Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

"The Myth of Continents: A Critique of Metageography" av Martin Lewis og Karen Wigen

I den første artikkelen i artikkelsamlingen som skal bli til min avhandling, skal jeg analysere kartbruk i religionslærebøker. I forbindelse med litteratursøk kom jeg over The Myth of Continents av Lewis og Wigen, og den viste seg å være midt i blinken både for analyse av kart og for analyse av metageografi i tekst.

Forfatterteamet består av én historiker og én geograf, og som den kvikke leser allerede da har skjønt, så omhandler da boken metageografiens historie. Fokuspunktet er dog Europa, og slik sett føyer forfatterne seg inn i den eurosentristiske tradisjon de kritiserer, men som de selv påpeker: skal man skrive om eurosentrisme kommer man ikke unna å skrive om Europa. Eurosentrismen burde kanskje vært nevnt i tittelen eller undertittelen, siden det er så sentralt i analysen deres - men kanskje går de i fellen å tro at det er innlysende for enhver potensiell leser at "kontinent" er noe som ble påfunnet av Europere. Dette er litt teit, i og med at deres (litt vel ambisiøse) mål er å skrive en bok som ikke bare skal være for akademikere, men for de fleste lekmenn og -kvinner. Som jeg tenkte da jeg leste dette i begynnelsen av boken: er University of Chicago Press forlaget for hvermansen? Jeg tror neppe at det er det, så Lewis og Wigen bør nok ikke bli for skuffet om ikke kunnskapen i denne boken, som ble utgitt i 1997, har nådd ut til de lavere lag av befolkningen (noe som enhver som leser aviser, ser på tv eller snakker med de lavere lag av befolkningen, vil vite ikke har skjedd).

For hva er det Lewis og Wigen vil at alle lag av befolkningen skal ta innover seg? Hovedsakelig er det at de skarpe skillelinjene mellom sivilisasjoner, som vi har lært er sylskarpe, slettens ikke er særlig skarpe, selv om de kan sies å finnes. Og at de faktisk ikke eksisterer der vi tror de gjør.

Deres utgangspunkt er myten om kontinentene. Lewis og Wigen viser først og fremst at forestillingen om Europa som et kontinent tydelig adskilt fra Asia er tull og tøys. En klar grense mellom Europa og Asia finnes hverken som naturlig fenomen eller kulturelt. Dessuten har man satt grensen her og der og hvor som helst gjennom historien, og det er storpolitikk (og snikpolitikk) som til enhver tid har avgjort hva som tilhører Europa og hva som tilhører Asia. Uralfjellene i Russland, som i dag er den vanligste "naturlige" formasjonen som liksom skiller Europa og Asia, er på ingen måte noen barriere, hverken for dyr, planter eller mennesker. Europa har blitt konstruert som en kulturell motsetning til Asia - ja, ren og skjær eurosentrisme. At Russland gikk med på å blir delt mellom to kontinenter skyldtes at tsarene ønsket at de store byene i landet skulle være Europeiske, og dermed med i det kule selskap.

Lewis og Wigen viser hvordan det samme tøyset gjelder for de andre kontinentene. Selv om det ved første øyekast på globusen ser ut som om Afrika er et løsrevet kontinent (det har jo hav rundet seg på alle kanter - forøvrig en vanlig definisjon av en kontinent), så er det faktisk ikke det. Afrika henger sammen med Eurasia, og når det gjelder både flora, fauna og menneskelig kontakt så er det mer logisk å sette et skille sør for Sahara. Men ikke engang Sahara er noen skarp grense. Det har vært kontinuerlig kontakt mellom kulturene sør for den store ørkenen, og Arabia og til og med så langt som til India. Når det gjelder Australia og Amerika var disse lenge ikke regnet som kontinenter engang, og Australia kom aller sist "inn i varmen". Lewis og Wigen argumenterer for at det eneste kontinentet som kan sies å være et kontinent, etter kriteriet om vann rundt hele seg, helt egen flora og fauna og menneskelig kultur, er Australia - men det er altså det eneste kontinentet som ikke alltid i dag engang kalles for et kontinent.

I forlengelsen av denne kritiske analysen analyseres og kritiseres også parene "Orient og oksident" og "Øst og Vest".

