Midnattsrosen av Lucinda Riley

Når man ligger på sykehus og ikke har smarttelefon til å underholde seg med, så tager man det man haver av bøker. Det var helt uaktuelt med fagbøker av noe som helst slag, og siden jeg var ganske i ørsken kom jeg ikke på noen annen bok å "bestille" hjemmefra enn Midnattsrosen. Jeg kjøpte den for to år siden etter å ha sett på den i bokhandelen et par ganger, og så angret jeg med en gang på pengebruken etterpå. For dere ser jo hvilken type bok dette er. Nettopp.

Tatt i betrakning at jeg var i sykehusørske da jeg leste Midnattsrosen, samt at jeg fremdeles er delvis i den ørsken, er jeg jammen ikke sikker på om jeg husker helt riktig fra boken. Det hjelper ikke på at det er en rotete bok. Dere skal ikke se bort i fra at denne anmeldelsen er basert på falske minner fra mine feberdrømmer, men jeg antar at hvis boken hadde vært bedre så ville jeg også husket den bedre.

Anahita, en indisk kvinne på 100 eller noe sånt, forteller sin tidlige livshistorie gjennom brev til sin tapte sønn. Ari, oldebarnet hennes, får i oppgave av henne å finne den tapte sønnen. Rebecca er en superpopulær skuespiller som spiller hovedrollen i et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods, det samme godset der Anahita oppholdt seg som ung. Alt veves sammen til en nesten-kriminalroman.

I boken er det mye unødvendig tullball og logiske brister. For eksempel: hvem ved sine fulle fem skriver brev til sin tapte sønn med detaljer om sex med hans far? Og som typisk er for mange bøker: etter en laaaaaang innledning, kommer en superrask avslutning, og da går det for fort i svingene for forfatteren (klassisk, klassisk problem). Plutselig dukker det opp mystiske damer på loftet, og jammen har ikke forfatteren klart å skrive inn litt Psycho-inspirasjon også. Begge deler komplett unødvendig for historien.

Og så er det den onde, onde matriarken på toppen som ødelegger for alle. Karakterene er endimensjonale som det holder, og forfatteren hopper galant over viktige historier som kunne/burde belyst tingenes tilstand bedre. Det eneste jeg likte ved boken var at den peker på likheter mellom indisk og britisk aristokrati, der man har en tendens til å tenke på det ene som eksotisk og umoralsk, mens det andre er høyverdig og normalt. Men det kunne man strengt tatt formidlet på ca. én setning.

Jaja. Skal man først lese noe drit når man ligger innlagt på sykehus med noe drit, så kan man jo ... eller, nei, vent. Ikke les denne. Finn noe bedre. Denne fikk meg faktisk til å miste leselysten i en tid fremover, og tv'en er min nye venn.

Terningkast. 4/20.

Ps. Når jeg bare blir litt mer oppegående i hodet igjen, og får igjen litt hukommelse og konsentrasjon, planlegger jeg å anmelde en ordentlig bok, nemlig Stjerner over, mørke under. Den har jeg tenkt på å få anmeldt veldig lenge nå, men siden det er en ordentlig bok krever det litt mer innsats enn jeg kan klare å gi nå.

"Jeg har et teppe i tusen farger" av Anne B. Ragde

Jeg er med i en bokklubb der man må avbestille bøkene man ikke vil ha, hvis ikke får man dem likevel (snikete opplegg som lar bokklubben tjene penger på folks forglemmelse). Jeg har et teppe i tusen farger var en sånn forglemmelse. Og forglemmelser blir til ergrelser, men ikke så store at jeg gidder å gå til nærmeste postkontor for å returnere bøkene (det er vel et tegn på at jeg har for mye penger). Att på til hadde den blitt sendt til feil adresse, og måtte ettersendes.

Anne B. Ragde, liksom, tenkte jeg. Pøh. Den får nå stå i hyllen, men jeg har ingen interesse av å lese en bok av Anne B. Ragde. Kanskje jeg kunne finne noen å gi den til i gave (jeg prøvde å prakke den på svigermor, men hun rynket også på nesen og var lite interessert i en Anne B. Ragde-bok).

Men så, mens jeg sto foran bokhyllen og skulle sette den inn der på ubestemt tid, begynte jeg å bla litt i den. Bare for å se hva den handlet om, ikke for å lese den. For all del. Jeg tittet bare litt i midten av boken. Og så tittet jeg litt på begynnelsen, og så tittet jeg litt mot slutten. Og så hadde jeg plutselig lest så mye at jeg leste resten også.

Jeg ble overrasket, for jeg likte boken. Jeg har et teppe i tusen farger er en slags romanbiografi, om moren til Anne B. Ragde som (i hvert fall ifølge moren selv) ikke var noen særlig god mor da Anne var liten, og som ender sine dager på et latterlig dårlig sykehjem. Boken handler vel først og fremst om det siste - om hvordan ingen fortjener å blir behandlet og dø som en som en irriterendes utgift for samfunnet. Furuset sykehjem (Stovner bydel i Oslo) får som det synger i boken, og selv om de selvsagt i ettertid har gått ut i media og sutret over kritikken, kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at de fortjener det. Opp og ned og i mente. For selv om ingen med ondt i sinnet bevisst har behandlet Ragdes mor som dritt, så har de vært unnlatende ovenfor svikt i det systemet de selv jobber og tjener sine penger i. Og en slik unnlatelse mener jeg er en en type ondsinnethet i seg selv.

Ragdes mor er i boken tildels en usympatisk karakter, men som leser får man en forkjærlighet for henne. Hun er ganske morsom, og har en snert som kanskje ikke vanligvis forbindes med folk i hennes generasjon. Hvordan det har vært å ha henne som mor, får kanskje ikke Ragde så godt frem, men så er det muligens heller ikke poenget med boken. Igjen oppfatter jeg Jeg har et teppe i tusen farger som først og fremst en bok om svikt i eldreomsorgen, der beskrivelsen av Ragdes mor i første rekke fungerer som en personifisering av pasienten som sviktes. For det er det som skjer i eldreomsorgen (og i andre deler av helse- og velferdssystemet) - man avpersonifiseres. Man blir til et navn på et skjema, et nummer i rekken, enda en gamling som skal legge beslag på kommunens eller bydeles såre kroner. Det viser historien om Ragdes mor veldig godt, og Ragde repersonifiserer gjennom romanen sin mor etter hennes antagelig noe for tidlige død.

Jeg har et teppe i tusen farger er ikke noen stor, stor litteratur. Fortellingen er mer søt enn fantastisk, hverdagslig i stedet for sensasjonell. Det er også styrken ved boken. Man føler kanskje ikke at man leser en bok engang, men at man heller er i en samtale ved kjøkkenbordet, der Ragde forteller bruddstykker fra sitt liv med sin mor og deler sin sorg over hennes bortgang.

Jeg tror de fleste som har hatt slektninger på sykehjem vil kjenne seg i det minste delvis igjen i historien. Boken vil også være nyttig lesning for de som ikke har hatt det. Og ikke minst bør boken leses av politikere og byråkrater.

Terningkast: 14 (men viktigere enn som så).

"Det forbudte barnet" av Katherine Webb

Det forbudte barnet er en slags blanding av en Miss Marple-fortelling og Jane Eyre, med et dryss av Jane Austen-romantikk. Mens jeg leste den, slo det meg at det er slike bøker Harlequin-romanforfattere har lyst til å skrive. Eller faktisk tror at de skriver. Men i motsetning til Katherine Webb, får de det bare ikke til.

Det er to hovedpersoner i boken. Rachel har nettopp giftet seg med en vinselger, som egentlig er under hennes stand. Det er ikke noe kjærlighetsekteskap, i hvert fall ikke fra hennes side, men fordi familien hennes mistet hele sin formue og hun selv er guvernante for å tjene til livets opphold, anser hun det som det beste partiet hun kan håpe på. Ekteskapet fører henne til Bath, en by hun ferierte i som ung og rik. Av en eller annen grunn er det flere mennesker hun ikke aner hvem er, som tydeligvis gjenkjenner henne. Folk kvepper og gisper når de ser henne, som om hun skulle være et spøkelse.

Den andre hovedpersonen er Stær. Hun er kjøkkenpike i en rik husholdning, og den eneste som tør å bevege seg inn på rommene til den sinnsyke og voldelige sønnen i huset, Jonathan. Stær - som heter det hun heter fordi hun kom vandrende ingenstedsifra som syvåring - har vokst opp hos Alice, ungdomskjæresten til Jonathan. Alice forsvant sporløst for ni år siden, og Stær har siden mistenkt at hun ble drept av Jonathan. Livene til Stær og Rachel veves inn i hverandre, i forsøket på å finne ut av hva som egentlig skjedde med Alice.

Det forbudte barnet må regnes som en krim (selv om jeg ikke tror forlaget gjør det). En krim av det gode slaget - uten en surmulende detektiv og endimensjonale karakterer. I begynnelsen av boken får vi vite at noen er forsvunnet og kanskje drept, og resten av boken går ut på å oppklare omstendighetene rundt forsvinningen. Et ganske klassisk Agatha Christie-plot. Forfatteren gir Rachel en Miss Marple-funksjon; hun drives av et sterkt ønske om å oppklare mysteriet, noe Stær ikke har klart på egenhånd og derfor trenger hjelp til.

Webb er historiker, og det synes. Hun beskriver særlig lidelsene under krigen mellom England og Frankrike svært godt (Jonathan var offiser under krigen). Det er ikke lesning for sarte sjeler, så jeg må innrømme at jeg skippet noen linjer her og der når beskrivelsene ble litt for ugne.

