"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B. Ragde

Jeg er med i en bokklubb der man må avbestille bøkene man ikke vil ha, hvis ikke får man dem likevel (snikete opplegg som lar bokklubben tjene penger på folks forglemmelse). Jeg har et teppe i tusen farger var en sånn forglemmelse. Og forglemmelser blir til ergrelser, men ikke så store at jeg gidder å gå til nærmeste postkontor for å returnere bøkene (det er vel et tegn på at jeg har for mye penger). Att på til hadde den blitt sendt til feil adresse, og måtte ettersendes.

Anne B. Ragde, liksom, tenkte jeg. Pøh. Den får nå stå i hyllen, men jeg har ingen interesse av å lese en bok av Anne B. Ragde. Kanskje jeg kunne finne noen å gi den til i gave (jeg prøvde å prakke den på svigermor, men hun rynket også på nesen og var lite interessert i en Anne B. Ragde-bok).

Men så, mens jeg sto foran bokhyllen og skulle sette den inn der på ubestemt tid, begynte jeg å bla litt i den. Bare for å se hva den handlet om, ikke for å lese den. For all del. Jeg tittet bare litt i midten av boken. Og så tittet jeg litt på begynnelsen, og så tittet jeg litt mot slutten. Og så hadde jeg plutselig lest så mye at jeg leste resten også.

Jeg ble overrasket, for jeg likte boken. Jeg har et teppe i tusen farger er en slags romanbiografi, om moren til Anne B. Ragde som (i hvert fall ifølge moren selv) ikke var noen særlig god mor da Anne var liten, og som ender sine dager på et latterlig dårlig sykehjem. Boken handler vel først og fremst om det siste - om hvordan ingen fortjener å blir behandlet og dø som en som en irriterendes utgift for samfunnet. Furuset sykehjem (Stovner bydel i Oslo) får som det synger i boken, og selv om de selvsagt i ettertid har gått ut i media og sutret over kritikken, kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at de fortjener det. Opp og ned og i mente. For selv om ingen med ondt i sinnet bevisst har behandlet Ragdes mor som dritt, så har de vært unnlatende ovenfor svikt i det systemet de selv jobber og tjener sine penger i. Og en slik unnlatelse mener jeg er en en type ondsinnethet i seg selv.

Ragdes mor er i boken tildels en usympatisk karakter, men som leser får man en forkjærlighet for henne. Hun er ganske morsom, og har en snert som kanskje ikke vanligvis forbindes med folk i hennes generasjon. Hvordan det har vært å ha henne som mor, får kanskje ikke Ragde så godt frem, men så er det muligens heller ikke poenget med boken. Igjen oppfatter jeg Jeg har et teppe i tusen farger som først og fremst en bok om svikt i eldreomsorgen, der beskrivelsen av Ragdes mor i første rekke fungerer som en personifisering av pasienten som sviktes. For det er det som skjer i eldreomsorgen (og i andre deler av helse- og velferdssystemet) - man avpersonifiseres. Man blir til et navn på et skjema, et nummer i rekken, enda en gamling som skal legge beslag på kommunens eller bydeles såre kroner. Det viser historien om Ragdes mor veldig godt, og Ragde repersonifiserer gjennom romanen sin mor etter hennes antagelig noe for tidlige død.

Jeg har et teppe i tusen farger er ikke noen stor, stor litteratur. Fortellingen er mer søt enn fantastisk, hverdagslig i stedet for sensasjonell. Det er også styrken ved boken. Man føler kanskje ikke at man leser en bok engang, men at man heller er i en samtale ved kjøkkenbordet, der Ragde forteller bruddstykker fra sitt liv med sin mor og deler sin sorg over hennes bortgang.

Jeg tror de fleste som har hatt slektninger på sykehjem vil kjenne seg i det minste delvis igjen i historien. Boken vil også være nyttig lesning for de som ikke har hatt det. Og ikke minst bør boken leses av politikere og byråkrater.

Terningkast: 14 (men viktigere enn som så).