Men nå må man ikke forstå det slik at Lewis og Wigen er postmodernister som sier at alt er både alt og ingenting. Å nei, postmodernister er de definitivt ikke, noe de passer på å påpeke side opp og side ned og side bort og helt til det überkjedsommelige. Og jeg må innrømme at kraftig polemikk i en bok er rett og slett bare blæ. Jeg kan faktisk ikke se særlig forskjell på Lewis og Wigen og disse "postmodernistene" og "postkolonistene" som de kritiserer og tar avstand fra. Jeg syns "The Myth of Geography" føyer seg inn i rekken av postkolonial analyse av begreper og konsepter, og det er sådann en god analyse. Men Lewis og Wigen er skrekkelig redd for å bli forstått som "postmodernister", og grunnen til at de ikke er det, i følge dem selv, er at de mener at man faktisk må bruke noen begreper og konsepter for å kunne forstå og beskrive (døøh, for "postmodernister" har jo bare gått over til å lage gurglelyder i stedet for å bruke konsepter og begreper). De foreslår imidlertid å gå vekk i fra kontinentbegrepene, og i stedet for bruke regionale begreper som f.eks Sørøst-Asia. De argumenterer for at verden kan sånn noenlunde deles opp i regioner, som på den ene side minner om slik man allerede forstår regioner, men på den annen side er litt nytt. De viser på en fin måte hvordan mange regionale begreper, slik som Midtøsten, har sitt opphav i USAs militærstrategi, og i forlengelsen av dette hvordan begrepene derfor ikke gir mening innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.

Meget interessant bok, med mange fordeler og noen bakdeler. Den største bakdelen er imidlertid at alt analysematerialet fremvises i sluttnoter! Selve boken er altså som en syntese av alle funn, men hvis man lurer på hvilket belegg de har, må man altså bla frem og tilbake, frem og tilbake. Dette er dårlig gjort mot den bedagelige leser (en lesergruppe jeg befinner meg i).

Men altså, meget interessant bok, og ikke minst meget relevant i forhold til mitt prosjekt. Jeg har fått mye inspirasjon og nye analysegrep som jeg kommer til å gjøre meg mye nytte av. Nerdeterningkast: 16.

"Lost Horizon" av James Hilton

Denne boken kjøpte jeg for et par år siden fordi det er Boken med stor B som visstnok sparket igang Vestens store fascinasjon for Tibet. Det store internettet flommer over av sider om boken og de senere filmatiseringer, og den har til og med egen fanklubb. Ikke besøk disse sider, for dette er en god bok! Og som kjent: gode bøker bør man lese før man leser noe særlig om dem.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, men vil fortelle at den handler om selveste Shangri-La! For alle som har digget Barks og Don Rosas fortellinger om Tralla La, er Lost Horizon et must. Jeg vil også fortelle hvor overrasket jeg ble over den litterære kvaliteten på boken! Første gang utgitt i 1933 forventet jeg at den var i stilen ala Lajla og Anna og kongen av Siam. Jeg hadde sant å si pusset antiterningen på forhånd, men kommer ikke til å bruke den i det hele tatt!

Selvsagt er denne boken, som alle bøker, barn av sin tid. Helten i fortellingen fremstår som 30-tallets typiske helt: god i alt, både fysisk og mentalt, og på en og samme tid både kritisk til og en forkjemper for det britiske imperiet. For å sitere prologen: "Our civilisation doesn't often breed people like that nowadays." De som har sett filmen Lawrence of Arabia vil gjenkjenne heltetypen ganske raskt. I tillegg er det underliggende prinsippet i boken at alle gode ting peker mot vest, og at de gode tingene som måtte finnes i øst trenger vestlig "finpuss" (selvfølgelig).

For 1930-tallets lesere antar jeg at boken må ha forekommet dem like spennende som den tidligere anmeldte River of Gods forekom meg. I dag gjør den teknologiske utviklingen siden 30-tallet at ikke alt i boken har en like høy wow-faktor som det en gang sikkert har hatt. Dette gjør imidlertid ikke boken mindre leseverdig.

Til slutt en liten advarsel: Prologen er dritkjedelig, men et nødvendig onde som må gjennomleses. Jeg har en gang tidligere begynt å lese på boken, og ga da opp på andre side av ren kjedsomhet. Men fortvil ikke - med en gang man har kjempet seg gjennom prologen åpenbarer det seg en riktig god fortelling som varer til siste slutt!

