"Skatten på sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson

Skatten på sjørøverøya ble første gang utgitt i 1883, og er skrevet til Stevensons stesønn som underholdning. Den versjonen jeg nå leser ble utgitt i Aschehoug/Bestselgerforlagets serie "Berømte bøker" i 2014 (er det ikke forresten ganske artig at det er Bestselgerforlaget som gir ut både en slik serie og Harlequindrittbøker, samt den supergode Det du ikke ser?) Innbindingen er ganske fin, omslaget er av en slags skinnimitasjon. Billig altså, men likevel litt fint (bildet yter det ikke rettferdighet).

Så vidt jeg har forstått, er dette sjørøverboken over alle sjørøverbøker, og det finnes utallige rip offs. Blant annet en tegnefilm jeg og Sv. begynte å se på en gang  - Skatteplaneten het den, eller noe sånt. Den var så gørrkjedelig at vi ga opp før handlingen hadde kommet ordentlig i gang. Hvis jeg hadde visst at Skatten på sjørøverøya var grunnlaget for den filmen, hadde jeg antagelig styrt unna boken, for den filmen var virkelig gørrkjedelig.

Heldigvis visste jeg ikke det, for boken er faktisk ganske spennende. Jeg hadde forventet at en fortelling fra 1883 ville være litt tung og kanskje litt kjedelig, men igjen: den er spennende (det kan selvfølgelig være at den originale versjonen er tyngre å lese enn en fra 2014).

Boken handler om Jim, som kommer over et sjørøverskattekart etter at en av gjestene ved vertshuset familien hans eier, dør i voldsomme omstendigheter. Han viser det til landsbyens lege og godseieren, og sistnevnte bestemmer seg for å dra for å lete etter skatten. Jim og legen følger med. Dette er Jims første tur på havet, og det er meget spennende for en unggutt. Godseieren hyrer et mannskap som ser ut til å kunne stoles på, inkludert kokken Lange John Silver. På veien over havet overhører Jim at Silver forsøker å overtale mannskapet til mytteri. Fra da av er seilasen en kamp for livet (og skatten, selvsagt).

Som de fleste bøker er også denne noe treg i starten, så man skal ha litt tålmodighet. Siste halvdel av boken er best, for der er det mest action.

Terninkast: 15

1800-tals "kvinnelitteratur", mot betre vitande

Med jamne, eller ujamne, mellomrom får eg det som kjent, eller ukjent, for meg at eg skal lesa ein klassikar. Det ha sine fordeler å ha lese ein del klassikarar: ein framstår som danna og utdanna, ein kan konversera/lesa/høyra om tekstane og forstå det som blir sagt om dei, og sist, men ikkje minst, ein kan med den autoriteten det gir å faktisk ha jobba seg gjennom boka, slå fast at ho er ræv. 

I vår gjekk eg difor, dels med desse argumenta i bakhovudet, i gang med Emily Brontë sitt magnum opus: Wuthering Heights. Det er m.a.o. ei stund sidan eg las denne boka, men sidan eg no kan skriva ein omtale om to Brontë-syster-bøker på same tid, passa det meg best å gjera det slik.

For dei som måtte vera like uopplyste som meg, og difor ikkje kjenner historia i Wuthering Heights, kjem eg no med ei lita SPOILER-åtvaring. På den andre sida: dersom desse hypotetiske lesarane skulle ha ein boksmak som liknar min, er det ikkje sikkert dei gidd lese boka uansett etter denne omtalen ...

Begynte, mot betre vitande, på introduksjonen. Personen som hadde skrive den, hadde sjølvsagt følt det var naturleg å fortelja mykje av handlinga i boka, så eg hoppa over resten oglas han til slutt i staden, noko eg eigentleg burde visst at alltid er ein mykje betre plan. Ifølgje introduseraren er det ikkje måte på kor über- fantastisk denne boka er, men etter faktisk å ha lese ho, stiller eg meg ganske uforståande til heile introduksjonen.

