Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

"Det forbudte barnet" av Katherine Webb

Det forbudte barnet er en slags blanding av en Miss Marple-fortelling og Jane Eyre, med et dryss av Jane Austen-romantikk. Mens jeg leste den, slo det meg at det er slike bøker Harlequin-romanforfattere har lyst til å skrive. Eller faktisk tror at de skriver. Men i motsetning til Katherine Webb, får de det bare ikke til.

Det er to hovedpersoner i boken. Rachel har nettopp giftet seg med en vinselger, som egentlig er under hennes stand. Det er ikke noe kjærlighetsekteskap, i hvert fall ikke fra hennes side, men fordi familien hennes mistet hele sin formue og hun selv er guvernante for å tjene til livets opphold, anser hun det som det beste partiet hun kan håpe på. Ekteskapet fører henne til Bath, en by hun ferierte i som ung og rik. Av en eller annen grunn er det flere mennesker hun ikke aner hvem er, som tydeligvis gjenkjenner henne. Folk kvepper og gisper når de ser henne, som om hun skulle være et spøkelse.

Den andre hovedpersonen er Stær. Hun er kjøkkenpike i en rik husholdning, og den eneste som tør å bevege seg inn på rommene til den sinnsyke og voldelige sønnen i huset, Jonathan. Stær - som heter det hun heter fordi hun kom vandrende ingenstedsifra som syvåring - har vokst opp hos Alice, ungdomskjæresten til Jonathan. Alice forsvant sporløst for ni år siden, og Stær har siden mistenkt at hun ble drept av Jonathan. Livene til Stær og Rachel veves inn i hverandre, i forsøket på å finne ut av hva som egentlig skjedde med Alice.

Det forbudte barnet må regnes som en krim (selv om jeg ikke tror forlaget gjør det). En krim av det gode slaget - uten en surmulende detektiv og endimensjonale karakterer. I begynnelsen av boken får vi vite at noen er forsvunnet og kanskje drept, og resten av boken går ut på å oppklare omstendighetene rundt forsvinningen. Et ganske klassisk Agatha Christie-plot. Forfatteren gir Rachel en Miss Marple-funksjon; hun drives av et sterkt ønske om å oppklare mysteriet, noe Stær ikke har klart på egenhånd og derfor trenger hjelp til.

Webb er historiker, og det synes. Hun beskriver særlig lidelsene under krigen mellom England og Frankrike svært godt (Jonathan var offiser under krigen). Det er ikke lesning for sarte sjeler, så jeg må innrømme at jeg skippet noen linjer her og der når beskrivelsene ble litt for ugne.

Boken er spennende, men ikke like god som Det du ikke ser (den forrige Webb-boken jeg leste). Det forbudte barnet er rett og slett litt ordinær i forhold til Det du ikke ser. Plottet er godt uttenkt, men løsningene er klisjéaktige. Som krim foretrekker jeg den klart over den forrige krimboken jeg leste (Når gjøken galer), men den får likevel ikke mer enn to prikker mer på terningen, alt tatt i betraktning.

Terningkast: 16

"Tak over Teheran" av Mahbod Seraji

Tak over Teheran ble kjøpt samtidig med Skatten på sjørøverøya og Et riktig valg. Jeg tror jeg sto i over 15 minutter og lette og lette i havet av kioskromaner etter noe som var fornuftig lesning. Helt til slutt falt øynene på Tak over Teheran, en enslig bok av sitt slag nesten begravd av kioskromaner i nederste hylle. Så bra at jeg fant den, for Tak over Teheran er en god og lesverdigbok.

Handlingen foregår i Teheran (som den observante bloggleser kanskje allerede har gjettet), og den veksler i første halvdel av boken mellom sommeren 1973 og vinteren 1974. Det er shahen som har makten i Iran, og landet syder av undertrykt misnøye med styresmaktene. Folk lever i konstant frykt for det hemmelige politiet SAVAK, som fengsler og torturerer uten lov og dom.

17 år gamle Pasha lever ganske sorgfritt, helt til hans kamerat "Doktoren" (et kallenavn) blir fenglset av SAVAK. Pasha har tilbringer sommeren med å bli forelsket i Doktorens forlovede, Zari, og da kameraten blir arrestert tynges Pasha ned av dårlig samvittighet. Zari velger å markere sin forlovedes bortføring på en grusom måte, noe som forandrer Pashas liv. I siste halvdel av boken faller de to tidshorisontene sammen, og resten av handlingen foregår i løpet av vinteren 1974 og våren 1975.

Tak over Teheran er godt, men noe variert skrevet. Seraji er meget flink til å formidle stemningen i et undertrykt land, skyldfølelser og gode følelser. Jeg ville i utgangspunktet gi boken et 20-trill, men trekker noen prikker for enkelte, ikke fullt så gode sider ved boken. For det første er jeg noe usikker på om jeg liker hvordan forfatteren har delt handlingen inn i nærmest to episoder. I midten av boken får man det som kunne vært en slutt, men så begynner på en måte fortellingen på nytt. Man får følelsen av å lese en slags oppfølger. Samtidig er ikke dette entydig negativt, så jeg trekker en prikk under tvil. For det andre er ikke siste halvdel av boken skrevet like godt som første halvdel, det virker som på om forfatteren (som så mange andre forfattere) får hastverk og dermed går litt for fort frem. For det tredje er det en for åpen slutt. Det liker jeg ikke.