Boken er spennende, men ikke like god som Det du ikke ser (den forrige Webb-boken jeg leste). Det forbudte barnet er rett og slett litt ordinær i forhold til Det du ikke ser. Plottet er godt uttenkt, men løsningene er klisjéaktige. Som krim foretrekker jeg den klart over den forrige krimboken jeg leste (Når gjøken galer), men den får likevel ikke mer enn to prikker mer på terningen, alt tatt i betraktning.

Terningkast: 16

"Balansekunst" av Rohinton Mistry

Da jeg kjøpte denne boken var jeg i tvil. Jeg likte egentlig ikke helt forsiden, eller bildet av forfatteren. Den kjentes ikke helt riktig ut i hånden heller, ikke riktig tyngde, liksom. Følelsen av materialiteten var litt feil. Men jeg hadde litt dårlig tid, og jeg orket ikke se gjennom hele butikken. Så siden den lå forholdsvis tilgjengelig og synlig, og i tillegg var på tilbud, ble det den. Sv. gikk til kassen for å betale den, og imens falt øynene på en annen bok - også med handling fra India - som så mye mer tiltalende ut. Den andre boken hadde farger på forsiden, mens Balansekunst var grå og livløs (som bildet viser, selv om min versjon av boken hadde tittelen nederst på siden). Den andre boken var også betraktelig dyrere, og jeg slo kjøpet fra meg og tenkte at jeg ikke kunne bruke så fryktelig mye penger - tatt i betraktning alle de pengene jeg allerede har brukt på bøker i løpet av sommeren.

Hjemme ble Balansekunst liggende noen dager. Jeg vegret meg litt for å begynne å lese den, for den var ikke tiltalende der den lå og så på meg. Imidlertid begynte lesetrangen å bli for stor, siden det var et par dager siden jeg var ferdig med forrige bok. Så jeg tok den opp og begynte litt motvillig å lese de første sidene.

Og vips var jeg inni handlingen. De nesten 800 siden gikk i rasende fart. Idet jeg begynte å lese, klarte jeg ikke legge den fra meg. Jeg begynte lesingen en ettermiddag, og trålte gjennom ca. halve boken. Det var tungt å lukke den om kvelden for å sove, så det endte med at jeg sto i gangen utenfor soverommet og leste ca. 100 sider til etter at Sv. hadde gått og lagt seg. Noen timer utpå formiddagen neste dag var den ferdiglest. Da var jeg til og med veldig glad i forfatterbildet, jeg syns forfatteren så veldig koselig ut der han satt med sine 70-tallsbriller, triste øyne og helskjegg. Og også bokens utseende kan bedra: Balansekunst er slett ikke en grå og kjedelig fortelling, selv om forsiden er det.

Handlingen foregår i India. Nåtiden er 1975. Fire mennesker samles i en leilighet, tre av dem pga. dårlig økonomi, den fjerde fordi han søker fred og tryggere omgivelse. Dina (parser), som leier leiligheten, er 40 og har vært enke i nesten 20 år allerede. Hun trenger sårt en inntekt, for å klare å holde på leiligheten. Hun nekter å flytte hjem til sin bror, hennes eneste, nære slektning i live, som oppdro henne på strengeste vis. Hun får kontakt med direktøren i et firma som leverer klær til Vesten, og som helst jobber med private syersker pga. den økonomiske fordelen. Dina blir rådet til å sette opp en liten, ulovlig fabrikk i leiligheten sin. Som sagt, så gjort; to skreddere blir hanket inn.

De to (hindu-)skredderne, onkel Ishvar (i 40-årene) og nevø Om (ca. 17), er urørbare. Landsbyen de kommer fra er sterkt preget av kastevold, i en så stor grad at det regnes som dagligdags at en urørbar tortureres eller voldtas. Deres kasteyrke er egentlig skinnarbeidere/skomakere, et skittent arbeid som innebærer å skjære opp selvdøde kuer og tilberede skinnet i en illeluktende prosess med garvesyre m.m. Ishvars far ville endre sine sønners skjebne, og sendte dem til en muslimsk skreddervenn i byen, som lærte dem skredderyrket. Ishvars bror vender tilbake til landsbyen når han er utlært, der han på tross av troen på ulykke hvis noen bryter ens kastes nedarvete yrke og stilling i samfunnet, blir godt mottatt av både sin egen kaste og noen andre. Etter noen år, etter at hans sønn Om er blitt såpass stor at han også er sendt til byen for å gå i skredderlære, blir imidlertid også hele hans familie utsatt for kastevold og torturert og brent. Ishvar (som hele tiden forble i byen) og Om har ingenting å vende hjem til. Etter noen år, når ferdigproduserte klær har gjort sitt inntog i byen de bor i, og dermed gjort skredderverkstedet de arbeider i arbeidsledig, drar de videre til storbyen og får heldigvis arbeid i den ulovlige knøttefabrikken til Dina.

Maneck (parser) er en ung student på ca. 17, som kommer fra fjellgionen hvor han har levd en forholdsvis lykkelig barndom. Foreldrene har bestemt at han må reise til storbyen for å få seg en utdannelse i kjøleteknikk. Maneck føler sterkt ubehag ved å skulle reise, og ikke er han noe interessert i utdannelsen foreldrene hans har valgt ut for ham heller. Han savner hele tiden fjellene, huset sitt, foreldrene, samt den lille forretningen de drev. Manecks lykkelig barndom gikk over i en konstant krangling med faren, og på ett nivå er han derfor lettet for å dra. I og med at det er 1975 og stadige unntakstilstander erklært av en korrupsjonssiktet statsminister som prøver å redde sitt eget skinn, er studentlivet alt annet enn enkelt. "Studentgrupper" terroriserer jevnlig beboerne i studenthusene, og Manecks eneste venn forsvinner sporløst etter en stund. Etter Maneck selv blir utsatt for vold, får han leie et rom hos Dina,  barndomsvenninne av hans mor.

I løpet av tiden de fire oppholder seg i samme leilighet, utvikler de seg til å bli en familie. Forfatteren beskriver levende hvordan religionsforskjeller, kastevesenet og økonomiske forskjeller kan overkommes og tette bånd kan knyttes gjennom vennskap. Historien til de fire i leiligheten er nesten som en slags kjærlighetshistorie, midt i et helvete dannet av politisk og tradisjonell vold og kamp for tilværelsen. Dessverre ender ikke boken godt. Omstendigheter utenfor deres kontroll fører til at den lille "familien" brytes fra hverandre.

Som nevnt i tidligere anmeldelser liker jeg ikke bøker som ender trist. Heldigvis er ikke slutten på Balansekunst entydig trist, Mistry viser hvordan optimisme kan bevares til og med i de mørkeste stunder. Likevel syns jeg han kunne latt boken ende litt bedre, for å la leseren sitte igjen med en litt tydeligere følelse av at det faktisk finnes noe godt i denne verden. Man mister ikke helt troen på at fru Fortuna har en eller annen slags rettferdighetssans, men det er ikke langt unna. Derimot får man et lite gryende håp til menneskeheten, men forfatteren kunne godt latt det håpet være litt større på bokens siste sider. Likevel - når jeg nå tenker tilbake på boken sitter jeg faktisk igjen med en god følelse, på tross av alle beskrivelser av vold og grusomheter. Kanskje forfatteren bare har formidlet håpet på en måte som siver inn litt saktere?

Boken anbefales, også til de som liker å bevare sin tro på menneskeheten. (Den anbefales også til de som måtte ha en romantisk og naiv forestilling om verdens godhet og at tight fit-dongeribukser kommer med en velfødd stork, men de folkene tror jeg ikke er blandt denne bloggens faste lesere).

Terningkast: 19.

"Tak over Teheran" av Mahbod Seraji

Tak over Teheran ble kjøpt samtidig med Skatten på sjørøverøya og Et riktig valg. Jeg tror jeg sto i over 15 minutter og lette og lette i havet av kioskromaner etter noe som var fornuftig lesning. Helt til slutt falt øynene på Tak over Teheran, en enslig bok av sitt slag nesten begravd av kioskromaner i nederste hylle. Så bra at jeg fant den, for Tak over Teheran er en god og lesverdigbok.

Handlingen foregår i Teheran (som den observante bloggleser kanskje allerede har gjettet), og den veksler i første halvdel av boken mellom sommeren 1973 og vinteren 1974. Det er shahen som har makten i Iran, og landet syder av undertrykt misnøye med styresmaktene. Folk lever i konstant frykt for det hemmelige politiet SAVAK, som fengsler og torturerer uten lov og dom.

17 år gamle Pasha lever ganske sorgfritt, helt til hans kamerat "Doktoren" (et kallenavn) blir fenglset av SAVAK. Pasha har tilbringer sommeren med å bli forelsket i Doktorens forlovede, Zari, og da kameraten blir arrestert tynges Pasha ned av dårlig samvittighet. Zari velger å markere sin forlovedes bortføring på en grusom måte, noe som forandrer Pashas liv. I siste halvdel av boken faller de to tidshorisontene sammen, og resten av handlingen foregår i løpet av vinteren 1974 og våren 1975.

Tak over Teheran er godt, men noe variert skrevet. Seraji er meget flink til å formidle stemningen i et undertrykt land, skyldfølelser og gode følelser. Jeg ville i utgangspunktet gi boken et 20-trill, men trekker noen prikker for enkelte, ikke fullt så gode sider ved boken. For det første er jeg noe usikker på om jeg liker hvordan forfatteren har delt handlingen inn i nærmest to episoder. I midten av boken får man det som kunne vært en slutt, men så begynner på en måte fortellingen på nytt. Man får følelsen av å lese en slags oppfølger. Samtidig er ikke dette entydig negativt, så jeg trekker en prikk under tvil. For det andre er ikke siste halvdel av boken skrevet like godt som første halvdel, det virker som på om forfatteren (som så mange andre forfattere) får hastverk og dermed går litt for fort frem. For det tredje er det en for åpen slutt. Det liker jeg ikke.

