Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

"Det forbudte barnet" av Katherine Webb

Det forbudte barnet er en slags blanding av en Miss Marple-fortelling og Jane Eyre, med et dryss av Jane Austen-romantikk. Mens jeg leste den, slo det meg at det er slike bøker Harlequin-romanforfattere har lyst til å skrive. Eller faktisk tror at de skriver. Men i motsetning til Katherine Webb, får de det bare ikke til.

Det er to hovedpersoner i boken. Rachel har nettopp giftet seg med en vinselger, som egentlig er under hennes stand. Det er ikke noe kjærlighetsekteskap, i hvert fall ikke fra hennes side, men fordi familien hennes mistet hele sin formue og hun selv er guvernante for å tjene til livets opphold, anser hun det som det beste partiet hun kan håpe på. Ekteskapet fører henne til Bath, en by hun ferierte i som ung og rik. Av en eller annen grunn er det flere mennesker hun ikke aner hvem er, som tydeligvis gjenkjenner henne. Folk kvepper og gisper når de ser henne, som om hun skulle være et spøkelse.

Den andre hovedpersonen er Stær. Hun er kjøkkenpike i en rik husholdning, og den eneste som tør å bevege seg inn på rommene til den sinnsyke og voldelige sønnen i huset, Jonathan. Stær - som heter det hun heter fordi hun kom vandrende ingenstedsifra som syvåring - har vokst opp hos Alice, ungdomskjæresten til Jonathan. Alice forsvant sporløst for ni år siden, og Stær har siden mistenkt at hun ble drept av Jonathan. Livene til Stær og Rachel veves inn i hverandre, i forsøket på å finne ut av hva som egentlig skjedde med Alice.

Det forbudte barnet må regnes som en krim (selv om jeg ikke tror forlaget gjør det). En krim av det gode slaget - uten en surmulende detektiv og endimensjonale karakterer. I begynnelsen av boken får vi vite at noen er forsvunnet og kanskje drept, og resten av boken går ut på å oppklare omstendighetene rundt forsvinningen. Et ganske klassisk Agatha Christie-plot. Forfatteren gir Rachel en Miss Marple-funksjon; hun drives av et sterkt ønske om å oppklare mysteriet, noe Stær ikke har klart på egenhånd og derfor trenger hjelp til.

Webb er historiker, og det synes. Hun beskriver særlig lidelsene under krigen mellom England og Frankrike svært godt (Jonathan var offiser under krigen). Det er ikke lesning for sarte sjeler, så jeg må innrømme at jeg skippet noen linjer her og der når beskrivelsene ble litt for ugne.

Boken er spennende, men ikke like god som Det du ikke ser (den forrige Webb-boken jeg leste). Det forbudte barnet er rett og slett litt ordinær i forhold til Det du ikke ser. Plottet er godt uttenkt, men løsningene er klisjéaktige. Som krim foretrekker jeg den klart over den forrige krimboken jeg leste (Når gjøken galer), men den får likevel ikke mer enn to prikker mer på terningen, alt tatt i betraktning.

Terningkast: 16

"Tak over Teheran" av Mahbod Seraji

Tak over Teheran ble kjøpt samtidig med Skatten på sjørøverøya og Et riktig valg. Jeg tror jeg sto i over 15 minutter og lette og lette i havet av kioskromaner etter noe som var fornuftig lesning. Helt til slutt falt øynene på Tak over Teheran, en enslig bok av sitt slag nesten begravd av kioskromaner i nederste hylle. Så bra at jeg fant den, for Tak over Teheran er en god og lesverdigbok.

Handlingen foregår i Teheran (som den observante bloggleser kanskje allerede har gjettet), og den veksler i første halvdel av boken mellom sommeren 1973 og vinteren 1974. Det er shahen som har makten i Iran, og landet syder av undertrykt misnøye med styresmaktene. Folk lever i konstant frykt for det hemmelige politiet SAVAK, som fengsler og torturerer uten lov og dom.

17 år gamle Pasha lever ganske sorgfritt, helt til hans kamerat "Doktoren" (et kallenavn) blir fenglset av SAVAK. Pasha har tilbringer sommeren med å bli forelsket i Doktorens forlovede, Zari, og da kameraten blir arrestert tynges Pasha ned av dårlig samvittighet. Zari velger å markere sin forlovedes bortføring på en grusom måte, noe som forandrer Pashas liv. I siste halvdel av boken faller de to tidshorisontene sammen, og resten av handlingen foregår i løpet av vinteren 1974 og våren 1975.

Tak over Teheran er godt, men noe variert skrevet. Seraji er meget flink til å formidle stemningen i et undertrykt land, skyldfølelser og gode følelser. Jeg ville i utgangspunktet gi boken et 20-trill, men trekker noen prikker for enkelte, ikke fullt så gode sider ved boken. For det første er jeg noe usikker på om jeg liker hvordan forfatteren har delt handlingen inn i nærmest to episoder. I midten av boken får man det som kunne vært en slutt, men så begynner på en måte fortellingen på nytt. Man får følelsen av å lese en slags oppfølger. Samtidig er ikke dette entydig negativt, så jeg trekker en prikk under tvil. For det andre er ikke siste halvdel av boken skrevet like godt som første halvdel, det virker som på om forfatteren (som så mange andre forfattere) får hastverk og dermed går litt for fort frem. For det tredje er det en for åpen slutt. Det liker jeg ikke.