Da står jeg igjen med 17 prikker, men jeg legger til en prikk igjen fordi forfatteren gir leseren en godt uttenkt overraskelse på slutten av boken.

Terningkast: 18.

"Skatten på sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson

Skatten på sjørøverøya ble første gang utgitt i 1883, og er skrevet til Stevensons stesønn som underholdning. Den versjonen jeg nå leser ble utgitt i Aschehoug/Bestselgerforlagets serie "Berømte bøker" i 2014 (er det ikke forresten ganske artig at det er Bestselgerforlaget som gir ut både en slik serie og Harlequindrittbøker, samt den supergode Det du ikke ser?) Innbindingen er ganske fin, omslaget er av en slags skinnimitasjon. Billig altså, men likevel litt fint (bildet yter det ikke rettferdighet).

Så vidt jeg har forstått, er dette sjørøverboken over alle sjørøverbøker, og det finnes utallige rip offs. Blant annet en tegnefilm jeg og Sv. begynte å se på en gang  - Skatteplaneten het den, eller noe sånt. Den var så gørrkjedelig at vi ga opp før handlingen hadde kommet ordentlig i gang. Hvis jeg hadde visst at Skatten på sjørøverøya var grunnlaget for den filmen, hadde jeg antagelig styrt unna boken, for den filmen var virkelig gørrkjedelig.

Heldigvis visste jeg ikke det, for boken er faktisk ganske spennende. Jeg hadde forventet at en fortelling fra 1883 ville være litt tung og kanskje litt kjedelig, men igjen: den er spennende (det kan selvfølgelig være at den originale versjonen er tyngre å lese enn en fra 2014).

Boken handler om Jim, som kommer over et sjørøverskattekart etter at en av gjestene ved vertshuset familien hans eier, dør i voldsomme omstendigheter. Han viser det til landsbyens lege og godseieren, og sistnevnte bestemmer seg for å dra for å lete etter skatten. Jim og legen følger med. Dette er Jims første tur på havet, og det er meget spennende for en unggutt. Godseieren hyrer et mannskap som ser ut til å kunne stoles på, inkludert kokken Lange John Silver. På veien over havet overhører Jim at Silver forsøker å overtale mannskapet til mytteri. Fra da av er seilasen en kamp for livet (og skatten, selvsagt).

Som de fleste bøker er også denne noe treg i starten, så man skal ha litt tålmodighet. Siste halvdel av boken er best, for der er det mest action.

Terninkast: 15

Mons og Mona-bøkene av P. H. Christensen og M. N. Pedersen

Mons og Mona-bøkene er - ja, jeg sier det rett ut - ren propaganda!* Men er de dårlige fordi om? Nei, langt ifra. Her snakker vi om virkelige sidevendere (eller pageturnere på godt norsk).

De tre bøkene jeg har lest og herved anmelder, er Mons og Mona handler mat, Mons og Mona lager suppe, og Mons og Mona på godtejakt. Og gjett om jeg har lest dem mange ganger! De er så spennende, at disse bøkene raser man igjennom gang på gang på gang iløpet av en kveld. Dette er ikke bøkene man gir vekk etter endt lesning - nei, man tar vare på dem og leser dem på nytt og på nytt helt til det bare er filler igjen.

Mons og Mona handler mat handler om Mons og Mona som handler mat, på butikken sammen med mamma og hunden Boffen. I butikken møter Mons og Mona på den sitronsure butikksjefen, som liker hverken hunder eller barn som raser appelsinpyramiden hans. Dette er en bok med masse spenning! Et høydepunkt i boken er "-Stopp der! sier en morsk stemme!" Det er så mye spenning at man hopper opp og ned i sengen av begeistring!

Mons og Mona lager suppe handler om Mons og Mona som lager grønnsakssuppe. Dette er oppfølgeren til Mons og Mona handler mat, og suppen blir komponert av alle de grønnsakene som Mons og Mona handlet i den forrige boken. Men idet grønnsakene er kuttet opp og er klare til å legges i gryten, forsvinner grønnsakene. Hvem kan ha spist dem? Er det Boffen? Her er spenning og mysterium i massevis. En særlig høydare i boken er når Mona tar den siste poteten og løper alt hun kan. For å sitere en svoren fan: "Mona løpe potet!!"

Den siste boken, Mons og Mona på godtejakt, bryter med temaet i de to andre, og derfor kan man ikke si at dette er en triologi. I denne boken prøver Mons og Mona å oppspore noe godt å spise, og ender opp med å drikke en nydelig fruktsmoothie med banan, fersken og appelsin. La meg sitere den aller beste delen av boken: "Under sofaputen finner de en støvete rosin. -Blæh! spytter Mons. Det smakte vondt!" 

Dette er fantastiske bøker med en utrolig underholdningsverdi. Som nevnt er det ren propaganda, men som en svoren fan jeg kjenner har vist meg, så kan man fint nyte denne underholdende litteraturen uten å bli det spor påvirket av propagandaen!