Da står jeg igjen med 17 prikker, men jeg legger til en prikk igjen fordi forfatteren gir leseren en godt uttenkt overraskelse på slutten av boken.

Terningkast: 18.

"Skatten på sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson

Skatten på sjørøverøya ble første gang utgitt i 1883, og er skrevet til Stevensons stesønn som underholdning. Den versjonen jeg nå leser ble utgitt i Aschehoug/Bestselgerforlagets serie "Berømte bøker" i 2014 (er det ikke forresten ganske artig at det er Bestselgerforlaget som gir ut både en slik serie og Harlequindrittbøker, samt den supergode Det du ikke ser?) Innbindingen er ganske fin, omslaget er av en slags skinnimitasjon. Billig altså, men likevel litt fint (bildet yter det ikke rettferdighet).

Så vidt jeg har forstått, er dette sjørøverboken over alle sjørøverbøker, og det finnes utallige rip offs. Blant annet en tegnefilm jeg og Sv. begynte å se på en gang  - Skatteplaneten het den, eller noe sånt. Den var så gørrkjedelig at vi ga opp før handlingen hadde kommet ordentlig i gang. Hvis jeg hadde visst at Skatten på sjørøverøya var grunnlaget for den filmen, hadde jeg antagelig styrt unna boken, for den filmen var virkelig gørrkjedelig.

Heldigvis visste jeg ikke det, for boken er faktisk ganske spennende. Jeg hadde forventet at en fortelling fra 1883 ville være litt tung og kanskje litt kjedelig, men igjen: den er spennende (det kan selvfølgelig være at den originale versjonen er tyngre å lese enn en fra 2014).

Boken handler om Jim, som kommer over et sjørøverskattekart etter at en av gjestene ved vertshuset familien hans eier, dør i voldsomme omstendigheter. Han viser det til landsbyens lege og godseieren, og sistnevnte bestemmer seg for å dra for å lete etter skatten. Jim og legen følger med. Dette er Jims første tur på havet, og det er meget spennende for en unggutt. Godseieren hyrer et mannskap som ser ut til å kunne stoles på, inkludert kokken Lange John Silver. På veien over havet overhører Jim at Silver forsøker å overtale mannskapet til mytteri. Fra da av er seilasen en kamp for livet (og skatten, selvsagt).

Som de fleste bøker er også denne noe treg i starten, så man skal ha litt tålmodighet. Siste halvdel av boken er best, for der er det mest action.

Terninkast: 15

Harlequinromanen "Et riktig valg" av Bronwyn Scott

Forsiden sier alt...

Hva i alle dager var det jeg tenkte på? Vi hadde tenkt oss inn til byen i dag for å handle (deriblant i bokhandelen), men siden det tar 30 minutter å kjøre og siden vi var veldig trøtte i dag, bestemte vi oss heller for å gå på nærmeste Kiwi. Og jeg syns at jeg måtte ha noen nye bøker. Valget falt på de to eneste som virket som oppegående lesning blant all kiosklitteraturen (de vil bli anmeldt senere). Og så tenkte jeg: "Hadde det ikke vært artig for en gangs skyld å lese en helt ekte, ekte kioskroman - en sånn Harlequinroman - og så anmelde den på bokbloggen?" Som tenkt, så gjort...

Valget falt på "Et riktig valg", en "historisk" (legg merke til hermetegnene) roman, der forlaget på forsiden proklamerte "For deg som elsker Downton Abbey". Av en eller annen grunn antok jeg at den ville være den minst fryktelige i utvalget (og hvem vet, kanskje er den det - for jeg har jo ikke lest de øvrige).

Oi, oi, oi. Hva skal man si? De første ca. 100 sidene var totalt innholdsløse, og de omtrent 200 resterende sidene var ikke særlig mye bedre. "Handlingen" foregår i 1817, i England et sted. Hertugdatteren Phaedra møter den ny stallmestervikaren Bram Basingstoke, og de begynner å ha masse - ja, dere vet, masse sånn som man pleier å ha i Harlequinbøker. Og det er beskrevet i detalj. Detalj, med stor D. Selvsagt er det meget syndig, siden hun er av en høy stand og han er av en lav, men så viser det seg til slutt at han jammen er sønn av en jarl og bare har levd ikognito en stund. Og så levde de lykkelig alle sine dager osv.

Boken frembrakte grimaseskjæring sånn ca. hvert femte sekund. Det verste av alt er at forfatteren har dedikert boken til sin datter (og noen hester). Hvis min mor hadde skrevet en sånn roman og dedikert den til meg tror jeg jeg hadde gravd meg ned på ukjent sted av skam. Stakkars, stakkars datter!

Om ikke den totale mangel på handling og de detaljerte sexscenene var nok, så er boken i tillegg full av logiske brister. Her har forfatteren bare skrevet inn i "historien" det som måtte passe underveis. Stallmesteren går i bar overkropp utendørs mens det fremdeles er vinter (skrevet inn i fortellingen for at Phaedra skal få beundre hans kropp), og Phaedra er elfenbenshvit i huden selv om hun er ute med hestene sine omtrent hele tiden, hele året (skrevet inn for at hun skal være den vakreste damen i mils omkrets).

Jeg hadde lenge tenkt å gi boken terningkast 1, men den skal få en ekstra prikk pga. forsøket på en slags handling på slutten av boken. Den er forresten del av en serie på seks bøker om herskapshuset "Castonbury park" og familien som lever der, men hvilket nummer i serien den er står ikke noe steder. Så det kan være at lesing av alle seks bøkene ville kunne gi leseren et spor av en slags handling. Jeg akter ikke å lese de fem andre for å finne det ut.

Så altså: terningkast 2 (av 20). Intet antiterningkast, for den er ikke engang lesverdig for dens dårlighet.

"Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss er både en dårlig og en god bok. Dårlig fordi den er ganske kjedelig, slett ikke noe stort litterært verk. God fordi den gir en interessant innsikt inn i bistandsverdenens hykleri, misforståtte idealisme og latterlige (nesten-)fiasko. Det er en bok jeg vil anbefale alle å lese, men ikke fordi den er egentlig er noe leseverdig som roman, altså.

Jeg vil ganske tidlig komme med en avsløringsalarm (spoiler alert), bare sånn at dere er forberedt.

Handlingen foregår i Bangladesh, hvor svenske Sofia har blitt ansatt som bistandsråd på Sveriges ambassade i Dhaka. Hennes mann Janne er “medfølgende” (altså hjemmeværende “frue”). På slep har de også to barn. Sofia og Janne sliter i ekteskapet (sukk, så trivielt), og håper at oppholdet i Bangladesh skal gi dem en ny start.

Samtidig som de finner seg til rette, blir den unge, bangladeshiske landsbykvinnen Mukta brent ihjel av sin ektemann og svigermor fordi hun aldri blir gravid. Hennes søstre Nazrin og Mina rømmer til Dhaka for å unngå samme skjebne. De to søstrene ender etter flere prøvelser til slutt opp i huset til Sofia og Janne, der de endelig får det gode livet de drømte om (altså å bo på hele to muggbefengte rom på taket til luksusboligen til Sofia og Janne, med en glødepære i taket, en stikkontakt i veggen og en gasskoker utenfor).

Til slutt ender det sånn noenlunde lykkelig for (nesten) alle. Sofia og Janne har masse sex (heldigvis ikke beskrevet i detalj, men dere vet - det er sånn ekteskapelig vellykkethet måles i trivielle romaner om trivielle, skandinaviske/vestlige ekteskapsproblemer). Nazrin og Mina tjener så godt at de kan sende penger til sine foreldre, slik at de ikke lenger er til skam for dem, samt at Mina blir godt gift (kjærlighetsekteskap og selvvalgt mann og alt ting).

Historien om Sofia og Janne er kjedelig, kjedelig, kjedelig (hvor mange ganger har det ikke blitt skrevet en sånn historie før?). Fortellingen om Nazrin og Mina er som tatt rett ut av Slumdog Millionaire (snu opp ned på jente-gutt, og vips en “splitter ny” historie fra dei-fæle-landa-borti-der, liksom).

Men - boken bør altså leses av alle, likevel. Jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon (hun har selv jobbet med bistand og ved ambassaden i Dhaka), men om man ikke er desillusjonert nok på bistandens vegne fra før, blir man det garantert når man leser denne boken. Makan til hykleri i bistandsverden skal man nemlig antagelig ikke lete lenger etter i den virkelige verden. For, som boken viser til det fulle; det er så deilig å være rik. Uansett hvor synd man syns i sine fattigere medmennesker, uansett hvor grusomt man mener det er at kvinner dør i fabrikkollapser mens de syr tight fit-bukser til vestlige bimboer, uansett hvor likestilt man er og hvor mye man stemmer på partier som (liksom) jobber for større likhet i verden når man er hjemme - så er det så guddommelig deilig å være rik og ha tjenere på hver finger.

Thorfinn beskriver godt hvordan man, idet man kommer inn i en sosioøkonomi med store og kulturelt sementerte forskjeller blandt folk, raskt adopterer den sosioøkonomiske væremåten. Særlig hvis man kommer inn på øverste hylle med en gang. Et fellesmenneskelig trekk ved alle som har litt mer enn andre, er å rettferdiggjøre det på alle bauger og kanter - både for folk rundt en, men særlig for seg selv. Sofia sitter derfor i møter og arrangerer konferanser om hvor forferdelig folk har det i Bangladesh, samtidig som hun nekter å betale mer enn ekvivalensen til to kroner for en rickshawtur, skjeller ut sjåføren sin for den minste ting og lar barnepiken (Nazrin) bo i en muggbefengt, liten betongkloss på taket.