Noe jeg også er litt skuffet over, men som ikke gir trekk på terningen, er at den utgaven jeg gikk til innkjøp av har den kjipeste forsiden som er å oppdrive til denne boken. Bildene jeg legger ved her har jeg funnet på internett, og de er alle mye fjongere.

Terningkast: 17!

Lajla av Jens Andreas Friis

Jeg har nu lest klassikeren Lajla av Jens Andreas Friis, opprinnelig utgitt i 1881 under tittelen Fra Finnmarken: Skildringer. Bildet til høyre viser forsiden på boken slik den så ut i 1952, men den jeg har lest er fra 1929, uten forsidebilde men ypperlig illustrert med fjonge billeder fra stumfilmen Laila fra samme år.

Handlingen i boken er som følger: Handelsmann Lind med frue er bosatt i Karasjok, og skal til Kautokeino for å få døpt sin nyfødte datter Marie (bilde fra stumfilmen nedenfor). På veien blir følget angrepet av ulv slik at reinsdyrene får panikk, og i alt oppstusset mistes lille Marie ut av armene til sin barnepike. På grunn av mørke får man ikke lett ordentlig etter henne før neste morgen, og alt man finner da er komsen hun lå i og noen blodspor. Overbevist om at hun er tatt av ulven drar foreldrene og deres to tjenestefolk hjem igjen og sørger. Men fortvil ei, for i løpet av natten er lille Marie funnet av viddens rikeste "finne" (=same), Laagje, som forbarmer seg over henne og adopterer henne. Han kaller henne Lajla.

Etter ett år finner Laagje ut hvem Lajlas foreldre er, og til sin store glede får de returnert barnet. Men så kommer pesten til bygden, og alle enten dør eller flykter. Lajlas biologiske foreldre dør også, og når Laagje og hans tjener Jaampa i sin bekymring for Lajla reiser til Karasjok finner de henne hos to gamle, døende mennesker som har tatt seg av henne etter foreldrenes død. De gamle er dog som nevnt døende, og derfor tar Laagje og Jaampa Lajla med seg igjen. Heretter er hun Laagjes datter, og vokser opp intetanende om at hun er norsk og ikke "finne".

Laagje og mor Laagje planlegger for Lajla, som er "lidt høiere, slankere og smekrere om livet end de andre finnepiger" at hun, når hun blir stor, skal gifte seg med sin fetter Mellet (som også oppfostres hos Laagje). I motsetning til Mellet, som jo er ekte "finne", er Lajla et naturtalent i det meste, og selvsagt like god som prestens datter i å lære seg norsk.

I sitt 19ende år treffer så Lajla en handelsmann og hans søster på et sommermarked. Familien Laagje er der for, i tillegg til å selge reinsdyrprodukter, å kjøpe inn bryllupsutstyr til Lajla og Mellet. Søsknene handelsmann, som er på Lajlas alder, heter også Lind. Laagje skjønner at dette må være biologiske søskenbarn av Lajla. Lajla og Anders Lind (handelsmannen) forelsker seg i hverandre, og etter mye hjertesorg ender det med at Anders kræsjer bryllupsseremonien til Lajla og Mellet, slik at ekteskapet mellom dem forhindres. Så stikker Lajla avgårde med Anders, de gifter seg og lever på hans gård. Sin adoptivfamilie ser ikke Lajla noe mer til.

Boken slutter med at Anders og Lajla har mistet all sin inntekt, på grunn av nye handelsregler fra Bergen. De må selge gården sin og flytte til Bergen. Så en dag mens Lajla sitter i Bergen og vugger sitt barn i armene, kommer en "finne" på besøk. Det viser seg å være Jaampa, far Laagjes tjener, som vil at hun skal komme hjem før hennes far dør (mor Laagje er allerede død). Lajla klager over sin fryktelige økonomiske situasjon, men Jaampa har med en stor sekk penger. For selv om Lajla giftet seg med sin norske fetter, har hennes samiske familie tatt vare på hennes reinsdyrflokk som har vokst seg stor og fet og meget innbringende. Så reiser Lajla med mann og barn tilbake til Finnmark og lever lykkelig alle sine dager (eller noe sånt).