Terningkast 20 av 20!

*Fra Opplysningskontoret for frukt og grønt.

"Når gjøken galer" av Robert Galbraith (J. K. Rowling)

Når gjøken galer kjøpte jeg egentlig til min søster i bursdagspresang, selv om jeg tenkte meg at hun hadde den fra før. Det er tross alt J. K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith, og min søster er svoren Harry Potter-fan. Og hun hadde den fra før, så derfor byttet vi. Jeg fikk Når gjøken galer tilbake, og hun fikk en kioskromanaktig roman kjøpt på kiosken.

Jeg har ikke lest Harry Potter-bøkene, bare sett filmene (nå får sikkert noen lyst til å dunke meg i hodet med en idiotpinne - min søster kanskje). Så jeg visste ikke hvordan Rowlings skrivestil er. Med suksessen til Harry Potter er det kanskje ikke så rart at Når gjøken galer er hypet ganske så heftig opp, og det bidro vel egentlig til at jeg ble litt skuffet. Denne boken skulle liksom være superduperhyper bra, men det er den ikke. Den er ikke magisk engang, selv om forsideestetikken spiller på det visuelle Harry Potter-universet. 

Nå mener jeg ikke at det burde vært magi med i fortellingen. Rowling har skrevet en helt plain, avfortryllet krim fra våre dager og vår verden. Og det er bra! Hovedpersonen i boken er privatdetektiven Cormoran Strike. Jeg likte Strike-karakteren bedre enn de fleste andre detektiver; han er ikke spesielt sur eller gretten, og han prøver heller ikke å hevne seg på verden med giftig tunge i enhver konversasjon. På slutten av boken, derimot, lar Rowling detektiven sin skli inn i samme rolle som nesten alle detektiver i alle slags tv-serier har: nemlig den som skal tyne gjerningsmannen mest mulig på det psykiske plan, og knekke vedkommendes selvbilde i to. Det kunne Rowling spart seg, for der ødela hun leseopplevelsen, som til da hadde vært forholdsvis god. Jeg kjenner faktisk at jeg er litt arg på henne for det.

At boken faller mot slutten, skyldes antagelig samme syken som de fleste forfattere lider av. Man bruker alt for lang tid på innledningen, og så skynder man seg veldig for å samle alle trådene på slutten av boken. Boken - og plottet - starter med at kjendismodellen Lula Landry tar selvmord ved å hoppe fra balkongen sin. Broren hennes er den eneste som betviler at det var selvmord, og oppsøker derfor Cormoran Strike og betaler ham godt for å undersøke saken nærmere. Rowling bruker goood tid på å bygge opp plottet. Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde kommet nesten til side 200 før det faktisk ble noe fart i historien. Men det skal hun ha - jeg oppdaget faktisk ikke før på nesten side 200 at jeg til da hadde lest om ingenting. Så Rowling skriver ganske godt.

Problemet med den lange opptakten (bortsett fra at jeg ble litt utålmodig rundt side 200), er hvordan hun løser problemet med at hun har skrevet for langt (boken er forresten på 487 sider). Hun lar altså Strike bli en typisk detektiv, som verbalt langer ut mot morderen og forteller vedkommende hvordan alt henger sammen, i stedet for at hun viser gjennom handling hvordan sammenhengen er. Det virker rett og slett som at hun har skrevet for langt, og ikke har noen annet valg enn å plutselig gjøre detektiven sin til en stereotypi. Grovt trekk i terningkastet for det!

Cormoran Strike har en makker, nemlig vikarsekretæren Robin. Rowling har laget et noe atypisk forhold mellom dem, og det får hun et stort pluss for! Men - Robin er litt for mye statist i fortellingen til at det egentlig føles som noe poeng å ha henne med i det hele tatt. Siden Når gjøken galer visstnok skal være første bok i en serie, håper jeg at Rowling bruker Robin-karakteren bedre i de neste bøkene.

Jeg har sett en anmeldelse på nettet et eller annet sted, som skrøt av at Rowling styrer elegant unna det groteste og makabre. Det vil jeg også skryte av. Det er overraskende lite detaljerte beskrivelser av sex og vold, og det er befriende å lese en god (men altså langt fra perfekt) bok som styrer unna slikt.

Jeg trekker en ekstra prikk på terningen på grunn av Rowlings tydelige avsmak for tykkfalne damer med øyenbryn som kunne ha dannet en rett strek hvis de ikke var nappet i midten. Det var noe som irriterte meg med boken - at Rowling så til de grader benytter seg av en sterotypisk skjønnhetsnorm i beskrivelsen av karakterene sine. Det gjør dessverre karakterene ganske endimensjonale; enten er de pene, snille og kloke eller stygge, slemme og dumme.

Det var planen å gi boken 15, men med det ekstra trekket får Når gjøken galer 14 på nerdeterningen.

"Det du ikke ser" av Katherine Webb

Til og med forsideblurben påstår (med rette)
at det er en pageturner.