Det sistnevnte argumenterer hun hardnakket imot når hennes mann Janne foreslår det. Det er fire “leiligheter” i palasset deres, bygget for å huse tjenerne (slavene), men å ha noen boende der - nei, det er litt for mye for Sofia. Greit nok sover folk i kloakken i Dhaka, og det er fælt og vi-må-gjøre-noe-med-strukturene-for-sånn-kan-ikke-verden-være, men å ha disse fattige så tett oppi seg, nei, det syns bistandsråden er ekkelt. Og den fabrikken Sofia og hennes nederlandske kollega overraskelsesbesøker, der de finner blandt annet en døende kvinne (med farlig livmorinfeksjon, fordi den eneste måten å forholde seg til mensen på i 12-timersskiftene uten dopauser, er å stappe skitne filler fra fabrikkgulvet opp i vagina), den burde de jo virkelig, virkelig gjøre noe med. Men så er det bare det at den eies av deres tenniskamerat Bjarne, som de spiller tennis med på Nordic Club, så det blir med noen litt halvfrekke, tullete kommentarer under en tenniskamp.

Det Thorfinn kanskje legger mest vekt på å formidle i boken, er hvor latterlige naive vi er her oppå den skandinaviske haugen (ved siden av hvor hyklerske vi er). Det klarer hun bra. Sofia får plutselig en korrupsjonsskandale i hendene, da en grasrotorganisasjon som faktisk gjør det ganske bra og har gode resultater, har vært dumme nok til å forholde seg til den bangladeshiske virkeligheten og betalt litt under bordet her og litt under bordet der. Sverige har selvfølgelig en nulltoleranse for korrupsjon. Forfatteren synliggjør med tydelighet hvor latterlig idiotisk denne naive, godtroende nulltoleransen er. Ja, skattebetalerne skal ikke ha noe av at deres stakkarslige kroner forsvinner i lommene på en eller annen ekstremistisk ågerhai, og da får det bare være at det er sånn verden fungerer hvis man vil ha noe gjort i det hele tatt.

Boken slutter med at Sofia får reddet grasrotorganisasjonen (som har 10% svinn, i motsetning til 50% som er vanlig ellers i verden), og alle er lykkelige (bortsett fra alle de som ikke er hovedpersoner i boken, selvsagt). Slutten er ganske patetisk, og jeg må innrømme at jeg i de siste kapitlene skippet linjer her og der fordi alt var så forutsigbart og kjedelig.

Jeg la merke til at forfatteren lar to gode sjanser gå fra seg i boken. For det første reflekteres det ikke noe over hvor utrolig trivielle ekteskapsproblemene til Sofia og Janne er, sett i forhold til hva et ekteskap er for noe for lokalbefolkningen i Bangladesh. Fortellingen om Sofia og Janne fortelles med en like dyptfølende, tragisk  medlidenhet som fortellingen om Mukta som blir brent ihjel av sin mann og svigermor, og Mina som blir banket opp og voldtatt og mister all ære og respekt i lokalsamfunnet, men som likevel klarer å finne en god mann som vil gifte seg med henne. Kontrasten er kvalmende, og Thorfinn burde ha skrevet mer om den.

Den andre sjansen er en lignende kontrast. Mot slutten blir både Sofia og Mina gravide. Sistnevnte lar forfatteren bli gravid fordi hun er blitt voldtatt, og hennes stilling i samfunnet blir en betraktelig verre en hvis det att på til blir barn ut av det. Sofia blir gravid fordi hun og Janne har sex hele tiden, og så tenkte vel forfatteren at hun måtte ha et eller annet bevis på at forholdet deres ble så bra igjen. Og hvilket bevis på masse sex er vel bedre enn en graviditet? Men Sofia - som den yrkeskvinnen hun er, tar abort i Sverige fordi hun jo må ned igjen til Dhaka for å fortsette det fantastiske arbeidet hun har påbegynt (jeg antar hun da tenker på coctail parties og ambassadørmiddager og sånt, for hvilken jobb er det hun egentlig har gjort som ikke noen andre - hvem som helst andre - kunne gjort bedre?)

Min kritikk mot forfatterens innskriving av Sofias graviditet er todelt. For det første - fortellingen kunne fint klart seg uten. Det blir bare en irriterendes detalj helt mot slutten. Helt unødvendig fyll. For det andre - når Thorfinn først tar det med, burde hun igjen ha reflektert over forskjellene mellom Sofia og Mina. Mina er ugift, blitt voldtatt, har havnet lavest på rangstigen i en grusom hakkeorden, og ved å ha blitt gravid står hun i fare for å havne lavere enn lavest. Hun kan aldri flytte hjem til landsbyen og foreldrene som ugift mor, og i Dhaka vil hun kanskje ikke klare å holde seg og et barn i live i det hele tatt. Hun vurderer å oppsøke en abortklinikk, men i hennes posisjon er egentlig ikke det et alternativ heller. Mens Sofia - rikingen fra Sverige - hun vil heller gjøre karriere og være mor Teresa (i et rosa palass med tjenere, selvsagt). Sofia er jo så uunnværlig i den store sammenhengen (eller rettere sagt - palasset og tjenerne og å være på toppen av den sosiale hakkeorden er blitt uunnværlig i livet hennes). Et barn til vil sende henne og familien hjem til leiligheten i Sverige, på mammapermisjon uten en eneste tjener til å skjelle ut. Stakkars - det er ikke rart at hun tar abort. I dette perspektivet syns jeg ikke aborten til Sofia blir noe annet enn et hån av Bangladesh’s kvinner og barna de føder og oppdrar, men forfatteren glemmer helt å ta med dette perspektivet.

Selv om boken er viktig og opplysende, er det ganske tungt å lese en bok som på

Dette er 1700-tallet med mobiltelefon!

en måte bare er som en evigvarende nettdebatt om (vårt hjemlige) tiggerforbud (tungt og tungt, fru Blom - denne boken raser man gjennom på én dag). Alle argumentene er nemlig de samme, og forfatteren kunne gjerne ha flagget sitt eget ståsted litt tydeligere tidligere i boken. Det hadde gjort lesingen litt enklere. I stedet for spurte jeg meg selv “Skal jeg mislike eller like denne forfatteren?” Hun gjorde det ikke akkurat enklere ved at hun under forfatterbildet er sitert på følgende uttalelse om Bangladesh: “Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner.” Hva søren, liksom? 1700-tallet? Hva er det hun har trodd, liksom? At det ikke er Skandinavia som er anomalien, men resten av verden? For en dust, tenkte jeg da jeg leste det, og det var dessverre før jeg leste boken. Derfor var jeg ganske irritabel da jeg startet lesingen. Konklusjonen etter å ha lest boken er vel likevel at jeg kanskje liker henne. Ikke som en skriver av store litterære verk (for å gjenta meg selv), men på et mer politisk plan.

Før jeg avslutter anmeldelsen må jeg si at jeg nå har følt på kroppen den irritasjonen S. må ha følt, da hun leste landskapsromanen om Norge og karakterene med de utrolig ikke-norske, snodige navnene. I Før flommen tar oss er det nemlig snakk om en nordmann ved navn Torgil. Torgil! Jeg sjekket, og det er hele 18 personer med det navnet som første fornavn i Norge. Og greit nok, kanskje det er en statistisk mulighet for at en av dem havner hos Telenor i Dhaka, og blir elskeren til den nederlandske bistandsråden. Men om jeg ikke hadde sjekket SSB, hadde jeg aldri i livet trodd at det var et norsk navn, og dermed himlet med øynene (jo, det gjorde jeg jo likevel) og tenkt at forfatteren (opprinnelig utdannet journalist) ikke engang er i stand til å google “vanlige, norske navn” (vel, det tror jeg vel også egentlig fremdeles).

Og nå siste avsnitt i anmeldelsen: Før flommen tar oss setter altså søkelyset på

bistanden, viser hvor naivt styrt den er, hvor toskete de er de som styrer den, hvor latterlige, store forskjeller det er på bistandsarbeidere og de folkene de liksom skal hjelpe, men heller utnytter (fordi det jo egentlig er veldig fint å aldri behøve å ta oppvasken selv, og fordi de fine buksene er jo veldig fine, og fordi det sikkert er lurt å investere i næringslivet slik at skandinavere kan bygge store fabrikker og utnytte fattigfolk til å jobbe for seg). Det er en viktig bok, en bok jeg er veldig glad for er skrevet, og som jeg vil anbefale alle å lese (men ikke forvent en oppslukende fortelling). Men hva er det som er klistret utenpå eksemplaret jeg kjøpte? Jo, et klistremerke som proklamerer “[k]jøp boka og støtt Strømmestiftelsens utdanningsarbeid for kvinner i Bangladesh” med hele - ja, hold dere fast - 10 kr!!! Av bokens pris 299, skal altså hele 10 kroner gå til de kvinnene som Thorfinn beskriver i boken. Også betryggende at de “går rett til Strømmestiftelsens arbeid”. Hallo, liksom?!? Hva er det egentlig denne boken handler om? Kan de 10 kronene bli noe annet enn et hån og en dårlig spøk? De 10 kronene forlaget går glipp av, tar de raskt igjen i reklameeffekt. Selv jeg tenkte at den boken burde jeg jo virkelig kjøpe, da jeg så den i butikken med den klistrelappen på. Derfor ble det den boken, og ikke en annen jeg brukte penger på. Er forlaget her så veldig mye bedre enn Bjarne (greit nok, de bygger ikke fabrikker av papp som faller og sammen dreper hundrevis av kvinner, men jeg antar dere skjønner hvor jeg skal hen)? Neste gang skal jeg tenke meg godt om og heller gå glipp av en god bok (eller låne den på biblioteket).

