Fire romaner på rappen

Jeg er til vanlig ikke en storleser av romaner. Det har flere grunner, blant annet: a) jeg har liksom ikke samvittighet til å lese romaner når jeg heller kan lese faglitteratur; b) jeg blir som oftest skuffet over romaner og har derfor ikke den store lysten til å gi meg i kast med nye bøker. Nå under mammapermisjonen, derimot, har jeg funnet ut at å lese romaner mens man ammer er helt suverent. Så nå har jeg nettopp lest fire romaner på rappen. Herved følger anmeldelse av de fire bøkene.

1. Indias datter av Shilpi Somaya Gowda (2011)

Nerdeterningkast: 14 av 20

I Indias datter følger vi en indisk kvinne som blir tvunget til å adoptere bort datteren sin, og den amerikanske kvinnen som adopterer henne. Utover i boken går det over i datterens egen fortelling, samt litt om hennes biologiske fars historie helt til slutt.

Den indiske kvinnen lever på den indiske landsbygden hvor jentebarn ikke står høyt i kurs. Hennes mann tar fra henne den førstefødte datteren, som hun antar blir drept, og når hun da får sin andre datter klarer hun å komme seg til Mumbai for å adoptere henne bort før også den babyen blir tatt livet av. Det tredje barnet er heldigivis en gutt, noe som gjør livet hennes noe lettere. Gjennom hele den indiske kvinnens liv tenker hun stadig på den bortadopterte datteren (av en eller annen grunn tenker hun lite på hun som ble drept, noe jeg syns er litt snodig), særlig etter at det viser seg at hennes sønn blir en stor skuffelse for sine foreldre, som på ærlig vis forsøker å skape seg et godt liv i et land der det er stor forskjell på fattig og rik.

Den amerikanske kvinnen er en lege som blir helt oppslukt av tanken på å få barn, og som slites ned psykisk av å ikke få det til. Når hun endelig oppnår sitt store ønske - å få et barn, som hun sammen med sin indiske mann adopterer fra India, sliter hun med å være en god mor. Dette er noe som gjennomsyrer hele hennes liv, frem til datteren blir voksen. Det er denne fortellingen forfatteren klarer å fremstille aller best, hun beskriver denne kvinnens strabaser bedre enn den indiske kvinnens. F.eks er beskrivelsen av den indiske kvinnens fødsel i ubarmhjertige omgivelser, som boken begynner med, ganske slapp. Da er det lettere å leve seg inn i den amerikanske kvinnens kvaler.

Bokens siste del handler om hvordan deres felles datter finner tilbake til India, og hennes forsøk på å spore opp sine biologiske foreldre.

Originaltittelen på boken er Secret Daughter. Det er en romantisk fjasetittel jeg ikke ville tatt i med tang engang, så forlaget har vært smart når de har gitt boken tittelen Indias datter på norsk. Den tittelen passer mye bedre , fordi den flytter oppmerksomheten mot de sosialstrukturelle livsbetingelser "døtre av India" har. Secret Daughter spiller på den indiske morens følelser, noe som ikke yter bokens fortelling om India rettferdighet. Både den indiske kvinnen selv og hennes bortadopterte datter kan være Indias datter - to skjebner under en sosialøkonomi som går i ekstrem disfavør av jenter.

2. Guden for små ting av Arundhati Roy (1999)

Nerdeterningkast: 4 av 20

Etter Indias datter, som jeg syns var ganske god, var jeg klar for mer India. Guden for små ting foregår i Kerala, hovedsakelig på 70-tallet (tror jeg). Jeg antar at i hvert fall én av denne bloggens skrivere/lesere har lest denne boken, så jeg går ikke i detalj i hendelsesforløpet. Kort fortalt handler det om to tvillingers fæle skjebne: etter at deres unge kusine blir drept mister de sine to viktigste omsorgspersoner og blir adskilt for resten av barndommen.

