Jan Assmanns bok "The Search for God in Ancient Egypt" er en tilnærming til gudebegrepet og egyptisk religion som kan sees som et alternativ til Hornungs bok "Conceptions of God in Ancient Egypt" (anmeldt på bokbloggen tidligere). Mens Hornung analyserer gud i egyptisk religion ved å blandt annet se på ordet netjer (gud), forskjellige gudenavn, gudenes karakteristika m.m., formulerer Assmann fire dimensjoner han mener egyptisk religion består av, og argumenterer for og analyserer ut fra disse dimensjonene.
I følge Assmann består egyptisk religion opprinnelige av tre dimensjoner:
- Den kultiske, som henger tett sammen med det lokale og det politiske. Kan også kalles den visuelle, i og med at det er i den kultiske dimensjonen gudestatuer i templene befinner seg.
- Den kosmiske, fordi hele naturen er en hierofani for de gamle egypterne.
- Den mytiske, "what is said about the gods", altså navn, genealogier osv.
Den fjerde dimensjonen er en teologisk diskurs, og denne dimensjonen kan også kalles fromhetsdimensjonen. Dette er noe som, i følge Assmann, utvikler seg etter hvert, men som "eksploderer" og når sitt høydepunkt i Det nye rikets "New Solar Theology". Fromhet er et særlig kjennetegn på Ramessideperioden (19. dynasti). De tre første dimensjonene utgjør det Assmann kaller "implisitt teologi", og ut fra denne vokser altså den "eksplisitte teologien". Om "teologi" er det rette begrepet på de tre første dimensjonene kan nok diskuteres, men det er lett å følge Assmanns argumentasjonsrekke.
Assmanns bok er velskrevet, hans poenger er velargumentert, og boken er spekket med eksempler fra kildemateriale: formularer, hymner osv. Noe av det mest interessante ved boken er hvordan han viser utviklingen som Amarnaperioden er en del av - Akhenatens "monoteisme" var ikke en plutselig revolusjon, men én av mulige veier innenfor den nyutviklede teologiske dikursen. Da Akhenatens regjeringstid var omme, og hans nye religion falt i grøften, fortsatte mange av de underliggende prinsippene fra "the new solar theology" å eksistere og utvikle seg i den egyptiske religion.
Det er selvsagt noe småplukk å pirke på i denne boken også, slik som i Hornungs bok. Både Assmann og Hornungs analyser er så gode at hvis de bare holdt seg til saken, og ikke falt for fristelsen å komme med uargumenterte påstander om andre religioner, ville jeg gitt begge terningkast godt opp mot 20-tallet (på den fantastiske nerdeterningen). Jeg vil ikke påstå at Assmanns bok viser de samme tegnene til å være del av "om egypt, for europeere"-diskursen som jeg knyttet Hornungs bok til, men også Assmann har noen kommentarer, som kanskje kan kalles "selvfølgeliggjøring", som trekker helhetsinntrykket ned. For å utdype hva jeg mener med dette vil jeg gjengi et utdrag fra boken:
"The religion of Amarna was the first of those great religions that represented a negation of the polytheistic religions that had evolved naturally. All these religions were founded - the Israelites religion of Moses, Buddhism, Christianity, Islam - and all of the operated with the emotionalism of negation and legitimized themselves as revelation" (s. 199).
Her kommer Assmann på den ene siden med en påstand om Amarna-religionen, som han bruker mange sider i boken på beskrive, og argumenter i det for sin påstand i dette utdraget. På den annen siden kommer han med samme påstand om fire religioner til, men når det gjelder disse religionene gir Assmann leseren ingen mulighet til å "gå ham etter i sømmene". Han argumenterer ikke, han refererer ikke til noe kildemateriale, og han oppgir heller ingen referanser til andre forskere som skriver om disse religionene. Det er dette jeg kaller selfølgeliggjøring av en påstand. Ved å ikke nevne at bildet gjerne er mer komplisert og ved å ikke si f.eks. "se F. Orsker og S. Cholar for diskusjon av grunnleggerproblematikken i de religionene jeg her har nevnt" eller f.eks. "T. Eacher gjør en interessant sammenligning av de religionene jeg her har nevnt", selvfølgeliggjøres påstanden om den andre religionene på en slik måte at det eneste som trenger argumentasjon er påstanden om Amarnareligionen - noe jo Assmann kommer mer. Jeg synes at dette er en uærlig måte å sammenligne på!
Et sted Assmann gjør en interessant, og i mine øyne en ærlig, sammenligning, er på s. 213 hvor han påpeker en sammenheng mellom egyptisk, kananittisk og bibelsk poesi. Her oppgir han to referanser til andre forskere, han viser til kildemateriale (ordet ruach i Bibelen), og han kommer med et forbehold av typen "dette betyr dog ikke at....".
Alt i alt vil jeg gi Assmann terningkast 16. Eller kanskje 17. Og dermed bedømmer jeg den noe bedre enn Hornungs bok.