Etter å ha lest én kioskroman (se forrige anmeldelse) fikk jeg en umiddelbar trang til å lese en til, selv om den første var så som så. På Rema 1000 fant jeg "Det du ikke ser" av Katherine Webb, og i likhet med forrige roman påsto baksideblurbene at også denne var en pageturner. Men denne gangen var det sant. VGs Berit Kobro har gitt den terningkast 5 (på vanlig kjipterning), men damen med navnet som rimer er faktisk ikke helt enig i den trillen - som jeg vil komme tilbake til senere.

Bokens handling foregår for det meste i 1911, men også noe i 2011. Journalisten Leah blir i 2011 kontaktet av sin ekskjæreste som jobber for Kommisjonen for krigsgraver, fordi han behøver hjelp til å etablere identiteten til et velbevart lik som er funnet. Liket har et par like godt bevarte brev på innerlommen, som ikke bare gjør jobben lettere, men også mer spennende. Brevene indikerer at noe alvorlig skjedde i 1911. Stemningen indikerer at noe også har skjedd mellom Leah og henne krigskommisjons-eks.

I 1911 blir 22-åringen Cat ansatt som tjenestejente hos pastorparet Hester og Albert. Cat har et dårlig rykte; ifølge det skal hun være alt fra datter av en neger (det er det ordet som brukes i boken, no offence) til en morderske. Noe er det med henne som skremmer husfrue Hester, og Cat selv har betydelig klaustrofobi som skaper mang et angstanfall. 

Omtrent på samme tid som Cat ankommer, blir pastoren oppslukt av teosofi og tilkaller en teosofiekspert for å vise ham dansende naturånder. Teosofieksperten har også et urovekkende drag over seg, selv om han er en flott fyr. Pastoren blir helt forgapt i ham, og Hester (som fremdeles er jomfru etter nesten ett års ekteskap) blir følelsesmessig forvist til ensomhet i sitt eget hjem. 

Etter hvert fremkommer det at ting ikke er helt som det skal være med noen eller noe som helst, og boken ender med et brutalt mord. Journalisten oppklarer det (sånn noenlunde) i 2011. 

Jeg syns denne boken var knallgod. Det hadde jeg ikke på noen måte ventet av en Rema 1000-roman. Boken er i tillegg utgitt av Bestselgerforlaget (avdeling hos Gyldendal), så det var ikke rart jeg var skeptisk da jeg kjøpte den. Men bestsegler it is! (Eller - jeg vet ikke noe om salgstallene, men det er virkelig en bra bok!) 

Det er en gnagende, underlig og foruroligende stemning gjennom hele boken, og det er det som gjør den til en pageturner. Man blir sugd inn i historien, slik at de litt over 400 sidene går unna på null komma svisj. Som leser kjente jeg meg ekstra utålmodig etter oppklaring, men ikke på en slik måte at jeg ble fristet til å hoppe i boken. Jeg leste hvert eneste ord i riktig rekkefølge. Forfatteren har klart å skape den perfekte stemning. 

Selv om boken er trist, er den så spennende at det likevel ikke forhindrer den gode leseopplevelsen. Jeg pleier ikke å like bøker som ender trist, til vanlig irriterer det meg. Denne boken, derimot, irriterte meg ikke på noen måte (bortsett fra en liten seksualitetsdetalj som forekommer like merkelig i denne boken som den forrige jeg anmeldte). Forresten ender den ikke bare trist heller. 

Som nevnt over er jeg uenig i 5'eren som VGs Berit Kobro har trillet. Hadde jeg brukt vanlig terning, ville jeg trillet en sekser. I og med at vi bruker Elins nerdeterning, får den imidlertid 19. Jeg trekker én prikk under tvil, fordi jeg syns forfatteren burde ha brukt 2011-historien litt mer. Men altså - hadde det vært vanlig terning, hadde det vært 6! 

Anbefales på det varmeste! 

Fire romaner på rappen

Jeg er til vanlig ikke en storleser av romaner. Det har flere grunner, blant annet: a) jeg har liksom ikke samvittighet til å lese romaner når jeg heller kan lese faglitteratur; b) jeg blir som oftest skuffet over romaner og har derfor ikke den store lysten til å gi meg i kast med nye bøker. Nå under mammapermisjonen, derimot, har jeg funnet ut at å lese romaner mens man ammer er helt suverent. Så nå har jeg nettopp lest fire romaner på rappen. Herved følger anmeldelse av de fire bøkene.

1. Indias datter av Shilpi Somaya Gowda (2011)

Nerdeterningkast: 14 av 20

I Indias datter følger vi en indisk kvinne som blir tvunget til å adoptere bort datteren sin, og den amerikanske kvinnen som adopterer henne. Utover i boken går det over i datterens egen fortelling, samt litt om hennes biologiske fars historie helt til slutt.

Den indiske kvinnen lever på den indiske landsbygden hvor jentebarn ikke står høyt i kurs. Hennes mann tar fra henne den førstefødte datteren, som hun antar blir drept, og når hun da får sin andre datter klarer hun å komme seg til Mumbai for å adoptere henne bort før også den babyen blir tatt livet av. Det tredje barnet er heldigivis en gutt, noe som gjør livet hennes noe lettere. Gjennom hele den indiske kvinnens liv tenker hun stadig på den bortadopterte datteren (av en eller annen grunn tenker hun lite på hun som ble drept, noe jeg syns er litt snodig), særlig etter at det viser seg at hennes sønn blir en stor skuffelse for sine foreldre, som på ærlig vis forsøker å skape seg et godt liv i et land der det er stor forskjell på fattig og rik.

