"Voldssamfunnets undergang" av Erling Sandmo

Jeg må alltid lese og jeg leser kjapt. Så etter at jeg hadde trålt gjennom bok etter bok etter bok etter bok på samme tid som min bedre halvdel hadde klart å komme seg gjennom 25 sider (og det er ikke tull engang), ble jeg av samme halvdel spurt om jeg ikke kunne lese en bok for ham. Skjønnlitteratur er vel og bra, men det er nå engang faglitteratur som er jobben vår. Boken den nevnte halvdel gjerne skulle ha lest samtidig som han leste den han holdt på å lese, var Voldssamfunnets undergang av historiker Erling Sandmo (1999). Ikke er jeg spesielt glad i vold og ikke blir jeg spesielt inspirert av hvite forsider med blå stripe, men som pliktskyldig frue la jeg skjønnlitteraturen straks til side og begynte å lese.

I motsetning til min flåsete åpning av denne anmeldelsen, er Voldssamfunnets undergang på ingen måte en flåsete bok. Opprinnelig Sandmos doktorgradsavhandling, er den grundig, nøyaktig og overbevisende. Originaltittelen på avhandlingen er Slagsbrødre: en studie av vold i to norske regioner i tiden fram mot eneveldet, og kildematerialet er tingbøker (rettsprotokoller) fra 1600-tallet. Sandmo søker å vise hvordan "vold" vokste frem som konsept under 1600-tallet. Med en innledende beskrivelse av hvordan det i dag er uhyre vanskelig (umulig?) å definere hva vold er, argumenterer han for nytten av å diskursanalysere "vold" som kulturell konstruksjon. Hva vold er, kan ikke tas for gitt i vårt samfunn, og da kan det i hvert fall ikke tas for gitt når man skriver 1600-tallshistorie. 

Sandmo understreker flere ganger at å analysere vold som kulturell konstruksjon, ikke er det samme som å benekte at fysiske handlinger som forårsaker smerte, sår og skade var til stede under 1600-tallet. Imidlertid ble de ulike fysiske handlingene kategorisert annerledes enn slik vi kategoriserer dem i dag.

Når Sandmo velger ut rettssaker å innlemme i analysen, tar han likevel av pragmatiske hensyn utgangspunkt i det vi i dag vil gjennkjenne som vold: drap, slåsskamper, husvold m.m. Allerede her gjør Sandmo et interessant funn - det som vi i dag ville gruppert sammen under overskriften "vold", adresseres i ulike og adskilte deler av lovverket, ikke sammen.

Han åpner analysen ved å se på æresbegrepet. Selv om æresbegrepet også er vanskelig å definere, hevder Sandmo at æren, eller ryktet, var det viktigste 1600-tallsmennesket hadde. Sannhet var iboende enkeltindividet, basert på dets egenskaper, og hvilke egenskaper individet hadde ble avgjort av ryktet. Hadde du et godt rykte, talte du sant. Derfor bugner det av rettssaker om ærekrenkelser på 1600-tallet. Å bli anklaget for å være som en hund eller å være en katteflåer, var alvorlig fordi disse egenskapene viste til en personlighet som ikke kunne tale sant. En grovere anklage var å bli kalt tyv - fordi tyven i seg selv alltid var æreløs. Å få avkreftet slike påstander var derfor avgjørende for å kunne beholde sin troverdighet og dermed plass i lokalsamfunnet.

Ryktet var ikke bare verbalt, og ærbarheten var ikke bare en indre egenskap - i 1600-tallssamfunnet var det også visuelt: "[K]roppsstraffene, som tradisjonelt har vært oppfattet som særlig inhumane og grusomme, må sees i lys av myndighetenes ønske om å tegnsette hele samfunnet. Disse straffemetodene inngår i et større symbolsk univers, en diskurs, og må sees som betegnelser på linje med andre. Det som binder de straffebestemmelsene jeg skal presentere sammen med de lovene jeg allerede har sitert, er at de viser hvordan myndighetene forsøkte å visualisere en samfunnsorden gjennom å sette bestemte tegn på samfunnsmedlemmene. En som hørte hjemme i denne kulturen, ville kunne 'lese' en rekke av sine medmennesker som punkter i en større, bakenforliggende helhet" (s. 154).

Din ære ble altså, gjennom lovsystemet, tegnet inn på kroppen gjennom kroppsstraffer. Hvis du svor falskt, ble du dømt til å miste to fingre, slik at det ble fysisk umulig å noengang kunne sverge på utsagn igjen. At du var en løgner, skulle synes for alle. Din egenskap som løgner ble offentliggjort gjennom din egen kropp. Denne måten å tegnsette samfunnet på, var grunnet i at tegn og tegnets innhold var det samme. Symboler er ikke arbitrære i denne mentaliteten. Derfor var det viktig at kun myndighetene kunne avmerke egenskaper på befolkningens kropper. Dermed ble skadehandlinger som forvoldet synlig skade på andre, straffet hardere enn de som ikke gjorde det. Sandmo viser blant annet til at hugg mot hodet ble straffet mildere enn hugg mot hånden, fordi - som notert i tingboken - håret kan skjule skaden. Under denne forståelsen av tegnbetydningens konstans, er det skambelagt å ha synlige skader.

Kroppsstraffene opphørte med skriftkulturens inntog, og ble borte i løpet av 1700-tallet: "Med oppløsningen av identiteten mellom tegn og betegnet var også grunnlaget for myndighetenes gamle skriftmonopol. Lemlestelsesstraffene forsvinner" (s. 160).

Kroppsstraffer til tross - Sandmo argumenterer at for 1600-tallsmennesket var ikke "vold" et truende fenomen. Hans gjennomgang av rettssaker viser at rettssystemet ble brukt til å oppnå fred og forsoning. Å avslutte konflikter var rettens fremste oppgave i lokalsamfunnet, selv om den sentrale lovgivningen intenderte annerledes. Forskjellen mellom lokalrett og sentral lovgivning kan illustreres slik:

A. Lokalsamfunn - Intensjon/forsoning - Løsing av konflikt

B. Sentralmakt - Handling - Opprettholdelse av konflikt

A: For lokalsamfunnet var det å løse konflikter avgjørende, for å opprettholde samfunnsbalansen. Derfor var intensjonen bak de fysiske handlingene viktigere enn de fysiske handlingene i seg selv. Enighet og forsoning mellom de involverte likeså. Sandmo hevder at 1600-tallskulturen har vært åpen for vennskapelige slåsskamper, der enighet i forkant mellom partene om å slåss var viktigere for rettens avgjørelse enn selve handlingene - så fremt handlingene under slåsskampen sto i forhold til det man hadde blitt enige om. At én grep til våpen, forrykket balansen mellom partene. Der det ikke var enighet på forhånd, var forsoning etterpå en av lokalrettens viktigste funksjoner. Man henvendte seg til retten for hjelp til å løse konflikt, ved at angrepsmann skulle betale og gjøre opp for seg, og komme til enighet om fremtidig vennskap med sitt offer. Også om denne enigheten ble oppnådd utenfor rettslokalet, tok retten hensyn til den i sin avgjørelse. Sandmo siterer en sak der den ene parten dør etter en slåsskamp, og den andre parten drar hjem til ham på dødsleiet og får tilgivelse og blir forsonet. I den etterfølgende rettssaken er denne forsoningen grunnlaget for at den anklagede ikke straffes. Der harmonien er stadfestet, opprettholdt eller nyopprettet, er straff unødvendig.

Andre historikere har kalt Norge på 1600-tallet for et "voldssamfunn". Basert på sine kilder hevder Sandmo det motsatte: "Så er dag også denne perioden blitt kalt 'fryktens århundrer'. For min egen del tror jeg verken at det er sannsynlig - og kanskje ikke engang mulig - at hele århundrer skulle være preget av en slik stor frykt, eller at volden lokalt bidro til en slik angstkultur. Volden var ikke massivt nærværende som fenomen eller allment kulturtrekk, og de handlingene vi i dag ville tolke som vold, var ikke i sin alminnelighet knyttet til fiendeskap. Tvert imot: mange av de rettssakene jeg har sett på, der mange er utslag av eksesser og uhell, avdekker tette og nære bånd mellom mennesker som kjente hverandre godt og var venner mer enn fiender. Slike bånd var ofte ekskluderende og alltid gjennomtrukket av maktforhold, men de var der. Og jeg tror samholdet var en langt viktigere del av 1600-tallets kultur enn uvennskap og voldelighet" (s. 248).