Guden for små ting syns jeg var skikkelig irriterende, og jeg leste den heller ikke ferdig. Etter nettopp å ha lest Indias datter, som er enkel i skrivestilen, føltes Guden for små ting overlesset med litterære krummelurer. For detaljerte stemningsbeskrivelser liker jeg rett og slett ikke - jeg foretrekker noen stikkord om omgivelsene, og så tar fantasien seg av resten. Hvis beskrivelsene blir for nøyaktige får ikke fantasien spillerom, syns jeg. Boken er i tillegg lagt opp slik at man tidlig får vite at noe fælt har skjedd, men man må lese og lese og lese og lese og lese og lese før man får vite hva. Man må derfor tråle seg gjennom side opp og side ned med dårlig stemning, noe som resulterte i at jeg begynte å hoppe i boken for å finne ut hva som hadde skjedd og for ikke minst å finne noen tegn til litt positivitet. Jeg liker rett og slett ikke bøker der handlingen er tragisk. Urk. Æsj. Dessuten kan jeg klare meg uten barnemishandlingsbeskrivelser og astmadødsfallsscener. Blæ.

3. Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger (2009)

Nerdeterningskast: 18 av 20.

For en tid tilbake fortalte min søster meg om en film hun hadde sett, ved navn The Timetravellers Wife. Da hun fortalte så jeg for meg at den handlet om en litt eksentrisk, tidlig 1900-talls-professor i, la oss si, 40-årene, som bygger en tidsmaskin og reiser tilbake til, tja, sånn ca. 1850 og møter en ung aristokratidame som han gifter seg med. Det stemmer ikke.

Den tidsreisendes kvinne handler om Clare og Henry. Clare møter Henry for første gang når hun er 6 år gammel, og han 36. Henry møter Clare for første gang når han er 28 og hun 20. Han er en ufrivillig tidsreisende, en forholdsvis rølpete fyr som både ruser seg, stjeler og banker folk opp - altså absolutt ikke noen sjarmerende, eksentrisk professor. Handlingen strekker seg fra sånn ca. 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, og siden Henry hopper frem og tilbake i tiden, gjør boken også det. I motsetning til i Guden for små ting, gjør ikke dette noe, og selv om vi tidlig får vite at Henry antageligvis kommer til å dø tidlig (å reise ufrivillig i tid sliter på kroppen), så blir man ikke utålmodig og begynner å sniktitte på slutten. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Boken er meget smart skrevet. Den er ikke spesielt romantisk i stilen, selv om det såklart er en livslang romanse mellom hovedpersonene. Man skulle kanskje tro at en fortelling om tidsreiser ville være eventyraktig og i fantasystil, men det er den ikke. Boken beskriver rett og slett helt down to earth hvordan det er å leve med en kronisk tidsforskyvning (det er en arvelig tilstand), og hvordan det er å leve med en person som har denne tilstanden.

Når jeg gir denne boken 18 av 20 på nerdeterningen, er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg trekker den 2 poeng. Muligens fordi jeg kunne klart meg uten å lese om et astmaanfall (astma har visst blitt veldig hipt i 1990- og 2000-tallslitteratur), og fordi jeg syns både Henry og Clare kunne vært litt snillere mennesker. Men - Henrys tilsynelatende umotiverte voldsbruk blir godt forklart utover i boken.

Anbefales på det varmeste!

4. Den trettende fortelling av Diane Setterfield

Nerdeterningkast: 16 av 20

På forsiden av min utgave av Den trettende fortelling annonserer Anne B. Ragde at "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun selv fikk skrevet denne boken." Men - hvis Jane Austen skulle drive å snurre i graven, så må det være fordi denne boken allerede var skrevet for lenge siden - av Charlotte Brontë.