Dette er ein typisk 1800-talsroman (i alle fall etter min definisjon på ein typisk 1800-talsroman): stort drama, lugubre menn og liksomromantikk. Likte boka hakket betre enn Jane Eyre, men det er nok mykje fordi Jane Eyre er ei av dei mest tvilsomme klassikarane eg veit om, og fordi eg, med systera Charlotte si bok i minne, hadde mildt sagt låge forventningar til Wuthering Heights. 

For å raskt oppsummera innhaldet: Historia om Catherine og Heathcliff blir fortalt av ein tredjeperson som er fullstendig irrelevant for sjølve handlinga. Den fyrste delen, om Heathcliff og Catherine sin barndom og ungdom, inneheld obligatorisk mystisk opphav, foreldreløyse og vondskap. Catherine giftar seg med Edgar Linton, av grunnar eg har problem med å forstå, får ei dotter og døyr. Meir drama og liding. Heathcliff får ein son - på ingen måte tydeleg kor dette ber hen. Dei to unge blir meir eller mindre tvinga til å gifta seg, han døyr, og den alltid like koslege Heathcliff tvingar så Cathy til å bli buande. Ho er heilt "øydelagd" når forfattaren møter henne. Men så, etter meir fram og tilbake og vandring på heden, klarar ho mot alle odds å få styr på syskenbarnet sitt (ein stakkar som viser seg å ikkje vera så øydelagd som han verka, han heller), og dei lever lukkeleg alle sine dagar, etter at Heathcliff òg omsider døyr.

Klassisk 1800-talsromanse: uendeleg dramatikk, luguber liksomromantikk og den obligatoriske vandringa på heden, avrunda med ein tvilsom lukkeleg slutt. 

Etter å ha teke ein liten pause for å komma meg att, gav eg meg i kast med den siste Brontë-systera, Anne, for å ha gjort unna heile familien ein gong for alle (skreiv broren noko?), om det så berre skulle vera for å slå fast at dei ikkje er noko for meg. Brontë-syster 2 heva ikkje akkurat forventningane til Brontë-syster 3, men det kan i dette tilfellet ha vore ein fordel. Agnes Grey er i alle fall den boka eg har likt best mislikt minst.

Dette er framleis 1800-tals "kvinnelitteratur", så hovudpersonen må sjølvsagt vera ei god, dydig og religøs ung kvinne, som i starten må gjennom ein del prøvingar, denne gongen i form av vekkskjemde dritungar og blinde, ubrukelege foreldre. Så blir det litt meir klassisk romanse over det heile: ung kvinne møter attråverdig (og djupt religiøs) mann, søt musikk, forviklingar, litt flaks, lukkeleg slutt. Uoriginalt, til tider ganske kjedeleg, men utan den overdrivne dramatikken og nokre av dei mest irriterande trekka ved dei andre systrene sine bøker.

Konklusjon: Dette er ikkje min sjanger, det visste eg frå før og eg har no fått det stadfesta. Vurderer likevel å lesa The Tenant of Wildfell Hall, den einaste andre boka Anne skreiv. Charlotte hindra denne i å bli utgidd på nytt etter Anne var død, fordi ho rekna boka som upassande. Kjenner eg ser på dette som eit potensielt kvalitets-stempel ...

Knut Hamsun: Sult

Jeg hadde på et tidspunkt et forsett om å lese mer norsk litteratur, og om å lese flere klassikere (Hvis man skulle befinne seg i det pirkete hjørne, og hvem gjør ikke det fra tid til annen, er vel dette strengt tatt to forsett.). Dessuten hadde jeg tenkt å lese flere nobelprisvinnere (Da er vi opp i tre…). Hamsuns Sult er både norsk og klassiker og Hamsun selv er nobelprisvinner, så dennes lesning kan derfor sies å være en ypperlig anledning til å slå tre fluer i en smekk… I alle fall hvis man legger godviljen til... To er det under alle omstendigheter, og to av tre, må vel sies å være ganske bra. Anyways…

Det jo slik at utdrag fra anmeldte bok i en bokanmeldelse i utgangspunktet er en vederstyggelighet som bør straffes med filleristing og/eller prikkedøden. I tilfeller hvor utdraget er så kjent at det bør regnes som allmenndannelse, og det dessuten er første setning i boken, vil jeg argumentere for at det likevel kan aksepteres. De som vil unngå spoilers bes se vekk nå. Greit. Sult innledes, som kjent, med følgende ord:

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...