B: Idet sorenskriverne - statens menn - fikk mer å si på tinget, ble den sentrale lovgiviningen viktigere enn lokalsamfunnets behov. Andre historikere har pekt på nedgang i antall voldssaker utover på 1600-tallet, og tolket dette dithen at samfunnet gikk fra å være voldelig til å bli mindre voldelig. Sandmo mener det på en måte er det omvendte som skjer. Når lovgivningen, som fokuserte på handlingene og ikke på intensjon og forsoning, fikk en sterkere plass, mistet rettsystemet sin funksjon som pådriver for harmoni og vennskap. Dermed var det ikke lenger det samme grunnlaget for å benytte rettssystemet i like stor grad som tidligere. Med sorenskriverne større makt, ble rettsaker nå en stadfestelse av fiendeskap og konflikt, ikke en løsing av dem. Ileggelse av straff bekrefter at det er en konflikt mellom offer og gjerningsmann, og at den konflikten er der fremdeles så lenge straffen er gjeldende.

Sandmos hevdelse tatt i betraktning, fremstår tittelen på boken litt merkelig. Å kalle den Voldssamfunnets undergang er egnet til å forvirre leseren. For hvilken undergang er det Sandmo sikter til, hvis ikke 1600-tallet var et "voldssamfunn"? Jeg velger å tolke ham dit hen at det er hypotesene om at Norge på denne tiden var et voldssamfunn, som står for fall.

Sandmo mener selvsagt ikke at det på 1600-tallet (og da særlig begynnelsen av det) bare var fred og fordragelighet, men prinsippet om lokalsamfunnets harmoni sto sterkt. Denne harmonien var imidlertid først og fremst forbeholdt den frie, norske bonden: "Menns rettslige vern mot vold ble etter hvert - men unntak av tjenestefolk, omstreifere og andre som ikke var ferdig etablert lokalt - absolutt. Kvinner og barn hadde ikke på langt nær noen tilsvarende beskyttelse. Men en spissformulering kan jeg si at dette er det rettslige aspektet ved konstruksjonen av den frie, norske bonden som alle tings må, omgitt av ubeskyttede andre som ikke kunne verge seg mot ham" (s. 226). Det særlig interessante med dette er at Sandmo i sine kilder finner at den frie, norske bonden allerede er en 1600-tallskonstruksjon, ikke en 1800-tallskonstruksjon som vi vanlige dødelige gjerne ser for oss.

Til slutt bør det nevnes - siden jeg jo leste boken på vegne av den jeg leste boken på vegne av - at selv om sakene Sandmo har i kildematerialet sitt ikke er trolldomssaker, kan de likevel være det. Det var en forestilling på denne tiden at man kunne ta kraften fra trollfolk ved å få dem til å blø, og derfor kan det blandt anklager om hugg og slag skjule seg frykt for at offeret var trollkar/-kvinne.

...

Sandmos bok er meget interessant og lesverdig. At sitater fra kildene ikke er oversatt til dagens norsk, gjør boken litt tung å lese, men jeg løste problemet med å bare hoppe over de fleste av dem. Det gjør ingenting for flyten i lesingen, for Sandmo beskriver alltid i teksten etterpå hva som er poenget i sitatene. Noe annet som gjorde lesingen tung, var den eviglange og teoritunge innledningen. Teorien er interessant nok i seg selv, men når man har lest det så mange steder før, blir det repetitivt og kjedelig. Over en tredjedel av boken er innledning, og selv om avhandlingen krever lang innledning, er jeg usikker på om ikke boken kunne hatt godt av en litt kortere en.

Voldssamfunnets undergang har gitt meg et innblikk i norsk rettshistorie som jeg (nesten) ikke kunne noe om fra før, og gjennom det har jeg også fått et større perspektiv på min egen samtid. Etter å ha lest flere skjønnlitterære bøker i sommer der vold har vært tematisert, er det ekstra interessant å lese en fagbok om vold.

Nerdeterningkast: 18 (de to manglende prikkene trekkes pga. den kjedelige innledningen).

"Balansekunst" av Rohinton Mistry

Da jeg kjøpte denne boken var jeg i tvil. Jeg likte egentlig ikke helt forsiden, eller bildet av forfatteren. Den kjentes ikke helt riktig ut i hånden heller, ikke riktig tyngde, liksom. Følelsen av materialiteten var litt feil. Men jeg hadde litt dårlig tid, og jeg orket ikke se gjennom hele butikken. Så siden den lå forholdsvis tilgjengelig og synlig, og i tillegg var på tilbud, ble det den. Sv. gikk til kassen for å betale den, og imens falt øynene på en annen bok - også med handling fra India - som så mye mer tiltalende ut. Den andre boken hadde farger på forsiden, mens Balansekunst var grå og livløs (som bildet viser, selv om min versjon av boken hadde tittelen nederst på siden). Den andre boken var også betraktelig dyrere, og jeg slo kjøpet fra meg og tenkte at jeg ikke kunne bruke så fryktelig mye penger - tatt i betraktning alle de pengene jeg allerede har brukt på bøker i løpet av sommeren.

Hjemme ble Balansekunst liggende noen dager. Jeg vegret meg litt for å begynne å lese den, for den var ikke tiltalende der den lå og så på meg. Imidlertid begynte lesetrangen å bli for stor, siden det var et par dager siden jeg var ferdig med forrige bok. Så jeg tok den opp og begynte litt motvillig å lese de første sidene.

Og vips var jeg inni handlingen. De nesten 800 siden gikk i rasende fart. Idet jeg begynte å lese, klarte jeg ikke legge den fra meg. Jeg begynte lesingen en ettermiddag, og trålte gjennom ca. halve boken. Det var tungt å lukke den om kvelden for å sove, så det endte med at jeg sto i gangen utenfor soverommet og leste ca. 100 sider til etter at Sv. hadde gått og lagt seg. Noen timer utpå formiddagen neste dag var den ferdiglest. Da var jeg til og med veldig glad i forfatterbildet, jeg syns forfatteren så veldig koselig ut der han satt med sine 70-tallsbriller, triste øyne og helskjegg. Og også bokens utseende kan bedra: Balansekunst er slett ikke en grå og kjedelig fortelling, selv om forsiden er det.

Handlingen foregår i India. Nåtiden er 1975. Fire mennesker samles i en leilighet, tre av dem pga. dårlig økonomi, den fjerde fordi han søker fred og tryggere omgivelse. Dina (parser), som leier leiligheten, er 40 og har vært enke i nesten 20 år allerede. Hun trenger sårt en inntekt, for å klare å holde på leiligheten. Hun nekter å flytte hjem til sin bror, hennes eneste, nære slektning i live, som oppdro henne på strengeste vis. Hun får kontakt med direktøren i et firma som leverer klær til Vesten, og som helst jobber med private syersker pga. den økonomiske fordelen. Dina blir rådet til å sette opp en liten, ulovlig fabrikk i leiligheten sin. Som sagt, så gjort; to skreddere blir hanket inn.

De to (hindu-)skredderne, onkel Ishvar (i 40-årene) og nevø Om (ca. 17), er urørbare. Landsbyen de kommer fra er sterkt preget av kastevold, i en så stor grad at det regnes som dagligdags at en urørbar tortureres eller voldtas. Deres kasteyrke er egentlig skinnarbeidere/skomakere, et skittent arbeid som innebærer å skjære opp selvdøde kuer og tilberede skinnet i en illeluktende prosess med garvesyre m.m. Ishvars far ville endre sine sønners skjebne, og sendte dem til en muslimsk skreddervenn i byen, som lærte dem skredderyrket. Ishvars bror vender tilbake til landsbyen når han er utlært, der han på tross av troen på ulykke hvis noen bryter ens kastes nedarvete yrke og stilling i samfunnet, blir godt mottatt av både sin egen kaste og noen andre. Etter noen år, etter at hans sønn Om er blitt såpass stor at han også er sendt til byen for å gå i skredderlære, blir imidlertid også hele hans familie utsatt for kastevold og torturert og brent. Ishvar (som hele tiden forble i byen) og Om har ingenting å vende hjem til. Etter noen år, når ferdigproduserte klær har gjort sitt inntog i byen de bor i, og dermed gjort skredderverkstedet de arbeider i arbeidsledig, drar de videre til storbyen og får heldigvis arbeid i den ulovlige knøttefabrikken til Dina.