Da har vi endelig kommet frem til terningkast, og jeg tror den må få to av dem.

Leseverdighet basert på litterær kvalitet: 13

Leseverdighet basert på bokens viktige samfunnsoppdrag: 20

(Beklager alle skrivefeil i anmeldelsen (og i de forrige). Jeg sitter på en knøtta-pc med dårlig internettilgang, og skal fikse feil etterhvert eller ved en senere anledning.)

"Agaat" av Marlene van Niekerk

Da jeg begynte å lese Agaat angret jeg litt på at jeg hadde kjøpt den. Den var tung å lese, skrevet så stykkevis og delt, liksom. Så jeg leste først litt her og der i boken, for å se hva dette egentlig handlet om, og da jeg så at det faktisk var en historie der tvang jeg meg selv til å lese den fra begynnelsen av. Jeg hadde tross alt kjøpt den (i bokhandel denne gang), så da burde jeg jo lese den.

Jeg angrer ikke et sekund! Agaat er en helt fantastisk bok, den beste jeg har lest på lenge! Bare litt uti boken begynte jeg å glede meg til å skrive anmeldelsen.

Boken handler om en døende gårdsfrue på 70 år som bli pleiet av den svarte tjenestekvinnen Agaat. Handlingen foregår i Sør-Afrika, nåtiden er 1996. Boken er skrevet i fem modi: nåtidstankene og -opplevelsen til den døende kvinnen, dagboksnotatene hennes tilbake til 1950-tallet, en utenfrafortelling fra samme periode, bruddstykker av tanker fra årene da den eldre kvinnen begynte å bli syk, samt en kort versjon av historien gjennom hennes sønn Jakkies øyne.

Jeg kommer i denne anmeldelsen til å avsløre ganske mye av det som foregår i boken, så hvis noen foretrekker å lese boken uten å vite for mye på forhånd, anbefaler jeg å stoppe å lese her. Boken får 20 på nerdeterningen, løp og kjøp/lån!

Den døende kvinnen, Kamilla, har ALS - en sykdom der alle muskler i kroppen blir lammet iløpet av et sykdomsforløp på noen år. I nåtiden er det kun øye- og øyelokksmusklene som fungerer hos henne, og hun kommuniserer med sin pleierske ved hjelp av øyebevegelser og blunking. Hun kan føle hele resten av kroppen sin også, men hun kan ikke bevege den. Etterhvert som boken skrider frem, svikter Kamillas kropp mer og mer, og til slutt stirrer det ene øyet, mens det andre har falt igjen. Hun kan bare se, ingenting annet. Og på slutten av boken dør og begraves hun. Kamilla og Agaat har et helt fantastisk samarbeid, pleiersken har en egen evne til å forstå hva den døende mener og ønsker.

Handlingen foregår som nevnt i Sør-Afrika, under Apartheid. Fra sitt dødsleie gjenopplever Kamilla livet sitt. Det er Agaat som leser for henne fra hennes egne dagbøker. Dagboksnotatene blir i boken som nevnt supplert av en utenfrafortellerstemme, og boken veksler konstant mellom fire av de fem nevnte modi. Begynnelsen og slutten av boken fortelles av Kamilla sønns Jakkie.

Dagbøkene begynner idet Kamillas voksne liv starter. Hun arver en storgård idet hun gifter seg, en såpass stor gård at gårdsherren og -fruen regnes som fintfolk, og har mange sorte arbeidere under seg. Kamilla gifter seg med Jak; en vakker, men lite nevenyttig kar. Han takler ikke overgangen til bondelivet, og begynner allerede før bryllupet å være voldelig. Ikke før mer enn ti år har gått, blir Kamilla gravid og føder en sønn, Jakkie. Han oppdras mest av tjenestepiken Agaat.

På ett nivå minner Agaat meg om handlingen i Den lange hvite skyens land: et hardt gårdsliv i en ugjestmildt natur, ensom gårdsfrue, voldelig mann, vanskeligheter med å få barn, “urinnvånere” som lusker i bakgrunnen. Men Agaat er så uendelig mye mer enn det Den lange hvite skyens land er. Den er alt det Den lange hvite skyens land ikke er, forfatteren får til alt det en landskapsromanforfatter ikke klarer (og det er jeg helt 100% sikker på, basert på den ene landskapsromanen jeg selv har lest, samt den S. anmeldte her om dagen). Agaat er dyptpløyende analyse av en kultur, et land og en tid, skrevet på en måte som drar en inn i fortellingen, som om man selv er tilstede der og da handlingen foregår.

For det er noe mer som skjer i fortellingen, man kan ane underveis at overflaten skjuler noe som foregår under. Etterhvert som man leser forstår man nemlig at pleiersken til den gamle gårdsfruen slett ikke er tjenestekvinnen hennes, men hennes adoptivdatter. Dagbøkene til Kamilla er tilegnet Agaat, for at hun skal vite hvordan hun kom inn i familien, og hvorfor ting ble som de ble.

Et stort gode med boken er at det er ikke noe klimaks, det er ikke noe som skal skje som leseren blir utålmodig etter å få vite. Det er bare et liv som skal fortelles, det er bare Agaat som skal få vite hvordan hennes même har prøvd å sjonglere mellom å være hennes mor og å oppfylle rollen som hvit husfrue i et land med lovpålagt diskriminering av hennes egen datter og majoriteten av befolkningen. Mangelen på klimaks gjør boken forholdsvis behagelig å lese, selv om den i starten føltes tung (og selv om jeg ble litt utålmodig første gang rett etter side 300 og igjen rett etter side 400, men det kan skyldes min utålmodige natur).

For det går egentlig ikke an i Sør-Afrika, under Apartheid, å adoptere et sort barn hvis du er hvit selv. Et av de mer konkrete eksemplene i boken er når Kamilla tar med sin adoptivdatter og sin mann på sirkus. Siden det er én inngang for hvite og én for svarte, får de problemer med å komme inn. Agaat får ikke sitte på den hvite siden, selv om hun er et barn, og med “hvite” billetter kommer de seg ikke inn på den svarte siden. Agaat tør ikke gå inn alene, og Jak blir forbannet (han har aldri likt at hans kone adopterte et sort barn). Så det ender med at Kamilla blir tvunget av sin mann til å sitte på den hvite siden, mens Agaat står utenfor å kikker inn gjennom et hull i teltduken.

Bokens hovedbudskap, slik jeg leser den, er imidlertid de utfordringene som er mer subtilt  innarbeidet i den sør-afrikanske kulturen. Det er rett og slett en umulig tanke at et sort barn blir oppdratt som et hvitt barn. Det er her forfatteren gjør et meget godt grep. Ved å begynne med tiden hvor Agaat er tenåring, får hun leseren til å stille spørsmålet: hva er det egentlig med Agaat? Hvorfor tenker og skriver Kamilla så mye om henne? Hvorfor har hun en posisjon i familien som er mer priviligert enn de andre sorte arbeiderne? Hvorfor klarer Agaat å tyde den gamle, syke husfruen sin på en så intim måte?

Når det begynner å gå opp for meg som leser at Agaat er Kamillas adoptivdatter, får van Niekerk meg til å stille spørsmålene: Hvorfor behandler Kamilla henne så dårlig? Hvorfor er hun denne bitre moren som hevner seg på kosmos ved å tyne sine datter? Er hun i det hele tatt en slik mor, eller er det noen føringer her som tvinger henne (ubevisst) til å oppføre seg som det? Sakte men sikkert nøster forfatteren opp på over mer enn 700 sider hvordan Apartheid fungerte. Gjennom fortellingen lures leserne på samme måte som den hvite befolkningen ble lurt av sin egen diskriminering: vi ser ikke hva det er som faktisk gjøres mot den sorte befolkningen. Og så får vi noen vekkere som slår oss i ansiktet, og får oss til å skamme oss over det vi har oversett.

Kamilla fremstår på den ene side som en type helgen i et helvete. Hun misliker forskjellsbehandlingen, hun misliker sterkt at hun må følge spilleregler som sier at hennes adoptivdatter ikke kan få lov til å knytte seg for tett til sin même (og omvendt). Men Kamilla er samtidig en levende inkarnering av en diskriminerende kultur. Hun syns tjenestefolkene og gårdsarbeiderne stinker, er ekle og uhygieniske og hun forstår ikke den lave moralen deres, samtidig som hun som gårdsfrue ikke engang har sørget for latriner til dem eller gir dem kjøttmat oftere enn en gang i måneden eller deromkring.

Når hun henter Agaat som fire-fem-åring, ser hun heller ikke at det er Kamillas egen familie som har skapt situasjonen Agaat lever i. Først tyner de sine gårdsarbeidere og tjenere, nekter dem husvære, mat og muligheter til rett og slett å leve, og så redder hun på helgenaktigvis det funksjonshemmede barnet som har blitt slått og voldtatt av desperate, nedslitte og aggressive “undermennesker”. Denne dynamikken er Kamilla kulturell blind for, på tross av at hun er et godt menneske og elsker sin datter.

Det er mye som forblir usagt i boken. Som døende stiller Kamilla sin datter mange spørsmål, som Agaat nekter å svare på. Som leser stiller man også mange spørsmål, blant annet tenkte jeg “har Kamilla noengang sagt til Agaat at hun for henne fremdeles er datter, ikke bare tjenestepike?” Men slik som boken kun er en fortelling om et liv, er den også som livet: enkelte (mange) spørsmål får man aldri svar på. Det gjør faktisk ikke noe i denne boken, for den er så godt skrevet at man ikke trenger noen “løsning”, man får heller en mer inngående forståelse av tingenes sammenheng.

