

Steinbeck: Om mus og menn

Generelt tykkjer eg ikkje bøker skal vera triste og kjipe (kjip her i tydinga "kjipe ting skjer med personane", ikkje "dårleg skrive"). Kva grunnar andre måtte ha for å lesa skjønnlitteratur skal eg ikkje uttala meg om, men personleg les eg ikkje for å bli deprimert. Samtidig er eg ikkje fan av bøker med typisk hollywoodsk happy ending (a la An Atlas of Impossible Longing). M.a.o. meinar eg det må stillast litt krav til korleis ein forfattar vel å avslutta ei forteljing, og "trist og kjip"-faktoren til ei bok må stå i forhold til den litterære standarden (jo høgare standard, jo meir "trist og kjipheit" kan eg takla, jf. The God of Small Things).
Om mus og menn må reknast som ei bok i nettopp kategorien "trist og kjip", noko som ikkje kjem som ei overrasking når forfattaren heiter John Steinbeck. Har lese Vredes druer av same forfattar tidlegare, ei bok som kanskje er enda tristare og kjipare, men som eg likevel likte betre enn denne. Sidan eg kjende både forfattaren og historia før eg las boka (slik er det jo gjerne ed såkalla klassikarar), kom den deprimerande slutten ikkje som noka overrasking. Dessutan er dette den typen bok der slutten kjennest uunngåeleg - boka kunne ikkje enda på nokon annan måte. Likevel kjem ein ikkje utanom at det heile er ganske så traurig.
Eg har ofte litt problem med å leva meg inn i romanar som handlar om personar eg ikkje klarar å identifisera meg med, og hovudpersonane i denne boka er gode eksempel på akkurat dette, noko som nok bidreg sterkt til mitt litt lunkne forhold til boka. Har aldri vore spesielt fascinert av bøker om meir eller mindre tilbakeståande individ (sjølv om desse visstnok skal vera geniale i nokre tilfelle, som skildringar av samfunnet frå synspunktet til ein som står utanfor osb. osb....), og, som tidlegare nemnt, er eg heller ikkje så begeistra for bøker der det meste er trist og leit.
Vanlegvis les eg ikkje norske omsetjingar av engelskspråklege romanar, men sidan eg fann den norske utgåva i bokhylla heime vart det til at gjorde det slik i dette tilfellet. Dette var nok ikkje ei spesielt god avgjersle. Det er alltid utfordrande for ein oversetjar å setja om slang og dialektbruk frå eitt språk og tilhøyrande sosial kontekst til eit anna, og eg seier ikkje at denne omsetjaren ikkje har valt det beste alternativet som var tilgjengeleg. Likevel klarar eg ikkje å lata vera å bli litt distrahert av dei austnorske "folkelege" uttrykka i boka. Hugsar ikkje no når ho vart omsett til norsk, men slike former blir jo òg ofte fortare daterte enn standard skriftspråk, noko som bidreg til den distraherande effekten.
Av Wikipedia blir Om mus og menn kalla ei "novella". Den utgåva eg las var på ca. 140 sider, men det var med illustrasjonar og skriftstorleik "diger". Boka kan m.a.o. glatt lesast på ein dag, om ein skulle føla det var naudsynt. Eg las halve den dagen eg begynte, og så tok det meg fire månadar å arbeida opp viljen til å lesa den andre halvdelen.
Eg innser at det eg har skrive så langt gir eit temmeleg negativt inntrykk av boka, men dette er ikkje heilt fortent. Det eg likte best ved Vredens druer var Steinbeck sine skildringar av miljø, landskap og scener, som små stilleben i teksten (dette var grunnen til at eg las boka i utgangspunktet, sidan fyrste kapittel vart introdusert for oss på ungdomsskulen som eit kroneksempel på sjangeren "skildring"). Desse skildringane finn ein i Om mus og menn òg, men det blir liksom ikkje heilt nok til å gjera boka spesielt interessant.
Trass ein ganske negativ omtale: terningkast midt på treet, lat oss seia 10. Likte skildringane og eigentleg historia når eg ser tilbake og tenkjer på ho under eitt, men tykte boka var ganske kjip å lesa. Anbefalar heller Vredens druer til dei som måtte vera i humør til fantastiske skildringar og ei historie med særs høg "trist og kjip"-faktor.