Den trettende fortelling er nemlig skrevet over lesten til Jane Eyre. Og det er ganske godt gjort. Her er ingen Austen-aktig romantikk med fjonge herremenn og blyge jomfruer som finner lykken på rette tidspunkt, men boken er spekket med mystiske omstendigheter. Til tider er handlingen ganske fæl, noe som kanskje ikke passer helt for emosjonelle, ammende mødre, men jeg løste problemet ved å hoppe over et stykke. Så lenge man hopper kronologisk (altså ikke frem og tilbake), og ikke for mye, så klarer man fint å følge historien. 

Så hva handler Den trettende fortelling om? En bokhandlerdame blir kontaktet av verdens meste berømte forfatter , som tidligere aldri har fortalt sannheten om sitt liv til hverken biografer eller journalister (jeg skjønner ikke helt hvorfor hun må være verdensberømt, det hadde passet bedre om hun var en kultforfatter, men, men.). Nå er hun døende, og har valgt seg ut denne anonyme bokhandlerdamen til å høre hennes ekte historie. Det er noen likheter mellom deres liv, som gjør at valget av biograf ikke er så tilfeldig likevel. 

Den verdensberømte forfatterens historie er en fortelling om to tvillinger, om mennesker som endrer seg, om personer som kommer og forsvinner. Hvem er egentlig denne berømte forfatteren? Siden boken handler om et mystisk, gåtefullt liv, kan jeg ikke avsløre mer hvis jeg ikke skal ødelegge for fremtidige lesere.






Beklager den merkelige formateringen. HTML-en slo seg fullstendig vrang, og uansett hva jeg har gjort, blir det merkelig. Håper det var leselig likevel.

Mary Ann Shaffer og Annie Borrows: The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society

“So far my only thought is that reading keeps you from going gaga”

Okei, denne er søt. Eg likte ho kjempegodt. Det er på ingen måte stor og/eller djup litteratur, men no er eg heller ikkje av den oppfatninga at alt eg les må vere stor og/eller djup litteratur. Eg las ut boka på ein kveld, og ho var vel verdt dei timane det tok.  

Boka er skriven i brevform. I byrjinga var dette eit lite irritasjonsmoment, men etter dei fyrste tre-fire sidene, gjekk det heilt fint. Over alle breva står det kven som er mottakar og avsendar, slik at det er enkelt å fylgje med. 

Hovudpersonen i boka er Juliet, ein forfattar på jakt etter eit tema for ei ny bok. Handlinga er lagt til Storbritannia rett etter andre verdskrigen. Ein dag får Juliet eit brev frå ein mann som no eig ei bok ho har eigd før. Ho har skrive namnet sitt i boka, som er ei Charles Lamb, og no skriv han til henne for å høyre om ho veit om fleire bøker av same forfattar. I brevet fortel han òg om korleis han vart interessert i litteratur, og nemnar i den samanhengen The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society. Juliet vert nyskjerrig, og skriv tilbake. Dette er byrjinga på ei brevveksling mellom Juliet og ei noko brokete og eksentrisk samling øybuarar. 

Om ein skal vere ein sur og grinete og vanskeleg og teit bokmeldar, så kan ein jo peike på at den engelske landsbyen fylt med meir eller mindre smårare snålingar, moglegvis har noko lett klisjèfylt over seg. Ein kan òg nemne at nokre av personane, dei det er meininga at me ikkje skal like, kan oppfattast som bittelitt eindimensjonale. Vidare kan ein kritisera Juliet sin konstante “perkyness”, og at boka er både fluffy og i store trekk ganske føreseieleg. Det gidd eg ikkje. Eg er nemleg korkje sur eller grinete eller vanskeleg eller teit. Ho er søt, boka altså, ferdig med det. Dessutan likar eg smårare snålingar. Ei bok som i stor grad handlar om bøker og litteratur og det skrivne ordet, kan jo heller ikkje berre vere boss og søppel. Så berre sett dykk framfor peisen med eit heimestrikka pledd om akslane og ein småblomstra tekopp innan rekkevidde, gjerne ein kveld det regnar og de ikkje har noko betre å ta dykk til, og kos dykk med denne. Hugs dei rosa brilleglasa. Terningskast… Tja… ca 15.