Da står jeg igjen med 17 prikker, men jeg legger til en prikk igjen fordi forfatteren gir leseren en godt uttenkt overraskelse på slutten av boken.

Terningkast: 18.

Harlequinromanen "Et riktig valg" av Bronwyn Scott

Forsiden sier alt...

Hva i alle dager var det jeg tenkte på? Vi hadde tenkt oss inn til byen i dag for å handle (deriblant i bokhandelen), men siden det tar 30 minutter å kjøre og siden vi var veldig trøtte i dag, bestemte vi oss heller for å gå på nærmeste Kiwi. Og jeg syns at jeg måtte ha noen nye bøker. Valget falt på de to eneste som virket som oppegående lesning blant all kiosklitteraturen (de vil bli anmeldt senere). Og så tenkte jeg: "Hadde det ikke vært artig for en gangs skyld å lese en helt ekte, ekte kioskroman - en sånn Harlequinroman - og så anmelde den på bokbloggen?" Som tenkt, så gjort...

Valget falt på "Et riktig valg", en "historisk" (legg merke til hermetegnene) roman, der forlaget på forsiden proklamerte "For deg som elsker Downton Abbey". Av en eller annen grunn antok jeg at den ville være den minst fryktelige i utvalget (og hvem vet, kanskje er den det - for jeg har jo ikke lest de øvrige).

Oi, oi, oi. Hva skal man si? De første ca. 100 sidene var totalt innholdsløse, og de omtrent 200 resterende sidene var ikke særlig mye bedre. "Handlingen" foregår i 1817, i England et sted. Hertugdatteren Phaedra møter den ny stallmestervikaren Bram Basingstoke, og de begynner å ha masse - ja, dere vet, masse sånn som man pleier å ha i Harlequinbøker. Og det er beskrevet i detalj. Detalj, med stor D. Selvsagt er det meget syndig, siden hun er av en høy stand og han er av en lav, men så viser det seg til slutt at han jammen er sønn av en jarl og bare har levd ikognito en stund. Og så levde de lykkelig alle sine dager osv.

Boken frembrakte grimaseskjæring sånn ca. hvert femte sekund. Det verste av alt er at forfatteren har dedikert boken til sin datter (og noen hester). Hvis min mor hadde skrevet en sånn roman og dedikert den til meg tror jeg jeg hadde gravd meg ned på ukjent sted av skam. Stakkars, stakkars datter!

Om ikke den totale mangel på handling og de detaljerte sexscenene var nok, så er boken i tillegg full av logiske brister. Her har forfatteren bare skrevet inn i "historien" det som måtte passe underveis. Stallmesteren går i bar overkropp utendørs mens det fremdeles er vinter (skrevet inn i fortellingen for at Phaedra skal få beundre hans kropp), og Phaedra er elfenbenshvit i huden selv om hun er ute med hestene sine omtrent hele tiden, hele året (skrevet inn for at hun skal være den vakreste damen i mils omkrets).

Jeg hadde lenge tenkt å gi boken terningkast 1, men den skal få en ekstra prikk pga. forsøket på en slags handling på slutten av boken. Den er forresten del av en serie på seks bøker om herskapshuset "Castonbury park" og familien som lever der, men hvilket nummer i serien den er står ikke noe steder. Så det kan være at lesing av alle seks bøkene ville kunne gi leseren et spor av en slags handling. Jeg akter ikke å lese de fem andre for å finne det ut.

Så altså: terningkast 2 (av 20). Intet antiterningkast, for den er ikke engang lesverdig for dens dårlighet.

The Heart of the Fiords, from afar ...

When you (that is: I), as a Norwegian, in a Colombian bookshop, looking for books in English (and finding, to your great surprise, that said bookshop, even though belonging to a university which offers foreign language education, has no books of fiction whatsoever in any other language than Spanish), come across a novel with a very familiar cover picture of red-painted wooden cabins against a backdrop of clear, glacial-blue water and snow-covered peaks, bearing the title En el corazón de los fiordos (In the heart of the fiords), you have to buy it, right?

     Even if the blurb gives you a pretty good idea that this is not the kind of book you normally read, because this is not the kind of book you normally like?

     Of course I had to.

Since buying and reading the book in question I have learnt that it belongs to a (sub)genre called landscape. Apparently, this is a label given to books that are basically typical “women’s literature” (please pronounce this term with contempt, whether reading it in your head or out loud), in an “exotic” setting. Take a bad old-fashioned, soppy and predictable love-story, place it in a setting your readers are unlikely to have any intimate knowledge of, add a bit of “local flavour”, and voilà: landscape novel. These books have titles like The butterfly isle, The white masai(ess), The gilded fan, Highland storm – you get the picture. Think Victoria Hislop or Kate Morton (note that my associations are based solely on prejudice – I have not actually read any of these books or writers). Or Sarah Lark, judging by one of Z’s latest reviews.

     Can you tell I’m slightly sceptical?

Anyways: En el corazón de los fiordos is set in Germany and Nordfjord, in 1941 and 2010. The main characters are Mari, a Norwegian farm girl who falls in love with a German soldier (1941), and Lisa, a German photographer who travels to the exotic Norwegian West in search of her roots, and finds family secrets (in abundance) and a very annoying and unfriendly (and – obviously – utterly irresistible) Norwegian horse breeder (2010). And that should be enough information to give you a pretty good idea of where the story goes.