An Atlas of Impossible Longing

Har utsett lenge å skriva om denne boka av Anuradha Roy, delvis på grunn av at eg har vore oppteki med andre ting, men mest fordi eg ikkje heilt har klart å bestemma meg for kva eg tykkjer om ho. Nokre gonger treng eg litt avstand, litt tid til å bearbeida, før eg klarar å gjera reie for inntrykket mitt. Har omsider funne ut at viss eg skal skriva noko om denne romanen er det er på tide, elles kjem eg til å gløyma alt (korttidsminneforening- æresmedlem...).
Anyways... Då eg først såg denne boka trudde eg at ho var skrevi av Arundhati Roy - kanskje litt ynskjetenking sidan eg har venta i fleire år på ein ny roman frå forfattaren av The God of Small Things. Vart nok litt skuffa då eg oppdaga at dette ikkje var tilfelle, men fann ut at eg skulle gi boka ein sjanse uansett. Det var nok desverre ikkje noko heldig for denne boka å bli samalikna med ein av mine absolutte favorittbøker. Både forteljinga og skrivestilen er hjå Anuradha Roy mykje mindre utfordrande og original enn hjå nestennamnesystera. Det finst nokre verkeleg fine avsnitt som heva forventningane mine, språket er OK, nokre gonger til og med over middels, men det er likevel ikkje nok. Historia som blir fortald er av det gjennomsnittlege slaget, og inneheld dessutan nokre fryktleg irriterande element som eg kanskje (eller kanskje ikkje) ville klart å ignorera i ei betre bok. Med litt avstand i tid til lesinga, er det dessverre desse elementa eg hugsar best, ikkje dei meir interessante delene av boka. Eit lovande "sidespor" forsvinn i bokstaveleg tala i ingenting, og hovudpersonane gjer etter kvart val i liva sine som viska ut det meste av sympatien eg måtte ha for dei.
Ikkje slik å forstå at boka er dårleg. Slett ikkje. Ho var engasjerande nok til å halda på merksemda mi (las ho på to dagar), og på rett tidspunkt, når ein er i rett humør, kan ho vera ganske god underhaldning, som ein litt over middels romantisk komedie, komplett med oppvekstforteljing, familiedrama, eksotisk bakgrunn, eksentriske karakterar og (noko anstrengd) happy ending. For min del slit ho nok ufortent med samanlikning med Arundhati Roy.

"Sociolinguistics: An Introduction to Language and Society" av Peter Trudgill

Har i det siste lese store mengder faglitteratur om og omkring emnet sosiolingvistikk, men det meste er vel å rekna som "litteratur for spesielt interesserte" (ein bør vel, sånn teoretisk sett i det minste, vera litt over middels interessert for å velja emnet som tema for masteroppgåva). Denne boka kjøpte og las eg derimot fyrste gongen medan eg framleis var ei ung og uvitande lingvistspire på bachelornivå. Det er ei av dei få fagbøkene eg eig som eg har lese frå perm til perm fleire gonger, og sjølv om det begynnar å bli ei stund sidan sist gjer ho nytten som oppslagsverk og referansekjelde. Eg meinar det må reknast som eit kvalitetsteikn når ei fagbok både kan brukast som innføring for amatørar og oppslagsverk for vidarekomne.

Boka er delt i 10 kapittel som kvart tek for seg eit aspekt av sosiolingvistikken: språk og samfunn; sosial klasse; etnisitet; kjønn; kontekst; sosial samhandling; nasjon; geografi; kontakt; menneskeheit. Ho er ei fin innføring i emnet, oversiktleg og grei, dekkar det meste på ein forståeleg måte utan å gå inn på altfor mange detaljar, men samtidig utan å få altfor sterkt harelabbpreg. Eit bra val både dersom ein berre skal lesa ei bok heile livet om sosiolingvistikk, men òg dersom ein vil ha ei innføring å byggja vidare på.