Agaat er en bok om kjærlighet, men den er ikke romantisk. Agaat er en bok om fysisk vold og strukturell vold, men den er ikke tragisk. Agaat er en bok som bare er, akkurat som livet selv.

Terningkast: 20! (Med utropstegn.)

Ps. Det er skjemmende hvor mange trykkfeil som er i boken. Her kunne oversetter/forlag gjort en bedre jobb!

Mons og Mona-bøkene av P. H. Christensen og M. N. Pedersen

Mons og Mona-bøkene er - ja, jeg sier det rett ut - ren propaganda!* Men er de dårlige fordi om? Nei, langt ifra. Her snakker vi om virkelige sidevendere (eller pageturnere på godt norsk).

De tre bøkene jeg har lest og herved anmelder, er Mons og Mona handler mat, Mons og Mona lager suppe, og Mons og Mona på godtejakt. Og gjett om jeg har lest dem mange ganger! De er så spennende, at disse bøkene raser man igjennom gang på gang på gang iløpet av en kveld. Dette er ikke bøkene man gir vekk etter endt lesning - nei, man tar vare på dem og leser dem på nytt og på nytt helt til det bare er filler igjen.

Mons og Mona handler mat handler om Mons og Mona som handler mat, på butikken sammen med mamma og hunden Boffen. I butikken møter Mons og Mona på den sitronsure butikksjefen, som liker hverken hunder eller barn som raser appelsinpyramiden hans. Dette er en bok med masse spenning! Et høydepunkt i boken er "-Stopp der! sier en morsk stemme!" Det er så mye spenning at man hopper opp og ned i sengen av begeistring!

Mons og Mona lager suppe handler om Mons og Mona som lager grønnsakssuppe. Dette er oppfølgeren til Mons og Mona handler mat, og suppen blir komponert av alle de grønnsakene som Mons og Mona handlet i den forrige boken. Men idet grønnsakene er kuttet opp og er klare til å legges i gryten, forsvinner grønnsakene. Hvem kan ha spist dem? Er det Boffen? Her er spenning og mysterium i massevis. En særlig høydare i boken er når Mona tar den siste poteten og løper alt hun kan. For å sitere en svoren fan: "Mona løpe potet!!"

Den siste boken, Mons og Mona på godtejakt, bryter med temaet i de to andre, og derfor kan man ikke si at dette er en triologi. I denne boken prøver Mons og Mona å oppspore noe godt å spise, og ender opp med å drikke en nydelig fruktsmoothie med banan, fersken og appelsin. La meg sitere den aller beste delen av boken: "Under sofaputen finner de en støvete rosin. -Blæh! spytter Mons. Det smakte vondt!" 

Dette er fantastiske bøker med en utrolig underholdningsverdi. Som nevnt er det ren propaganda, men som en svoren fan jeg kjenner har vist meg, så kan man fint nyte denne underholdende litteraturen uten å bli det spor påvirket av propagandaen!

Terningkast 20 av 20!

*Fra Opplysningskontoret for frukt og grønt.

"Når gjøken galer" av Robert Galbraith (J. K. Rowling)

Når gjøken galer kjøpte jeg egentlig til min søster i bursdagspresang, selv om jeg tenkte meg at hun hadde den fra før. Det er tross alt J. K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith, og min søster er svoren Harry Potter-fan. Og hun hadde den fra før, så derfor byttet vi. Jeg fikk Når gjøken galer tilbake, og hun fikk en kioskromanaktig roman kjøpt på kiosken.

Jeg har ikke lest Harry Potter-bøkene, bare sett filmene (nå får sikkert noen lyst til å dunke meg i hodet med en idiotpinne - min søster kanskje). Så jeg visste ikke hvordan Rowlings skrivestil er. Med suksessen til Harry Potter er det kanskje ikke så rart at Når gjøken galer er hypet ganske så heftig opp, og det bidro vel egentlig til at jeg ble litt skuffet. Denne boken skulle liksom være superduperhyper bra, men det er den ikke. Den er ikke magisk engang, selv om forsideestetikken spiller på det visuelle Harry Potter-universet. 

Nå mener jeg ikke at det burde vært magi med i fortellingen. Rowling har skrevet en helt plain, avfortryllet krim fra våre dager og vår verden. Og det er bra! Hovedpersonen i boken er privatdetektiven Cormoran Strike. Jeg likte Strike-karakteren bedre enn de fleste andre detektiver; han er ikke spesielt sur eller gretten, og han prøver heller ikke å hevne seg på verden med giftig tunge i enhver konversasjon. På slutten av boken, derimot, lar Rowling detektiven sin skli inn i samme rolle som nesten alle detektiver i alle slags tv-serier har: nemlig den som skal tyne gjerningsmannen mest mulig på det psykiske plan, og knekke vedkommendes selvbilde i to. Det kunne Rowling spart seg, for der ødela hun leseopplevelsen, som til da hadde vært forholdsvis god. Jeg kjenner faktisk at jeg er litt arg på henne for det.

At boken faller mot slutten, skyldes antagelig samme syken som de fleste forfattere lider av. Man bruker alt for lang tid på innledningen, og så skynder man seg veldig for å samle alle trådene på slutten av boken. Boken - og plottet - starter med at kjendismodellen Lula Landry tar selvmord ved å hoppe fra balkongen sin. Broren hennes er den eneste som betviler at det var selvmord, og oppsøker derfor Cormoran Strike og betaler ham godt for å undersøke saken nærmere. Rowling bruker goood tid på å bygge opp plottet. Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde kommet nesten til side 200 før det faktisk ble noe fart i historien. Men det skal hun ha - jeg oppdaget faktisk ikke før på nesten side 200 at jeg til da hadde lest om ingenting. Så Rowling skriver ganske godt.

Problemet med den lange opptakten (bortsett fra at jeg ble litt utålmodig rundt side 200), er hvordan hun løser problemet med at hun har skrevet for langt (boken er forresten på 487 sider). Hun lar altså Strike bli en typisk detektiv, som verbalt langer ut mot morderen og forteller vedkommende hvordan alt henger sammen, i stedet for at hun viser gjennom handling hvordan sammenhengen er. Det virker rett og slett som at hun har skrevet for langt, og ikke har noen annet valg enn å plutselig gjøre detektiven sin til en stereotypi. Grovt trekk i terningkastet for det!

Cormoran Strike har en makker, nemlig vikarsekretæren Robin. Rowling har laget et noe atypisk forhold mellom dem, og det får hun et stort pluss for! Men - Robin er litt for mye statist i fortellingen til at det egentlig føles som noe poeng å ha henne med i det hele tatt. Siden Når gjøken galer visstnok skal være første bok i en serie, håper jeg at Rowling bruker Robin-karakteren bedre i de neste bøkene.

Jeg har sett en anmeldelse på nettet et eller annet sted, som skrøt av at Rowling styrer elegant unna det groteste og makabre. Det vil jeg også skryte av. Det er overraskende lite detaljerte beskrivelser av sex og vold, og det er befriende å lese en god (men altså langt fra perfekt) bok som styrer unna slikt.

Jeg trekker en ekstra prikk på terningen på grunn av Rowlings tydelige avsmak for tykkfalne damer med øyenbryn som kunne ha dannet en rett strek hvis de ikke var nappet i midten. Det var noe som irriterte meg med boken - at Rowling så til de grader benytter seg av en sterotypisk skjønnhetsnorm i beskrivelsen av karakterene sine. Det gjør dessverre karakterene ganske endimensjonale; enten er de pene, snille og kloke eller stygge, slemme og dumme.

Det var planen å gi boken 15, men med det ekstra trekket får Når gjøken galer 14 på nerdeterningen.

"Huset på stranden" av Sarah Jio

"Kun kr. 79,-!" sto det trykt utenpå den versjonen av Huset på stranden som jeg kjøpte, og når det er det forlaget skryter av, så vet man på forhånd at dette ikke akkurat er en 20'er på nerdeterningen.

Huset på stranden handler om Anne, som er forlovet med en kjekk, pen og ulidenskapelig fyr, og som drar til Bora Bora som sykepleier under andre verdenskrig for å søke litt spenning. Der treffer hun Westry, en sjarmerende og lideskapelig soldat. Og så går det som det går med de to, men idet Annes opphold på Bora Bora nærmer seg slutten blir det forviklinger og de ender ikke opp sammen likevel. Anne reiser hjem og gifter seg med den kjedelige fyren. På slutten av boken reiser hun tilbake til Bora Bora og oppdager at Westry har ventet på henne hele livet, og i en alder av 236 (eller noe sånt) blir de endelig sammen og lever lykkelig alle sine dager.

Meh, pøh, er det jeg for det meste tenker om denne boken. Jeg leste den på én dag, og det var vel egentlig ikke verdt det. Terningkast 5 på nerdeterningen.


(Bildet vil ikke legge seg på riktig plass, jeg skal fikse det når jeg får tilgang til internett på en bedre maskin.)

"Det du ikke ser" av Katherine Webb

Til og med forsideblurben påstår (med rette)
at det er en pageturner.

Etter å ha lest én kioskroman (se forrige anmeldelse) fikk jeg en umiddelbar trang til å lese en til, selv om den første var så som så. På Rema 1000 fant jeg "Det du ikke ser" av Katherine Webb, og i likhet med forrige roman påsto baksideblurbene at også denne var en pageturner. Men denne gangen var det sant. VGs Berit Kobro har gitt den terningkast 5 (på vanlig kjipterning), men damen med navnet som rimer er faktisk ikke helt enig i den trillen - som jeg vil komme tilbake til senere.