Three reasons I shouldn’t have read this book:

1. I’m usually exquisitely bored, and sometimes severely aggravated, by love stories.

2. I think there are far too many books about WWII, and only a genuinely excellent/ original/ different story could justify publishing yet another one. Genuinely excellent/ original/ different stories are few and far apart.

3. I’m from the part of the world the story is set in – the author of the book is not.

How long did it take before En el corazón de los fiordos began to irritate me?

     I’d say within the first five pages.

Before getting to why, I’m going to say some nice things about the book (I believe I’ve imbued this review with enough passive-aggressive negativity by now to be able to do this and still leave no doubt about my general feelings towards it).

     Firstly: This book is not really that badly written …

I willingly admit to being rather snobbish about language in fiction (and non-fiction, come to think of it), and I consider reading poorly written texts bad for my mental health, as it tends to make me grumpy, impatient and generally disillusioned with humanity. This book did not provoke many major outbursts of annoyance at its language. At this point, though, I have to mention that my edition of this book is a translation of a German original …

     (4. My edition of the book is a translation)

… and that reading in Spanish is still a much slower and more unfamiliar process for me than reading in English or Norwegian. It is therefore quite possible that my opinion of the language in the book would be another if I hadn’t read it in Spanish.(1) As for the development of the story, I found the book an quick and easy read: I finished the more than 500 pages in about ten days, which is quite fast for me, reading in Spanish. The story is fast-paced, with several story-lines developing in parallel, searches for answers leading to ever new questions, and intrigues piling up.

     Secondly: The love story (stories) wasn’t bad enough (note that I’m not saying it wasn’t bad) to really get me going. Taking my general opinion of this genre into account, I believe this can be considered a (kind of) praise.

     To sum up: rarely during my reading of this book did I feel a strong need to hurl it across the room. I did, however, feel a need to give the writer (and/or editor) a solid talking-to. And this is where I (finally) get to my big problem with this book:

     It is not really the story or the writing, it’s sloppiness.

The author of the book, Christine Kabus, is introduced on the cover as a German who since childhood has been deeply fascinated by Scandinavia. She travelled to Norway as an adult, and her enthrallment with the exotic landscapes led her to study the history of the country and learn the language. I realise everyone’s not a linguist, but in this case “learn the language” is obviously an exaggeration. Which leads us back to page five (which I mentioned way back at the beginning somewhere), and the first example of how just about EVERY word or sentence of Norwegian in this book is WRONG. We’re not talking about long pieces of text, just a light sprinkling throughout (as part of the “exotic, local flavour”), but enough to get quite annoying for a Norwegian reader. The few sentences of Norwegian all have grammatical errors, words are used in decidedly odd ways, no understanding of Norwegian definite marking is evident (sometimes there’s both a Spanish and a Norwegian definite marker, e.g. “el Dalselva”, at other times there are no markers), and words have been picked randomly from Nynorsk or Bokmål.

And then, there are the names …

(And here a warning for those of you who think this review is already too long (I agree and apologise): this section of grievances will be lengthy). A few of the characters in the book have “normal” Norwegian names, such as the protagonist Mari and her brother Ole, but they represent a small minority. One or two odd or unusual names in a book is OK, even interesting, but when the vast majority of characters have ill-chosen, attention-drawing names, it just becomes distracting. This is what I mean:

1. Very rare first names: Tekla (according to SSB, there are 14 people in Norway with this name), Faste (11), Gorun (8), Enar (4).

2. Invented names (i.e. names I have never heard and which give no hits on SSB’s name pages): Finna, Bori

3. “Misplaced” names: Thorvald the dog (actually, I don't believe I will ever own a dog, but if I did, I'd consider calling him – or, even better, her – Thorvald), Bjelle the horse

4. Invented, misspelt, or foreign surnames: Eklund, Jørgensson (why, when there is another family called Karlssen?), Kjøpmann (this one had me steaming – such a surname has never, as far as I know, existed in Norwegian. I don’t care how common they are in Germany!)

5. The family farm Karlssenhof (for those interested in an extended harangue on the absurdity of this name, see below)

6. Wrong and/or inconsistent spelling of actual place names.

There are also a few other things that don’t sit quite right. For example, the mother of one of Mari’s friends has ordered a new bunad for her for Midsummer. The idea of a (second) brand new national costume for a girl of about 18 sounds strange to me – as if you just buy a new bunad every couple of years as you grow out of the old one, like any other old dress ... The cost may have gone up since the 40s, but if it’s rare to acquire a second bunad today, I doubt a lot of people had the economic means to do so during the war. Besides, “ordering” it also feels a bit anachronistic to me – does this girl not have a mother or grandmother or aunt of second-cousin-twice-removed who knows how to sew? Further, the 2010 protagonist looks down on the Oslo Fiords (sic!) as her plane lands on Gardermoen – I assume she is really longsighted, the 17th of May is supposedly called “Barnedag” (is this true? I’ve never heard it …) and though there may still have been people in 1940 who were afraid of “supernatural” intervention if they didn’t finish the Christmas baking on time, doesn’t it sound a bit odd that they feared “trolls”?