Forfattaren, Peter Trudgill, er ein av dei mest kjende namna innan sosiolingvistikk og dialektologi (for dei som kjenner namn i sosiolingvistikk og dialektologi...) og har mellom anna forska på norske dialektar. Eg har etter kvart gjort det til ein vane når eg finn ei ny bok på dette feltet å fyrst slå opp i det alfabetiske registeret (dersom det ikkje skulle finnast alfabetisk register kan boka gløymast med det same - det burde finnast lover mot å gi ut fagbøker utan register!) og sjekka det som måtte stå om Noreg og norske språkforhold. I overraskande mange tilfelle finst det faktisk eit par referensar til Noreg eller norsk og i litt for mange av tilfella endar eg med å tenka "hmmm... ja, okei, men.... nei, det er ikkje eigentleg heilt slik det er, for tenk". Nokre gonger dreier det seg berre om sterk overforenkling, andre gonger er infoen heilt feil. Og alt dette snakket for å komma fram til at jau, Trudgill har òg med eksempel frå Noreg, og sjølv om dei er betre enn dei fleste andre eg har vore borti (han er t.d. hakket mindre uklår (men, dog, uklår) når han skal forklara forholdet mellom nynorsk og bokmål enn utanlandske lingvistar, og for den del norske, pleier vera), har dei svakheiter. For eksempel skriv han at norske born er mindre truande til å bruka høfleg tiltale (i.e. "De") til læraren enn tyske born er. Det stemmer nok, mest fordi eg ikkje kan sjå føre meg ein norsk unge i 2009, eller for den saks skuld i 2000 då mi utgåve av boka kom ut, som ville kalla nokon som helst "De". Kanskje i 1974 då boka vart publisert for fyrste gong, men er ikkje nye utgåver ein mulegheit til å retta opp forelda materiale?
Ifølgje Marianne (min tidlegare sosiolingvistikkførelesar, og kanskje ein av dei beste førelesarane eg har hatt) har Trudgill vore på besøk på UiB opptil fleire gonger i samband med undersøkingane sine i Noreg. Dette var derimot ei stund før mi tid... Har ein personleg mistanke om at dei fleste av erfaringane hans her til lands ligg tilbake på 70-talet ein gong. Uansett, dersom ein ser vekk frå at materialet hans ber litt preg av å vera forelda må ein seia at Trudgill sin presentasjon av norske språkforhold er langt over gjennomsnittet. Det skin dessutan igjennom at han er ikkje så lite imponert over den norske toleransen for språkleg variasjon og dialektbruk, og at han meinar andre burde fylgja Nores sitt eksempel på dette området.

Likar eigentleg ikkje å gi terningkast og slikt, tykkjer det er frykteleg vanskeleg å bestemma meg og har helst lyst til å gi masse poeng til alle (enda ein grunn til at eg ikkje bør bli lærar, i tilfelle ein skulle trenga fleire liksom), men føler eg kan strekka meg ganske høgt med denne. Heilt til ein 19 kanskje... Det skal understrekast slik heilt til slutt at i tillegg til at det er ei stund sidan sist eg las heile denne boka ,er terningkastet sterkt påverka av eigne preferansar, småsære interesser, fascinasjon for dialektologi osb. Uansett, spreiing av eigne subjektive (småsære og spekulative) meiningar må vel vera ein av hovudgrunnane til å ha ein bokblogg?'

PS: Kan nemna at Trudgill og Chambers si bok "Dialectology" òg er å anbefala dersom ein skulle vera interessert i det temaet (denne er ein del av den raude Cambridge Textbooks in Linguistics serien). Trudgill har dessutan skrive og/eller redigert mange bøker eg ikkje har lese, m.a. ei som heiter "Language Myths". Denne verkar i utganspunktet interessant, men etter å ha bladd litt i kapitla har eg komme fram til at ho synest å vera eit forsøk på å avskaffa ein del myter om språk som eg personleg meinar folk må vera dust for å tru på. Eg tek dette som eit teikn på at det dreiar seg om den typen bok ein ikkje bør lesa med for mykje bakgrunnskunnskap om emnet...

Lydbokblogging på -Ara Mateix-

.
Pre-Bokbloggen-innlegg (hmm, vart mykje bindestrekar) om lydbøker:
del 1 og del 2.