Dette sitatet oppsummerer også i stor grad handlingen i boken. Det er stort sett det som skjer: Jeg-personen går omkring og sulter i Kristiania. Noen vil kanskje hevde at dette kun er den ytre handlingen. Jeg har fått med meg at denne romanen i sin tid (1890) innledet en ny, mer subjektiv, modernistisk romantradisjon (står det bakpå boken min). På Wikipedia kan vi lese at "den intense teksten kretser om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall, og om hans kamp for å skrive noe som kan bli innbringende" og at Hamsun i Sult viser"hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne. Men først og fremst er romanen et eksempel på hvordan det irrasjonelle sjelelivet får spillerom i situasjoner der enkeltmennesket lever i et mentalt grenseland". Hamsun skrev også artikkelen "Fra det ubevidste Sjæleliv", som omhandler nettopp det irrasjonelle, og som av mange blir oppfattet som en kommentar til romanen Sult (også Wikipedia, en sann kilde til visdom). Det andre, blant dem kanskje også forfatteren selv, oppfatter som utforsking av det ubeviste sjeleliv, oppfatter imidlertid jeg mest som sutring. Det er greit at han er sulten, men mer selvsentrert, luguber hovedperson skal du lete lenge etter. Her har man virkelig behov for en idiotpinne! (Og da melder spørsmålet seg om hvorvidt idiotpinner kan nyttes til gjentagende banking av fiktive personer, men det spørsmålet bør kanskje diskuteres i andre fora. Jeg sender ballen videre til IFFSF.)

Det faller meg litt vanskelig, merker jeg, å gi terningkast. Romanen vinner nok noe på at den på et tidspunkt har blitt stemplet som klassiker; det er, om ikke annet, grunnen til at jeg plukket den opp i utgangspunktet. Likevel hender det jo at man leser såkalte klassikere, og tenker "Usj, hvem plasserte denne i god-bok-hyllen?". Sult er ikke en slik bok. Den er på ingen måte en dårlig bok, dominerende, luguber hovedperson til tross. Jeg syntes også boken ble bedre etter hvert som jeg leste. Enten det, eller så ble min toleranse for lugubre hovedpersoner noe større etter hvert som handlingen steg fram. Hvem vet. Terningskast blir som nevnt vanskelig. Det får holde med et "Løp og kjøp!", eller i det minste et "Løp og lån!", men selve lesingen bør kanskje spares til en dag hvor idiottoleransen er sånn noenlunde på topp.