     You might say that it’s hardly surprising to find a few inaccuracies in a book written by someone who is not a native, and that I shouldn’t let it ruin the story, but I can’t help feeling greatly aggrieved at this blatant disregard for the Norwegian language, the liberties taken at the writer's will, the the obvious lack of research and editing. I sincerely though a minimum of research was involved in the writing of a historical novel, and that books where subjected to proofreading and editing before being published. It’s obvious that the author is capable of research, from how she writes about the history of both Norway and Germany during WWII (though I can’t actually vouch for the accuracy of the historical background), so why not make the minimal effort of looking up Oslo on Wikipedia to find the correct spelling of Karl Johans gate? As for Norwegian names, their frequency in different periods can easily be found on SSB’s internet pages. And how effing hard could it be to find a native Norwegian-speaker to look over a few words and sentences, especially if you’ve traveled extensively in Norway and studied the language and history – she must have a contact somewhere who could have weeded out some of the most flagrant mistakes. Most of the details that annoy and offend me in this book could so easily have been fixed, and the failure to do so, by both author and editor, is in the end what really rubs me the wrong way.

My main reason for outlining why I shouldn’t have read this book is that I feel I am perhaps being a bit unfair to it, getting caught up in all these details. I can, despite my misgivings, see how this book could be liked – by someone who loves romance, who can’t get enough of the drama of WWII stories, who is infinitely excited by intrigue and dark secrets, and who isn’t Norwegian – in short, someone who isn’t me.

Nerdydice: 6

Antidice: 11 (for Norwegians)

Postscript:

To test my hypothesis that this book could have a different impact on someone distinctly not me, I handed it over to a Colombian friend who struck me as the perfect guinea pig for the experiment. She is a native Spanish speaker, and revealed a few weeks back that she quite enjoys easy-to-read, romantic novels. Further, she worked in Norway for a year, and therefore has first-hand knowledge of what it is like to be a foreigner there.

Result: She loves it, even though the Spanish translation is apparently horrendous (some of the weirdness in, e.g. the spelling of Norwegian place names, may in other words be the translator’s fault rather than the author’s). As a non-Norwegian, she recognised the depiction of particular quirks in the Norwegian character, and loved the descriptions of the country. She also liked the story, and the way it was laid out.

I suppose I can only conclude that perceptions of a book differ, according to tastes, background and circumstances – hardly a revolutionary finding.

Note on the absurd farm name Karlssenhof:

Firstly, it’s normally “Hov”, with a V, in Norway. It may have been “hof” in Norse, but I suspect the author of getting it mixed up with German “hoff”. Go far enough back in time, and the words have the same Germanic root, but “hoff” in Middle German meant “farmstead” and the word could be used to refer to a farm worker or owner to a farm, and so, I suppose, the combination with a personal name like Karl would mean something like “Karl’s farm” (though whether or why you would have a patronymic as the first element, I have no idea). In Norwegian farm names, however, the element “hov” or “hove” refers to a place of sacrifice to the pagan gods. Farms with this element in the name can be dated to Viking or pre-Viking times, when people still believed in the old Norse gods. The first element in a name ending in “-hov” is therefore usually the name of a god, e.g. Torshov. IT IS NEVER (ever-ever) A PATRONYMIC! You’d never sacrifice to a surname, even if this kind of name had existed at the time these farms were cleared (and even if they had patronymics, I doubt there were many Karls in Migration Period Norway …).

          To sum up: I find it hard to express how infinitely stupid I think this name is.

"Huset på stranden" av Sarah Jio

"Kun kr. 79,-!" sto det trykt utenpå den versjonen av Huset på stranden som jeg kjøpte, og når det er det forlaget skryter av, så vet man på forhånd at dette ikke akkurat er en 20'er på nerdeterningen.

Huset på stranden handler om Anne, som er forlovet med en kjekk, pen og ulidenskapelig fyr, og som drar til Bora Bora som sykepleier under andre verdenskrig for å søke litt spenning. Der treffer hun Westry, en sjarmerende og lideskapelig soldat. Og så går det som det går med de to, men idet Annes opphold på Bora Bora nærmer seg slutten blir det forviklinger og de ender ikke opp sammen likevel. Anne reiser hjem og gifter seg med den kjedelige fyren. På slutten av boken reiser hun tilbake til Bora Bora og oppdager at Westry har ventet på henne hele livet, og i en alder av 236 (eller noe sånt) blir de endelig sammen og lever lykkelig alle sine dager.

Meh, pøh, er det jeg for det meste tenker om denne boken. Jeg leste den på én dag, og det var vel egentlig ikke verdt det. Terningkast 5 på nerdeterningen.


(Bildet vil ikke legge seg på riktig plass, jeg skal fikse det når jeg får tilgang til internett på en bedre maskin.)

"Det du ikke ser" av Katherine Webb

Til og med forsideblurben påstår (med rette)
at det er en pageturner.

Etter å ha lest én kioskroman (se forrige anmeldelse) fikk jeg en umiddelbar trang til å lese en til, selv om den første var så som så. På Rema 1000 fant jeg "Det du ikke ser" av Katherine Webb, og i likhet med forrige roman påsto baksideblurbene at også denne var en pageturner. Men denne gangen var det sant. VGs Berit Kobro har gitt den terningkast 5 (på vanlig kjipterning), men damen med navnet som rimer er faktisk ikke helt enig i den trillen - som jeg vil komme tilbake til senere.