Bokens handling foregår for det meste i 1911, men også noe i 2011. Journalisten Leah blir i 2011 kontaktet av sin ekskjæreste som jobber for Kommisjonen for krigsgraver, fordi han behøver hjelp til å etablere identiteten til et velbevart lik som er funnet. Liket har et par like godt bevarte brev på innerlommen, som ikke bare gjør jobben lettere, men også mer spennende. Brevene indikerer at noe alvorlig skjedde i 1911. Stemningen indikerer at noe også har skjedd mellom Leah og henne krigskommisjons-eks.

I 1911 blir 22-åringen Cat ansatt som tjenestejente hos pastorparet Hester og Albert. Cat har et dårlig rykte; ifølge det skal hun være alt fra datter av en neger (det er det ordet som brukes i boken, no offence) til en morderske. Noe er det med henne som skremmer husfrue Hester, og Cat selv har betydelig klaustrofobi som skaper mang et angstanfall. 

Omtrent på samme tid som Cat ankommer, blir pastoren oppslukt av teosofi og tilkaller en teosofiekspert for å vise ham dansende naturånder. Teosofieksperten har også et urovekkende drag over seg, selv om han er en flott fyr. Pastoren blir helt forgapt i ham, og Hester (som fremdeles er jomfru etter nesten ett års ekteskap) blir følelsesmessig forvist til ensomhet i sitt eget hjem. 

Etter hvert fremkommer det at ting ikke er helt som det skal være med noen eller noe som helst, og boken ender med et brutalt mord. Journalisten oppklarer det (sånn noenlunde) i 2011. 

Jeg syns denne boken var knallgod. Det hadde jeg ikke på noen måte ventet av en Rema 1000-roman. Boken er i tillegg utgitt av Bestselgerforlaget (avdeling hos Gyldendal), så det var ikke rart jeg var skeptisk da jeg kjøpte den. Men bestsegler it is! (Eller - jeg vet ikke noe om salgstallene, men det er virkelig en bra bok!) 

Det er en gnagende, underlig og foruroligende stemning gjennom hele boken, og det er det som gjør den til en pageturner. Man blir sugd inn i historien, slik at de litt over 400 sidene går unna på null komma svisj. Som leser kjente jeg meg ekstra utålmodig etter oppklaring, men ikke på en slik måte at jeg ble fristet til å hoppe i boken. Jeg leste hvert eneste ord i riktig rekkefølge. Forfatteren har klart å skape den perfekte stemning. 

Selv om boken er trist, er den så spennende at det likevel ikke forhindrer den gode leseopplevelsen. Jeg pleier ikke å like bøker som ender trist, til vanlig irriterer det meg. Denne boken, derimot, irriterte meg ikke på noen måte (bortsett fra en liten seksualitetsdetalj som forekommer like merkelig i denne boken som den forrige jeg anmeldte). Forresten ender den ikke bare trist heller. 

Som nevnt over er jeg uenig i 5'eren som VGs Berit Kobro har trillet. Hadde jeg brukt vanlig terning, ville jeg trillet en sekser. I og med at vi bruker Elins nerdeterning, får den imidlertid 19. Jeg trekker én prikk under tvil, fordi jeg syns forfatteren burde ha brukt 2011-historien litt mer. Men altså - hadde det vært vanlig terning, hadde det vært 6! 

Anbefales på det varmeste! 

"Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark

En gang i blandt får jeg en uimotståelig trang til å kjøpe kiosklitteratur. Eller postlitteratur, som denne boken var, siden jeg kjøpte den på Posten. Den var på tilbud og sto rett foran nesen min da jeg ventet på at Sv. skulle få utlevert en pakke. Så jeg kjøpte den og leste den.

Boken er på 718 sider med ganske liten skrift. Det tok likevel ikke så lang tid å lese den, men det skyldes vel egentlig ikke at den var en "pageturner", som en av blurbene bakpå boken påstår. Det skyldes heller at jeg er en utålmodig leser, og ikke liker å legge fra meg en uavsluttet bok.

Det som utbroderes over de 718 sidene, er historien om Helen og Gwyneira. To britiske kvinner som reiser til New Zealand på slutten av 1800-tallet, for å gifte seg med hver sin mann de aldri har møtt før. 

Helen er guvernante hos noen rikinger, og ønsker seg mann og barn - og å komme seg vekk fra sin slitsomme, yngste elev William. Siden hun allerede er godt oppe i 20-årene, ser hun en annonse i menighetsbladet som sin beste sjanse. En hederlig "gentlemanfarmer" søker etter en god kone fra England, siden det er damemangel på New Zealand. Han skriver så vidunderlig herlig at Helen faller pladask, og aner fred og ingen fare. Heldigvis for Helen trenger den lokale menigheten en anstandspike til noen (alt for) unge barnehjemsjenter som skal sendes avgårde til New Zealand for å jobbe som tjenestepiker. Dermed får Helen reisen betalt, og hun reiser avgårde med drømmende blikk i øynende og sommerfugler i magen.

Gwyneira er den yngste datteren til en annen riking, og hun er egenrådig og vilter og har bein i nesen. Alt en rikmannsdatter ikke under noen omstendighet skal ha. I og med at hun garantert ikke vil bli gift med en respektabel mann - siden hun har en slik personlighet - spiller lik så godt faren henne bort i et slag poker med en kiwi som vil ha henne gift med sin sønn. Yeah, yeah, tenker Gwyneira og drar til New Zealand.

På skipet møtes de to kvinnene og blir venner. Gwyneira oppdager at noe ikke er helt som det skal, når hennes kommende svigerfar uttaler seg i ganske stygge ordelag om Helens tilkomne. Og de bange anelser viser seg å være riktig. Helen ender opp i et voldelig ekteskap.

Gwyneira blir giftet bort til en utrolig vakker mann, men noe er ikke helt som det skal med ham heller. Det viser seg at han er mer interessert i menn enn i kvinner, og de nygifte har vanskeligheter med å få barn. Etter en stund velger Gwyneira å ta saken i egne hender. Som heste- og saueekspert (halve boken går ut på hvilke utrolige evner hun har som saueoppdretter, rytter og hundeetellerannethvanådetheter, og slike evner skal ikke en pen pike ha, selvsagt) deduserer hun seg kjapt frem til hvordan barn lages. Hun finner en mann hun liker veldig, veldig, veldig godt, og snart er saken i boks.

Resten av boken handler om forviklinger og oppveksten til Helens sønn og Gwyneiras to barn. Ting går ikke særlig bra for hverken Helen eller Gwyneira, som begge må utholde vold og prøvelser. Til slutt ender boken selvsagt noenlunde bra for de to kvinnene, men også med en tragedie (for noen andre). 

Etter dette korte resymé, er det på tide med en vurdering av boken. Som nevnt er den ingen pageturner, selv om blurben på baksiden påstår det. Jeg syns den var litt tung å lese, sælig i begynnelsen er den alt for treg. På slutten blir plutselig alt oppsummert veldig raskt, som om forfatteren skjønner at hun har beveget seg over en absolutt sideantallsgrense. Her kunne Sarah Lark fint avpasset bedre med en raskere begynnelse og en noe saktere slutt.

Det er Helens historie som åpner boken, og dermed får leseren et inntrykk av at det er hun som er hovedpersonen. Hun følges veldig dårlig opp av forfatteren. Det er merkverdig hvor lite Helen tenker tilbake og tenker over sitt valg om å gifte seg med en fremmed på andre siden av jordkloden, tatt i betraktning hvor annerledes livet hennes blir enn det hun så for seg. Det virker nesten som om forfatteren ikke liker å skrive om Helens voldelige ekteskap og forferdelige liv, slik at hun bare hopper over alt som kunne vært interessant med hennes liv. Kanskje syns forfatteren at det har vært lettere å skrive om Gwyneira, fordi rikinger rett og slett lever et mer innholdsrikt liv enn det fattigfolk gjør. Her kunne forfatter Lark brukt fantasien bedre!

Langt, langt uti boken kommer et kapittel som ser livet fra perspektivet til Gwyneiras mann. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er et godt eller dårlig grep. I nærmest hele boken er han kun en statist - en irriterendes statist som gjør livet innholdsløst for Gwyneira på et visst punkt. Plutselig å få innblikk i hans side av saken er bra, men jeg lurer på om ikke hans perspektiv burde vært mer med gjennom boken. Hans fortelling - å bli nærmest tvangsgiftet med en kvinne, være hatet av særlig sin far, og mislikt av lokalsamfunnet - kunne vært meget interessant i seg selv. Det er forresten noen logiske brister i forfatterens fremstilling av Gwyneiras mann, så man kan mistenke at forfatteren er litt grønn på områdene menn og homofili, som hun dekker over ved å fantasere frem virkeligheten. Men - de logiske bristene brukes kanskje bevisst fra forfatterens side, for å understreke et poeng. Jeg har sett de samme bristene i andre bøker som tematiserer noe av det samme (se neste bokanmeldelse).

En stor mangel med boken, er at barnehjemsjentene (jeg tror det er syv av dem) som Helen er anstand for på vei til New Zealand, også blir som statister. Vi får noen få hint om hva som skjer med dem, og i slutten av boken møter vi noen av dem igjen, og de blir en del av den aktive handlingen. Deres skjebner er så vidt forskjellige, at å høre deres historier ville beriket boken betraktelig. 

Enda en stor mangel er den slappe fremstillingen av maorier som Gwyneira og Helen møter på og interagerer med. Å skrive om koloniseringen av New Zealand på 1800-tallet, gir forfatteren en ypperlig anledning til også å fortelle maorienes historie, men dette skusles bort. Igjen er det kun statister, og etter å ha lest de 718 sidene sitter jeg ikke igjen med noe annen kunnskap om maorikulturen på 1800-tallet enn at de brukte tatoveringer og kalte timian for taiman (eller noe sånt).