Maneck (parser) er en ung student på ca. 17, som kommer fra fjellgionen hvor han har levd en forholdsvis lykkelig barndom. Foreldrene har bestemt at han må reise til storbyen for å få seg en utdannelse i kjøleteknikk. Maneck føler sterkt ubehag ved å skulle reise, og ikke er han noe interessert i utdannelsen foreldrene hans har valgt ut for ham heller. Han savner hele tiden fjellene, huset sitt, foreldrene, samt den lille forretningen de drev. Manecks lykkelig barndom gikk over i en konstant krangling med faren, og på ett nivå er han derfor lettet for å dra. I og med at det er 1975 og stadige unntakstilstander erklært av en korrupsjonssiktet statsminister som prøver å redde sitt eget skinn, er studentlivet alt annet enn enkelt. "Studentgrupper" terroriserer jevnlig beboerne i studenthusene, og Manecks eneste venn forsvinner sporløst etter en stund. Etter Maneck selv blir utsatt for vold, får han leie et rom hos Dina,  barndomsvenninne av hans mor.

I løpet av tiden de fire oppholder seg i samme leilighet, utvikler de seg til å bli en familie. Forfatteren beskriver levende hvordan religionsforskjeller, kastevesenet og økonomiske forskjeller kan overkommes og tette bånd kan knyttes gjennom vennskap. Historien til de fire i leiligheten er nesten som en slags kjærlighetshistorie, midt i et helvete dannet av politisk og tradisjonell vold og kamp for tilværelsen. Dessverre ender ikke boken godt. Omstendigheter utenfor deres kontroll fører til at den lille "familien" brytes fra hverandre.

Som nevnt i tidligere anmeldelser liker jeg ikke bøker som ender trist. Heldigvis er ikke slutten på Balansekunst entydig trist, Mistry viser hvordan optimisme kan bevares til og med i de mørkeste stunder. Likevel syns jeg han kunne latt boken ende litt bedre, for å la leseren sitte igjen med en litt tydeligere følelse av at det faktisk finnes noe godt i denne verden. Man mister ikke helt troen på at fru Fortuna har en eller annen slags rettferdighetssans, men det er ikke langt unna. Derimot får man et lite gryende håp til menneskeheten, men forfatteren kunne godt latt det håpet være litt større på bokens siste sider. Likevel - når jeg nå tenker tilbake på boken sitter jeg faktisk igjen med en god følelse, på tross av alle beskrivelser av vold og grusomheter. Kanskje forfatteren bare har formidlet håpet på en måte som siver inn litt saktere?

Boken anbefales, også til de som liker å bevare sin tro på menneskeheten. (Den anbefales også til de som måtte ha en romantisk og naiv forestilling om verdens godhet og at tight fit-dongeribukser kommer med en velfødd stork, men de folkene tror jeg ikke er blandt denne bloggens faste lesere).

Terningkast: 19.

Fire romaner på rappen

Jeg er til vanlig ikke en storleser av romaner. Det har flere grunner, blant annet: a) jeg har liksom ikke samvittighet til å lese romaner når jeg heller kan lese faglitteratur; b) jeg blir som oftest skuffet over romaner og har derfor ikke den store lysten til å gi meg i kast med nye bøker. Nå under mammapermisjonen, derimot, har jeg funnet ut at å lese romaner mens man ammer er helt suverent. Så nå har jeg nettopp lest fire romaner på rappen. Herved følger anmeldelse av de fire bøkene.

1. Indias datter av Shilpi Somaya Gowda (2011)

Nerdeterningkast: 14 av 20

I Indias datter følger vi en indisk kvinne som blir tvunget til å adoptere bort datteren sin, og den amerikanske kvinnen som adopterer henne. Utover i boken går det over i datterens egen fortelling, samt litt om hennes biologiske fars historie helt til slutt.

Den indiske kvinnen lever på den indiske landsbygden hvor jentebarn ikke står høyt i kurs. Hennes mann tar fra henne den førstefødte datteren, som hun antar blir drept, og når hun da får sin andre datter klarer hun å komme seg til Mumbai for å adoptere henne bort før også den babyen blir tatt livet av. Det tredje barnet er heldigivis en gutt, noe som gjør livet hennes noe lettere. Gjennom hele den indiske kvinnens liv tenker hun stadig på den bortadopterte datteren (av en eller annen grunn tenker hun lite på hun som ble drept, noe jeg syns er litt snodig), særlig etter at det viser seg at hennes sønn blir en stor skuffelse for sine foreldre, som på ærlig vis forsøker å skape seg et godt liv i et land der det er stor forskjell på fattig og rik.

Den amerikanske kvinnen er en lege som blir helt oppslukt av tanken på å få barn, og som slites ned psykisk av å ikke få det til. Når hun endelig oppnår sitt store ønske - å få et barn, som hun sammen med sin indiske mann adopterer fra India, sliter hun med å være en god mor. Dette er noe som gjennomsyrer hele hennes liv, frem til datteren blir voksen. Det er denne fortellingen forfatteren klarer å fremstille aller best, hun beskriver denne kvinnens strabaser bedre enn den indiske kvinnens. F.eks er beskrivelsen av den indiske kvinnens fødsel i ubarmhjertige omgivelser, som boken begynner med, ganske slapp. Da er det lettere å leve seg inn i den amerikanske kvinnens kvaler.

Bokens siste del handler om hvordan deres felles datter finner tilbake til India, og hennes forsøk på å spore opp sine biologiske foreldre.

Originaltittelen på boken er Secret Daughter. Det er en romantisk fjasetittel jeg ikke ville tatt i med tang engang, så forlaget har vært smart når de har gitt boken tittelen Indias datter på norsk. Den tittelen passer mye bedre , fordi den flytter oppmerksomheten mot de sosialstrukturelle livsbetingelser "døtre av India" har. Secret Daughter spiller på den indiske morens følelser, noe som ikke yter bokens fortelling om India rettferdighet. Både den indiske kvinnen selv og hennes bortadopterte datter kan være Indias datter - to skjebner under en sosialøkonomi som går i ekstrem disfavør av jenter.

2. Guden for små ting av Arundhati Roy (1999)

Nerdeterningkast: 4 av 20

Etter Indias datter, som jeg syns var ganske god, var jeg klar for mer India. Guden for små ting foregår i Kerala, hovedsakelig på 70-tallet (tror jeg). Jeg antar at i hvert fall én av denne bloggens skrivere/lesere har lest denne boken, så jeg går ikke i detalj i hendelsesforløpet. Kort fortalt handler det om to tvillingers fæle skjebne: etter at deres unge kusine blir drept mister de sine to viktigste omsorgspersoner og blir adskilt for resten av barndommen.

Guden for små ting syns jeg var skikkelig irriterende, og jeg leste den heller ikke ferdig. Etter nettopp å ha lest Indias datter, som er enkel i skrivestilen, føltes Guden for små ting overlesset med litterære krummelurer. For detaljerte stemningsbeskrivelser liker jeg rett og slett ikke - jeg foretrekker noen stikkord om omgivelsene, og så tar fantasien seg av resten. Hvis beskrivelsene blir for nøyaktige får ikke fantasien spillerom, syns jeg. Boken er i tillegg lagt opp slik at man tidlig får vite at noe fælt har skjedd, men man må lese og lese og lese og lese og lese og lese før man får vite hva. Man må derfor tråle seg gjennom side opp og side ned med dårlig stemning, noe som resulterte i at jeg begynte å hoppe i boken for å finne ut hva som hadde skjedd og for ikke minst å finne noen tegn til litt positivitet. Jeg liker rett og slett ikke bøker der handlingen er tragisk. Urk. Æsj. Dessuten kan jeg klare meg uten barnemishandlingsbeskrivelser og astmadødsfallsscener. Blæ.

3. Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger (2009)

Nerdeterningskast: 18 av 20.

For en tid tilbake fortalte min søster meg om en film hun hadde sett, ved navn The Timetravellers Wife. Da hun fortalte så jeg for meg at den handlet om en litt eksentrisk, tidlig 1900-talls-professor i, la oss si, 40-årene, som bygger en tidsmaskin og reiser tilbake til, tja, sånn ca. 1850 og møter en ung aristokratidame som han gifter seg med. Det stemmer ikke.