Bokens handling foregår for det meste i 1911, men også noe i 2011. Journalisten Leah blir i 2011 kontaktet av sin ekskjæreste som jobber for Kommisjonen for krigsgraver, fordi han behøver hjelp til å etablere identiteten til et velbevart lik som er funnet. Liket har et par like godt bevarte brev på innerlommen, som ikke bare gjør jobben lettere, men også mer spennende. Brevene indikerer at noe alvorlig skjedde i 1911. Stemningen indikerer at noe også har skjedd mellom Leah og henne krigskommisjons-eks.

I 1911 blir 22-åringen Cat ansatt som tjenestejente hos pastorparet Hester og Albert. Cat har et dårlig rykte; ifølge det skal hun være alt fra datter av en neger (det er det ordet som brukes i boken, no offence) til en morderske. Noe er det med henne som skremmer husfrue Hester, og Cat selv har betydelig klaustrofobi som skaper mang et angstanfall. 

Omtrent på samme tid som Cat ankommer, blir pastoren oppslukt av teosofi og tilkaller en teosofiekspert for å vise ham dansende naturånder. Teosofieksperten har også et urovekkende drag over seg, selv om han er en flott fyr. Pastoren blir helt forgapt i ham, og Hester (som fremdeles er jomfru etter nesten ett års ekteskap) blir følelsesmessig forvist til ensomhet i sitt eget hjem. 

Etter hvert fremkommer det at ting ikke er helt som det skal være med noen eller noe som helst, og boken ender med et brutalt mord. Journalisten oppklarer det (sånn noenlunde) i 2011. 

Jeg syns denne boken var knallgod. Det hadde jeg ikke på noen måte ventet av en Rema 1000-roman. Boken er i tillegg utgitt av Bestselgerforlaget (avdeling hos Gyldendal), så det var ikke rart jeg var skeptisk da jeg kjøpte den. Men bestsegler it is! (Eller - jeg vet ikke noe om salgstallene, men det er virkelig en bra bok!) 

Det er en gnagende, underlig og foruroligende stemning gjennom hele boken, og det er det som gjør den til en pageturner. Man blir sugd inn i historien, slik at de litt over 400 sidene går unna på null komma svisj. Som leser kjente jeg meg ekstra utålmodig etter oppklaring, men ikke på en slik måte at jeg ble fristet til å hoppe i boken. Jeg leste hvert eneste ord i riktig rekkefølge. Forfatteren har klart å skape den perfekte stemning. 

Selv om boken er trist, er den så spennende at det likevel ikke forhindrer den gode leseopplevelsen. Jeg pleier ikke å like bøker som ender trist, til vanlig irriterer det meg. Denne boken, derimot, irriterte meg ikke på noen måte (bortsett fra en liten seksualitetsdetalj som forekommer like merkelig i denne boken som den forrige jeg anmeldte). Forresten ender den ikke bare trist heller. 

Som nevnt over er jeg uenig i 5'eren som VGs Berit Kobro har trillet. Hadde jeg brukt vanlig terning, ville jeg trillet en sekser. I og med at vi bruker Elins nerdeterning, får den imidlertid 19. Jeg trekker én prikk under tvil, fordi jeg syns forfatteren burde ha brukt 2011-historien litt mer. Men altså - hadde det vært vanlig terning, hadde det vært 6! 

Anbefales på det varmeste! 

"Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark

En gang i blandt får jeg en uimotståelig trang til å kjøpe kiosklitteratur. Eller postlitteratur, som denne boken var, siden jeg kjøpte den på Posten. Den var på tilbud og sto rett foran nesen min da jeg ventet på at Sv. skulle få utlevert en pakke. Så jeg kjøpte den og leste den.

Boken er på 718 sider med ganske liten skrift. Det tok likevel ikke så lang tid å lese den, men det skyldes vel egentlig ikke at den var en "pageturner", som en av blurbene bakpå boken påstår. Det skyldes heller at jeg er en utålmodig leser, og ikke liker å legge fra meg en uavsluttet bok.

Det som utbroderes over de 718 sidene, er historien om Helen og Gwyneira. To britiske kvinner som reiser til New Zealand på slutten av 1800-tallet, for å gifte seg med hver sin mann de aldri har møtt før. 

Helen er guvernante hos noen rikinger, og ønsker seg mann og barn - og å komme seg vekk fra sin slitsomme, yngste elev William. Siden hun allerede er godt oppe i 20-årene, ser hun en annonse i menighetsbladet som sin beste sjanse. En hederlig "gentlemanfarmer" søker etter en god kone fra England, siden det er damemangel på New Zealand. Han skriver så vidunderlig herlig at Helen faller pladask, og aner fred og ingen fare. Heldigvis for Helen trenger den lokale menigheten en anstandspike til noen (alt for) unge barnehjemsjenter som skal sendes avgårde til New Zealand for å jobbe som tjenestepiker. Dermed får Helen reisen betalt, og hun reiser avgårde med drømmende blikk i øynende og sommerfugler i magen.

Gwyneira er den yngste datteren til en annen riking, og hun er egenrådig og vilter og har bein i nesen. Alt en rikmannsdatter ikke under noen omstendighet skal ha. I og med at hun garantert ikke vil bli gift med en respektabel mann - siden hun har en slik personlighet - spiller lik så godt faren henne bort i et slag poker med en kiwi som vil ha henne gift med sin sønn. Yeah, yeah, tenker Gwyneira og drar til New Zealand.