Den amerikanske kvinnen er en lege som blir helt oppslukt av tanken på å få barn, og som slites ned psykisk av å ikke få det til. Når hun endelig oppnår sitt store ønske - å få et barn, som hun sammen med sin indiske mann adopterer fra India, sliter hun med å være en god mor. Dette er noe som gjennomsyrer hele hennes liv, frem til datteren blir voksen. Det er denne fortellingen forfatteren klarer å fremstille aller best, hun beskriver denne kvinnens strabaser bedre enn den indiske kvinnens. F.eks er beskrivelsen av den indiske kvinnens fødsel i ubarmhjertige omgivelser, som boken begynner med, ganske slapp. Da er det lettere å leve seg inn i den amerikanske kvinnens kvaler.

Bokens siste del handler om hvordan deres felles datter finner tilbake til India, og hennes forsøk på å spore opp sine biologiske foreldre.

Originaltittelen på boken er Secret Daughter. Det er en romantisk fjasetittel jeg ikke ville tatt i med tang engang, så forlaget har vært smart når de har gitt boken tittelen Indias datter på norsk. Den tittelen passer mye bedre , fordi den flytter oppmerksomheten mot de sosialstrukturelle livsbetingelser "døtre av India" har. Secret Daughter spiller på den indiske morens følelser, noe som ikke yter bokens fortelling om India rettferdighet. Både den indiske kvinnen selv og hennes bortadopterte datter kan være Indias datter - to skjebner under en sosialøkonomi som går i ekstrem disfavør av jenter.

2. Guden for små ting av Arundhati Roy (1999)

Nerdeterningkast: 4 av 20

Etter Indias datter, som jeg syns var ganske god, var jeg klar for mer India. Guden for små ting foregår i Kerala, hovedsakelig på 70-tallet (tror jeg). Jeg antar at i hvert fall én av denne bloggens skrivere/lesere har lest denne boken, så jeg går ikke i detalj i hendelsesforløpet. Kort fortalt handler det om to tvillingers fæle skjebne: etter at deres unge kusine blir drept mister de sine to viktigste omsorgspersoner og blir adskilt for resten av barndommen.

Guden for små ting syns jeg var skikkelig irriterende, og jeg leste den heller ikke ferdig. Etter nettopp å ha lest Indias datter, som er enkel i skrivestilen, føltes Guden for små ting overlesset med litterære krummelurer. For detaljerte stemningsbeskrivelser liker jeg rett og slett ikke - jeg foretrekker noen stikkord om omgivelsene, og så tar fantasien seg av resten. Hvis beskrivelsene blir for nøyaktige får ikke fantasien spillerom, syns jeg. Boken er i tillegg lagt opp slik at man tidlig får vite at noe fælt har skjedd, men man må lese og lese og lese og lese og lese og lese før man får vite hva. Man må derfor tråle seg gjennom side opp og side ned med dårlig stemning, noe som resulterte i at jeg begynte å hoppe i boken for å finne ut hva som hadde skjedd og for ikke minst å finne noen tegn til litt positivitet. Jeg liker rett og slett ikke bøker der handlingen er tragisk. Urk. Æsj. Dessuten kan jeg klare meg uten barnemishandlingsbeskrivelser og astmadødsfallsscener. Blæ.

3. Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger (2009)

Nerdeterningskast: 18 av 20.

For en tid tilbake fortalte min søster meg om en film hun hadde sett, ved navn The Timetravellers Wife. Da hun fortalte så jeg for meg at den handlet om en litt eksentrisk, tidlig 1900-talls-professor i, la oss si, 40-årene, som bygger en tidsmaskin og reiser tilbake til, tja, sånn ca. 1850 og møter en ung aristokratidame som han gifter seg med. Det stemmer ikke.

Den tidsreisendes kvinne handler om Clare og Henry. Clare møter Henry for første gang når hun er 6 år gammel, og han 36. Henry møter Clare for første gang når han er 28 og hun 20. Han er en ufrivillig tidsreisende, en forholdsvis rølpete fyr som både ruser seg, stjeler og banker folk opp - altså absolutt ikke noen sjarmerende, eksentrisk professor. Handlingen strekker seg fra sånn ca. 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, og siden Henry hopper frem og tilbake i tiden, gjør boken også det. I motsetning til i Guden for små ting, gjør ikke dette noe, og selv om vi tidlig får vite at Henry antageligvis kommer til å dø tidlig (å reise ufrivillig i tid sliter på kroppen), så blir man ikke utålmodig og begynner å sniktitte på slutten. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Boken er meget smart skrevet. Den er ikke spesielt romantisk i stilen, selv om det såklart er en livslang romanse mellom hovedpersonene. Man skulle kanskje tro at en fortelling om tidsreiser ville være eventyraktig og i fantasystil, men det er den ikke. Boken beskriver rett og slett helt down to earth hvordan det er å leve med en kronisk tidsforskyvning (det er en arvelig tilstand), og hvordan det er å leve med en person som har denne tilstanden.