Den tidsreisendes kvinne handler om Clare og Henry. Clare møter Henry for første gang når hun er 6 år gammel, og han 36. Henry møter Clare for første gang når han er 28 og hun 20. Han er en ufrivillig tidsreisende, en forholdsvis rølpete fyr som både ruser seg, stjeler og banker folk opp - altså absolutt ikke noen sjarmerende, eksentrisk professor. Handlingen strekker seg fra sånn ca. 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, og siden Henry hopper frem og tilbake i tiden, gjør boken også det. I motsetning til i Guden for små ting, gjør ikke dette noe, og selv om vi tidlig får vite at Henry antageligvis kommer til å dø tidlig (å reise ufrivillig i tid sliter på kroppen), så blir man ikke utålmodig og begynner å sniktitte på slutten. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Boken er meget smart skrevet. Den er ikke spesielt romantisk i stilen, selv om det såklart er en livslang romanse mellom hovedpersonene. Man skulle kanskje tro at en fortelling om tidsreiser ville være eventyraktig og i fantasystil, men det er den ikke. Boken beskriver rett og slett helt down to earth hvordan det er å leve med en kronisk tidsforskyvning (det er en arvelig tilstand), og hvordan det er å leve med en person som har denne tilstanden.

Når jeg gir denne boken 18 av 20 på nerdeterningen, er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg trekker den 2 poeng. Muligens fordi jeg kunne klart meg uten å lese om et astmaanfall (astma har visst blitt veldig hipt i 1990- og 2000-tallslitteratur), og fordi jeg syns både Henry og Clare kunne vært litt snillere mennesker. Men - Henrys tilsynelatende umotiverte voldsbruk blir godt forklart utover i boken.

Anbefales på det varmeste!

4. Den trettende fortelling av Diane Setterfield

Nerdeterningkast: 16 av 20

På forsiden av min utgave av Den trettende fortelling annonserer Anne B. Ragde at "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun selv fikk skrevet denne boken." Men - hvis Jane Austen skulle drive å snurre i graven, så må det være fordi denne boken allerede var skrevet for lenge siden - av Charlotte Brontë.

Den trettende fortelling er nemlig skrevet over lesten til Jane Eyre. Og det er ganske godt gjort. Her er ingen Austen-aktig romantikk med fjonge herremenn og blyge jomfruer som finner lykken på rette tidspunkt, men boken er spekket med mystiske omstendigheter. Til tider er handlingen ganske fæl, noe som kanskje ikke passer helt for emosjonelle, ammende mødre, men jeg løste problemet ved å hoppe over et stykke. Så lenge man hopper kronologisk (altså ikke frem og tilbake), og ikke for mye, så klarer man fint å følge historien. 

Så hva handler Den trettende fortelling om? En bokhandlerdame blir kontaktet av verdens meste berømte forfatter , som tidligere aldri har fortalt sannheten om sitt liv til hverken biografer eller journalister (jeg skjønner ikke helt hvorfor hun må være verdensberømt, det hadde passet bedre om hun var en kultforfatter, men, men.). Nå er hun døende, og har valgt seg ut denne anonyme bokhandlerdamen til å høre hennes ekte historie. Det er noen likheter mellom deres liv, som gjør at valget av biograf ikke er så tilfeldig likevel. 

Den verdensberømte forfatterens historie er en fortelling om to tvillinger, om mennesker som endrer seg, om personer som kommer og forsvinner. Hvem er egentlig denne berømte forfatteren? Siden boken handler om et mystisk, gåtefullt liv, kan jeg ikke avsløre mer hvis jeg ikke skal ødelegge for fremtidige lesere.






Beklager den merkelige formateringen. HTML-en slo seg fullstendig vrang, og uansett hva jeg har gjort, blir det merkelig. Håper det var leselig likevel.

"De hellige hulers land" av Jean M. Auel

De hellige hulers land er siste bok i serien Jordens barn. Det er seks bøker tilsammen i denne serien, første utgitt på norsk i 1985 og den siste nå i 2011. Jeg leste første bok på ungdomsskolen en gang, så denne serien har jeg fulgt i over 15 år (woha, jeg begynner å bli gammel!). Siden dette da er en serie flesker jeg til med en anmeldelse av alle bøkene her, med sterkest vekt på den siste (siden det er den jeg husker best).

Seriens heltinne er den unge cro magnon-kvinnen Ayla, og handlingen foregår i yngre paleolittisk tid, da cro magnon og neandertalere levde side om side. I første bok, Hulebjørnens klan, blir Ayla funnet av en gruppe neandertalere. Hun er da ca. 5 år, hvis jeg ikke husker feil, og selv om neandertalerne (kalt klanen) ikke liker de andre, som de kaller cro magnon-folket, så får gruppens medisinkvinne lov til å adoptere Ayla. Hun er mest sannsynlig den eneste fra sin opprinnelige gruppe som er overlevende etter et jordskjelv, og da hun blir funnet er hun skadet av en huleløve. Iza, hennes adoptivmor, helbreder henne og lærer henne opp til å bli medisinkvinne slik som henne selv. Selv om Ayla ikke er intelligent på neandertalermåten, er det tydelig at hun er en fantastisk person. Det er imidlertid ikke alle som er like glad for Aylas tilstedeværelse,. Hun blir voldtatt av en av gruppens menn, og føder en sønn som dermed blir et blandingsbarn. Med nød og neppe slipper hun å sette dette misfosteret, som neandertalerne mener han er, ut for å dø. Det hele ender med at hun blir forvist fra gruppen, må forlate sin sønn (på ca. 3 år) og vandre ut i verden på egen hånd.

I bok nummer 2, Hestenes dal, har Ayla funnet seg en passende hule i en passende, idyllisk dal, og lever der alene i en del år.  Siden hun er en ganske så eksepsjonell person klarer hun seg ganske godt alene. Hun lærer seg å kommunisere med dyr og adopterer både et villhestføll og en babyløve. Hun gjør også en del oppfinnelser, f.eks bh'en. En dag vandrer to menn "av hennes eget slag" inn i dalen, og blir angrepet av Aylas huleløve. Den ene mannen dør, men hun klarer å redde og helbrede den andre, Jondalar. Han er en høy og flott og kjekk mann, og de blir selvsagt kjærester og han lærer henne å "dele gleder".

I Mammutjegerne har Ayla og Jondalar lagt ut på reise hjem til hans folk. Det er en flerårig reise de har foran seg. På veien møter de mamutoi'ene, et folk som de blir ganske lenge hos. Ayla, siden hun er så eksepsjonell, blir adoptert av den åndelige lederen av denne gruppen. Mens de er her adopterer Ayla en ulveunge, som sammen med hesten hun har tatt med seg blir til stor hjelp for henne, både når det gjelder reise og jakt. Nesten alle forelsker seg i denne unge kvinnen, som er slank og høy og flott og har nydelig, varmblondt hår, og etter forviklinger med Jondalar skal hun til å gifte seg med en annen mann. Hun ombestemmer seg dog i siste liten, og reiser videre med Jondalar. I tillegg til det Ayla har oppfunnet selv, lærer de to reisende mange nye ting hos mamutoi'ene som de tar med seg videre på reisen.

Steppevandringen tar for seg resten av vandringen hjem til Jondalars folk. Det meste av boken handler om hvordan de to reisende "deler gleder" nesten konstant, men de treffer også en del folk på reisen sin og samhandler en del med dem. Folkene de treffer er både gode og onde (blandt annet en gruppe som styres av kvinner, der menn blir lemlestet ved fødselen). Med de gode folkene utveksles læredom og oppfinnelser, hos de onde folkene ordner selvsagt Ayla og Jondalar opp. Boken slutter med at de kommer frem til Jondalars folk, på et sted Ayla har sett i drømme (ja, hun er eksepsjonell).

Klippehulens folk handler om den første tiden hos Jondalars folk. Her gifter de seg, Ayla ikledt den flotteste drakten i mils omkrets. Hun har fått den med seg da hun forlot mamutoi'ene, og på grunn av denne draktene som bevitner at hun må komme fra et rikt folk, oppnår hun høy status blandt Jondalars folk. Siden hun er så fantastisk pen, smart, eksepsjonell og har temmet dyr (noe som aldri før har blitt gjort blandt mennesker), samt at hun har fått til make den flotteste, høyeste, peneste og mest ettertraktede mannen, får hun selvsagt noen fiender, men de aller, aller fleste digger henne. Ayla og Jondalar er så glad i hverandre at de kun "deler gleder" med hverandre selv om partnerbytte nærmest er en plikt, særlig under de store Moderfestivalene. Selv om Ayla er en fremmed er hun så eksepsjonell og allerede så god i medisinkunst at hun blir lærlingen til gruppens fremste, åndelige leder/medisinkvinne (en Zelandoni).