På skipet møtes de to kvinnene og blir venner. Gwyneira oppdager at noe ikke er helt som det skal, når hennes kommende svigerfar uttaler seg i ganske stygge ordelag om Helens tilkomne. Og de bange anelser viser seg å være riktig. Helen ender opp i et voldelig ekteskap.

Gwyneira blir giftet bort til en utrolig vakker mann, men noe er ikke helt som det skal med ham heller. Det viser seg at han er mer interessert i menn enn i kvinner, og de nygifte har vanskeligheter med å få barn. Etter en stund velger Gwyneira å ta saken i egne hender. Som heste- og saueekspert (halve boken går ut på hvilke utrolige evner hun har som saueoppdretter, rytter og hundeetellerannethvanådetheter, og slike evner skal ikke en pen pike ha, selvsagt) deduserer hun seg kjapt frem til hvordan barn lages. Hun finner en mann hun liker veldig, veldig, veldig godt, og snart er saken i boks.

Resten av boken handler om forviklinger og oppveksten til Helens sønn og Gwyneiras to barn. Ting går ikke særlig bra for hverken Helen eller Gwyneira, som begge må utholde vold og prøvelser. Til slutt ender boken selvsagt noenlunde bra for de to kvinnene, men også med en tragedie (for noen andre). 

Etter dette korte resymé, er det på tide med en vurdering av boken. Som nevnt er den ingen pageturner, selv om blurben på baksiden påstår det. Jeg syns den var litt tung å lese, sælig i begynnelsen er den alt for treg. På slutten blir plutselig alt oppsummert veldig raskt, som om forfatteren skjønner at hun har beveget seg over en absolutt sideantallsgrense. Her kunne Sarah Lark fint avpasset bedre med en raskere begynnelse og en noe saktere slutt.

Det er Helens historie som åpner boken, og dermed får leseren et inntrykk av at det er hun som er hovedpersonen. Hun følges veldig dårlig opp av forfatteren. Det er merkverdig hvor lite Helen tenker tilbake og tenker over sitt valg om å gifte seg med en fremmed på andre siden av jordkloden, tatt i betraktning hvor annerledes livet hennes blir enn det hun så for seg. Det virker nesten som om forfatteren ikke liker å skrive om Helens voldelige ekteskap og forferdelige liv, slik at hun bare hopper over alt som kunne vært interessant med hennes liv. Kanskje syns forfatteren at det har vært lettere å skrive om Gwyneira, fordi rikinger rett og slett lever et mer innholdsrikt liv enn det fattigfolk gjør. Her kunne forfatter Lark brukt fantasien bedre!

Langt, langt uti boken kommer et kapittel som ser livet fra perspektivet til Gwyneiras mann. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er et godt eller dårlig grep. I nærmest hele boken er han kun en statist - en irriterendes statist som gjør livet innholdsløst for Gwyneira på et visst punkt. Plutselig å få innblikk i hans side av saken er bra, men jeg lurer på om ikke hans perspektiv burde vært mer med gjennom boken. Hans fortelling - å bli nærmest tvangsgiftet med en kvinne, være hatet av særlig sin far, og mislikt av lokalsamfunnet - kunne vært meget interessant i seg selv. Det er forresten noen logiske brister i forfatterens fremstilling av Gwyneiras mann, så man kan mistenke at forfatteren er litt grønn på områdene menn og homofili, som hun dekker over ved å fantasere frem virkeligheten. Men - de logiske bristene brukes kanskje bevisst fra forfatterens side, for å understreke et poeng. Jeg har sett de samme bristene i andre bøker som tematiserer noe av det samme (se neste bokanmeldelse).

En stor mangel med boken, er at barnehjemsjentene (jeg tror det er syv av dem) som Helen er anstand for på vei til New Zealand, også blir som statister. Vi får noen få hint om hva som skjer med dem, og i slutten av boken møter vi noen av dem igjen, og de blir en del av den aktive handlingen. Deres skjebner er så vidt forskjellige, at å høre deres historier ville beriket boken betraktelig. 

Enda en stor mangel er den slappe fremstillingen av maorier som Gwyneira og Helen møter på og interagerer med. Å skrive om koloniseringen av New Zealand på 1800-tallet, gir forfatteren en ypperlig anledning til også å fortelle maorienes historie, men dette skusles bort. Igjen er det kun statister, og etter å ha lest de 718 sidene sitter jeg ikke igjen med noe annen kunnskap om maorikulturen på 1800-tallet enn at de brukte tatoveringer og kalte timian for taiman (eller noe sånt).

På forsiden av boken er det (selvsagt) trillet en sekser på vanlig terning. Etter min mening er det tull og tøys. På Elins nerdeterning får boken maks 13 av meg. Det er ingen dårlig bok, men glitrende er den langt fra.

Beklager formateringen - som alltid jobber blogger mot meg og mine formateringsønsker.