Så til selve anmeldelsen:

Som skjønnlitterær fortelling er Lajla helt ræva. Som nevnt het den dog først Fra Finnmarken: Skildringer, og det burde den nok fortsatt å hete. Så mange ord som jeg over har brukt for å oppsummere handlingen om Lajla, er faktisk ikke så langt fra den mengden ord som brukes på historien i selve boken. Mesteparten av boken består av eviglange skildringer av blandt annet reinsdyrhold, norsk skole for samiske barn og Finnmarkhandelens skjæbne under bestemmelser fra Bergen. Det snevre persongalleriet i boken fungerer mest som personifisering av det som skildres, der forfatteren i stedet for å bare gi objektive beskrivelser av Finnmarkske forhold (som hadde gjort boken til fagprosa) nok har ønsket en større innlevelse fra leserens side. Og innlevelse behøves fordi forfatteren har et moralsk budskap å formidle. Jens Andreas Friis var språkforsker, grunnlegger av samisk språkvitenskap og tydeligvis glødende opptatt av å få det norske folk til å forstå at samer også er mennesker. Boken inneholder mye kritikk av den norske språkpolitikken som tvang samiske barn å lære norsk, gjennom å forhindre kristen litteratur på samenes eget språk. Friis har nok vært en god kristen, som har søkt å få andre til å slutte opp om hans forståelse av god kristendom. Slik sett kan Lajla kalles en debattbok. Samtidig er boken barn av sin tid, og inneholder artige, essensialistiske forståelser av hva det vil si å være norsk, og hva det vil si å være samisk. Greit nok er samene også mennesker, men de er nå en gang ikke nordmenn. MEN - boken viser også hvordan identitet ikke er fastlåst. En biologisk norsk pige, kan oppriktig føle og oppføre seg som en "finnepige".

Skikkelig kjedelig bok, men siden den er en klassiker anbefaler jeg likevel å lese den - særlig hvis man er interessert i norsk mentalitetshistorie og hvis man innbiller seg at nordmenn aldri har vært kolonister. En del samiske ord kan man også lære seg (men jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt de er i bruk i dag). Terningkast 5 på Elins nerdeterning, og terningkast 10 på anti-terningen.

"Anna og kongen av Siam" av Margaret Landon.

Denne boken fra 1944 er en fiksjonsbiografi om Anna Leonowens som reiser til Siam (Thailand) og får jobb som lærerinne ved det kongelige hoff. Anna lider allerede tidlig i 20-årene en fryktelig skjæbne - hun mister både foreldre, ektemann og ett barn. Av de to barna hun har igjen, må(!) hun sende den ene på kostskole i England, mens hun selv reiser til Bangkok. Det er selvsagt fryktelig trist for Anna. Men tro nu ikke at alle disse tidlige prøvelser knekker vår heltinne - å nei, da, alle disse fryktelige ting er selvsagt karakterbyggende og vår heltinne blir bare enda mer helt overbevist om menneskerettigheter, alle menneskers verdilikhet og andre europeiske, "universelle" verdier.

Margaret Landons bok er som litterært verk forholdsvis kjipt, men samtidig ganske gøy. Historien har ingen fremdrift, bortsett fra at tiden går, og består av en nærmest endeløs veksling mellom beskrivelser av hvor fantastisk fjongt det er i Siam og hvor fryktelig fæle siamesere er med hverandre, noe som stadig gjør at Anna må gripe inn og ordne opp for personer (særlig kvinner) som har blitt ofre for kongens stadige vrede. I siste kapittel reiser hun bare hjem, omtrent sånn uten videre, men hennes helse har selvsagt vært skadelidende på grunn av det usunne, tropiske sumpklima.

På den annen side er boken et riktig artig overflødighetshorn av orientalisme og europeisk overbevisning om egen selvopphøyethet. At boken heter "Anna og kongen av Siam" er nu litt snålt i seg selv, i og med at kongen er særdeles lite med i fortellingen - bortsett fra at alt som er galt selvsagt skyldes hans altoverskyggende klamme hånd. Heldigvis har kongen en sønn som er riktig så europeisk innstilt, selvsagt på grunn av Annas fantastisk innflytelse på de kongelige barn (og dem er det mange av), og han overtar tronen etter sin fryktelig far, som nok var litt snill innerst inne likvel i og med at han vil ha akkurat denne sønnen på tronen, og alt går meget bra for Siam til slutt (selv om aristokratiet sinker prosessen så godt de kan på grunn av sin siamesiske egoisme og slavelyst).

På den normale nerdeterningskalaen kan jeg ikke gi boken mer enn 10, kanskje til og med mindre. Men på en antiskala vil jeg gi den 20 og anbefale alle å lese den!