Lydbok, forsøk 2

Ein gong for mange år sidan såg eg filmen Little Women på TV. Ei stund seinare, for, ifølgje boklista mi, ikkje så mange år sidan som eg trudde, fekk eg det for meg at eg skulle lesa boka. Folkebiblioteket i Gaupne var som vanleg behjelpeleg og skaffa meg ei engelsk utgåve. Det var fyrst då eg kom til slutten, og Beth enda ikkje var død, eg fann ut at filmen faktisk baserar seg på to bøker, Little Women og Good Wives (som jo er ein skrekkeleg trist tittel på ei bok når det faktisk ikkje er meint ironisk). I same slengen oppdaga eg at det fanst fleire bøker om dei same karakterane. Eg gjekk umiddelbart i gang med bok to, deretter med bok tre, og så gikk eg frykteleg og fullstendig lei (litt slik ein gjer når ein har dedikert livet sitt til èin aktivitet, som t.d. Sims-speling, over lengre tid).
Som eit resultat av at eg i jula såg filmen Little Women igjen, fekk eg i romjula for meg at eg skulle lesa bøkene på ny, og sjå om dei var like slitsomt moralistiske no som sist. Samtidig hadde eg bruk for øyreunderhaldning til handarbeid (kort-mekking), så løysinga vart å gi LibriVox ein ny sjanse.
I motsetnad til A Portrait of the Artist as a Young Man og andre lydbøker eg har prøvd meg på, blir ikkje heile Little Women lesen av same person. Dette spela forsåvidt inga rolle, sidan alle opplesarane (bortsett frå ei, som las to kapittel, og som hadde ei av dei fælaste stemmene eg har høyrt nokonsinne) var behagelege å lytta til.
Bøkene (dei to fyrste er slegne saman til èi i lydbokversjonen) er like provoserande moralistiske som eg hugsar dei, men a vein eller anna grunn var dette mindre irriterande denne gongen. Det kan sjølvsagt ha vore ein konsekvens av at eg var førebudd og hadde heller låge forventningar, men eg trur òg dette kan ha hatt samanheng med lydbokformatet. Det er faktisk lettare å ignorera deler av boka når ein berre kan lata att øyrene eller nynna litt for seg sjølv ei stund, enn når ein faktisk må lesa seg i gjennom det (ein kan sjølvsagt hoppa over deler av boka, men det er vanskeleg å vita kor ein skal begynna å lesa igjen for å få med seg dei interessante delane). Jamt over er eg ganske nøgd med heile forsøket og med bøkene. Sjølv om eg no igjen har gått grundig lei (denne gongen etter kun to bøker), finst det kanskje sjansar for at eg ein gong i framtida kjem meg gjennom alle fire, for både Jo's Boys og Little Men ligg tilgjengelege på LibriVox.
No veit eg ikkje om dette eigentleg kvalifiserar til ein bokanmeldelse, men eg ser for meg at dei fleste allereie er kjende med desse bøkene. Uansett, dersom nokon skulle trenga ei formeining: sjå heller filmen.
Elles trur eg no eg kan gå ut med ei tentativ anbefaling av lydboklytting, men dersom ein går for ei bok med fleire opplesarar, kan det vera ein fordel å ha ei skriftleg utgåve tilgjengeleg (t.d. frå Project Gutenberg), i tilfelle ein skulle støyta på ei grusom stemme i eit av kapitla.

Lajla av Jens Andreas Friis

Jeg har nu lest klassikeren Lajla av Jens Andreas Friis, opprinnelig utgitt i 1881 under tittelen Fra Finnmarken: Skildringer. Bildet til høyre viser forsiden på boken slik den så ut i 1952, men den jeg har lest er fra 1929, uten forsidebilde men ypperlig illustrert med fjonge billeder fra stumfilmen Laila fra samme år.

Handlingen i boken er som følger: Handelsmann Lind med frue er bosatt i Karasjok, og skal til Kautokeino for å få døpt sin nyfødte datter Marie (bilde fra stumfilmen nedenfor). På veien blir følget angrepet av ulv slik at reinsdyrene får panikk, og i alt oppstusset mistes lille Marie ut av armene til sin barnepike. På grunn av mørke får man ikke lett ordentlig etter henne før neste morgen, og alt man finner da er komsen hun lå i og noen blodspor. Overbevist om at hun er tatt av ulven drar foreldrene og deres to tjenestefolk hjem igjen og sørger. Men fortvil ei, for i løpet av natten er lille Marie funnet av viddens rikeste "finne" (=same), Laagje, som forbarmer seg over henne og adopterer henne. Han kaller henne Lajla.

Etter ett år finner Laagje ut hvem Lajlas foreldre er, og til sin store glede får de returnert barnet. Men så kommer pesten til bygden, og alle enten dør eller flykter. Lajlas biologiske foreldre dør også, og når Laagje og hans tjener Jaampa i sin bekymring for Lajla reiser til Karasjok finner de henne hos to gamle, døende mennesker som har tatt seg av henne etter foreldrenes død. De gamle er dog som nevnt døende, og derfor tar Laagje og Jaampa Lajla med seg igjen. Heretter er hun Laagjes datter, og vokser opp intetanende om at hun er norsk og ikke "finne".