1800-tals "kvinnelitteratur", mot betre vitande

Med jamne, eller ujamne, mellomrom får eg det som kjent, eller ukjent, for meg at eg skal lesa ein klassikar. Det ha sine fordeler å ha lese ein del klassikarar: ein framstår som danna og utdanna, ein kan konversera/lesa/høyra om tekstane og forstå det som blir sagt om dei, og sist, men ikkje minst, ein kan med den autoriteten det gir å faktisk ha jobba seg gjennom boka, slå fast at ho er ræv. 

I vår gjekk eg difor, dels med desse argumenta i bakhovudet, i gang med Emily Brontë sitt magnum opus: Wuthering Heights. Det er m.a.o. ei stund sidan eg las denne boka, men sidan eg no kan skriva ein omtale om to Brontë-syster-bøker på same tid, passa det meg best å gjera det slik.

For dei som måtte vera like uopplyste som meg, og difor ikkje kjenner historia i Wuthering Heights, kjem eg no med ei lita SPOILER-åtvaring. På den andre sida: dersom desse hypotetiske lesarane skulle ha ein boksmak som liknar min, er det ikkje sikkert dei gidd lese boka uansett etter denne omtalen ...

Begynte, mot betre vitande, på introduksjonen. Personen som hadde skrive den, hadde sjølvsagt følt det var naturleg å fortelja mykje av handlinga i boka, så eg hoppa over resten oglas han til slutt i staden, noko eg eigentleg burde visst at alltid er ein mykje betre plan. Ifølgje introduseraren er det ikkje måte på kor über- fantastisk denne boka er, men etter faktisk å ha lese ho, stiller eg meg ganske uforståande til heile introduksjonen.

Dette er ein typisk 1800-talsroman (i alle fall etter min definisjon på ein typisk 1800-talsroman): stort drama, lugubre menn og liksomromantikk. Likte boka hakket betre enn Jane Eyre, men det er nok mykje fordi Jane Eyre er ei av dei mest tvilsomme klassikarane eg veit om, og fordi eg, med systera Charlotte si bok i minne, hadde mildt sagt låge forventningar til Wuthering Heights. 

For å raskt oppsummera innhaldet: Historia om Catherine og Heathcliff blir fortalt av ein tredjeperson som er fullstendig irrelevant for sjølve handlinga. Den fyrste delen, om Heathcliff og Catherine sin barndom og ungdom, inneheld obligatorisk mystisk opphav, foreldreløyse og vondskap. Catherine giftar seg med Edgar Linton, av grunnar eg har problem med å forstå, får ei dotter og døyr. Meir drama og liding. Heathcliff får ein son - på ingen måte tydeleg kor dette ber hen. Dei to unge blir meir eller mindre tvinga til å gifta seg, han døyr, og den alltid like koslege Heathcliff tvingar så Cathy til å bli buande. Ho er heilt "øydelagd" når forfattaren møter henne. Men så, etter meir fram og tilbake og vandring på heden, klarar ho mot alle odds å få styr på syskenbarnet sitt (ein stakkar som viser seg å ikkje vera så øydelagd som han verka, han heller), og dei lever lukkeleg alle sine dagar, etter at Heathcliff òg omsider døyr.

Klassisk 1800-talsromanse: uendeleg dramatikk, luguber liksomromantikk og den obligatoriske vandringa på heden, avrunda med ein tvilsom lukkeleg slutt. 

Etter å ha teke ein liten pause for å komma meg att, gav eg meg i kast med den siste Brontë-systera, Anne, for å ha gjort unna heile familien ein gong for alle (skreiv broren noko?), om det så berre skulle vera for å slå fast at dei ikkje er noko for meg. Brontë-syster 2 heva ikkje akkurat forventningane til Brontë-syster 3, men det kan i dette tilfellet ha vore ein fordel. Agnes Grey er i alle fall den boka eg har likt best mislikt minst.

Dette er framleis 1800-tals "kvinnelitteratur", så hovudpersonen må sjølvsagt vera ei god, dydig og religøs ung kvinne, som i starten må gjennom ein del prøvingar, denne gongen i form av vekkskjemde dritungar og blinde, ubrukelege foreldre. Så blir det litt meir klassisk romanse over det heile: ung kvinne møter attråverdig (og djupt religiøs) mann, søt musikk, forviklingar, litt flaks, lukkeleg slutt. Uoriginalt, til tider ganske kjedeleg, men utan den overdrivne dramatikken og nokre av dei mest irriterande trekka ved dei andre systrene sine bøker.

Konklusjon: Dette er ikkje min sjanger, det visste eg frå før og eg har no fått det stadfesta. Vurderer likevel å lesa The Tenant of Wildfell Hall, den einaste andre boka Anne skreiv. Charlotte hindra denne i å bli utgidd på nytt etter Anne var død, fordi ho rekna boka som upassande. Kjenner eg ser på dette som eit potensielt kvalitets-stempel ...

"Tårer i champagnen" av Børgen Skråmestø

Denne boken fikk jeg gratis av Studia ved en boklansering før jul, og jeg er ganske så fornøyd med fangsten. Boken faller nok innunder kategorien kjærlighetsroman, da vår helt Morten så absolutt er på utkikk etter mannen i sitt liv, og det er på ingen måte dyp litteratur. Dette er ren underholdning, og ganske festlig sådan. Viktige aktører i boken er blant annet Mortens glamorøse naboer Jean og Gunnar, samepiken Laila (Voi voi), skuespiller/stalker Kjell Andreas og Mortens drømmemann Andreas da Silva. Champagnen går ned på høykant og det er ingen mangel på dramatiske hendelser; En hysterisk scene ender med at det kastes en forbannelse over vår helts kjærlighetsliv (sigøynerkvinnen Jorunn er ingen venn av homofile), og ved en annen anledning sendes vår helt på reportasjetur til sin homofilifiendtlige hjembygd med Andreas på slep.