I siste bok, De hellige hulers land, holder Ayla hovedsakelig på med opplæringen til å bli en Zelandoni. Boken er på 807 sider (sukk...), og Ayla, Jondalar og deres datter Jonayla (som er den skjønneste, blondeste og flinkteste ungen i mils omkrets) reiser rundt til hellige huler sammen med Zelandonien. På de siste ca. 50 sidene blir det endelig noe fart i handlingen. Ayla blir "kallet" av gudinnen Moren, og mens hun raver rundt i en hule dopet på noen urter, får hun en åpenbaring som bekrefter det hun allerede har trodd - nemlig at det må både en kvinne og en mann til for å lage barn, det er ikke bare Moren som "blandet ånder" og putter barn inn i kvinner på måfå. Denne kunnskapen skaper selvsagt en del forviklinger for hele befolkningen, som hittil har "delt gleder" med hvem de vil. Ayla oppdager at Jondalar har drevet å "delt gleder" med hennes største uvenn, Marona. Men etter at Ayla nesten dør under en åndereise, der hun drikker en drikk av en plante neandertalerne pleide å bruke, skjønner selvsagt Jondalar hvor høyt han elsker henne, og alt blir bra.

Som den observante leser allerede har fått med seg, er dette en bokserie som blir mer og mer irriterendes for hver bok. Jeg husker at jeg syntes de første bøkene var ganske spennende, men det kan ha like mye å gjøre med at jeg var mye yngre da jeg leste dem, som at de faktisk var bedre enn de nyeste. Jeg akter ikke å lese dem på nytt nå for å sjekke. 

Det mest interessante med bøkene er at forfatteren nok faktisk har så mye kunnskaper om steinalderen som blir påberopt på bokomslaget til De hellige hulers land. For folk som tror at steinalderfolk gikk rundt og sa grynt, grynt og spiste stein, så vil nok bøkene være en stor vekker. Også for dem som har tatt et halvt grunnfag i arkeologi, slik som meg, så vil jeg også si at informasjonen Auel gir om livet i steinalderen faktisk kan være ganske interessant. Men det er ikke alt som er like interessant å få beskrevet i detalj. Jeg leste noe ganske treffende på en Wikipediaside om bøkene, jeg finner ikke den riktige siden igjen akkurat nå, men det som sto var at Auel beskriver sex like detaljert som hun beskriver f.eks tilvirking av steinalderverktøy. Så noen passasjer hadde passet bedre i et pornoblad enn i en bok om steinalderen.

Et tydelig problem med at Auel bruker inngående kunnskap om neandertalere og cro magnon-mennesker i bøkene sine, er at når de blir skrevet over så mange år, så vil det være en utvikling i kunnskapene om steinalderen samtidig. Slik neandertalerne er blir slått fast å være i første bok, må nesten de beskrives på samme måte i alle de andre bøkene, selv om man nå vet at neandertalere mest sannsynlig ikke var helt slik. Det gjør at noen steder tenker man "i alle dager".

Bøkene kan tolkes som å reflektere dagens samfunn (ikke så rart egentlig, det er vel ganske vanlig for de fleste bøker, uansett hvilket historisk tema de tar opp). Jeg husker ikke akkurat hvor, men jeg mener å ha lest at man kan forstå konfliktene mellom de to mennesketypene neandertalere og cro magnon i lys av USAs rasekonflikter. Ayla fungerer som en mediator mellom de to gruppene som unngår og hater hverandre som pesten.  Idet Ayla blir adoptert av klanen, viser hun dem at de andre ikke er så fæle og dumme som de tror. Cro magnon-folkene omtaler neandertalene som dyr, men siden Ayla er blitt oppdratt av dem kan hun formidle til "sitt eget slag" at neandertalere er mennesker de også, ganske intelligente faktisk. Uansett er det ikke til å legge skjul på at Auel fremstiller neandertalerene som undermennesker. Det er veldig mye det er umulig for oss å vite om datidens mennesker, men Auel velger å beskrive neandertalere som voldelige og kvinneundertrykkende, særlig når det gjelder seksualitet, mens cro magnon er likestilte og mener samtykke er det viktigste i seksuelle forhold.

Auel har løst problemet med at det er mange ting vi ikke kan vite om datidens mennesker på hovedsakelig to måter. For det første har hun laget en klassisk kjærlighetshistorie som kunne vært lagt til en hvilken som helst tid. Jeg skulle gjerne sett at den var litt mindre kioskromanaktig, men greit nok. For det andre har hun, som nevnt over, gjetter seg frem til hvordan cro magnon og neandertalere organiserte seg sosialt. Denne gjetningen burde hun ha gjort mer kvalifisert. Den største logiske bristen forholder seg til ekteskapsinstitusjonen versus seksuell omgang. Auel beskriver et samfunn som ikke skjønner hvordan barn blir laget og derfor har fri seksuell omgang med alle, men at man ikke skal ha visst hvordan barn blir laget virker meget usannsynlig på meg. Så vidt jeg vet finnes det arkeologiske beviser for blandt annet prevensjon så langt tilbake, og i så mange kulturer, at det rett og slett ikke blir troverdig. Her tror jeg Auel stiller seg i en forholdsvis gammeldags tradisjon som ser evolusjonen analogt med utviklingen fra barn til voksen. Barn er uvitende, derfor må steinaldermennesker også ha vært forholdsvis uvitende. Og det er ikke bare på dette området folkene hun beskriver blir fremstilt som noe barnslige, det ligger på en måte litt under flere steder.

Samtidig beskriver Auel organiseringen av ekteskapet ("bli maker") på en slik måte at det kun gir mening hvis man vet hvordan man får barn. Ekteskapsreglene er meget like slik de har vært i historiske kulturer som har regulert ekteskapet på en slik måte nettopp fordi man vet hvordan barn lages. Høydepunktet i den siste boken er at Ayla får åpenbaring om befruktningens gang fra Moren. Forfatteren ser for seg at en slik informasjon straks ville gjøre alle mennene i gruppen til superegoister, og mellom linjene ser det ut til at hun mener at dette har vært starten på all verdens kvinneundertrykkelse (bortsett fra blandt neandertalerne altså, der var det kvinneundertrykkelse fra før, men de er egentlig forholdsvis ute av bildet i den siste boken uansett). Med dette er det også noe muffens. For det første har folkegruppen Ayla og Jondalar tilhører allerede en ekteskapsordning som er fullstendig kompatibel med denne informasjonen. For det andre er det rart at et folk som er så tradisjonsbundet og lydige mot Moren automatisk skulle omvelte sine sosiale skikker idet de får denne informasjonen. Det er fint at Auel kan mye om steinalderen, det er jo det som gjør bøkene leseverdig, men i tillegg burde hun ha satt seg bedre inn i antropologi, slik at handlingen i bøkene (særlig i den siste) også kunne blitt mer troverdig.

Dog, jeg synes det er litt trist at serien nå er avsluttet, for på tross av de logiske bristene, at Ayla er irriterendes perfekt og omsvermet, samt at forfatteren åpenbart begynner å bli dement (særlig opplysningen om at brennenesle er god å spise bare den blir kokt, glemmer hun gang på gang at hun allerede har opplyst leseren om), så er det spennende å lese om steinalderen når fortellingen er basert på faktiske kunnskaper.

Og en siste kommentar: Hva er det Aschehoug har tenkt på med oversetterne sine? Det er leeeeenge siden jeg har lest en oversatt bok med så mange dårlige formuleringer (mye engelsk på norsk) og skrivefeil.

Serien tilsammen får terningkast 14 (med forbehold om at det er lenge siden jeg leste de første), mens De hellige hulers land isolert får terningkast 11.