Laagje og mor Laagje planlegger for Lajla, som er "lidt høiere, slankere og smekrere om livet end de andre finnepiger" at hun, når hun blir stor, skal gifte seg med sin fetter Mellet (som også oppfostres hos Laagje). I motsetning til Mellet, som jo er ekte "finne", er Lajla et naturtalent i det meste, og selvsagt like god som prestens datter i å lære seg norsk.

I sitt 19ende år treffer så Lajla en handelsmann og hans søster på et sommermarked. Familien Laagje er der for, i tillegg til å selge reinsdyrprodukter, å kjøpe inn bryllupsutstyr til Lajla og Mellet. Søsknene handelsmann, som er på Lajlas alder, heter også Lind. Laagje skjønner at dette må være biologiske søskenbarn av Lajla. Lajla og Anders Lind (handelsmannen) forelsker seg i hverandre, og etter mye hjertesorg ender det med at Anders kræsjer bryllupsseremonien til Lajla og Mellet, slik at ekteskapet mellom dem forhindres. Så stikker Lajla avgårde med Anders, de gifter seg og lever på hans gård. Sin adoptivfamilie ser ikke Lajla noe mer til.

Boken slutter med at Anders og Lajla har mistet all sin inntekt, på grunn av nye handelsregler fra Bergen. De må selge gården sin og flytte til Bergen. Så en dag mens Lajla sitter i Bergen og vugger sitt barn i armene, kommer en "finne" på besøk. Det viser seg å være Jaampa, far Laagjes tjener, som vil at hun skal komme hjem før hennes far dør (mor Laagje er allerede død). Lajla klager over sin fryktelige økonomiske situasjon, men Jaampa har med en stor sekk penger. For selv om Lajla giftet seg med sin norske fetter, har hennes samiske familie tatt vare på hennes reinsdyrflokk som har vokst seg stor og fet og meget innbringende. Så reiser Lajla med mann og barn tilbake til Finnmark og lever lykkelig alle sine dager (eller noe sånt).

Så til selve anmeldelsen:

Som skjønnlitterær fortelling er Lajla helt ræva. Som nevnt het den dog først Fra Finnmarken: Skildringer, og det burde den nok fortsatt å hete. Så mange ord som jeg over har brukt for å oppsummere handlingen om Lajla, er faktisk ikke så langt fra den mengden ord som brukes på historien i selve boken. Mesteparten av boken består av eviglange skildringer av blandt annet reinsdyrhold, norsk skole for samiske barn og Finnmarkhandelens skjæbne under bestemmelser fra Bergen. Det snevre persongalleriet i boken fungerer mest som personifisering av det som skildres, der forfatteren i stedet for å bare gi objektive beskrivelser av Finnmarkske forhold (som hadde gjort boken til fagprosa) nok har ønsket en større innlevelse fra leserens side. Og innlevelse behøves fordi forfatteren har et moralsk budskap å formidle. Jens Andreas Friis var språkforsker, grunnlegger av samisk språkvitenskap og tydeligvis glødende opptatt av å få det norske folk til å forstå at samer også er mennesker. Boken inneholder mye kritikk av den norske språkpolitikken som tvang samiske barn å lære norsk, gjennom å forhindre kristen litteratur på samenes eget språk. Friis har nok vært en god kristen, som har søkt å få andre til å slutte opp om hans forståelse av god kristendom. Slik sett kan Lajla kalles en debattbok. Samtidig er boken barn av sin tid, og inneholder artige, essensialistiske forståelser av hva det vil si å være norsk, og hva det vil si å være samisk. Greit nok er samene også mennesker, men de er nå en gang ikke nordmenn. MEN - boken viser også hvordan identitet ikke er fastlåst. En biologisk norsk pige, kan oppriktig føle og oppføre seg som en "finnepige".

Skikkelig kjedelig bok, men siden den er en klassiker anbefaler jeg likevel å lese den - særlig hvis man er interessert i norsk mentalitetshistorie og hvis man innbiller seg at nordmenn aldri har vært kolonister. En del samiske ord kan man også lære seg (men jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt de er i bruk i dag). Terningkast 5 på Elins nerdeterning, og terningkast 10 på anti-terningen.