På forsiden av boken er det (selvsagt) trillet en sekser på vanlig terning. Etter min mening er det tull og tøys. På Elins nerdeterning får boken maks 13 av meg. Det er ingen dårlig bok, men glitrende er den langt fra.

Beklager formateringen - som alltid jobber blogger mot meg og mine formateringsønsker.

Grapes of wrath

Jeg har ikke lest boken, men når jeg ser dette bildet skjønner jeg at jeg burde. 

Fire romaner på rappen

Jeg er til vanlig ikke en storleser av romaner. Det har flere grunner, blant annet: a) jeg har liksom ikke samvittighet til å lese romaner når jeg heller kan lese faglitteratur; b) jeg blir som oftest skuffet over romaner og har derfor ikke den store lysten til å gi meg i kast med nye bøker. Nå under mammapermisjonen, derimot, har jeg funnet ut at å lese romaner mens man ammer er helt suverent. Så nå har jeg nettopp lest fire romaner på rappen. Herved følger anmeldelse av de fire bøkene.

1. Indias datter av Shilpi Somaya Gowda (2011)

Nerdeterningkast: 14 av 20

I Indias datter følger vi en indisk kvinne som blir tvunget til å adoptere bort datteren sin, og den amerikanske kvinnen som adopterer henne. Utover i boken går det over i datterens egen fortelling, samt litt om hennes biologiske fars historie helt til slutt.

Den indiske kvinnen lever på den indiske landsbygden hvor jentebarn ikke står høyt i kurs. Hennes mann tar fra henne den førstefødte datteren, som hun antar blir drept, og når hun da får sin andre datter klarer hun å komme seg til Mumbai for å adoptere henne bort før også den babyen blir tatt livet av. Det tredje barnet er heldigivis en gutt, noe som gjør livet hennes noe lettere. Gjennom hele den indiske kvinnens liv tenker hun stadig på den bortadopterte datteren (av en eller annen grunn tenker hun lite på hun som ble drept, noe jeg syns er litt snodig), særlig etter at det viser seg at hennes sønn blir en stor skuffelse for sine foreldre, som på ærlig vis forsøker å skape seg et godt liv i et land der det er stor forskjell på fattig og rik.

Den amerikanske kvinnen er en lege som blir helt oppslukt av tanken på å få barn, og som slites ned psykisk av å ikke få det til. Når hun endelig oppnår sitt store ønske - å få et barn, som hun sammen med sin indiske mann adopterer fra India, sliter hun med å være en god mor. Dette er noe som gjennomsyrer hele hennes liv, frem til datteren blir voksen. Det er denne fortellingen forfatteren klarer å fremstille aller best, hun beskriver denne kvinnens strabaser bedre enn den indiske kvinnens. F.eks er beskrivelsen av den indiske kvinnens fødsel i ubarmhjertige omgivelser, som boken begynner med, ganske slapp. Da er det lettere å leve seg inn i den amerikanske kvinnens kvaler.

Bokens siste del handler om hvordan deres felles datter finner tilbake til India, og hennes forsøk på å spore opp sine biologiske foreldre.

Originaltittelen på boken er Secret Daughter. Det er en romantisk fjasetittel jeg ikke ville tatt i med tang engang, så forlaget har vært smart når de har gitt boken tittelen Indias datter på norsk. Den tittelen passer mye bedre , fordi den flytter oppmerksomheten mot de sosialstrukturelle livsbetingelser "døtre av India" har. Secret Daughter spiller på den indiske morens følelser, noe som ikke yter bokens fortelling om India rettferdighet. Både den indiske kvinnen selv og hennes bortadopterte datter kan være Indias datter - to skjebner under en sosialøkonomi som går i ekstrem disfavør av jenter.

2. Guden for små ting av Arundhati Roy (1999)

Nerdeterningkast: 4 av 20

Etter Indias datter, som jeg syns var ganske god, var jeg klar for mer India. Guden for små ting foregår i Kerala, hovedsakelig på 70-tallet (tror jeg). Jeg antar at i hvert fall én av denne bloggens skrivere/lesere har lest denne boken, så jeg går ikke i detalj i hendelsesforløpet. Kort fortalt handler det om to tvillingers fæle skjebne: etter at deres unge kusine blir drept mister de sine to viktigste omsorgspersoner og blir adskilt for resten av barndommen.

Guden for små ting syns jeg var skikkelig irriterende, og jeg leste den heller ikke ferdig. Etter nettopp å ha lest Indias datter, som er enkel i skrivestilen, føltes Guden for små ting overlesset med litterære krummelurer. For detaljerte stemningsbeskrivelser liker jeg rett og slett ikke - jeg foretrekker noen stikkord om omgivelsene, og så tar fantasien seg av resten. Hvis beskrivelsene blir for nøyaktige får ikke fantasien spillerom, syns jeg. Boken er i tillegg lagt opp slik at man tidlig får vite at noe fælt har skjedd, men man må lese og lese og lese og lese og lese og lese før man får vite hva. Man må derfor tråle seg gjennom side opp og side ned med dårlig stemning, noe som resulterte i at jeg begynte å hoppe i boken for å finne ut hva som hadde skjedd og for ikke minst å finne noen tegn til litt positivitet. Jeg liker rett og slett ikke bøker der handlingen er tragisk. Urk. Æsj. Dessuten kan jeg klare meg uten barnemishandlingsbeskrivelser og astmadødsfallsscener. Blæ.

3. Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger (2009)

Nerdeterningskast: 18 av 20.

For en tid tilbake fortalte min søster meg om en film hun hadde sett, ved navn The Timetravellers Wife. Da hun fortalte så jeg for meg at den handlet om en litt eksentrisk, tidlig 1900-talls-professor i, la oss si, 40-årene, som bygger en tidsmaskin og reiser tilbake til, tja, sånn ca. 1850 og møter en ung aristokratidame som han gifter seg med. Det stemmer ikke.

Den tidsreisendes kvinne handler om Clare og Henry. Clare møter Henry for første gang når hun er 6 år gammel, og han 36. Henry møter Clare for første gang når han er 28 og hun 20. Han er en ufrivillig tidsreisende, en forholdsvis rølpete fyr som både ruser seg, stjeler og banker folk opp - altså absolutt ikke noen sjarmerende, eksentrisk professor. Handlingen strekker seg fra sånn ca. 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, og siden Henry hopper frem og tilbake i tiden, gjør boken også det. I motsetning til i Guden for små ting, gjør ikke dette noe, og selv om vi tidlig får vite at Henry antageligvis kommer til å dø tidlig (å reise ufrivillig i tid sliter på kroppen), så blir man ikke utålmodig og begynner å sniktitte på slutten. Det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Boken er meget smart skrevet. Den er ikke spesielt romantisk i stilen, selv om det såklart er en livslang romanse mellom hovedpersonene. Man skulle kanskje tro at en fortelling om tidsreiser ville være eventyraktig og i fantasystil, men det er den ikke. Boken beskriver rett og slett helt down to earth hvordan det er å leve med en kronisk tidsforskyvning (det er en arvelig tilstand), og hvordan det er å leve med en person som har denne tilstanden.

Når jeg gir denne boken 18 av 20 på nerdeterningen, er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg trekker den 2 poeng. Muligens fordi jeg kunne klart meg uten å lese om et astmaanfall (astma har visst blitt veldig hipt i 1990- og 2000-tallslitteratur), og fordi jeg syns både Henry og Clare kunne vært litt snillere mennesker. Men - Henrys tilsynelatende umotiverte voldsbruk blir godt forklart utover i boken.

Anbefales på det varmeste!

4. Den trettende fortelling av Diane Setterfield

Nerdeterningkast: 16 av 20

På forsiden av min utgave av Den trettende fortelling annonserer Anne B. Ragde at "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun selv fikk skrevet denne boken." Men - hvis Jane Austen skulle drive å snurre i graven, så må det være fordi denne boken allerede var skrevet for lenge siden - av Charlotte Brontë.

Den trettende fortelling er nemlig skrevet over lesten til Jane Eyre. Og det er ganske godt gjort. Her er ingen Austen-aktig romantikk med fjonge herremenn og blyge jomfruer som finner lykken på rette tidspunkt, men boken er spekket med mystiske omstendigheter. Til tider er handlingen ganske fæl, noe som kanskje ikke passer helt for emosjonelle, ammende mødre, men jeg løste problemet ved å hoppe over et stykke. Så lenge man hopper kronologisk (altså ikke frem og tilbake), og ikke for mye, så klarer man fint å følge historien. 

Så hva handler Den trettende fortelling om? En bokhandlerdame blir kontaktet av verdens meste berømte forfatter , som tidligere aldri har fortalt sannheten om sitt liv til hverken biografer eller journalister (jeg skjønner ikke helt hvorfor hun må være verdensberømt, det hadde passet bedre om hun var en kultforfatter, men, men.). Nå er hun døende, og har valgt seg ut denne anonyme bokhandlerdamen til å høre hennes ekte historie. Det er noen likheter mellom deres liv, som gjør at valget av biograf ikke er så tilfeldig likevel. 

Den verdensberømte forfatterens historie er en fortelling om to tvillinger, om mennesker som endrer seg, om personer som kommer og forsvinner. Hvem er egentlig denne berømte forfatteren? Siden boken handler om et mystisk, gåtefullt liv, kan jeg ikke avsløre mer hvis jeg ikke skal ødelegge for fremtidige lesere.






Beklager den merkelige formateringen. HTML-en slo seg fullstendig vrang, og uansett hva jeg har gjort, blir det merkelig. Håper det var leselig likevel.