Når jeg gir denne boken 18 av 20 på nerdeterningen, er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg trekker den 2 poeng. Muligens fordi jeg kunne klart meg uten å lese om et astmaanfall (astma har visst blitt veldig hipt i 1990- og 2000-tallslitteratur), og fordi jeg syns både Henry og Clare kunne vært litt snillere mennesker. Men - Henrys tilsynelatende umotiverte voldsbruk blir godt forklart utover i boken.

Anbefales på det varmeste!

4. Den trettende fortelling av Diane Setterfield

Nerdeterningkast: 16 av 20

På forsiden av min utgave av Den trettende fortelling annonserer Anne B. Ragde at "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun selv fikk skrevet denne boken." Men - hvis Jane Austen skulle drive å snurre i graven, så må det være fordi denne boken allerede var skrevet for lenge siden - av Charlotte Brontë.

Den trettende fortelling er nemlig skrevet over lesten til Jane Eyre. Og det er ganske godt gjort. Her er ingen Austen-aktig romantikk med fjonge herremenn og blyge jomfruer som finner lykken på rette tidspunkt, men boken er spekket med mystiske omstendigheter. Til tider er handlingen ganske fæl, noe som kanskje ikke passer helt for emosjonelle, ammende mødre, men jeg løste problemet ved å hoppe over et stykke. Så lenge man hopper kronologisk (altså ikke frem og tilbake), og ikke for mye, så klarer man fint å følge historien. 

Så hva handler Den trettende fortelling om? En bokhandlerdame blir kontaktet av verdens meste berømte forfatter , som tidligere aldri har fortalt sannheten om sitt liv til hverken biografer eller journalister (jeg skjønner ikke helt hvorfor hun må være verdensberømt, det hadde passet bedre om hun var en kultforfatter, men, men.). Nå er hun døende, og har valgt seg ut denne anonyme bokhandlerdamen til å høre hennes ekte historie. Det er noen likheter mellom deres liv, som gjør at valget av biograf ikke er så tilfeldig likevel. 

Den verdensberømte forfatterens historie er en fortelling om to tvillinger, om mennesker som endrer seg, om personer som kommer og forsvinner. Hvem er egentlig denne berømte forfatteren? Siden boken handler om et mystisk, gåtefullt liv, kan jeg ikke avsløre mer hvis jeg ikke skal ødelegge for fremtidige lesere.






Beklager den merkelige formateringen. HTML-en slo seg fullstendig vrang, og uansett hva jeg har gjort, blir det merkelig. Håper det var leselig likevel.

"Brasyl" av Ian McDonald, anmeldt ved hjelp av sangen "Crazy" av Gnarls Barkley

Tidligere har jeg anmeldt to andre bøker av Ian McDonald: River of Gods og Cyberabad Days. Den første gjorde meg så opprømt at jeg sporenstreks bestilte tre bøker til av samme forfatter: Cyberabad Days, som jo er lest og anmeldt tidligere, Ares Express og Brasyl. Før jeg begynte å lese Brasyl (2007) prøvde jeg meg på Ares Express, som ifølge forfatterens Wikipediaside ble skrevet rett før River of Gods. Man skulle derfor tro at den var supergod, men jeg gav meg ganske fort med lesingen av den. Den var rett og slett teit og naiv syns jeg, men siden jeg bare har lest bittelitt i den skal jeg ikke være for påståelig. Dermed gikk jeg over på Brasyl, men med litt skeptisisme siden Ares Express hadde slått luften ut av "dette er en superforfatter som bare skriver fantastiske bøker"-ballongen.

Brasyl hadde heller ikke noen wow-faktor de første ca. 100 sidene. Bokens handling foregår i tre forskjellige tider; årene 1732, 2006 og 2032. Selv om dette kan være oppskrift for at en bok allerede tidlig manifesterer seg som spennende, syns jeg Brasyl var ganske kjedelig.  Etter nå å ha lest 2 romaner av McDonald (Cyberabad Days er en novellesamling), ser det ut til at han bruker forholdsvis lang tid på å "sette stemningen" i romanene før selve handlingen virkelig begynner å suse av gårde. Men der River of Gods plasserer leseren rett inn i et virvar av guder og andre religiløse referanser (som jeg jo liker veldig godt), er første del av Brasyl en ganske døll beskrivelse av trivielle mennesker og  deres trivielle liv. Nettopp fordi jeg syns den var treg og lite interessant la jeg den også fra meg veldig lenge (siden i høst en gang), men i forgårs skulle vi reise til Oslo og jeg trengte noe lesestoff. Siden vi skulle fly om kvelden og siden jeg prøver å overholde prinsippet om å ikke lese faglitteratur etter jobb (det går forresten ikke alltid så bra...), så trev jeg Brasyl fra hyllen i all hast. Og det var ingen dum idé. Det viste seg nemlig at ca. på det punktet jeg hadde gitt opp å lese sist gang, så begynner faktisk handlingen å få fart på seg. Første konklusjon blir da at Brasyl er en bok man må ha litt tålmodighet med.