Stille aust-tysk gate

Sidan eg ikkje har lese meir enn nokre få avsnitt i Bergen-gaiden på tysk sidan vidaregåande var eg i utgangspunktet litt usikker på om det å setja i gang med ei heil bok var ein god idé.Sidan eg likevel følte det var på tide å friska opp, dersom eg nokon sinne skulle redda det som måtte vera att av skuletysken min, sette eg i gang med ei av dei (noko ambisiøst anskaffa) tyskspråklege bøkene som står i biblioteket. Nokre sider inn i Stille Zeile Sechs av Monika Maron var eg ganske sikker på at eg hadde teke meg vatn over hovudet, men forteljinga var engasjerande nok til at eg heldt fram. Og sjølv om eg ikkje kan påstå at tysken min er i nærleiken av flytande - han er nok ikkje eingong på eit nivå der eg ville teke på meg å lesa ein roman utan ordliste - så vart lesinga faktisk lettare etter kvart, og eg tok meg sjølv til slutt i å nyta det, frå ein norsk ståstad, noko bakvendte og omstendelege, og med undersetningar, så vel jamstelte som på ulike nivå underordna, og elles spennande setningskonstruksjonar, tett bestrødde språket.

Stille Zeile Sechs betyr, for den ikkje-tysktalande, noko slikt som Stillegata 6; det er m.a.o. ei adresse. Boka handlar om Rosa Polkowski, ca. 40 år gammal historikar i Aust-Berlin i midten av 80-åra, sm har sagt opp jobben sin fordi ho har bestemt seg for at ho ikkje lenger vil tenka for pengar. Beerenbaum, ein gammal, tidlegare mektig mann i kommunistpartiet, tilbyr ho betaling for å skriva ned memoirane hans medan han dikterer. Ho er i utgangspunktet fast bestemt på at denne jobben ikkje skal innebera tenking, berre enkel diktat, men etter kvart blir det vanskelegare og vanskelegare for ho ikkje å ta til motmæle mot synet på historia som kjem til uttrykk gjennom Beerenbaum si forteljing.

Stille Zeile Sechs kom fyrst ut i 1991 og tematiserer kommunismen si stilling i etterkrigstidas Aust-Tyskland og spenningar mellom ulike generasjonar sitt syn på historia. Dette er ikkje ei handlingsspekka bok, men trass litt startvanskar og behovet for ordliste tok det meg berre ein vekes tid å lesa ho ut, mykje fordi eg vart ganske engasjert. Handlinga hoppar gjennom heile boka fram og tilbake i tid, mellom Beerenbaum si gravferd og Rosa sine minner, utan at eg følte at eg mista tråden eller på noko tidspunkt irriterte meg over at historia vart avbroten.

Kort oppsummert er dette faktisk ei av dei beste bøkene eg har lese i det siste: 18 på terningen.  

(Boka er ikkje omsett til norsk, men finst på engelsk med tittelen Silent Close No. 6. Omsetjinga har eg ikkje sett, så språket i denne kan eg ikkje gå god for.)

"En beretning om blindhet" av José Saramago

Denne boken har jeg fått anbefalt av flere på jobb, og jeg hadde derfor tenkt på å lese den lenge da jeg så den i bokhyllen. Jeg begynte på den en fredag eller lørdag, og leste den ut i løpet av helgen. Forfatteren har en egen måte å skrive på - det er nærmest som en tankestrøm - som sugde meg inn i boken og drev meg til å lese videre. Jeg regner med at skrivestilen bidro til at José Saramago fikk Nobelprisen i litteratur i -98, da den absolutt bidrar til at boken skiller seg ut i positiv forstand - den blir mer unik.

Handlingen er lagt til en by i et ikke nærmere spesifisert land, hvor en plutselig og smittsom blindhet sprer seg blant innbyggerene. Vi møter en gruppe mennesker som er blant de første smittede, og følger dem gjennom interneringen og frykten de friske møter dem med. Jeg har sett andre kalle boken en svart allegori over åndelig blindhet, og vi får virkelig en beskrivelse av hvordan slike situasjoner kan få frem det verste i folk. Noe av dette er basert på frykt, annet på opportunisme, grådighet og ondskap. Menneskene forfaller både kroppslig (nedsatt hygiene etc) og sjelelig (kamp om mat, enhver for seg selv), og etter hvert kollapser også samfunnet. Det er absolutt en dystopi - det går dårlig og så blir det verre - men det er en dystopi med lyspunkter og glimt av håp.

Personene i gruppen vi følger presenteres aldri ved navn, de omtales kun som legen, piken med solbrillene, gutten osv. I begynnelsen syntes jeg det var litt rart, men etter hvert så jeg at navn var unødvendig. og det var også litt befriende å ikke ha navn å knytte til personene - det gjør romanen mer universell. Navn har jo tross alt en tendens til å låse folk geografisk - ved å unngå navnene kan det virkelig være et hvilket som helst land det er snakk om. En ting jeg hang meg litt opp i, og som jeg syntes var unødvendig, var forfatterens stadig påpeking av en av de kvinnelige hovedpersonenes løsaktighet. Det er ok å ta det med en gang eller toppen to, men så blir det en veldig unødvendig ting å dvele ved. Det daterer også boken, og det ødelegger litt for universaliteten.

Jeg satt igjen med en god følelse da jeg var ferdig med denne boken til tross for det dystre temaet og jeg ble glad i flere av karakterene. Boken er virkelig verdt en gjennomlesning - jeg triller 18 øyne på terningen.

Hall of Fame: Don Rosa 2

Samanmeldt av Z. og Sv.

Som i anmeldelsen av Hall of Fame: Don Rosa 1, vil vi anmelde hver fortelling separat.

Krokodillejegeren handler om noe så flott som jakten på en hellig egyptisk krokodille, og alt med referanse til det gamle Egypt ligger som kjent Zs hjerte nær. Historien begynner med at Dolly, Donald og guttene får en omvisning i onkel Skrues private dyrehage, der Don Rosa har tegnet inn mange av Carl Barks'

dyrekreasjoner. Onkel Skrue forteller om at verdens skjeldneste dyr er en krokodilletype med hellige symboler på ryggen, men dyret har ikke blitt sett siden Romerrikets dager. Tilfeldigvis har Dolly nettopp kjøpt seg en krokodilleskinsveske på loppemarked, og til onkel Skrues forbauselse er de hellige symbolene på denne vesken. Dette må bety at krokodillerasen ikke kan være utdødd. Donald og guttene sendes

så på en lang reise som begynner i Kairo, og ender ved Nilens utspring. Finner de en hellig krokodille? Det skal ikke vi røpe... Det bemerkelsesverdige med denne historien er at det er Donald, ikke onkel Skrue, som ender opp med den største skatten. Historien er spennende, men det er litt dumt for Don Rosa at krokodillegudenavnet Sobek, som de hellige tegnene står for, med hieroglyfer ikke skrives på en særlig spennende måte. Men for den jevne Donald-leser kan det jo hende at de er spennende nok, i og med at det ikke er så vanlig å kunne lese hieroglyfer... Terningkast: 17.

I Skattenuten undersøker onkel Skrue sammen med sine nevøer en liten fjelltopp han motvillig har fått med på kjøpet ved en handel av oljerettigheter. Dette er en typisk gag-historie, og Don Rosa inkorporerer også et lite spark til stereotypier om indianere. Dette kan illustreres med følgende dialog:

- Hva er det?

- Muligens røyksignaler fra kaksen som kjøpte fjellet. Kan du tyde dem?

- Er du morsom? Jeg er utdannet sivilingeniør!

Terningkast: 16.

Neste fortelling er ingen ringere enn Tilbake til Gufseplassen! Dette er oppfølgeren til Barks historie om firkanteggene og de snodige innbyggerne i Gufseplassen som snakker Vossadialekt (i den norske utgaven, logisk nok). Historiene innledes med Ole, Dole og Doffens ønske om å arrangere en hakkespettekspedisjon til Gufseplassen for å bringe hjem de to firkanthanene som ble brakt med til Andeby fra den første ekspedisjonen. Disse hanene har nå blitt ganske syke, og guttene antar at å få dem hjem igjen er løsningen på deres problemer. De spør så Onkel Skrue om pengestøtte til turen, og han går med på det siden han selv blir med for å innlede forhandlinger om firkanteggforsyninger med Gufseplassenserne. Selvsagt får Gullbrand Gråstein snusen i ekspedisjonen, og det er igjen duket for duell. Historien ender med at både Skrue og Gullbrand får seg en lærepenge. Terningkast 18.