Bok for biblio- og bibliotekofile

The Library at Night er skriven av Alberto Manguel, ein verdsborgar og polyglott som likar å skriva bøker om bøker. Dette er fyrste boka eg les av han, men eg har hatt En historie om lesning ståande i hylla ei stund (sannsynlegvis frå eit Mammutsal), mend planar om snarleg lesing.

Boka handlar, overraskande nok, om bibliotek. Aller mest kanskje om forfattaren sitt personlege forhold til bibliotek og bibliotek gjennom historia. Manguel fortel om historiske hendingar og personar (som t.d. Melvil Dewey, mannen bak desimalklassifikasjonen), personlege erfaringar og minner. Biblioteket, det personlege og det offentlege, som bygning og som institusjon, går som ein raud tråd gjennom det heile og knyter det saman. 

State Library, Sydney

Boka begynner med tårnet i Babel og biblioteket i Alexandria, men ho har ikkje den typisk kronologiske framstillinga til ei historiebok. I kvart kapittel tek forfattaren utgangspunkt i eit tema (f.eks. biblioteket som myte, som identitet eller som form) og teksten blir ei slag personleg tankerekke. Ikkje slik å forstå at dette er ein vanskeleg tilgjengeleg stream-of-thought-tekst, men stilen og språket er heller ikkje det ein vil finna i ein gjennomsnittleg kioskroman…  

Tama Art University Library, Tokyo

Som den boknerden eg er, likte eg spesielt godt delane som skildrar den konkrete sorteringa og plasseringa av bøker i eit bibliotek. Manguel er heldig nok til å ha eit heilt eige hus til bøkene sine, og han eig ei mengd og eit mangfald dei fleste av oss vil misunna. Likevel kjenner eg meg att i problemstillingane hans: bøker kan sorterast etter altfor mange ulike kriterium, men det blir vanskeleg å velja eitt når ein er van med å bruka mange og dessutan har ei slag kjensle av at nokon bøker høyrer saman og bør stå på same stad utan at ein kan forklara det på noko logisk måte for andre som måtte luska mellom bokhyllene. Manguel har valt ei anna løysing enn meg når det gjeld plassering av bøker på ulike språk, men det var likevel moro å lesa om eit såpass nerdete, men personleg tema, som eg aldri hadde førestilt meg eg skulle finna i ei bok. 
Boka inneheld dessutan, blant dei ganske omfattande illustrasjonane, eit bilde frå det gamle biblioteket ved Universitat de Barcelona. Denne bygningen er no stengd for dei fleste (ein må ha ein god grunn og spesialløyve for å komma inn), men eg var heldig nok til å ha ein førelesar som tok oss med på omvising der då eg studerte i BCN og eg tykte difor det var spesielt moro å finna akkurat dette bildet.

Geisel Library, San Diego

Eg las denne boka på nokre få dagar og tykkjer det er ei av dei beste bøkene eg har lese på lenge. Eg vil likevel ikkje tilrå ho utan atterhald. Dette er absolutt ei ”for spesielt interesserte”-bok (ser at dette er noko eg har skrive om stort sett alle bøkene eg har omtala i det siste, men det er like fullt sant) og sjølv om eg tykte ho i det store og heile var ganske fantastisk ser eg for meg at det er mogleg å mislika Manguel sin skrivestil, spesielt viss ein er litt allergisk mot det noko høgtflygande filosofiske. 

Terningkast 18.

People of the Book

People of the Book av Geraldine Brooks har alle forutsetninger til å være en fantastisk bok, men er det ikke. Da jeg begynte på den, hadde jeg nettopp lest tre veldig gode bøker på rad, så det er mulig at jeg hadde en forventing om at bøker generelt holder et høyt litterært og underholdningsmessig nivå. Høye forventninger og middelmådige bøker, er som kjent ingen god kombo. Jeg skal likevel prøve meg på en anmeldelse.