McDonalds bøker kan man, som nevnt i tidligere anmeldelser, ikke avsløre for mye om, fordi handlingen er intrikat og stadig går i overraskende retninger. Avslører man disse gjør man boken mye mindre lesbar (tror jeg, i allefall). Derfor skal jeg anmelde den på en litt alternativ måte. Bak i boken står det nemlig spilleliste, jeg forstår det slik at forfatteren mener at dette er musikk som passer å høre på når man leser boken. Siden jeg ikke så dette før jeg hadde lest gjennom hele, aner jeg ikke noe om denne musikken og hvorvidt den passer. En sang jeg imidlertid synes passer boken meget bra er "Crazy" av Gnarls Barkley. Jeg skal derfor nå beskrive og anmelde boken ved hjelp av teksten til denne sangen (sikkert lurt å høre gjennom sangen en gang først):

I remember when, I remember, I remember when I lost my mind
There was something so pleasant about that place -
Even your emotions had an echo
In so much space

Alle tre hovedpersonene står i fare for å "loose their mind".

Noen besøker fantastiske steder man ikke trodde var mulig å besøke.

Alt i bokens verden har et type kvantefysisk ekko.

Universet spiller en stor rolle.

And when you're out there
Without care,
Yeah, I was out of touch
But it wasn't because I didn't know enough
I just knew too much

Alle de tre hovedpersonene beveger seg i farlige omgivelser,

og passer seg kanskje litt for lite.

Folk rundt dem vil miste kontakten med dem,

ikke fordi de vet for lite,

men fordi de oppdager noe de ikke burde gjort.

Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Does that make me crazy?
Possibly [radio version]
probably [album version]

Blir de gale?

Er de gale?

Kanskje?

Mest sannsynlig.

And I hope that you are having the time of your life
But think twice, that's my only advice

De opplever fantastiske ting og har det fantastisk.

Men må virkelig tenke seg om mange ganger.

 

Come on now, who do you, who do you, who do you, who do you think you are,
Ha ha ha bless your soul
You really think you're in control

At man tror man er noe viser seg å bli et problem.

Velsignelser og  lignende religiøse aktiviteter er fremtredende i handlingen.

Den kontrollen de tror de har over egne liv er kanskje en illusjon.

Well, I think you're crazy
I think you're crazy
I think you're crazy
Just like me.

Er det bare hovedpersonene som er gale,

eller andre også?

My heroes had the heart to lose their lives out on a limb
And all I remember is thinking, I want to be like them
Ever since I was little, ever since I was little it looked like fun
And it's no coincidence I've come
And I can die when I'm done

Noen får anledning til å være superhelt med stor fare, 

noe som virker forlokkende på dem.

Noen husker tilbake til barndommen,

forstår hvorfor de har havnet der de har havnet,

og forstår etterhvert at døden kan blir utgangen.

Maybe I'm crazy
Maybe you're crazy
Maybe we're crazy
Probably

Ja, de er kanskje gale.

Men kanskje er alle gale.

Kanskje er det en gal verden.

Mest sannsynlig, ja.

Jeg ser for meg at hvis denne boken hadde blitt filmatisert, så hadde denne sangen vært  sangen som ble spilt når filmen sluttet. 

Jeg anbefaler virkelig boken, den er som de andre bøkene til McDonald science fiction blandet med religion og magi. Jeg gir den terningkast 17, tror jeg. Den tar seg veldig opp på slutten, men er ikke like bra som River of Gods eller Cyberabad days. Eller kanskje 18, forresten.

Et tips til den som vil lese boken: bakerst i den står det en ordliste over brasilianske ord som det kan være lurt å se over før man begynner å lese.

"2012-profetien" av Ole Clifford og "Det tapte symbol" av Dan Brown

 Det var en mørk og stormfull semi-aften da jeg endelig tok meg sammen og bokblogget for å ha en følelse av å gjøre noe nyttig mens tiden sakte slepte seg mot ”på tide å gå”. Siden den første boken jeg leste i år nok klart kommer til å vinne prisen for årets kjipeste leseropplevelse (har lovet meg selv at om jeg skulle komme til å begynne på en dårligere/tilsvarende dårlig bok så skal jeg legge den fra meg istedenfor å tvinge meg gjennom den) tenkte jeg at den ville være fin å begynne årets anmeldelser med.  Som en ekstra bonus skal jeg anmelde den sammen med årets andre leseropplevelse, da bøkene befinner seg innenfor samme sjanger. Hvilken sjanger er jeg ikke 100% sikker på, men jeg tror at spenningslitteratur er sånn ca riktig. Dersom noen har bedre forslag er det bare å slå seg løs i kommentarfeltet.

Så, først litt om Årets Dårligste Leseropplevelse; ”2012-profetien” av Ole Clifford (en danske, jeg har lest den norske oversettelsen). Tittelen gir meg assosiasjoner til Mayaene og verdens undergang  – begge deler lovende utgangspunkt for plott innen denne sjangeren. Baksideteksten senker mine forventninger en del hakk, men den lover hemmelig brorskap med muligens skumle hensikter og en privatdetektiv – boken kan fremdeles vise seg å være underholdende. Ved lesning av boken viser det seg at boken har to parallelle plott; et hovedplott som handler om at vår helt privatdetektiven Harry McFarlane får i oppdrag å undersøke nærmere en henvendelse direktøren i legemiddelfirmaet GlobalChem har fått angående kjøp av rettighetene til eldgamle (500 år!!!!) naturmedisinoppskrifter, og et underplott som handler om et dansk ektepars kamp mot kreft.