"I skyggen av Moon-familien" av Nansook Hong

I går var vi i Tromsø sentrum og kom over to loppemarkeder. Siden det var nært stengetid var det posesalg (50 kr), og da tillater man selvsagt å gå til innkjøp av ting og tang og, ikke minst, bøker av typen "dette hadde vi aldri giddet å bruke penger på ellers". Og noen ganger gjør man også noen skup - man finner bøker man ikke trodde eksisterte i omløp. Og hurra, hurra! Denne gang fant jeg I skyggen av Moon-familien: Mitt liv i den indre kjerne av Den Forente Familie av Nansook Hong. Og det burde forresten kanskje ikke overraske meg at den fantes i omløp, for det er en klassisk skrekkhistorie fra virkeligheten, som jo alle husmødre trykker til sitt bryst (den er utgitt av "Bokklubben Virkelighetens verden").

Den Forente Familie er, for dem som ikke har hørt så mye om dem, en religiøs gruppering som oppsto i Korea, og som siden har spredd seg og har hovedkvarter i USA i dag. Den er ledet av Sun Myung Moon, den nye Messias, som har fått i oppgave fra Gud å fullføre det som Jesus aldri rakk før han ble korsfestet; å stifte den perfekte familie, med de perfekte barn, og dermed fri menneskeheten fra Evas arvesynd, som var å ha sex med Satan. De som er ytterligere interessert kan lese mer på Wikipediasiden eller besøke Den Forente Families hjemmeside.

Min gryende interesse for denne religiøse grupperingen kom med min lesning av de så mange ganger før nevnte religionslærebøker for den videregående skole. Jeg har lagt merke til at Den Forente Familie ofte dukker opp under "nyreligiøsitet", men at det aldri egentlig står noe om hva denne religiøse retningen går ut på, bortsett fra at den har en leder som er noe suspekt, og at øvrige medlemmer enten er rare eller hjernevasket (obs - jeg påberoper meg ikke å ha gjort noen form for analyse av lærebøkene på dette punktet). Mine små undersøkelser på det store nettet hadde gjort meg oppmerksom på at det fantes avhopperlitteratur, så stor var jo derfor lykken når den visstnok viktigste avhopperlitteraturboken dukket opp på et av gårsdagens loppemarkeder!

Nansook Hong er ekskonen til den nye Messias' arvtager, altså Sun Myung Moons eldste sønn. Boken er en typisk avhopperbok som ikke har noe som helst litterær verdi, og som egentlig bare handler om hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt Nansook Hong har hatt det, og hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fæle Moon-familien er. Hele boken er gjennomlest på én kveld (208 lettleste sider med gjentagelser av hvor fryktelig, fryktelig, fryktelig fælt alt er). Gangen i historien er at Nansook Hong, som er datter at to medlemmer av Den Forente Familie, blir gift med den fæle arvtageren, som både drikker, røyker, driver hor (ikke noe av dette er lov innenfor den religiøse grupperingen, noe som gjør det ekstra fælt for Nansook), får 5 barn, har fryktelige svigerforeldre (som greit nok er hakket bedre enn sin sønn, men likevel ikke så fromme som de prediker at deres tilhengere må være), og til slutt stikker av og blir skilt. I mellomtiden blir hun blant annet tvunget til å SYNGE (jepp, jeg sa synge) i familiemiddager - noe vi får se et gripende fotografi av.

Det interessante med boken er 2 ting: 1) at Nansook Hong, som jo har vært medlem av gruppen siden sin fødsel, ikke mener at hjernevask kan forklare at folk blir og forblir medlemmer (hun selv beskriver sin situasjon i det kjipe ekteskapet først og fremst som et konemishandlingsekteskap på lik linje med ikkereligiøse konemishandlingsekteskap - hun forlater sin mann og svigerfamilie, ikke sin religion), 2) at Den Forente Familie påstås å ikke ha særlig religiøs innflytelse eller særlig mange medlemmer, men at de har en enorm økonomisk innflytelse i USA (de eier hoteller, konferansesentre, aviser, platestudioer og enorm mengde "nøytrale" stiftelser), og det er når det gjelder denne innflytelsen Nansook Hong mener man kan snakke om hjernevask.

Når det gjelder terningkast befinner denne boken seg rundt 0 på både normal- og antiskalaen. Den er ikke noe særlig å lese, men ganske artig å eie. Forøvrig er den anbefalt av damebladet Glamour, som uttaler det følgende på bokens bakside: "Hongs gripende historie er en fordømmende avsløring av massesuggesjonens redsler." Vel... Ikke er den særlig gripende, ikke særlig avslørende (det er vel ganske vanlig med religiøse ledere som lager unntak for seg selv??), og den handler slettens ikke om massesuggesjon. Men det viktigste er at den anbefales av Glamour.