People of the Book, handler om the Sarajevo Haggadah (Vet ikke hva den heter på norsk. Sarajevohaggadhaen hørtes ikke så bra ut). En bok om en bok. Er det rart jeg hadde forventninger? For de uinnvidde kan jeg informere om at en haggadah er en jødisk bønnebok, og at the Sarajevo Haggadah er en faktisk, eksisterende bok. Det er en av bøkene som ble reddet fra biblioteket i Sarajevo før det ble bombet under bosniakrigen på 1990-tallet. Den er kjent for superfjonge illuminasjoner, og at disse illuminasjonene finnes i en jødisk bønnebok fra en tid da jødiske bønnebøker, grunnet bildeforbudet, strengt tatt ikke skulle ha figurative illustrasjoner. People of the Book er på ingen måte et historisk verk, og gir seg heller ikke ut for å være det, men forfatteren har latt seg inspirere av enkelte historiske hendelser, og diktet fritt rundt disse. So far, so good.

I tillegg til å handle om denne haggadahen, handler People of the Book om Hanna, som er en ledende ekspert på å restaurere gamle bøker. Hun reiser til Sarajevo i 1996 for å restaurere haggadaen, som har blitt reddet fra biblioteket i Sarajevo av Ozren, en muslimsk konservator. Gjennom boken følger vi hennes historie i cirka annen hvert kapittel. De andre kapitlene er tilbakeblikk hvor vi får vite hvordan boken har overlevd fra slutten av 1400-tallet og fram til i dag. Disse kapitlene følger gjerne opp spor som Hanna har funnet i arbeidet med å restaurere haggadahen. Disse kapitlene fungerer, og er delvis veldig bra. Det er nesten sånn at jeg ble litt skuffet når tilbakeblikket var over, og jeg måtte tilbake til historien om Hanna. Hanna har problemer med romantiske relasjoner. Hanna har et forhold til en muslimsk konservator (det avsløres ganske tidlig i boken). Det er komplisert fordi hun, som nevnt, har problemer med relasjoner, og han er ødelagt av krig og personlige tragedier. Hanna har vokst opp uten far, og har i tillegg fått altfor lite kjærlighet og oppmerksomhet fra moren sin. Hanna har et problematisk forhold til moren. Moren til Hanna er ordentlig lege, og synes ikke noe om Hannas karrierevalg. Det er her ting begynner å gå galt. For meg blir dette for mye harliquinroman, men nå skal det sies at jeg har lav toleranse for denslags. Som om dette ikke var nok, utvikler People of the Book seg etter hvert til noe som minner mistenkelig om krim, og som vi alle vet: Krim gjør seg best på TV.

Det er et åpenbart tema/moral i boken om fredlig sameksistens mellom medlemmer av forskjellige religioner. Tenk bare på situasjonen i Sarajevo før krigen (aiai), da jøder og kristne og muslimer levde fredlig sammen og alle var venner. I tilbakeblikkene ser vi ofte at haggadahen blir reddet av ikke-jøder, selv om de kristne selvfølgelig blir framstilt som litt kjipere og mer kunnskapsløse enn muslimene (og jødene), det skulle da bare mangle. Haggadahen blir selve symbolet på fredlig sameksistens og toleranse. Det er derfor viktig at den igjen kan stilles ut på biblioteket i Sarajevo og bidra til at alle igjen kan være venner.

Hovedproblemet til People of the Book, ligger likevel i at den burde vært så mye bedre. Det er en historie som skulle vært superfantastisk, men så er den bare ok.

Terningkast 12, men da bruker jeg tyvesidet nerdeterning, og alle prikkene er utelukkende for tilbakeblikkapitlene.