Hovedplottet kunne muligens ha fungert i hendene på en bedre forfatter innen denne sjangeren, men slik det er gjort nå forsvinner mesteparten av spenningen på et tidlig tidspunkt – mye fordi det hemmelige brorskapet viser seg å være en vits og fordi vår helt privatdetektiven ved en hver sving møter villige medhjelpere. Det tar seg litt opp mot slutten når den ondeste onde viser seg å ha litt omløp i hodet, men det er for lite for sent – veien frem mot målet blir alt for enkel for vår helt. En annen ting er at jeg aldri helt tar vår helts side. Noe som får meg til å begynne å håpe at det skal slutte å gå hans vei hele tiden, et fåfengt håp, men dog. Dette kunne muligens vært løst ved at fortellingen i større grad fulgte vår helts perspektiv. Slik det er nå synes jeg boken er for tynn i forhold til hvor mange perspektiv man får følge – det blir for overfladisk.

Underplottet føles til tider unødvendig, selv om jeg ser hvorfor det er med. Den danske frue har fått kreft med små utsikter til overlevelse selv med behandling (eller, små og små, men under 50% i hvert fall), og hun har ingen planer om å ta i mot behandling på sykehuset. Istedenfor finner hun ut ting selv på internett, og behandler seg selv med en økologisk vegetardiett mens hun fortsetter søket etter lovende naturmedisin. Hun irriterer meg, og etter hvert irriterer mannen hennes meg også. Jeg bryr meg ikke så veldig om de dårlige prognosene hennes. Noen som kan gjette hvordan hennes historie ender? Jepp, akkurat slik går det.

Ender boken slik man ganske tidlig tror? Ja det gjør den. I detalj.

Min generelle følelse ved lesning av boken var irritasjon, og det hele endte med at jeg måtte lese den ferdig en sen kveld selv om jeg skulle opp tidlig neste morgen fordi irritasjonen hindret meg i å få sove. Jeg vil dermed ikke klassifisere boken som kjedelig – noen som er veldig enig med forfatteren vil kanskje til og med synes at den er bra – men den irriterte meg og gjorde meg aggressiv. Som hevn gir jeg den terningkast 1 trillet med en 20-sidet nerdeterning.

Bok to er ”Det tapte symbol” av Dan Brown, og sammenlignet med den forrige boken er den stor litteratur. Ved å lese disse to bøkene så tett på hverandre ser jeg hvorfor så mange anbefalte og lovpriste ”Da Vinci-koden” da den kom. Jeg synes fortsatt at ”Engler og Demoner ” er den beste boken hans (fikk veldig lyst til å reise til Roma da jeg leste den), men denne boken er også bra innenfor sin sjanger.

Jeg synes at baksideteksten til boken gir en fin introduksjon til plottet:

”Robert Langdon må på kort varsel overta som foredragsholder for å hjelpe sin venn Peter Solomon. En gjenstand blir oppdaget og Langdon gjenkjenner den som en invitasjon til en glemt verden. Når Peter blir brutalt kidnappet, forstår Langdon at hans eneste håp for å redde vennen er å akseptere den mystiske invitasjonen.”

Hvis man røper mer enn dette ødelegger man leseropplevelsen siden mye av gleden ved å lese denne boken avhenger av at man blir overrasket underveis. Boken inneholder et mysterie man er "med på" å løse (slikt blir fort kjedelig hvis man skjønner for mye for fort) og en onding som er ganske smart og forutseende (det er viktig at ondingen er lur nok i denne typen bøker). Informasjon man trenger kommer til rett tid og er presentert på en god måte – lengre bakgrunnsinformasjon kommer f.eks. som tilbakeblikk til forelesninger Langdon har holdt om temaet. Jeg har ikke undersøkt noe av det som presenteres som fakta i boken, men for min del er ikke det så viktig så lenge boken ikke påstår at det er en sann historie (jamfør Historikeren – det er ikke greit å skrive slikt i forordet og så skrive inn Dracula i handlingen…). Samtidig vet jeg av erfaring at bøker av denne typen som omhandler temaer man kan mye om fort blir kjipe å lese dersom forfatteren tar seg friheter/tolker inn for mye, siden man da fort kan bli sittende og irritere seg istedenfor å ha glede av boken. Det skal sies at jeg er ganske skeptisk til Noetikk ("vitenskapen" som er et sentralt element i boken), og sidene som kommer etter at mysteriet er løst kan man lett hoppe over dersom man synes at noetikkpratet er fjas.

Vurdert innenfor sin sjanger får boken likevel terningkast 15 av meg (Engler og Demoner får til sammenligning 18), og den er absolutt verdt å lese for underholdningens del. Anbefaler den for så vidt ikke til dem som måtte nære et intenst hat til Da Vinci-koden siden dette så absolutt er en lignende bok. Som en bok blant bøker havner den ca midt på treet med terningkast 9.