Jeg gir den terningkast 11 og anbefaler den til deg med behov for litt underholdning i kvardagen.

Dampande?

Denne boka vart kjøpt for tjue kroner på FRETEX og er på framsida klassifisert som ein Steampunk romance. Eg nemner dette fordi kombinasjonen ”steampunk” og "skikkeleg billeg" nok er hovud-grunnen til at eg kjøpte og sette i gang med å lesa denne boka utan å ha sett nøye på baksida. Dersom eg har noko talent for å seia kva bøker som er verdt å lesa basert på cover, må det ha feila fullstendig i dette tilfellet.

Kort oppsummert handlar boka om Jack som, etter eit uhell på laben, årsaka av ei ikkje spesielt smart (og frå første side ganske irriterande) søster, blir blåst inn i eit parallelt steampunk-univers, saman med den før nemnde søstera (korleis dette eigentleg går for seg blir ikkje problematisert). Dei to landar i lasterommet på luftskipet Tesla og møter der kaptein Olivia Pye og mannskapet hennar. Dramatikk og romantikk følgjer.

Eller ikkje ...

Eg likar grunnpremissane, ideen eller bakgrunnen om ein vil, for boka: eit parallelt univers med luftskipspiratar, eit britisk-prøyssisk imperium og krigerske moghular. Ei slag steampunk/alternativt univers/kontrafaktisk historie-blanding med klårt potensiale. Men så kjem historia, eller kanskje mangelen derav, og øydelegg det meste. For det skjer eigentleg ganske lite og det som skjer er verken spesielt truverdig eller spesielt engasjerande. Personane i romanen er fullstendig einsidige og framstår som reine karikaturar, noko som mest av alt gjer dei ganske slitsame. Som eksempel kan ein nemna den spanske Mr. Francisco, som gjennom heile boka har fullstendig tåpelege replikkar skrivne på ein engelsk som i mitt hovud gir han ein fransk aksent. Eit anna medlem av mannskapet, Mr. Llama skal liksom vera svært mystisk, sidan han stadig forsvinn og dukkar opp att ut av det blå, men dette blir aldri faktisk brukt til noko relevant, utbrodert eller forklart. Mange andre element lir av den same mangelen på relevans eller samanheng, og det verkar litt som om hendingane meir er eit bakteppe enn hovudpoenget med boka.

”Romance” er ikkje vanlegvis min sjanger, men sidan det her som nemnt dreia seg om billeg steampunk, valde eg å oversjå dette (i tillegg til den fjonge tittelen, som kanskje òg burde skrudd på visse varsellamper). Så mykje romantikk vil eg heller ikkje påstå at det er i denne boka. Sex derimot, er det masse av. Skikkeleg masse. Heile tida. Alt anna blir etter kvart eigentleg litt underordna, noko som kan forklara kvifor forfattaren ikkje får til noko karakterutvikling eller eigentleg historie på 350 sider.  
No kan ein seia at stempelet "Steampunk romance" nok stemmer, men heller enn mi opphavege tolking av dette som STEAMPUNK (romance), m.a.o. tilhøyrande sci-fi/fantasy-sjangeren, bør denne boka plasserast i same sjanger som kioskromanane med tvilsame titlar og bilde av eit halvnake par på framsida (sjå illustrasjon -> ).

Ein Shelfari-anmeldar skreiv om Steamed at ho har ”hollow, unbelievable characters who only exist so they can have sex within the first hundred pages”. Tykkjer det oppsummerer bra.

Slik eg las boka får ho 5 på nerdeterningen. Såpass snill er eg fordi eg likte ”universet” historia forgår i og fordi boka faktisk ikkje var verken så dårleg eller så uengasjerande at eg på noko tidspunkt vurderte å ikkje lesa ho ferdig (dette kan ha noko med å gjera at eg var i Frankrike utan tilgang til anna skjønnlitteratur då eg las ho, men trur uansett eg hadde komme til å lesa ho ut. Kan vel seiast at det er ein lettlesen tekst). Trur eg skal strekka meg til 10 på antiskalaen, for eit irriterande persongalleri (inklusive hovudpersonane) og mangelen på faktisk historie til fordel for detaljerte skildringar av masse sex. Dersom ein derimot startar på denne boka med ein ide om at ho er ein Harlequin-roman (eg legg òg til grunn her at ein gjer dette fordi ein faktisk har lyst til å lesa ein Harlequin-roman) kan det henda ho ikkje er så verst. Føler ikkje eg har nok erfaring med denne typen litteratur til å uttala meg om relativt kvalitetsnivå, men som nemnt har i det minste denne boka eit ganske originalt bakteppe, så det kunne vel trekka opp?

Dersom nokon skulle føla at dette var noko for dei føler eg eg bør nemna at det frå same forfattar finst ei lang liste andre fjonge titlar ein kan kasta seg over, m.a. Hard Day's Knight, Love in the Time of Dragons, Crouching Vampire, Hidden Fang og My Zombie Valentine.