Nostrildamus' forbannelse er en kortere gag-historie der Skrue får nyss i at enhver som tar på seg medaljongen til Nostrildamus, vil få hans evner til å se inn i fremtiden. Onkel Skrue drømmer om innsikt i børsens fremtidige oppgang og nedgang, men det hviler selvsagt en forbannelse over medaljongen, som gjør Skrues drømmer kortvarig, og Donald får som vanlig gjennomgå. Terningkast 17.

Så kommer den herlige Kong Skrue av Skruerike. Det viser seg at Daudbilbakken, der onkel Skrues

pengebinge står, er et lite landområde som formelt sett aldri har vært eid av USA. Dette gir onkel Skrue blod på tann, og han erklærer eiendommen sin som en egen stat. Med dollartegn i øynene krever han tilbake all skatt han noen sinne har innbetalt. Og så får han merke statsdannelsens barnesykdommer... Når dine arbeistakere bor i et annet land, og det er streik på passkontoret, har de ingen mulighet til å komme på jobb. Når dine naboland ikke har konsesjon til å handle med deg mister du fortvekk både strøm og vann, og mattollen kan bli ganske heftig. Har man hverken lover, politi eller militær, er det ganske lett for hvem som helst å gjøre statskupp. Alt dette er Skrue villig til å tåle, bare han får sine svimlende skattekroner tilbake. Men hva gjør Skrue når dette fører til den økonomiske død for Andeby? Den som leser for se. Terningkast 20!!!!!

Så kommer fire historier forfattet av andre. Hell i hull er en ensiders historie om at onkel Skrue gir fetter Anton en lærepenge. Strek i regningen handler om Donald som kjefter på guttene fordi de skulker, men som selv blir avslørt som den skoletaperen han var. Giverglede er en historie om hvordan det å tenke på andre kan føre til det beste for en selv. Den siste, Forglem meg ikke, handler om at Dolly har glemt sin egen bursdag. I forordet til disse fire skriver Don Rosa at det kun er den første han liker. Vi synes alle er helt greie, og at Don Rosas tegnestil som knytter disse fortellingene veldig tydelig til Barks-universet hever dem betraktelig. Terningkast ca. 12 på alle.

På et sølvfat er en av de beste gag-historiene til Don-Rosa. Onkel Skrue mottar fra en hemmelig beundrer et sølvfat til å legge lykkeskillingen på. I det han tar fatet i bruk, forsvinner imidlertid både mynten og puten den lå på. Det viser seg at den hemmelige beundreren er Magica som har laget en magisk multifaksforbindelse i fatet. Resten av historien handler så om at Donald og onkel Skrue må sloss med Magica gjennom fatet, for å få igjen tiøringen. Terningkast 20.

Rottefangeren er en fortelling som Barks en gang i tiden begynte å tegne skisser til, men skrinla. Don Rosa fikk i oppgave å fullføre historien - med stort hell i vår mening. Onkel Skrue ansetter Petter Smart for å finne opp et eller annet som kan få rottene i reservepengebingen til å forsvinne. Petters plan blir å lokke rottene med seg over Andebybroen ved hjelp av en superuimotståelig osteduft, og så sprenge broen. Det må gå som det går: dårlig. Terningkast 17.

Etter dette får vi servert en Duck Tales-historie som Don Rosa har skrevet, men ikke fikk lov til å tegne: Penger i grevens tid. Magica sender Skrues hus, med alle som er inni + seg selv, tilbake til tiden da dinosaurene levde, og nekter å sende dem til nåtiden igjen før Skrue har overgitt lykkeskillingen. Hun må imidlertid til slutt se seg slått av Skrue. Duck Tales er et for oss tull og fanteri, og hvis Don Rosa hadde brukt plotet i en vanlig Donaldhistorie, samt fått tegnet den selv, kunne den nok vært bra. Men Duck Tales? Æsj! Vi avstår fra terningkast.

Bokens nest siste historie, En gullgruve, handler om Donald som får lov til å plukke ut hvilken som helst mynt fra bingen

og beholde verdien av den hvis han selger den til en myntsamler. Siden onkel Skrue gjør penger sjeldne ved å samle på omtrent alle av dem, er det selvsagt enkelt å finne en som hos mynthandlerne vil oppnå ganske skyhøye priser. Donald setter derfor i gang med å lage en gruve for å nå de laveste lagene av bingen, der de eldste og dermed mest verdifulle myntene er. Ender det med katastrofe? Det er jo Donald... Don Rosa sier selv i forordet at historien er et spark til "moderne tegneseriesamlere som er mer interessert i å bevare seriene med tanke på verdistigning enn i å ha glede av bladet". Vi er så enig, så enig. Terningkast: 19.

Den aller siste historien i boken er en skisse til en historie som Don Rosa skulle lage til åpningen av Disney-MGM-Studio-parken i 1988. Siden Don Rosa mener at Mikke og Donald IKKE kjenner hverandre eller på noen måte hører sammen - altså at Mikke er en slags dustete inntrenger i Andebyuniverset - ville han lage en fortelling der Donald og guttene besøker parken og møter kjendisen Mikke. Godt at den ble refusert, for selv om vi er enig i at vi ikke liker Mikke noe særlig og syns det er for mye av ham i Donaldblader, så blir det feil å si at de ikke på noen måte hører til i samme univers (altså Andeby). Det er forresten litt muntert at grunnen til refusjonen var at Disneykonsernet syns at det var for kommersiell. Hahaha! Terningkast: vi gidder ikke trille.

Og så noen ord om boken forøvrig: Det er alltid artig å lese Don Rosas egne forord, og denne gangen skriver han også om en episode der hele hans tegnekarriere holdt på å gå i knas - fordi høyrehånden hans gikk i knas i en ulykke. Heldigvis for alle Donald-elskere gikk det bra til slutt! Hans redaktør gjennom alle år, Byron Erickson, har skrevet en innledning om hvordan han oppdaget Don Rosa. Artig.

Helt til slutt har vi et lite hjertesukk. Kvaliteten på lesningen av Hall of Fame-bøkene forringes dessverre av den dårlige kvaliteten på innbindingen. Egmont - skjerp dere!!

"Trollvinter" av Tove Jansson

Som alle vet går mummitroll i hi om vinteren - eller de pleide i hvert fall det, siden det var tradisjon (og mummitroll gjør som oftest det tradisjonen tilsier). I "Trollvinter" våkner imidlertid Mummitrollet av uante årsaker midt på vinteren, mens resten av familien fortsatt sover og nekter å våkne. Boken handler om Mummitrollets første møte med den ukjente vinteren, som først oppleves som skremmende og overveldende, men som etter hvert viser Mummitrollet sin sjarm som årstid.

Tove Jansson er en av de beste forfattere jeg vet om, kanskje faktisk den beste (siden jeg ikke kommer på noen andre). Hennes måte å beskrive og formidle stemninger på er helt

fantastisk - man kjenner hvordan det er å være Mummitrollet der han står i stummende mørke og kjenner ensomheten og skummelheten i en ny, kald og mørk verden der han er den eneste våkne. Man kjenner også frustrasjonen over at den eneste andre levende sjelen man møter på, Tootikki, nekter å forklare hva vinteren er, men bare synger og lovpriser den, selv om den er skummel, mørk og kald. Etterhvert også hvordan det er å måtte huse en haug med gjester som spiser en ut av huset og roter og romsterer - selv om de jo er hyggelige på sitt vis. Og ikke minst den store irritasjonen over, samt den medfølgende dårlige samvittigheten ovenfor, den vintersportsgale friluftsgærningen som vil at alle skal komme ut i frisk luft og gå på ski hele tiden i stedet for å sitte inne ved ovnen og varme seg.

For folk som vil oppleve stemningen med en vinter der solen aldri står opp, og der fryden blir desto større første dag på året den kommer igjen, kan enten komme til Tromsø eller lese denne boken!

Det eneste minuset med denne boken er at Tove Jansson ikke er så flink med slutter. Eller sagt på en annen måte: alle Mummibøker begynner som voksenbøker, men slutter som barnebøker. Kanskje fordi Tove Jansson da kommer på at hennes lesere først og fremst er barn? Ikke vet jeg, men flere voksne burde nyte denne høyverdige litteratur. Terningkast 17. Eller kanskje 18.

"I skyggen av Moon-familien" av Nansook Hong

I går var vi i Tromsø sentrum og kom over to loppemarkeder. Siden det var nært stengetid var det posesalg (50 kr), og da tillater man selvsagt å gå til innkjøp av ting og tang og, ikke minst, bøker av typen "dette hadde vi aldri giddet å bruke penger på ellers". Og noen ganger gjør man også noen skup - man finner bøker man ikke trodde eksisterte i omløp. Og hurra, hurra! Denne gang fant jeg I skyggen av Moon-familien: Mitt liv i den indre kjerne av Den Forente Familie av Nansook Hong. Og det burde forresten kanskje ikke overraske meg at den fantes i omløp, for det er en klassisk skrekkhistorie fra virkeligheten, som jo alle husmødre trykker til sitt bryst (den er utgitt av "Bokklubben Virkelighetens verden").

Den Forente Familie er, for dem som ikke har hørt så mye om dem, en religiøs gruppering som oppsto i Korea, og som siden har spredd seg og har hovedkvarter i USA i dag. Den er ledet av Sun Myung Moon, den nye Messias, som har fått i oppgave fra Gud å fullføre det som Jesus aldri rakk før han ble korsfestet; å stifte den perfekte familie, med de perfekte barn, og dermed fri menneskeheten fra Evas arvesynd, som var å ha sex med Satan. De som er ytterligere interessert kan lese mer på Wikipediasiden eller besøke Den Forente Families hjemmeside.

Min gryende interesse for denne religiøse grupperingen kom med min lesning av de så mange ganger før nevnte religionslærebøker for den videregående skole. Jeg har lagt merke til at Den Forente Familie ofte dukker opp under "nyreligiøsitet", men at det aldri egentlig står noe om hva denne religiøse retningen går ut på, bortsett fra at den har en leder som er noe suspekt, og at øvrige medlemmer enten er rare eller hjernevasket (obs - jeg påberoper meg ikke å ha gjort noen form for analyse av lærebøkene på dette punktet). Mine små undersøkelser på det store nettet hadde gjort meg oppmerksom på at det fantes avhopperlitteratur, så stor var jo derfor lykken når den visstnok viktigste avhopperlitteraturboken dukket opp på et av gårsdagens loppemarkeder!

Nansook Hong er ekskonen til den nye Messias' arvtager, altså Sun Myung Moons eldste sønn. Boken er en typisk avhopperbok som ikke har noe som helst litterær verdi, og som egentlig bare handler om hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt Nansook Hong har hatt det, og hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fæle Moon-familien er. Hele boken er gjennomlest på én kveld (208 lettleste sider med gjentagelser av hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt alt er). Gangen i historien er at Nansook Hong, som er datter at to medlemmer av Den Forente Familie, blir gift med den fæle arvtageren, som både drikker, røyker, driver hor (ikke noe av dette er lov innenfor den religiøse grupperingen, noe som gjør det ekstra fælt for Nansook), får 5 barn, har fryktelige svigerforeldre (som greit nok er hakket bedre enn sin sønn, men likevel ikke så fromme som de prediker at deres tilhengere må være), og til slutt stikker av og blir skilt. I mellomtiden blir hun blant annet tvunget til å SYNGE (jepp, jeg sa synge) i familiemiddager - noe vi får se et gripende fotografi av.

Det interessante med boken er 2 ting: 1) at Nansook Hong, som jo har vært medlem av gruppen siden sin fødsel, ikke mener at hjernevask kan forklare at folk blir og forblir medlemmer (hun selv beskriver sin situasjon i det kjipe ekteskapet først og fremst som et konemishandlingsekteskap på lik linje med ikkereligiøse konemishandlingsekteskap - hun forlater sin mann og svigerfamilie, ikke sin religion), 2) at Den Forente Familie påstås å ikke ha særlig religiøs innflytelse eller særlig mange medlemmer, men at de har en enorm økonomisk innflytelse i USA (de eier hoteller, konferansesentre, aviser, platestudioer og enorm mengde "nøytrale" stiftelser), og det er når det gjelder denne innflytelsen Nansook Hong mener man kan snakke om hjernevask.

Når det gjelder terningkast befinner denne boken seg rundt 0 på både normal- og antiskalaen. Den er ikke noe særlig å lese, men ganske artig å eie. Forøvrig er den anbefalt av damebladet Glamour, som uttaler det følgende på bokens bakside: "Hongs gripende historie er en fordømmende avsløring av massesuggesjonens redsler." Vel... Ikke er den særlig gripende, ikke særlig avslørende (det er vel ganske vanlig med religiøse ledere som lager unntak for seg selv??), og den handler slettens ikke om massesuggesjon. Men det viktigste er at den anbefales av Glamour.

Feministisk dystopi (hurra!)

Er litt usikker på om eg skal definera meg sjølv som fan av dystopisk science fiction. Nokre av eksempla på sjangeren har noko litt traurig og kanskje litt trist-og-kjipt over seg. Men kanskje likevel ... Dei store klassikarane innan sjangeren, t.d. Brave New World, som eg las ein gong på vidaregåande, og 1984, som eg nett har lese på nytt, er ikkje favorittbøkene mine, men eg tykkjer dei er OK lesing. Likte Fahrenheit 451 kjempegodt fyste gong eg las ho og veit eg har tilrådd andre å lesa ho, noko eg no er litt nervøs over sidan det er ganske lenge sidan eg las og likte ho. Det hender eg les opp att bøker eg likte godt ein gong i fortida og tenker at jaudå, eg likar dei framleis, men det er ikkje sikkert eg hadde likt dei like godt viss ikkje det hadde vore for ein viss nostalgisk komponent. Fahrenheit 451 er difor ei av bøkene eg planlegg å lesa igjen, men som eg er litt redd for å lesa igjen. Muligens meir om dette ein gong i framtida.
Til poenget, som denne gongen heiter The Handmaid's Tale, er skriven av Margareth Atwood og er ei av bøkene eg har oppdaga, lese om og fått lyst til å lesa gjennom Shelfari. Tykkjer omtalar skal avsløra minst mogleg av handlinga (spesielt når det ikkje er så tettpakka handling), så eg skal nøya meg med å seia at hovudpersonen bur i eit framtidig USA (som ikkje lenger heiter USA, men Gilead) der det sjølvsagt har gått nedover med individet sin fridom og rettar. Endringane i samfunnet og bakgrunnen for utviklinga kjem fram gradvis og indirekte gjennom forteljinga, noko som gjer at ein del ting kan vera noko uklårt i begynninga. men etter kvart som ein les får ein eit klårare og klårare bilde av forhold og samanhengar. Dette er ein type oppbygging eg vanlegvis likar når det er godt uført og det meinar eg det er her.
Ein kan ikkje seia at dette er ein action-spekka roman, kanskje delvis på grunn av oppbygginga som gjer at ein brukar tid på å setja seg inn i boka si "alternative verd". Det er heller ikkje den typen bok der ting pent og pynteleg startar å skje der me kjem inn i historia (d.e. på begynninga av boka) og blir runda naturleg av mot slutten, med eit klårt avgrensa handlingsforløp mellom ei to ytterpunkta.
Boka kan lesast som feministisk - dei store innskrenkingane i individuell fridom går verst ut over kvinnene og handlinga tematiserer kvinner si rolle. Tykte eigentleg om "graden" av feminisme, om ein kan ordlegga seg slik: det er ikkje (slik eg les det) noko militant alle-menn-er-kjipe over det, men samtidig er det heile fortalt frå ein kvinneleg ståstad. Dette er kanskje ein av hovudgrunnane til at eg likar denne boka betre enn ein del av dei andre i denne sjangeren. Dei store sci-fi klassikarane er jo ofte skrivne av menn, om menn og, kan ein mistenka, for menn, slik at sjølv om eg ofte likar ideen bak desse bøkene kan eg finna det vanskeleg å lika og/eller sympatisera med hovudpersonane (sannsynlegvis ein viktig grunn til at eg tykte A Scanner Darkly var svært skuffande).
The Handmaid's Tale har òg sterke bibelske referansar (det nye Gilead-samfunnet er så heilagt som berre det). Ein del av desse la eg ikkje merke til då eg las (min kjennskap til bibelsoga er vel noko ujamn), men har opplyst meg sjølv i etterkant gjennom Wikipedia, som har ein forholdsvis omfattande artikkel om denne boka. Denne er forresten ikkje tilrådd dersom ein faktisk har tenkt å lesa boka - her blir det meste av innhald avslørt.
Etter hard indre debatt trur eg eg endar på ein sterk 16 på terningen.